framstøt, gjorde det mulig for de kristne å følge Jesu profetiske befaling og flykte ut av den dødsdømte byen.

Ved påsketider i år 70 e. Kr. kom de romerske hærer tilbake, ledet av Titus, og beleiret igjen Jerusalem. Nesten 40 år tidligere hadde Jesus forutsagt at fiendtlige styrker skulle bygge en befestning omkring byen med spisse staker. (Luk. 19: 43, NW) Men ikke engang nå var det noe som tydet på at dette ville komme til å skje, særlig ikke i betraktning av at det ikke var den vanlige framgangsmåten. Josephus forteller at det ble holdt krigsråd, og at det da ble framholdt forskjellige meninger om hvordan byen burde inntas. Det var tilsynelatende Titus selv som fikk den idé at de skulle bygge en voll rundt Jerusalem. Dette ville hindre jødene i å forlate byen og tvinge dem til å overgi seg eller, hvis det ikke gikk slik, føre til at det oppsto hungersnød i byen, slik at den ble lettere å innta.

Det var nettopp det som ingen hadde ventet, som skjedde. Titus’ plan ble godtatt. Deretter ble hæren organisert. De forskjellige hæravdelingene kaptes om å fullføre sitt oppdrag. De enkelte soldater ble tilskyndt av sitt ønske om å behage sine ledere. Alle trær innenfor en radius av om lag 15 kilometer omkring Jerusalem ble hogd ned og brukt til byggingen av vollen. Befestningen ble ifølge Josephus reist på bare tre dager, mens det normalt ville ha tatt flere måneder å fullføre et slikt arbeid.

Jesus hadde sagt med tanke på både templet og byen: «Det [skal ikke] levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.» (Luk. 19: 44; 21: 6) Det ville ha vært vanskelig å forutsi dette selv etter at beleiringen hadde begynt, for Titus ønsket tydeligvis ikke at noe slikt skulle skje. Legg merke til hva han sa til jødene, slik det blir gjengitt av Josephus: «Det var meget motvillig jeg brukte beleiringsmaskinene mot deres murer. Mine soldater, som stadig tørstet etter deres blod, holdt jeg i tømme. Etter hver seier har jeg oppfordret dere til å slutte fred, som om jeg skulle ha lidt et nederlag. Da jeg nærmet meg templet, ga jeg igjen frivillig avkall på mine rettigheter som seierherre og oppfordret dere til å skåne deres hellige steder og bevare helligdommen til deres eget bruk, idet jeg ga dere tillatelse til å dra ut og løfte om å skåne dere. Ja, jeg tilbød dere å ta opp kampen på et annet sted, hvis dere ønsket det.»

Men i strid med det som fra begynnelsen av var seierherren Titus’ hensikt, gikk profetien i oppfyllelse. Historieskriveren Josephus forteller at hele byen og templet så nær som tre tårn og en del av byens vestlige mur ble jevnet med jorden. Han sier: «Alle de øvrige festningsverker som omga byen, ble så fullstendig jevnet med jorden at den som besøkte stedet, umulig kunne tro at det noensinne hadde vært bebodd.»

Bibelens profetier er i sannhet et produkt av Guds ånd. De er ikke basert på de slutninger mennesker har trukket av forhold og tendenser som gjorde seg gjeldende på den tid da de ble uttalt eller nedskrevet. Etter å ha vært vitne til Jesu forklarelse skrev Peter: «Dess fastere har vi det profetiske ord, som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted.» (2 Pet. 1: 19) Hvis vi gir akt på det profetiske Ord, vil vi kanskje få det privilegium å se at alt det onde blir ødelagt, og få del i store velsignelser i en ny tingenes ordning, som Bibelens profetier viser vil komme i vår generasjons levetid. — Luk. 21: 25—32, NW; 2 Tess. 1: 6—10; Åpb. 21: 4, 5.

De mest utbredte språk

Kinesisk er det språk som blir talt av flest mennesker, men det brukes hovedsakelig i Asia. Engelsk brukes av omkring 400 millioner mennesker, og det er flere som taler engelsk enn noe annet språk, bortsett fra kinesisk. Engelsk benyttes imidlertid på mange flere steder på jorden enn kinesisk.