Jesu kjødelige legeme
VAR Jesus virkelig fullt ut en menneskelig skapning da han var på jorden? Var han helt og holdent et menneske, eller var han en inkarnasjon, delvis menneske og delvis ånd, et guddommelig vesen ikledd et kjødelig legeme, som så ut som han var et menneske, men likevel var delvis åndelig, guddommelig?
Bibelen inneholder mange beviser for at Jesus var Guds yppersteprest og var utsatt for de samme fristelser som menneskene er utsatt for. (Matt. 4: 1—11; Heb. 2: 17, 18) Er det ikke usannsynlig at Jesus ville sette i verk et bedrag eller ville late som han var noe han i virkeligheten ikke var? Ville det ikke være et bedrag om Guds Sønn i kjødet hevdet at han utholdt alle disse fristelser og trengsler for å bevise at han var en verdig yppersteprest for menneskeslekten, mens han i virkeligheten ikke var et menneske, men var hevet over menneskelig fristelse og synd?
Jesus var på jorden for å bevise sin ulastelige ustraffelighet, for å bli det fullkomne svar på Satans utfordring om at Jehova Gud ikke kunne sette mennesker på jorden som ville være trofaste mot ham under Djevelens angrep. Hvis han ikke var et menneske, ville det ikke da ha vært utelukket at han kunne gi svar på Satans utfordring? Jesus, Guds enbårne Sønn, Ordet, ble kjød. Apostelen Johannes sier: «Og Ordet ble kjød.» (Joh. 1: 14) Ja, han var ikke en åndeperson som var inkarnet eller hadde materialisert seg i et kjødelig legeme og som ga seg ut for å være et menneske i de 33 1/2 år han var på jorden i kjødet. Han var et fullkomment menneske og hadde et fullkomment menneskelegeme av kjøtt og blod, en fullkommen menneskeorganisme.
Miraklet ved Jesu menneskenatur
Hvordan gikk det så til at han som hadde eksistert i talløse millioner av år i himlene, ble et menneske og ble fornedret til denne stilling for å utføre Guds hensikter? Jehova Gud var med sin allmakt i stand til å ta sin enbårne Sønns personlighet, hans livsmønster, med denne personlighets prøvede egenskaper som hadde bevirket ustraffelighet i en trofast tjeneste gjennom millioner av år, og med dens fullstendige og helhjertede hengivenhet for Jehova Gud, og så anbringe denne personlighet innenfor de reproduktive krefter i det ørlille grann av levende energi som han overførte til jomfru Marias morsliv. Barnet Jesus ble således født med alle de vidunderlige egenskaper i seg som bevirket ustraffelighet, akkurat som et barn arver egenskaper fra sin for. Jesus fikk også i samsvar med Guds arvelover visse legemstrekk fra sin mor Maria og visse av hennes trofaste og kjærlige egenskaper. Men da han hadde en fullkommen Far som sin livskilde, arvet han ikke ufullkommenhet fra sin ufullkomne mor Maria. Han var ikke en annen personlighet eller en annen person, men han var den enbårne Sønn og var i stand til å kjenne seg selv igjen som det senere. Jesus vokste og ble moden på naturlig måte: «Men barnet vokste og ble sterkt og fullt av visdom, og Guds velbehag var over ham.» — Luk. 2: 40.
Det at Jesus ikke var en inkarnasjon eller en materialisasjon, bevises av de tilfelle da hans kropp ble trett og ble forfrisket av hvile og mat; (Mark. 4: 38; 6: 30—33; Luk. 8: 23; Joh. 4: 6) Dette viser at han forsto hva det betyr å være trett, at han bare hadde et menneskelegeme med dets forutsetninger og begrensninger slik de er bestemt av Gud, og at han likevel var fullkommen og i stand til å leve evig, akkurat som Adams og Evas legemer kunne ha eksistert for evig hvis de hadde forblitt trofaste.
Da Jesus ble døpt tretti år gammel, var han et fullkomment menneske, nøyaktig tilsvarende Adam, som var fullkommen i Eden. Jehova tok imot Jesu innvielse, og la på ham den forpliktelse som innebar at Jesus skulle ofre sitt fullkomne menneskeliv som en gjenløsning for hele menneskeslektens synder. Gud ville ikke ta imot et offer med noen feil eller lyte, men bare det som er fullkomment. (2 Mos. 12: 5; 5 Mos. 15: 21; 1 Pet. 1: 19; Matt. 3: 17) Vi forstår da at selv om den tretti år gamle Jesus spiste den maten som folk spiste på hans tid, ble hans kropp ikke skadet eller forringet av den, men fortsatte å være fullkommen.
Da han ble døpt av Johannes i Jordan, ble himmelen åpnet for ham, og det betydde at han fikk forståelse av de himmelske ting. Ved den anledning og under hans førti dagers fristelses- og opplæringsperiode i ørkenen vendte det derfor tilbake til hans erindring at han hadde hatt en førmenneskelig tilværelse hos Faderen. Erindringen om hans tidligere liv smeltet nå sammen, med hans personlighet, og den ble storlig beriket og styrket ved det.
Jesu kjødelige legeme oppløst
Hvordan gikk det med Jesu fullkomne kjødelige legeme etterat han var død? Ble det bevart slik at menneskene engang vil kunne se det og tilbe det? Eller har Jesus fremdeles sitt kjødelige legeme i himmelen, «åndeliggjort», slik at man kan se det og tilbe det? Nei, ingen av delene. Bibelen svarer: Jehova Gud tok hånd om det og oppløste det i dets enkelte bestanddeler eller atomer.
Jesus var motbildet til Moses, den store mellommann og leder for Israels menighet. Gud selv tok hånd om Moses’ legeme og begravde det, og «ingen kjenner til denne dag hans grav». (5 Mos. 34: 5, 6) En av de kristne skribenter sa senere at Mikael trettet med Djevelen om Moses’ legeme. (Jud. 9) Djevelen ønsket å få fatt i den store leder Moses’ legeme og bruke det som en gjenstand for tilbedelse for å trekke israelittene vekk fra sin virkelige, usynlige Befalingsmann og Leder, Jehova Gud. Enda større lyst hadde Djevelen på å få tak i Jesu kjødelige legeme etter hans død for å få noen til å tilbe det og bruke det til usømmelige, falske religiøse formål, og derved forhåne Jehova Gud. Men Jehova forpurret i begge tilfelle Djevelens hensikt ved å ta hånd om disse to trofaste menns legemer.
Moses’ legeme vendte tilbake til støv ved en forråtnelsesprosess, slik som alle menneskelegemer gjør, men det var ikke slik i Jesu tilfelle, for det er skrevet: «For du skal ikke overlate min sjel til Sheol; du skal ikke la din hellige se forråtnelse.» (Sl. 16: 10, AS; Ap. gj. 2: 31) Gud lot altså Jesu legeme forsvinne, men ikke gå i forråtnelse, og det betyr at det ble oppløst til de grunnstoffer som alle menneskelegemer er laget av. — Joh. 20: 1—13.
Jesus oppreist med en åndelig organisme
Den oppstandne Jesus fikk et åndelig legeme: «Han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» (1 Pet. 3: 18) «Han som intet menneske har sett eller kan se.» (1 Tim. 6: 16) Paulus fikk bare et glimt av Jesu åndelige legemes herlighet, og det gjorde ham blind. (1 Kor. 15: 8; Ap. gj. 9: 17, 18) Hans trofaste etterfølgere, som Gud har gitt et himmelsk håp, vil ikke få kjødelige legemer i oppstandelsen, men herlige åndelegemer. Vi vet alle hvordan et kjødelig legeme er, men Johannes sier: «I elskede! nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli; vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like; for vi skal se ham som han er.» — 1 Joh. 3: 2.
Det ble sagt at da Jesus var på jorden, var han «ringere enn englene». Mennesket er ringere enn englene. En som er i kjødet, er selvsagt ringere enn en som er i ånden. Gud stiller ofte opp kjød og ånd som motsetninger. (Sl. 8: 5, 6, KJ; Heb. 2: 9; Es. 31: 3) Kunne du tenke deg at Jesus Kristus, den nye verdens majestetiske konge, som var gjort høyere enn alle de andre skapninger, ville fortsette å eksistere i et kjødelig legeme? Han ville da være underlegen i forhold til en ånd og altfor begrenset til å kunne sette i verk de storslagne ting som blir krevd av denne konge, blant annet ødeleggelsen av den mektige åndeperson Satan Djevelen.
Et menneske krever jordiske grunnstoffer for å fortsette å eksistere. Det er skapt for jorden og må ernære seg av de ting som vokser på jorden. (1 Kor. 15: 40, 47; Es. 45: 12, 18) Gud bryter ikke sine egne lover, som han har fastsatt til å styre tingene i naturen. Han ville derfor ikke ta et menneskelegeme bort fra dets rette bolig og overføre det til himmelen, åndepersonenes sfære.
Hans synlige skikkelser etter oppstandelsen
Hvordan var det så med de legemer Jesus viste seg etter sin oppstandelse? Han viste seg ved en anledning i et legeme som hadde sår som Tomas kunne legge hendene sine i som bevis for at Jesus var den samme person som Tomas hadde kjent som Mesteren, og, som nå var oppreist. Men hvis Jesus tok sitt menneskelige legeme til himmelen for å bevare disse sår for evig, ville det være i strid med Guds lover som gjelder for kjødelige legemer og deres evne til å reparere seg selv. Og hvis Jesus hadde ofret sitt menneskelegeme for verdens liv, og så tok det tilbake og beholdt det for seg selv, kunne han ikke ofre denne verdi til Gud til beste for andre. Det ville bety at gjenløsningsofferet ble tatt tilbake, og at menneskeslekten fremdeles var i sine synder.
De legemer som Jesus viste seg i etter sin oppstandelse, var altså materialiserte legemer. Lignende tilfelle fant sted i gammel tid, for eksempel da de tre menn besøkte Abraham og spiste med ham, og også da noen viste seg for Lot, og i begge tilfelle var det engler som materialiserte seg i menneskeskikkelse. Jesu materialiserte legemer var tegn, beviser for øyenvitner for at han var blitt oppreist i samsvar med Jehova Guds løfte. — 1 Mos. 18: 1—22; 19: 1—16; Joh. 20: 29—31.
Det er mange beviser for at disse legemer ble materialisert for anledningen. Da Maria så Jesus første gang etter hans oppstandelse, kjente hun ham ikke igjen, for hun trodde det var gartneren. På veien til Emmaus ble han gjenkjent på sin atferd og sine handlinger, ikke på sine ansiktstrekk. (Joh. 20: 14—16; Luk. 24: 13—32; Mark. 16: 12) Da Jesus materialiserte et legeme med sårmerker for å overbevise den tvilende Tomas, viste han seg i et rom med låste dører. (Joh. 20: 26—28) Dette viser at han kunne materialisere og dematerialisere et legeme på et øyeblikk. Vitenskapsmenn påstår at de kan framstille materielt stoff av ren energi. Hvor lett ville det da ikke være for den oppstandne Jesus å materialisere et legeme!
Så er det det skriftstedet som sier: «Mens de talte om dette, sto han selv midt iblant dem og sa til dem: Fred være med eder! Men de ble forferdet og fulle av frykt, og trodde at de så en ånd. Og han sa til dem: Hvorfor er I forferdet, og hvorfor oppstiger tvilende tanker i eders hjerte? Se mine hender og mine føtter, og se at det er meg selv! Kjenn på meg og se! En ånd har jo ikke kjøtt og ben, som I ser at jeg har.» (Luk. 24: 36—39) Noen vil hevde at dette viser at han ikke var en ånd, men et «åndeliggjort» kjødelig legeme. Nei, det er ikke tilfelle, men disse menn trodde at de så et syn, eller en åpenbaring slik som da engelen åpenbarte seg for Daniel og han falt til jorden i frykt. — Dan. 10: 4—9.
Da kjøtt og blod ikke kan arve Guds rike, kunne ikke Jesus komme til himmelen med et kjødelig legeme. «Men, sier noen, «Jesus sa ikke her at han var kjøtt og blod, men kjøtt og ben.» Men ville det være rimelig om Jesus hadde sagt: ’Se, jeg er kjøtt og blod,’ når det ikke rant noe blod fra hans legeme? Men det var helt tydelig for synet og berøringssansen at han hadde kjøtt og hen.
De som nekter å anerkjenne tegnene på Jesu usynlige nærvær fordi de speider etter hans komme i et kjødelig legeme, tar derfor feil. Det samme gjør de som prøver å tilbe ham i dag som det lille Jesusbarnet, til tross for bevisene for at han vokste opp til menneskelig manndom, døde og ble oppreist som en mektig åndeperson. Det er ikke barnet Jesus Gud befalte alle å ære, heller ikke det kjødelige legeme, men Kristus Jesus, den nye verdens herliggjorte, himmelske konge.
«Kristus led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden, . . . han som er faret opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og makter og krefter er ham underlagt.» «Herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, vedig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende . . . over hans kongerike.» — 1 Pet. 3: 18, 22; Es. 9: 6, 7.