var derfor Jesus Kristus sa til den samaritanske kvinne: «I tilber det I ikke kjenner.» (Joh. 4: 22) Men fordi samaritanene godtok Pentatevken, praktiserte de ikke desto mindre omskjærelse og så fram til at den profet som var større enn Moses, Messias, skulle komme. — 5 Mos. 18: 18, 19; Joh. 4: 25.

Det rasemessige og religiøse skillet mellom jødene og samaritanene skapte store fordommer. Jødene så vanligvis ned på samaritanene og nektet å ha noe med dem å gjøre. (Joh. 4: 9) Ordet «samaritan» ble til og med brukt som skjellsord. Et eksempel på dette er det som noen vantro jøder sa til Jesus: «Sier vi ikke med rette at du er en samaritan og er besatt?» — Joh. 8: 48.

Jesus Kristus hadde imidlertid ikke et slikt forutinntatt syn på samaritanene. Blant de ti spedalske som han helbredet samtidig, var det en samaritan. Denne samaritanen var den eneste som kom tilbake til Jesus og takket ham og priste Gud med høy røst. (Luk. 17: 16—19) En annen gang snakket Jesus lenge med en samaritansk kvinne ved Jakobs brønn, og deretter tilbrakte han to dager i den samaritanske byen Sykar for å forkynne Guds sannhet. Som følge av dette var det mange som ble troende. (Joh. 4: 5—42) Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan understreket ytterligere at det var galt ikke å ha medfølelse med samaritanene. — Luk. 10: 30—37.

Det var uten tvil fordi samaritanene var beslektet med jødene, både i rasemessig og religiøs henseende, at de fikk anledning til å bli Jesu Kristi disipler før de uomskårne hedninger. Mange samaritaner ble troende, og som Jesu Kristi disipler sto de på like fot med de jødiske troende. (Ap. gj. 8: 1—17, 25; 9: 31) Først deretter forkynte Peter «evangeliet» for hedningen Kornelius og hans husstand. — Ap. gj. 10: 25—48.

Den sanne kristendom forente mennesker som lenge hadde vært atskilt og fremmede for hverandre. Det var som apostelen Peter sa til Kornelius og hans hus: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk; men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet.» (Ap. gj. 10: 34, 35) I den første kristne menighet kom derfor jøder og samaritaner og hedninger som hadde forkastet falske oppfatninger og grunnløse fordommer, sammen som brødre og søstre. De barrierer som hadde eksistert i århundrer, ble fjernet fra deres midte.

Sann tilbedelse forener også i dag folk av alle raser og nasjonaliteter. Dette kan en se blant Jehovas vitner.

Hva er den egentlige årsaken til hungeren?

● Det snakkes så mye om at det er for lite mat i verden. Det hoper seg imidlertid opp beviser for at denne «mangelen» hovedsakelig skyldes det verdensomfattende system for fordeling og bruk av maten — og ikke at jorden ikke er i stand til å brødfø den nåværende befolkning eller en betydelig større befolkning. En artikkel i bladet Harper’s (februar 1975) sier at «hungerens grunnleggende årsaker» ikke kommer fram på fotografier av avsvidde landområder og sultende mennesker. Hvorfor ikke? Fordi årsakene ligger i et grådig kommersielt system som «ser så normalt ut . . . mens faktum er at det dømmer størsteparten av menneskeheten til vedvarende hunger». Artikkelen vil ikke gå med på at situasjonen er så godt som håpløs for menneskeheten, men sier: «Lidelsene blir kanskje malt for øynene våre [med bilder], men det onde ligger et annet sted — i . . . et økonomisk system som ikke kan ses, men som frambringer uholdbare urettferdigheter og endeløs elendighet.»