ʼForkynn fanger at de skal få frihetʼ

«Han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren.» — Luk. 4: 18, 19.

1. Hvilket valg har menneskene i vår tid, og hvilken lignende situasjon var jødene i for 1900 år siden?

Å BLI utfridd eller gå til grunne — det er dette menneskene har valget mellom i vår tid. Enten blir de utfridd, eller så kommer de til å gå til grunne sammen med det som holder dem i trelldom og undertrykker dem. Situasjonen er virkelig så alvorlig! Det er imidlertid ikke første gang i historien at mennesker har vært i en slik situasjon. Et helt folk var i en lignende situasjon for 1900 år siden. En gruppe på 13 modige menn gjorde seg store anstrengelser for å hjelpe sitt folk til å bli utfridd før den fryktelige ødeleggelsen kom. En rekke tenkende mennesker ga akt på det budskap om utfrielse som ble forkynt, og de tok imot den hjelp de ble tilbudt, og ble utfridd i tide av den organisasjon som holdt dem i trelldom og undertrykte dem. De var ikke blant de over en million som døde i løpet av noen måneders beleiring, eller blant de titusener som ble ført i landflyktighet for å være slaver for hedenske herrer. Alt dette hadde profetisk betydning, og vi bør ta lærdom av det. Historien er i ferd med å gjenta seg, bare med den forskjell at det som nå skjer, finner sted i verdensomfattende målestokk. Menneskene kommer enten til å bli utfridd eller gå til grunne.

2. Hvilken innstilling hadde jødene på Jesu tid når det gjaldt religion? Var de et fritt folk?

² Tenk på den situasjon Jesus og hans 12 apostler sto overfor i Israel for 1900 år siden. Jesus begynte sin virksomhet helt alene, bortsett fra at Gud var med ham. Han kom til sitt eget folk, jødene. De var dypt religiøse. De var meget nidkjære for sin religion, som var helt annerledes enn hinduismen, buddhismen, den persiske zarathustrismen og grekernes, romernes, goternes og druidenes religioner, som var utbredt over store deler av jorden. De som utøvde disse religionene, praktiserte avgudsdyrkelse. Ettersom jødenes religion ikke hadde noe med avgudsdyrkelse å gjøre, burde jødene ha vært et fritt folk, iallfall i religiøs henseende. De hadde 39 hellige bøker, som var inndelt i tre deler, nemlig Loven eller Tora, Profetene og Salmene. Disse hadde de fått fra Gud, Skaperen. Hvorfor skulle ikke de være et fritt folk? De var nemlig ikke det.

3. Hva var det som holdt Jesu folk i trelldom?

³ Det var ikke Loven, Profetene og Salmene som holdt disse menneskene i trelldom i religiøs forstand. Det var heller ikke Romerriket som holdt dem i trelldom i denne henseende, selv om det hadde overtatt makten i deres land i år 63 før vår tidsregning. Nei, det som holdt dem i trelldom i religiøs forstand, var alle de menneskelagde tradisjoner og regler som senere ble samlet i den jødiske Talmud.

4. Hvem var det som førte folket i trelldom, på hvilken måte gjorde de det, og hvordan ble Guds profeter mottatt som følge av det?

⁴ Trass i at disse uinspirerte tradisjoner og regler var i strid med Loven, Profetene og Salmene og gjorde dem ugyldige, erstattet de religiøse ledere Guds inspirerte, skrevne Ord med dem, og folket gikk tillitsfullt med på dette. Det førte til at det jevne lag av folket kom i trelldom under de religiøse ledere, som la større vekt på det mennesker i fortiden hadde sagt og gjort, enn på det Guds skrevne lov påbød. Det at folket var i en slik trelldom, gjorde at det var forblindet. Det fikk dem til blindt å følge sine blinde religiøse ledere og motarbeide de menn som Gud sendte til dem, og som talte under inspirasjon. De historiske kjensgjerninger viser at de motarbeidet og drepte sin største profet, som på alle måter beviste at han var Guds Sønn.

5. Hvordan reagerte jødene da Jesus tilbød dem beskyttelse, og hva skjedde derfor med deres by?

⁵ La oss se litt på hvordan forholdene var i den gamle byen Jerusalem i år 33 av vår tidsregning, som var det 19. år av den romerske keiser Tiberius’ regjering. Tre dager før jødenes påske det året påpekte Jesus Kristus at folket befant seg i religiøs trelldom, og sa deretter om deres hellige by: «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene, og steiner dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se, eders hus skal lates eder øde. For jeg sier eder: Fra nå av skal I ikke se meg før I sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (Matt. 23: 1—4, 15, 37—39) Men folket, som fulgte sine tradisjonsbundne religiøse ledere, ønsket ikke den beskyttelse som Jesus tilbød dem, og som han sammenlignet med den beskyttelse en høne gir sine kyllinger når hun samler dem under sine vinger. Den tids Jerusalem sa aldri til Jesus: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» I år 70 e. Kr. ble derfor denne jødiske byen rammet av en forferdelig ødeleggelse.

6. Hvordan illustrerte Paulus den trelldom som folket befant seg i, og hvor lenge fortsatte Jerusalem å være i trelldom?

⁶ Jesu Kristi apostler var også klar over at folket befant seg i religiøst fangenskap. Om lag 20 år før Jerusalem ble ødelagt av de romerske hærer, skrev apostelen Paulus til noen disipler i Galatia som holdt på å bli ført i fangenskap under religiøse tradisjoner: «Abraham hadde to sønner, én med trellkvinnen og én med den frie kvinne . . . For [trellkvinnen] Hagar . . . svarer til det Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine barn. Derfor, brødre, er vi ikke trellkvinnens [Hagars] barn, men den frie kvinnes. Til frihet har Kristus frigjort oss; stå derfor fast, og la eder ikke atter legge under trelldoms åk!» (Gal. 4: 21—25, 31; 5: 1) Dette betydde at byen Jerusalem hadde fortsatt å være i trelldom i religiøs henseende i de 17 årene som hadde gått siden Jesus døde utenfor dens murer. Den fortsatte å være det helt til år 70, da den ble ødelagt og titusenvis av dens barn som allerede befant seg i religiøst fangenskap, ble ført bort som fanger av de hedenske romere.

Det blir forkynt «fanger at de skal få frihet»

7. Hadde menneskene på Jesu tid valget mellom å bli utfridd og å bli ødelagt? Hva viser historien?

⁷ Trengte virkelig jødene å bli utfridd da Jesus framstilte seg for dem for 1900 år siden? Hadde de valget mellom å bli utfridd eller å bli ødelagt? Var det noen som bokstavelig talt ble tilintetgjort fordi de ikke ønsket å bli utfridd av et åndelig fangenskap? Ja, 1 100 000 ble drept ifølge den jødiske historieskriveren Flavius Josephus. De hadde et presteskap, et storslagent tempel, et alter, en hellig by og Loven, Profetene og Salmene på de opprinnelige språk, hebraisk og arameisk, men deres liv ble ikke spart av den grunn. De hadde ikke ønsket å få del i den frihet Gud tilbød dem. Deres opprør mot romerne i år 66 og deres heroiske forsøk på å fri seg fra romernes herredømme førte ikke til at de ble utfridd. Gud hadde sannelig forlatt deres «hus», deres hellige tempel i Jerusalem. Han beskyttet det ikke mot å bli ødelagt i år 70.

8. a) Hvor lang tid gikk det i tilfellet med Jerusalem før de dårlige resultatene viste seg? b) Som hva vendte Jesus tilbake til Nasaret, og hva gjorde han der på sabbaten?

⁸ Det kan ta lang tid før en urett handlemåte fører til dårlige resultater. Det viste seg å være tilfelle når det gjaldt Jerusalem og templet der. Det gikk minst 40 år. Ved påsketider i år 30 renset Jesus Kristus templet og drev ut pengevekslere og handelsmenn som gjorde templet til «en handelsbod». (Joh. 2: 13—17) Noen måneder senere besøkte han sin hjemby, Nasaret. Året før hadde han forlatt Nasaret. Han hadde da vært tømmermann. Nå kom han tilbake som en forkynner av Guds rike. Da den jødiske sabbat kom, gikk han etter sin sedvane inn i synagogen, ikke bare for å høre, men også for å forkynne sitt budskap om utfrielse. Han sto opp for å lese fra de hellige skrifter for de jøder som hadde kommet til templet for å tilbe. «Og de ga ham profeten Esaias’ bok, og da han slo boken opp, fant han det sted hvor det var skrevet: Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren.» — Luk. 4: 16—19.

9. Hvor var den profeti som Jesus leste, hentet fra, og når fikk den sin første oppfyllelse?

⁹ Det han leste, var hentet fra Esaias 61: 1, 2, en profeti som ble nedskrevet minst 732 år før vår tidsregning. Den ble følgelig nedskrevet minst 125 år før de babyloniske hærer ødela Jerusalem og førte de fleste av de overlevende jøder i fangenskap i Babylon, hovedsetet for falsk religion. Deres herskere undertrykte dem og gjorde narr av deres Gud, Jehova. Det var akkurat slik som profeten Esaias hadde forutsagt: «Dets herskere brøler, sier [Jehova], og hele dagen igjennom blir mitt navn spottet.» (Es. 52: 5) Babylon hadde ikke til hensikt å gi de jødiske fanger fri. Det ble nødvendig å omstyrte det religiøse Babylon for at jødene skulle kunne oppnå frihet. Det er grunnen til at da profeten Esaias forutsa Babylons fall, sa han at folk ville komme til å stille følgende spørsmål i forbindelse med Babylons omstyrtede kongelige dynasti: «Er dette den mann som fikk jorden til å beve, kongeriker til å skjelve, som gjorde jorderike til en ørken og rev ned dets byer, og som ikke slapp sine fanger hjem?» (Es. 14: 16, 17) Esaias’ profeti om en salvet forkynner viste imidlertid at de jødiske fangene en gang i framtiden skulle bli utfridd. Slik gikk det også — utfrielsen fant sted i år 537 f. Kr.

10. Hvordan viste Jesus hvem den salvede forkynner som var omtalt av Esaias, var?

¹⁰ Hvem var den salvede forkynner som Esaias omtalte? De profetiske ord i de hebraiske skrifter sier: «Herrens, [Jehovas] Ånd er over meg, fordi [Jehova] har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og løslatelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra [Jehova] og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende.» (Es. 61: 1, 2) Spørsmålet om hvem denne salvede forkynner var, ble besvart av Jesus Kristus i synagogen i Nasaret. Da han var ferdig med å lese fra Esaias’ profeti, ga han boken tilbake til tjeneren og satte seg og sa til dem som var samlet i synagogen: «I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører.» (Luk. 4: 20, 21) Dette betydde at Jesus var denne salvede forkynner.

11. a) Hva er det som viser at Jesus talte sant? b) Hvorfor dro han bort fra Nasaret for å finne jøder som ønsket å bli utfridd?

¹¹ Jesus hadde talt sant. Året før var han blitt døpt av døperen Johannes, og da han steg opp av Jordan-elven, utgjøt Gud den hellige ånd over ham. Herren Jehova salvet ham med hellig ånd. Han ble således den som var salvet til å forkynne at fanger skulle få frihet, og at de som var forblindet på grunn av det religiøse mørke de befant seg i, skulle få syn. (Matt. 3: 13—17) Jesus sa imidlertid til nasareerne som var samlet i synagogen: «Sannelig sier jeg eder: Ingen profet blir vel mottatt på sitt hjemsted.» Jesus hadde rett i det, for da han var ferdig med å tale, forsøkte de å drepe ham, trass i at han virkelig var den salvede, Messias, Kristus. Men Jesus Kristus skulle ikke dø på denne måten. Ved Guds hjelp kom han seg derfor bort fra dem og fortsatte å forkynne et annet sted. (Luk. 4: 22—30) Han dro bort fra sitt hjemsted for å finne jøder som ønsket å bli utfridd av fangenskapet.

12. Fikk Esaias’ profeti om en salvet forkynner sin endelige oppfyllelse på Jesus? Hva viser det som fant sted på pinsedagen?

¹² Fikk Esaias’ profeti om en salvet forkynner sin endelige oppfyllelse på Jesus Kristus? Nei! Da Jesus Kristus døde ved påsketider i år 33, var det fortsatt nødvendig at det ble forkynt et budskap om utfrielse. Hovedstaden Jerusalem var fremdeles «i trelldom med sine barn» ved hans død. (Gal. 4: 25) Jesus hadde imidlertid samlet 12 menn, som hadde vært med ham det meste av tiden. Etter sin oppstandelse og før han fór tilbake til himmelen, sa han til sine trofaste apostler: «I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» På pinsedagen, ti dager senere, kom den hellige ånd over dem mens de var i Jerusalem. (Ap. gj. 1: 1—9; 2: 1—21) Herren Jehova begynte således å salve Jesu Kristi døpte etterfølgere med ånd. (2 Kor. 1: 21; 1 Joh. 2: 20, 27) På denne måten ble Esaias’ profeti også anvendt på dem, og de ble forpliktet til å ’forkynne fanger at de skulle få frihet’.

13. Hvordan viste Peter på pinsedagen at folket trengte å bli utfridd?

¹³ De tusenvis av jøder og proselytter som hadde kommet sammen på pinsedagen for å høre Peter og de andre apostlene tale under ledelse av hellig ånd, forsto kanskje ikke fullt ut hvor nødvendig det var å bli utfridd av religiøst fangenskap på den tiden. Men Peter forsto det, og da folket spurte hva det skulle gjøre, sa han: «La eder frelse fra denne vanartede slekt!» Han siterte også Joels profeti om hvordan Jehovas ånd skulle bli utgytt i de siste dager, og sa deretter: «Og jeg [Jehova] vil la undere skje på himmelen i det høye, og tegn på jorden i det lave: blod og ild og røykskyer; solen skal bli til mørke og månen til blod, før Herrens [Jehovas, NW] dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, han skal bli frelst.» (Ap. gj. 2: 16—21, 40; Joel 3: 1—5) Dette betydde at etter at den hellige ånd var blitt utgytt og det var blitt forkynt et budskap om utfrielse, skulle det komme en ualminnelig vanskelig tid da den «vanartede slekt» og alle de som ikke påkalte Jehovas navn, skulle bli tilintetgjort.

Hva skulle skje etter at Guds ånd var blitt utgytt?

14, 15. Hva skulle skje med Israels nasjon etter at den hellige ånd var blitt utgytt, og hva sa Gabriel til Daniel i denne forbindelse?

¹⁴ Store vanskeligheter var i vente for det jordiske Jerusalem, som var «i trelldom med sine barn». En annen profetisk uttalelse angående salvelsen viste det. Engelen Gabriel fortalte profeten Daniel nøyaktig hvilket år Jesus skulle bli salvet med hellig ånd og bli gjort til den salvede, og han forutsa også at Jesu etterfølgere skulle bli salvet. Deretter skulle det komme vanskeligheter, for engelen Gabriel sa:

¹⁵ «Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet . . . og til å salve et Aller-helligste. . . . Den salvede [skal] utryddes og intet ha, og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; ødeleggelse er fast besluttet.»

16. Hva var det «Aller-helligste» som skulle salves, og når og hvordan ble det salvet?

¹⁶ Disse ordene er hentet fra Daniel 9: 24—26, og det «Aller-helligste» som skulle salves, er Guds åndelige tempel eller helligdom. Denne helligdommen består av Jesus Kristus og hans 144 000 trofaste etterfølgere, som blir «levende steiner» i det åndelige tempel. Ved sin ånd bor Gud i dette tempel av levende steiner. (1 Pet. 2: 5; Ef. 2: 20—22, NW; 1 Kor. 3: 16, 17) Dette salvede tempel er derfor annerledes enn den «helligdommen» som en kommende fyrstes folk skulle ødelegge. Den ’helligdom’ som var dømt til ødeleggelse, var det bokstavelige tempel av livløse steiner som Jesus sa at Gud hadde forlatt og overlatt til de vantro jøder. (Matt. 23: 38, NW) Det ble ikke salvet med Guds hellige ånd, men i begynnelsen av den 70. uke, i år 29, ble Jesus døpt med hellig ånd. Kort tid etter midten av den 70. uke ble hans trofaste apostler og andre disipler salvet med ånd i Jerusalem på pinsedagen, og da den 70. uke var slutt, ble de første hedenske eller ikke-jødiske troende salvet med hellig ånda i Cesarea, om lag åtte mil nordvest for Jerusalem.

17. a) Hvordan gikk det med «staden og helligdommen», slik Jehova hadde besluttet, men hvordan gikk det med det «Aller-helligste»? b) Hvilken dag advarte Peter jødene om på pinsedagen?

¹⁷ Det salvede «Aller-helligste» ble bevart da den «hellige stad» og «helligdommen» ble ødelagt 34 år etter slutten på den 70. uke. Det gikk nøyaktig slik som engelen Gabriel hadde sagt til Daniel. Det var krig inntil enden, helt til Jerusalem og templet ble ødelagt, og den romerske hærføreren Titus som kom med sine hærer, førte over «staden og helligdommen» det som var fast besluttet av Jehova, nemlig «ødeleggelse». Det var sannelig en Jehovas dag for Jerusalem og dens innbyggere. Og på denne dagen var det rikelig med «blod og ild og røykskyer». Solen klarte ikke å fortrenge det mørke som hvilte over byen om dagen, og månen, hvis farge minnet om blodsutgytelser, ga ikke et fredelig, sølvaktig måneskinn. Disse tingene inntraff etter at Jehova Gud hadde utgytt sin hellige ånd over alt kjød som en oppfyllelse av Joels profeti, den profeti som apostelen Peter siterte for de tusener av jøder og proselytter som var samlet i Jerusalem på pinsedagen i år 33. Peter kom spesielt med en advarsel til disse omskårne jøder og proselytter om Jehovas ’store og herlige dag’, som skulle komme i år 70.

18. Hvordan viste den profeti som Jesus kom med om Jerusalem, at det hastet med å bli utfridd?

¹⁸ Hastet det så med å ta imot den utfrielse som Jesu disipler forkynte for dem som var fanger i religiøs henseende, og hastet det med å påkalle Jehovas navn gjennom Jesus Kristus for å bli frelst? Det gjorde det virkelig! Da Jesus bare to måneder før pinse var i ferd med å ri inn i Jerusalem som konge, gråt han over byen og sa: «Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For de dager skal komme over deg da dine fiender skal kaste en voll opp om deg og kringsette deg og trenge deg fra alle sider, og slå deg til jorden og dine barn i deg, og ikke levne stein på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.» — Luk. 19: 41—44.

19, 20. a) Hvilken profeti uttalte Jesus angående templet? b) Hvilken profeti uttalte Jesus angående Jerusalem som svar på apostlenes spørsmål, og hvilken dag forkynte han således om?

¹⁹ Etter at Jesus to dager senere hadde sagt til jødene at deres tempel, det hus hvor de kom sammen for å tilbe, skulle bli forlatt og legges øde, beså han templet og sa til apostlene: «Ser I ikke alt dette? Sannelig sier jeg eder: Her skal ikke levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.» (Matt. 23: 38; 24: 1, 2) Når skulle dette skje? Apostlene spurte ham senere om det.

²⁰ Han kom da med sin profeti om avslutningen på tingenes ordning og sa blant annet: «Når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den; for dette er gjengjeldelsens dager, for at alt det som skrevet er, skal bli oppfylt. Men ve de fruktsommelige, og dem som gir die, i de dager! for stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk, og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.» (Luk. 21: 20—24) Jesus forkynte da om hevnens dag fra vår Gud.

21. Hva forutsa Jesus om Jerusalem og Jerusalems døtre da han var på vei til Golgata?

²¹ Tre dager senere gikk Jesus til Golgata fulgt av Simon fra Kyrene, som bar torturpelen for ham. «Og en stor mengde av folket fulgte ham og mange kvinner, som jamret seg og gråt over ham. Men Jesus vendte seg om til dem og sa: I Jerusalems døtre! gråt ikke over meg, men gråt over eder selv og eders barn! For se, de dager skal komme da de skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke ga die. Da skal de begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For hvis de gjør disse ting når det er saft i treet, hva vil da skje når det har visnet?» — Luk. 23: 26—31, vers 31 fra NW.

22. I hvilken forstand var det fremdeles saft i det symbolske tre, og på hvilken måte ville det tørke inn og visne?

²² Det var fremdeles noe livssaft i det tre som den jødiske nasjon utgjorde, for det fantes en troende levning i dens midte. Men hvis denne kristne levning ble fjernet, ville nasjonen dø i åndelig forstand. Treet ville tørke inn og visne. Hvilken vrede ville ikke Gud utøse over jødene da!

23. Hva sa Paulus noen år senere om jødenes handlemåte og det som skulle komme over jødene? Gikk det slik som han hadde forutsagt?

²³ Om lag 17 år etter at Jesus hadde advart om at treet skulle visne, skrev apostelen Paulus, en omvendt jøde, følgende til den kristne menighet i Tessalonika i Makedonia, som var utsatt for hard forfølgelse: «For I, brødre, er blitt etterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea, idet og I har lidt det samme av eders egne landsmenn som de har lidt av jødene, som og slo den Herre Jesus og profetene i hjel og forfulgte oss og ikke tekkes Gud og står alle mennesker imot, idet de hindrer oss fra å tale til hedningene, så de kan bli frelst, for at de alltid må fylle sine synders mål. Dog, vreden har endelig nådd dem!» (1 Tess. 2: 14—16) Hvor sant var ikke dette! Tjue år senere kom Jehovas ’store og herlige dag’, og Jehova benyttet de romerske hærer som et middel til å utøse sin vrede over jødene.

24. Hva holdt Jehova tilbake fra jødene i Judea og Jerusalem da de kristne jøder hadde flyktet, og hva var det et tegn på?

²⁴ De jødiske kristne fulgte Jesu råd og flyktet fra Jerusalem og Judea, mens de vantro jøder ble tilbake og gikk sin forutsagte ende i møte. Jehova utgjøt ikke lenger sin hellige ånd over jøder i Jerusalem og Judea. Det at hans ånd ble holdt tilbake, var et illevarslende tegn. Det vitnet om at vanskelighetene nærmet seg!

25. Hvordan gikk det med jødene som følge av at de ikke ga akt på det budskap om utfrielse som ble forkynt av Jesu etterfølgere?

²⁵ De vantro jøder ville ikke gi akt på det budskap om frihet som ble forkynt av Kristi etterfølgere, som var salvet med hellig ånd. De valgte å fortsette å være fanger under jødedommens tradisjonsbundne system. Deres religiøse «bord» ble en snare for dem og førte til ødeleggelse. (Sl. 69: 23; Rom. 11: 9) Ettersom de forkastet Jesus Kristus som «Guds lam, som bærer verdens synd», fortsatte de å feire sin årlige påske i Jerusalem. I stedet for å flykte ut fra Jerusalem og Judea sammen med de kristne kom hundretusener av dem sammen i Jerusalem om våren i år 70. Da kom de romerske hærer tilbake under ledelse av general Titus og bygde en åtte kilometer befestet voll omkring byen, slik at det ble umulig å flykte. Etter en fryktelig beleiring falt Jerusalem for general Titus den 8. september i år 70. Ifølge historieskriveren Flavius Josephus ble 1 100 000 drept, og 97 000 overlevende ble ført i fangenskap. Det var altså minst 1 100 000 som ble drept på en grusom måte fordi de ikke ville bli frigjort av Jesus Kristus.

[Fotnote]

[Bilde på side 201]

«Her skal ikke levnes stein på stein som ikke skal brytes ned.»