Kan vi stole på Bibelens profetier?

LA OSS gå tilbake i tiden, til det første århundre av vår tidsregning, da Nero fremdeles var keiser i Romerriket. Det er i Jerusalem i år 66 e. Kr.

Historiske beretninger gir oss ganske pålitelige opplysninger om hva som virkelig fant sted der den gangen. Vi har riktignok ikke mange detaljer i forbindelse med noen bestemt familie som bodde i Jerusalem. Men ut fra de tilgjengelige opplysninger kan vi med en viss sikkerhet trekke en slutning med hensyn til hvilken holdning enkelte den gangen inntok.

Nedenstående beretning er basert på begivenheter som utgjorde en oppfyllelse av en profeti som Jesus Kristus kom med. Som du vil se av fotnotene, er de viktigste trekkene hentet fra Bibelen og andre historiske beretninger. Pashurs og Abiga’ils familie er en tenkt familie, men den måten den reagerte på i den kritiske situasjon den befant seg i, kan meget vel ha vært typisk for den måten en rekke familier som levde da, reagerte på.

EN VIKTIG PROFETI

Det er travel virksomhet og fullt av folk i Jerusalems gater. Prester i kostbare klær baner seg vei blant alminnelige arbeidere i en enkel klesdrakt. De rike og selvtilfredse trenger seg fram, fulgt av sine tjenere. I de mange butikkene kjøpslår folk høylytt om forskjellige handelsvarer — et tegn på alminnelig velstand. Midt i mengden ser vi Pashur, en kjøpmann som handler med stoffer. Han er jøde, men har gått over til kristendommen. En disippel som kjente Jesus Kristus personlig, studerte Bibelen med ham, og han ble en kristen.

Pashur var bare en ung gutt da Jesus døde, 33 år tidligere. Det han i første rekke husker, er at alle snakket om Jesus, og at han var en svært omstridt person. Det var først etter at Pashur hadde undersøkt Bibelens vitnesbyrd, at han ble overbevist om at Jesus var den lovte Messias. Ettersom Pashur bodde i Jerusalem, var han interessert i Jesu profeti om at byen skulle ødelegges. Den disippelen som hadde studert med Pashur, hadde henvist til to avskrifter av Matteus’ og Lukas’ skriftruller og sagt:

«En dag kom fire av apostlene til Jesus på Oljeberget. De ville gjerne vite hva som skulle være tegnet på at Jerusalem snart skulle ødelegges. Men de var også interessert i Kristi nærvær og avslutningen på tingenes ordning. Det svar Jesus ga på deres spørsmål, hadde ikke bare med ødeleggelsen av Jerusalem og enden på den jødiske tingenes ordning å gjøre. Han talte om avslutningen på hele den verdensomfattende tingenes ordning.»a

Deretter siterte disippelen følgende ord av Jesus, slik den kristne disippelen Lukas hadde nedskrevet dem:

«Når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den; for dette er gjengjeldelsens dager, for at alt det som skrevet er, skal bli oppfylt. Men ve de fruktsommelige, og dem som gir die, i de dager! for stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk, og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger.»b

En velfortjent skjebne

Pashur er klar over at Jerusalem fortjener en slik skjebne. Øyenvitner har fortalt ham hvordan folket forlangte at Jesus skulle henrettes, og ropte: «Ta ham vekk! Ta ham vekk! Pelfest ham!» Og da den romerske landshøvding spurte: «Skal jeg pelfeste deres konge?», var det yppersteprestene selv som svarte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.»c Pashur hadde følt avsky for den morderiske holdning de religiøse ledere på den måten inntok.

Mange av Jesu etterfølgere hadde fått en lignende behandling. Over 20 år etter Jesu død ble apostelen Paulus grepet og slått i Jerusalem.d Og Jakob, Jesu halvbror, og noen andre trofaste kristne var nylig blitt steinet til døde i Jerusalem.e Pashur, som nå er på vei hjem gjennom de travle gatene, tenker: «Byen har virkelig levd opp til sitt rykte!» Han minnes Jesu ord: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene, og steiner dem som er sendt til deg!»f

Det er ikke tvil i Pashurs sinn: Byen Jerusalem har gjort seg fortjent til det Jesus forutsa skulle komme over den. «De dager skal komme over deg,» sa Jesus, «da dine fiender skal bygge en befestning omkring deg med spisse staker og skal inneslutte deg og trenge deg fra alle kanter, og slå deg til jorden og dine barn i deg, og ikke levne stein på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.»g

«Men når?» Dette spørsmålet opptar Pashur, spesielt nå, da det har brutt ut opprør mot romerne, som har okkupert byen.

De håper det vil ta tid

Han og hans familie håper at ødeleggelsen ikke vil komme altfor snart. Etter at de i mange år har arbeidet hardt, begynner nå deres stoffsalg å gi gode inntekter. Nå som barna er større, arbeider hans hustru, Abiga’il, i forretningen hele tiden. Dessuten har barna gjort det så godt når det gjelder idrett og musikk, at de til og med tenker på å gjøre seg en karriere på disse feltene.

«Samme hvor fortjent det er, kan jeg ikke forstå hvordan Jerusalem skulle kunne bli ødelagt nå,» mumler Pashur for seg selv idet han nærmer seg huset sitt.

Han stopper opp på trappen og ser mot templet. Det er ikke lenge siden romerne nesten tok byen. De hadde kommet for å slå ned opprøret. Men så ga deres hærfører, Cestius Gallus, befaling om at hans menn skulle trekke seg tilbake.

«Hvem vet hvorfor?» tenker Pashur. «Nå ja, det spiller ingen rolle nå. Jeg vet bare at flere tusen av de romere som trakk seg tilbake, ble drept.h For en seier for Jerusalem — og det var nære på for oss!»

Pashur, som føler seg trøstet ved tanken på dette, trekker et lettelsens sukk og går inn i huset. Noen av dem som tilhører den kristne menighet, er allerede der. Han hilser hjertelig på dem og lurer på hvorfor de er kommet.

«Vi må straks forlate Jerusalem!» sier den eldste i gruppen.

«Hvorfor det? Det er ikke sannsynlig at romerne vil sende en ny hær så snart etter at den andre ble slått,» svarer Pashur med en viss overbevisning i stemmen.

«Jesus sa at når vi så Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, skulle vi fly til fjellene. Vi har sett det. Nå når hærene har trukket seg tilbake, kan vi fly.»

«Jeg tror at truselen fra romerne er over.»

«Men, Pashur, du forstår ikke hvorfor dette har skjedd. Det er Jehova som har fått de romerske hærer til å trekke seg tilbake, slik at de kristne kan fly ut av Jerusalem før byen blir ødelagt. Husk Jesu ord: ’Når dere ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal dere vite at dets ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, fly til fjells.’»i

«Jesus mente ikke akkurat nå,» svarer Pashur. «Den tiden vil komme senere. Og når den gjør det, vil jeg og familien forlate Jerusalem.»

Ingen overtalelser kan få Pashur til å ta sin familie og dra sammen med de andre kristne til området rundt Pella i Gilead-fjellene.j Selv om Pashur får flere besøk av sine kristne brødre, kan de ikke få ham og hans familie til å innse nødvendigheten av å forlate Jerusalem på en tid da det går så godt for dem materielt sett. Dessuten stoler de på Jerusalems hær.

Da Pashur tar farvel med den siste av de kristne som forlater Jerusalem, er han overbevist om at de vil vende tilbake så snart situasjonen bedrer seg, og han vil være storsinnet mot dem når de gjør det; han vil ikke irettesette dem.

I løpet av årene 67, 68 og 69 blir forholdene i Jerusalem ikke mer stabile. De blir i stedet verre. Til slutt gjør stridende jødiske grupper det umulig å flykte ut av byen. Det verste av alt er at Pashur og hans familie har mistet det åndelige fellesskap med sine kristne venner, som har flyktet over Jordan-elven og opp i Gilead-fjellene.

Profetien blir oppfylt

Våren år 70 får innbyggerne grunn til å frykte for noe som kommer fra en helt annen kant. De romerske hærer vender tilbake under kommando av den nye keiserens egen sønn, Titus, og omringer Jerusalem. De hogger ned trærne flere kilometer rundt byen og lager spisse staker av dem og bygger en solid befestning rundt byen. Nå er det umulig å flykte!k

De redselsfylte dagene under beleiringen sleper seg fram, én etter én. Pashurs matvarelager tar slutt. Hans hus er rammet av fryktelig hunger. Utenfor røver soldater som ikke blir holdt i tømme, det de kan finne av mat. For ikke å gjøre det enda verre for Pashur, som er plaget av en stadig engstelse, sier ikke Abiga’il noe om at hun er sulten, men ingen av dem kan skjule sin engstelse.

En dag, da hungersnøden er verre enn noen gang tidligere, er det uvanlig mye bråk utenfor, og Pashur går ut for å se hva det er. Da han kommer tilbake, skjønner Abiga’il straks at han har sett noe fryktelig. «Maria, datter av Eleaser fra Betesub, har spist sin egen lille sønn,» sier han.l «Det er akkurat som det var på Jeremias’ tid. Vi kommer også til å dø, Abiga’il.»a

Beleiringen varer ikke lenge. Sommeren i år 70 inntar romerne til slutt byen og ødelegger den. Over en million jøder blir drept under beleiringen, og omkring 97 000 blir ført bort i fangenskap.b Blant de døde er Pashur og hans familie. De kjente Jesu profeti og visste hva han hadde sagt om hvordan det var mulig å unnslippe. Men fordi de ikke handlet i samsvar med det de visste, og var ulydige, måtte de betale prisen for det.c

NOE VI SOM LEVER NÅ, KAN TA LÆRDOM AV

Ja, denne bibelske profetien gikk i oppfyllelse. Og det vil alt det som er forutsagt eller lovt i Guds Ord, gjøre. Som Josva, som ledet Guds folk, Israel, i gammel tid, sa: «Så skal I da av alt eders hjerte og av all eders sjel kjenne at ikke et eneste ord er blitt til intet av alle de gode ord Herren eders Gud har talt over eder; de er alle sammen oppfylt for eder, ikke et eneste ord derav er blitt til intet.» — Jos. 23: 14.

Som det ble påpekt i begynnelsen av denne beretningen, forteller ikke Bibelen noe om livet til enkeltpersoner som levde like før eller under Jerusalems ødeleggelse i år 70. Den forteller ikke engang om Jerusalems ødeleggelse. Det er den verdslige historie som gjør det. Men det var uten tvil familier lik den vi har beskrevet, som unnlot å handle i samsvar med det de visste, og som ikke flyktet til fjellene i lydighet mot Jesu befaling.

Men hvordan angår alt dette oss som lever nå? Vi befinner oss da vel ikke i noen lignende situasjon? Eller gjør vi det?

Ja, vi gjør det! Jesu profeti fikk ikke bare sin anvendelse i forbindelse med enden på den jødiske tingenes ordning den gang i år 70 e. Kr. Profetien pekte også fram til tiden for Kristi «nærvær» som konge, den tid da enden for hele den verdensomfattende tingenes ordning skulle være nær. Én av grunnene til at vi vet at det forholder seg slik, er at Jesus sa: «Når I ser dette skje, [skal I] vite at Guds rike er nær.» — Luk. 21: 31.

Hva var det så Jesus forutsa skulle kjennetegne den tid da enden for hele denne ordning og opprettelsen av Guds rike var nær? Blant de ting Jesus sa skulle skje, var følgende: «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og store jordskjelv skal det være og hunger og sott både her og der.» — Luk. 21: 10, 11.

Det er en kjensgjerning at vi har sett nettopp dette finne sted i vår tid. I dette århundre, siden 1914, har menneskeheten opplevd to katastrofale verdenskriger, og nasjonene er i vår tid truet med en enda mer ødeleggende kjernefysisk krig. Jordskjelv, sott eller pest og matvaremangel er i dag også mer utbredt enn på noe annet tidspunkt i historien.

Når vi sammenligner hele Jesu profeti med begivenhetene i vår tid, er det derfor tydelig at denne profetien får en bemerkelsesverdig oppfyllelse nettopp nå. Hva betyr dette?

Det betyr at enden for hele denne tingenes ordning er nær, akkurat som det at Jerusalem ble omringet av romerske hærer under Cestius Gallus, var et tegn på at Jerusalems ødeleggelse var nær. Og akkurat som det var nødvendig å foreta seg noe spesielt den gangen for å bli bevart — å flykte til fjellene — er det også nødvendig å foreta seg noe for å bli bevart under den verdensomfattende ødeleggelse som vil komme når Gud fullbyrder dommen over de onde.

Hva vi må gjøre

Vi kan ikke bli bevart ved å flykte til et bestemt geografisk sted. Det er noe Jesus selv viste. Han avsluttet sin profeti med følgende ord, som spesielt ville få sin anvendelse på enden for hele denne tingenes ordning:

«Vokt eder at ikke eders hjerte noen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder som en snare! for den skal komme over alle dem som bor over den hele jord. Men våk hver tid og stund, og be, så I kan være i stand til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen!» — Luk. 21: 34—36.

Det er ikke det å flykte til noen bokstavelige fjell som er av betydning nå, men det å være våken åndelig talt. Vi må være klar over hvilken oppfyllelse Jesu profeti får i vår tid, og at denne oppfyllelsen betyr at enden for denne ordning er nær. Vi bør derfor være meget nøye med hvordan vi oppfører oss, slik som apostelen Peter skrev:

«Da nå alt dette oppløses, hvor må I da strebe etter hellig ferd og gudsfrykt, idet I venter på og framskynder Guds dags komme . . . Derfor, elskede, da I venter dette, så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte for ham i fred.» — 2 Pet. 3: 11—14.

Det er dette vi må gjøre. Vi flykter til et sikkert sted ved å forandre vårt liv i samsvar med Guds rettferdige krav. Ja, ved å gjøre Guds vilje kan vi unnfly den ødeleggelse som vil komme over hele menneskeverdenen, slik som apostelen Johannes skrev: «Verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — 1 Joh. 2: 17.

La oss ikke et øyeblikk tvile på at disse bibelske profetiene vil bli oppfylt. Like sikkert som Jesu profeti om Jerusalems ødeleggelse i det første århundre gikk i oppfyllelse, vil profetiene om enden for den nåværende tingenes ordning gå i oppfyllelse. Ja, vi har all grunn til å tro på Bibelens profetier og handle i samsvar med denne tro.

[Fotnoter]

[Bilde på side 12]

«Når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer.» — Luk. 21: 20.

[Bilde på side 13]

De kristne forlater Jerusalem

[Bilde på side 14]

Titusbuen i Roma, som viser hvordan jøder ble tatt til fange i år 70 e. Kr. Denne buen bekrefter Guds profetiske Ords sannferdighet