Kommer det noen gang til å bli bare én religion?

AV JORDENS befolkning er det tre fjerdedeler som tilhører ikke-kristne religioner, eller som ikke bekjenner seg til noen religion i det hele tatt. Altså er det en fjerdedel som sier at de er kristne. Hvis vi skulle lage en fortegnelse over de enkelte religionssamfunn, ville vi få en kolossal liste. Et amerikansk oppslagsverk (Encyclopedia of American Religions) inneholder en liste over 1187 større trossamfunn bare i De forente stater!

De fleste religionssamfunn er enige om én ting. Historikeren Arnold Toynbee uttrykte det slik: «De tror alle at mennesket ikke er det høyeste åndelige vesen i universet.»

Er du enig i at det finnes et høyeste Vesen, en åndeperson, som kan følge med i det du gjør? Hvis du er det, er du da tilfreds med at han blir tilbedt på svært forskjellige måter av dem som bekjenner seg til kristendommen, og av ikke-kristne? Og noe som er enda viktigere: godkjenner denne høyeste åndeperson de mange former for tilbedelse? Hvorfor kan det ikke være bare én religion?

Før det kan bli enhet mellom religionssamfunnene, må det være enhet innen de enkelte trossamfunn. I en spesiell rapport som ble offentliggjort i bladet The Christian Century, sa en tidligere kirkeleder i den presbyterianske kirke, Howard Rice: «’Hvis verden utenfor kirken så nøye på oss,’ . . . ville den si: ’Se hvordan de kristne slåss mot hverandre.’» Han sa at «en etter en av menighetene [i kirken] har gått i oppløsning, . . . og [at] mange menigheter er på vei til å rive seg løs».

Innen den romersk-katolske kirke er det stadig flere som har avvikende meninger. Den ene meningsmålingen etter den andre viser at et stort flertall er uenige i mange av kirkens standpunkter, blant annet dens motstand mot fødselskontroll, dens forbud mot at skilte skal kunne gifte seg igjen, og påstanden om at paven er ufeilbarlig når han uttaler seg i spørsmål som gjelder tro og moral.

I stedet for at kirkesamfunnene blir sterkere, blir de ytterligere splittet. Utskudd av moderkirkene danner egne sekter. Robert C. Whittemore, som er professor i filosofi ved Tulane universitet, hevder at det i De forente stater i den senere tid «har oppstått 35 nye sekter i forskjellige deler av landet. ’Kristendommen blir i dag som aldri før utfordret av nye religiøse skikker . . . og holdninger’».

Har ikke-kristne religionssamfunn noe bedre eksempel å henvise til? Under overskriften «Araberne — alltid i ferd med å forenes, aldri forent» sier bladet The Economist: «Det er så mange krefter i sving for å få i stand enhet mellom araberne, at det er et under at de fortsetter å være splittet; og det er så mange grunner til at de skulle være splittet, at det er et enda større under at de ikke konstant ligger i krig med hverandre.»

Noe mer enn religiøs enhet er inne i bildet!

Verdens religioner er også alvorlig splittet på grunn av sin nasjonalistiske og politiske lojalitet, som de faktisk lar komme foran sin lojalitet mot Gud. Nasjonalismen er i seg selv tilbedelsen av den kollektive menneskelige makt på det lokale plan. Nasjonalismen splitter folk, også dem som tilhører samme religion!

Av denne grunn kom historikeren Toynbee med denne kraftige advarselen til dem som påstår at de er kristne: «I alle deler av den vestlige verden kan en i dag bli vitne til at det nasjonale flagg — et symbol på avgudsdyrkelsen av en stat — bæres inn i en kristen kirke. Det hender til og med at en ser korset og flagget bli båret inn i kirken i én og samme prosesjon. Hver gang jeg ser det, tenker jeg på hva som kan komme til å skje. Her har vi to rivaliserende religioner: tradisjonell kristendom og ny hedendom. De kan ikke forenes . . . Hvilken av dem er det som kommer til å seire i den uunngåelige krigen med dødelig utfall som kommer til å bli utkjempet mellom dem? Her har vi deres symboler, side om side, høyt hevet. De blir åpenbart vist den samme ærbødighet i den samme vigslede bygning. Hvor lenge kan de fortsette å eksistere sammen?»

Har Kirkenes verdensråd svaret på dette spørsmålet? Dette rådet sier om seg selv at det «ikke er en overordnet myndighet som kontrollerer hva kristne skal tro og gjøre; men [består av] . . . nesten 300 kirkesamfunn av høyst ulike tradisjoner». Det tjener i likhet med sitt motstykke, De forente nasjoner, bare som et forum hvor en kan lufte meningsforskjeller. Selv om disse kirkesamfunnene gir inntrykk av at det eksisterer en verdensomfattende kristen enhet, holder de urokkelig fast ved sine egne trosbekjennelser. Dessuten er det ikke tillatt for ikke-kristne å bli medlemmer av dette rådet.

Men gir alt dette oss grunn til å fortvile? Er Gud avhengig av at religionssamfunnene slutter seg sammen for å få gjennomført sin hensikt med menneskene? Nei, absolutt ikke!

Finnes det bare én sann religion?

I stedet for å regne med at de forskjellige religionssamfunn skal forenes, er det forstandig å finne den religion som behager Gud. I betraktning av at de forskjellige religioner er oppdelt i så mange religionssamfunn, er det ikke forstandig å trekke den slutning at den religion som ens foreldre har opplært en i, nødvendigvis er den sanne.

Til en samaritansk kvinne som hadde sin egen religion, sa Jesus: «Dere tilber det dere ikke kjenner . . . sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha.» — Johannes 4: 22, 23.

Derfor er ikke all slags tilbedelse i samsvar med sannheten. Å tilbe i «sannhet» betyr å godta Guds skrevne Ord, Bibelen, og alt det Bibelen lærer som sannhet. Det betyr at en må forkaste alle oppfatninger og tradisjoner som er i strid med Bibelen. Det kan være oppfatninger og tradisjoner som både religiøse og ikke-religiøse har. Den ene sanne religion kan ikke inngå kompromiss med menneskers tradisjoner og politiske ideologier.

Apostelen Paulus skrev: «[Vi vet at det finnes] ingen Gud uten én. Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden; det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’. Men for oss er det bare én Gud, Faderen.» (1. Korinter 8: 4—6) Fordi det finnes bare én sann Gud, har det bare vært og kan det bare være én sann religion.

Guds hensikt går ut på å forene alle ved hjelp av et fullkomment bånd av kjærlighet og enhet i den sanne tilbedelse — og det skal han gjøre i svært nær framtid.