Befrielse i sikte?
NÅR du kjører gjennom en tunnel eller går gjennom en tett skog, føler du det som en stor befrielse når du ser at det begynner å lysne foran deg. Du føler det som om du kunne ha lyst til å rope høyt av glede.
Den befrielse som Gud vil sørge for at menneskene får del i, vil imidlertid være enda mer velkommen, og de som oppriktig ønsker at det må bli fred, og at de selv og andre skal få oppleve rettferdige, gode forhold, kan se denne befrielse foran seg. Menneskeheten kan nå sies å vandre gjennom et farlig område, og det å ha en befrielse i sikte vil gi grunn til stor glede. Men det krever tro å se at denne befrielse er nær. Hvis du undersøker hva Gud har sagt og gjort, vil det imidlertid ikke være vanskelig for deg å få en slik tro.
For å styrke vår tro og gi oss trøst har Gud latt nedskrive hva han gjorde for det folket som en gang var underlagt hans spesielle lov. (Rom. 15: 4) Ja, da han handlet med dette folket, dannet han i virkeligheten et forbilde, idet han viste hva slags Gud han er, og på hvilken måte han vil administrere hele jorden under sitt messianske rike. (1 Kor. 10: 11) Denne loven hadde «en skygge av de kommende goder». (Heb. 10: 1) «Virkeligheten [det disse skyggene representerte] hører Kristus til.» Under Kristi styre vil disse goder med andre ord være en varig virkelighet for menneskene på jorden. — Kol. 2: 17, NW.
Jubelåret
Gud ga Israels folk i gammel tid en god start da han lot dem bosette seg i det lovte land. De hadde alt som skulle til for at de skulle oppnå velstand og økonomisk likevekt. Men selviskhet og andre svakheter som skyldes den menneskelige ufullkommenhet, brakte dem i vanskeligheter. Nasjonen hadde en tendens til å drive hen mot den tilstand som vi så ofte finner i vår tid — hvor noen få er rike og den store masse er fattige. Folket førte uønskede forhold over seg selv, akkurat som menneskene gjør i vår tid.
Hvordan holdt Gud denne tendensen, som ville ha ført til at nasjonen forfalt, under kontroll? Hvordan hjalp han de fattige på en måte som utgjør et mønster for oss? Tvang han de rike til å gi sin rikdom til de fattige? Nei, det ville ikke ha vært rettferdig. Han innstiftet det som ble kalt jubelåret.
Vi vet alle hva et jubileum er i moderne språkbruk. Det er en gledelig begivenhet ved slutten av et visst antall år. Det hebraiske ordet for «jubelår» ble brukt på lignende måte. Det betyr egentlig «en forlenget lyd». Jubelåret ble nemlig kunngjort ved en høy lyd som ble frambrakt ved at det ble blåst i værhorn. Jubelåret brakte således også tanken hen på et gledesrop, for jubelåret var et år med frihet. — 3 Mos. 25: 9, 10.
Hva var det som gjorde jubelåret til en slik gledelig anledning? Hva var det som fant sted i jubelåret? Det kunne være at en mann på grunn av økonomiske problemer hadde måttet selge sin jordeiendom, sin arv, for å betale sin gjeld. Det kan også være at en familie eller noen av medlemmene av en familie på grunn av stor gjeld hadde solgt seg selv til slaver hos en mer velstående nabo. I Israel ble en hebraisk slave behandlet som en dagarbeider, men friheten var likevel langt mer ønskverdig. Jubelåret var derfor en virkelig glederik tid. Hver mann fikk nemlig da tilbake sin arv. Han fikk da tilbake sin jordeiendom uten at det kostet ham noe, og alle hebraiske slaver ble frigitt, slik at de kunne bosette seg i sin egen, gudgitte del av landet. — 3 Mos. 25: 28, 39—41.
Var dette urettferdig mot dem som gjorde det godt fordi de var flittige? Ble det på denne måten vist partiskhet overfor de fattige? På ingen måte. Et landområdes verdi ble fastsatt etter hvor mange år det var igjen til jubelåret. En eiendom kunne ikke selges for alle tider. (3 Mos. 25: 23) Det «salg» av jordeiendommer som ble praktisert der i landet, minner mer om det vi i vår tid kaller forpaktning. «Kjøperen» betalte for å bruke jorden og for verdien av avlingene inntil jubelåret. (3 Mos. 25: 15, 16) Når jubelåret kom, var hans «forpaktningstid» utløpt, og jordeiendommen tilhørte igjen den opprinnelige eier. «Kjøperen» hadde ikke tapt noe.
Denne ordningen må virkelig ha vært fin for Israels nasjon så lenge den holdt denne loven. Økonomien var kanskje kommet litt ut av balanse i løpet av perioden mellom to jubelår, men i jubelåret ble den brakt tilbake til sin opprinnelige tilstand, slik at hver mann hadde sin egen jordeiendom. Det eksisterte ingen inflasjon, og det var heller ikke noen som var svært rike, mens andre var svært fattige. Ingen familie kunne være fattig for alle tider. Enhver mann (og enhver familie) ble behandlet med den rette verdighet. Ja, jubelåret hvert 50. år var virkelig som dagslyset for den som kommer ut av en tunnel. Men hva er det ved denne ordningen med jubelåret som utgjør et virkelig grunnlag for håp for mennesker i vår tid? Hva var jubelåret et forbilde på?
Et bedre «jubelår»
Da Gud skapte mennesket på jorden, ga han det en god start. Han gjorde alt for at menneskene skulle kunne leve et fullt ut lykkelig liv i all evighet. Men ved at Adam gjorde opprør mot Gud, førte han vanskeligheter over hele sin familie. På grunn av selviskhet og for å oppnå uavhengighet av Gud solgte han sitt avkom til slaveri under synd og død. (Rom. 7: 14; 5: 12) Men Gud har vist at han vil bringe menneskeheten på fote igjen og la mennesket få sin opprinnelige frihet tilbake ved et større «jubelår».
I århundrer har menneskeheten nå arbeidet under svært vanskelige forhold. I mange byer og i mange land er økonomien nå på fallittens rand, og folk ser ikke noen utvei. De blir undertrykt, og i tillegg til alt dette er de underlagt de uunngåelige byrder som sykdom og død utgjør. Men at Gud har noe godt i tankene for menneskene, viste apostelen Paulus da han snakket om det å være underlagt synden. Han sa: «Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet — ikke godvillig, men etter hans vilje som la den derunder — i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet.» — Rom. 8: 20, 21.
Ja, Gud har et langt større og bedre «jubelår» i tankene for menneskene. Dette symbolske jubelår er det tusenårige styre som hans rike vil utøve med Kristus som konge. Det nåværende, undertrykkende system med dets falske religion, politikk og handelsvesen vil da ikke finnes mer. Hvorfor ikke? Fordi Gud vil opprette sitt styre over hele jorden. Han sier om denne tiden: «Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» — Åpb. 21: 3, 4.
Dette «jubelår» vil ikke bare bringe en midlertidig frihet, slik at menneskene igjen kommer til å oppleve en mengde vanskeligheter, og det vil heller ikke være nødvendig at det blir proklamert på nytt med jevne mellomrom, slik som det hebraiske jubelår ble. Grunnen til det er at Jesus Kristus ikke bare vil være konge, men også menneskehetens yppersteprest. Ved hjelp av hans sonoffer vil menn og kvinner bli løftet opp til fullkommenhet hva sinn og kropp angår. Om ypperstepresten Kristus blir det sagt: «Han [kan] også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.» (Heb. 7: 25; 1 Kor. 15: 26) Hver enkelt vil få en del av jorden som han må ta vare på og dyrke. Ingen vil behøve å frykte for å gå fallitt.
Det symbolske jubelår vil bringe virkelig hvile til menneskeheten. Jubelåret i fortiden var et sabbatsår, og «sabbat» betyr «hvile». (3 Mos. 25: 11, 12) Menneskene vil oppnå full befrielse og bli fullt ut helbredet, ja, det vil til og med finne sted en oppstandelse av de døde, noe Kristus viste i liten målestokk da han var på jorden, ved å helbrede mennesker for alle slags sykdommer og ved også å oppreise døde. (Matt. 15: 30, 31; Luk. 5: 12—16; 7: 12—15; Joh. 11: 38—44) Bibelens beskrivelse av dette trekk ved «jubelåret» lyder: «Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet; og en annen bok ble åpnet, som er livsens bok; og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger [i løpet av ’jubelåret’].» — Åpb. 20: 12, 13.
Kjensgjerningene viser at dette herlige «jubelår», denne hvile, er meget nær. Jesus Kristus beskrev profetisk de forhold som ville vise at denne perioden, som ville bringe befrielse, var nær. Han talte om den tid da det verden over ville være ’angst blant folkeslagene, som ikke så noen utvei . . . mens mennesker ble avmektige av frykt på grunn av de ting som de ventet skulle komme over den bebodde jord’. Han sa at i denne tiden ville det «gode budskap om riket» bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag. Dette ville innbefatte det gode budskap om en befrielse ved det symbolske jubelår, Kristi tusenårige styre over jorden. Vi ser disse ting finne sted i dag. — Luk. 21: 25, 26; Matt. 24: 14, NW.
Det er heldigvis en befrielse i sikte! Jesus sa videre at de som nå hører dette gode budskap, vil få oppleve «jubelåret». Han sa til dem som lyttet til ham: «Således skal også I, når I ser dette skje, vite at Guds rike er nær. Sannelig sier jeg eder: Denne slekt [generasjon, NW] skal ingenlunde forgå før det skjer alt sammen.» — Luk. 21: 31, 32.
Er det noe vi kan gjøre nå, eller er det bare et spørsmål om å «vente og se»? Legg merke til den kraftige advarselen Jesus avsluttet sin profeti med. Han talte om ’dagen’ eller tiden like forut for det «jubelår» da han ville bringe menneskene ut av det nåværende, forfalne samfunn og fullt ut legge dem under sitt rikes styre. Han sa: «Men vokt eder at ikke eders hjerte noen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder som en snare! for den skal komme over alle dem som bor over den hele jord. Men våk hver tid og stund, og be, så I kan være i stand til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen!» — Luk. 21: 34—36.
Hvis du konsentrerer deg om denne verdens bekymringer og dens materialistiske planer, kan du komme til å falle i søvn åndelig talt. Men du kan ’våke’ ved å bestrebe deg på å komme i et nærere forhold til Gud. Det kan du gjøre ved å ta til deg kunnskap om hva Bibelen sier, og foreta de forandringer den anbefaler: «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» — Rom. 12: 2.