Det som identifiserer Messias
Har Messias kommet? Hvis det er tilfelle, hvem er han så, og hva kommer det av at så mange av dem som hevder at de tror på de hebraiske skrifter, ikke har forstått hvem han er?
«Far,» sa en liten jødegutt påskeaften, «hvem er det som skal ha det ekstra vinglasset på bordet, og hvorfor lukket du opp døren?» «Det vinglasset er til profeten Elias,» svarte hans far. «Vi venter at han skal komme tilbake en påskeaften og fortelle oss det gode budskap at Messias har kommet, skjønner du. Det er også derfor jeg lukket opp døren.»
Ja, hvert år er det millioner av jøder over hele verden som i sin påskefeiring innlemmer forberedelser for å ta imot profeten Elias, og som fremdeles venter på at Messias skal komme. Det er spesielt de ortodokse jøder som venter på en personlig Messias. Noen av dem vil ikke engang ha noe som helst med sionismen å gjøre, for de er overbevist om at når Messias kommer, vil han ikke trenge noen hjelp hverken fra De Forente Nasjoner eller fra formuende jøder som er bosatt i De forente stater.
Men jødene venter i mindre og mindre grad på en personlig Messias. Noen tror at deres nasjon, og i særdeleshet sionismen, kommer til å bli verdens Messias, mens andre bare ser fram til en messiansk tidsalder, «som vil bli oppnådd ved felles anstrengelser fra gode mennesker av alle nasjoner, raser og religioner». — What the Jews Believe av Bernstein.
De som venter på en personlig Messias, setter hans komme i forbindelse med den messianske tidsalder, den tiden da han skal styre hele verden med rettferdighet. Men må disse to begivenheter nødvendigvis inntreffe samtidig, eller kunne det være at Messias kom på en tid og at den messianske tidsalder ville begynne på en annen tid, kanskje på en meget senere tid? Dette er ikke bare mulig, men det er nøyaktig slik Bibelen og historiske fakta viser at det skulle være, for Messias kom virkelig for omtrent nitten hundre år siden, men hans verdensherredømme som skal grunnfeste rettferdigheten, hører fremdeles framtiden til.
Profetiene om Messias
Oppslagsverket The Jewish Encyclopedia hevder: «Det var først etterat makkabeernes dynasti hadde falt og Herodes den stores og hans families despotiske styre og det romerske rikes tiltagende tyranni hadde gjort forholdene enda mer uutholdelige for dem, at jødene søkte tilflukt til håpet om en personlig Messias.» Men kjensgjerningene og Bibelen viser noe annet. Så langt tilbake som i Edens hage ga Gud et grunnlag for å håpe på en personlig Messias da han sa til Slangen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» — 1 Mos. 3: 15.
Håpet om en personlig Messias ble sterkere da Gud ga Abraham sitt løfte på grunn av hans lydighet, og sa: «I din ætt skal alle jordens folk velsignes.» Den profetien Jakob uttalte da han lå på dødsleiet, var enda tydeligere, for han sa: «Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige.» Guds ord til David utgjør en ytterligere hjelp til å identifisere Messias: «[Jeg vil] etter deg oppreise din sønn . . . og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid.» — 1 Mos. 22: 17, 18; 49: 10; 2 Sam. 7: 12, 13, 16.
Selve stedet der denne lovte Ætt skulle bli født, ble også forutsagt: «Men du Betlehem, . . . Av deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel, og hans utgang er fra fordum.» Slike profetiske løfter ga tydelig til kjenne at det skulle komme en personlig Messias, og kan absolutt ikke anvendes på noen nasjon, langt mindre på flere nasjoners felles anstrengelser. — Mika 5: 1.
Det var ikke bare Messias’ avstamning og fødested som ble angitt så tydelig, men også det året han skulle framstå, ble nøyaktig oppgitt. Hvor ble det gjort? I Daniel 9: 25: «Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet [Messias betyr salvet], en fyrste, står fram, skal det gå syv uker og to og seksti uker.» Ved hjelp av den bibelske regel om å regne en dag for et år, en regel som står i Esekiel 4: 6, forstår man at det dreier seg om i alt 483 år. Guds Ord viser at ordet om å gjenreise og ombygge Jerusalem utgikk i Artaxerxes III’s tjuende regjeringsår, og den verdslige historie viser at det var året 455 f. Kr. Når man regner 483 år fra det tidspunkt, kommer man til år 29 e. Kr., keiser Tiberius’ femtende regjeringsår. Det var nettopp dette året Jesus sto fram som den lovte Messias. — Neh. 2: 1; Luk. 3: 1.
Oppfyllelsen av profetiene
Det er altså tydelig at helt siden Abels, den første martyrs, tid har troens mennesker håpet på at Messias, en personlig befrier, skulle komme, og særlig siden Gud ga David et løfte i forbindelse med Messias et par tusen år før Herodes den stores tid. Det er grunnen til at jødene gang på gang slo fast at Messias skulle komme i Davids ættelinje. — Joh. 7: 42; Matt. 22: 42.
Beretningen i de fire evangelier viser at Jesus Kristus oppfylte kravene med hensyn til Messias’ avstamning, hans fødested og tidspunktet for hans komme. (Luk. 2: 10—16; 3: 23—34) Og dessuten sa han selv ved enkelte anledninger at han var Messias. Da Jesus svarte den kvinnen ved brønnen i Sykar som hadde sagt: «Jeg vet at Messias kommer, det er utlagt: Kristus,» sa han: «Det er meg, jeg som taler med deg!» Da ypperstepresten spurte Jesus: «Er du Messias, den Velsignedes Sønn?» svarte han likeledes: «Jeg er det.» — Joh. 4: 25, 26; Mark. 14: 61, 62.
Profeten Mika hadde uttalt at Messias hadde en førmenneskelig tilværelse, og det bekreftet Jesus gjentatte ganger. Han hevdet at han hadde kommet ned fra himmelen, og at han hadde vært til før Abraham var. (Joh. 3: 13; 8: 58) Hvis han hadde vært bedratt eller selv hadde vært en bedrager, ville han da ha kunnet utføre slike mirakler som å helbrede syke, drive ut demoner, befale elementene og få dem til å adlyde seg, oppvekke døde, osv.? Alt dette beviste sannelig til fulle at Jesus hadde Guds kraft til støtte for sin påstand om at han var Hans Sønn og Messias.
Det er ikke noe rart at folket sa: «Når Messias kommer, mon han da vil gjøre flere tegn enn denne har gjort?» Derfor kunne han si til sine etterfølgere: «Tro . . . dog for selve gjerningenes skyld!» Ja, på samme måte som Gud lot Moses få evnen til å utføre visse mirakler, slik at hans folk skulle tro at Jehova virkelig hadde vist seg for ham og bemyndiget ham, på samme måte ga Jehova Jesus Kristus kraft til å utføre utallige mirakler av overveldende storhet slik at jødene hadde all grunn til å tro at Jesus virkelig var den lovte Messias, «den levende Guds Sønn», som Peter så tillitsfullt kalte ham. — Joh. 7: 31; 14: 11; Matt. 16: 16.
Gud hadde forutsagt at veien skulle beredes for Messias, og denne profetien ble oppfylt av døperen Johannes. (Mal. 4: 5, 6; Matt. 17: 12, 13) Etter hvert som Jesus gikk fram i sin tjeneste, ble flere og flere av profetiene angående Messias oppfylt på ham, for eksempel den gangen han under hyllest kom ridende inn i Jerusalem, og da han ble solgt for tretti sølvpenger. (Sak. 9: 9; 11: 12; Matt. 21: 4, 5; 26: 15) Profetien i Esaias 53 ble på en bemerkelsesverdig og nøyaktig måte oppfylt på Jesus: han ble foraktet og forkastet, han tok andres skrøpeligheter på seg, han ble stilt for retten og dømt på falskt grunnlag, han ble regnet blant syndere, døde offerdøden, ble begravet i en rik manns grav, osv. Se Matteus 8: 17; 27: 12—14, 38, 57—60; Markus 15: 1—15; Johannes 1: 29; 12: 38.
Hvorfor ikke anerkjent
I betraktning av alle disse skriftsteder og kjensgjerninger som identifiserer Jesus som Messias, hva kom det så av at Israels folk, og da særlig dets religiøse ledere, ikke anerkjente ham? Vær først og fremst klar over at dette ikke burde forbause noen jøde som er kjent med sitt folks historie, for de hebraiske skrifter viser gang på gang at det var et hårdnakket folk. (2 Mos. 32: 9; 5 Mos. 9: 6; 2 Krøn. 30: 8) Helt fra israelittene ble ført ut av Egypt og til de kom tilbake til sitt eget land etter fangenskapet i Babylon, vitner deres historie, om gjentatte tilbakefall, om at de ringeaktet Guds bud og forfulgte hans profeter. (2 Krøn. 36: 15, 16) Etter som de mishandlet tjenerne til vingårdens store Herre, Jehova Gud, på en slik måte, er det ikke overraskende at de med forsett drepte hans Sønn, som Jesus selv viste i en av sine lignelser. — Matt. 21: 33—46.
Dessuten hadde presteskapet på Jesu tid sunket så dypt at de var blitt hyklerske og pengekjære, og det gjorde det vanskelig for dem å identifisere Jesus som Messias. Som Jesus sa til dem: «Hvorledes kan I tro, I som tar ære av hverandre, og den ære som er av den eneste Gud, den søker I ikke?» Det at han avslørte deres selviskhet, gjorde det enda vanskeligere for dem å vurdere bevisene objektivt, og derfor søkte de å forsvare seg ved å anklage Jesus for å få kraft fra Satan Djevelen til å utføre sine gjerninger! — Joh. 5: 44; Matt. 12: 22—31.
Det er enda en grunn til at disse religiøse lederne ikke anerkjente Messias. De trellet under det romerske åk, og så derfor med iver fram til at deres Messias skulle befri dem fra det. Hadde ikke Esaias forutsagt at «herredømmet er på hans skulder», og at «herredømmet [skal] bli stort og freden bli uten ende»? Og hadde dessuten ikke Esaias profetert om at Messias skulle være en meget vis og rettferdig hersker, at han skulle tilintetgjøre alle de ugudelige, og at alle folkeslag skulle sverge ham troskap? Jo, det hadde han. — Es. 9: 6, 7; 11: 1—10.
’En tid for hvert foretagende’
Er det da slik at Guds Ord er selvmotsigende, eller ble noe av det uttalt til ingen nytte? Nei. Slike ulike profetier kunne tydeligvis ikke oppfylles på én og samme tid. Derfor må følgende guddommelige regel kunne anvendes i dette tilfelle: «Alt har sin tid, og en tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.» — Pred. 3: 1.
Bibelen viser at det fra begynnelsen av var Guds hensikt at hele jorden skulle bli til et paradis. (1 Mos. 1: 26—28) Den viser også at hans hensikt til slutt vil bli gjennomført ved Messias’ styre. Dette medfører imidlertid at Messias, Guds Sønn, måtte komme to ganger, hver gang i en særskilt og bestemt hensikt. Hans første komme, eller rettere sagt «nærvær», fant sted i årene 29 til 33 e. Kr. Dengang kom Jesus som menneske, bar vitnesbyrd om sin Fars navn, beviste sin ulastelighet under prøve og døde for menneskenes synder. Derved beviste han at han var verdig til å være Messias, Kongen, og skaffet til veie et juridisk grunnlag for å befri hele menneskeheten fra den hjelpeløse stilling den var kommet i på grunn av Adams synd. Etterat Jesus hadde fullført dette, oppreiste Gud ham fra de døde og opphøyde ham til en meget høy stilling. — Joh. 18: 37; Heb. 5: 8; Matt. 20: 28; Fil. 2: 9.
Kort før sin død sa Jesus til sine disipler at han skulle komme igjen, og han ga dem dessuten en detaljert profeti som ville være en hjelp til å forstå når tiden for hans gjenkomst var inne. Hensikten med hans gjenkomst eller annet nærvær er at han da skal oppfylle alle de herlige profetier angående sitt styre, som jødene på hans tid feilaktig trodde at han skulle oppfylle ved sitt første nærvær. — Matteus, kapitel 24; Markus, kapitel 13; Lukas, kapitel 21.
I mange hundre år har jødene følt seg forpliktet til å støtte opp om det feilgrep som deres ledere i det første århundre gjorde seg skyldig i da de forkastet Messias. Nå er de imidlertid tilbøyelig til å anerkjenne Jesus som en av sine profeter. Det er ikke mer enn rett og rimelig, for det er absolutt ingen som noensinne har utrettet så meget godt for menneskeheten som Jesus. Men er det tilstrekkelig? Nei, det er det ikke. For å få nyte fullt gagn av Messias’ styre, må man godta alt det han sa, nemlig at han er Guds Sønn i en spesiell forstand, at han hadde en førmenneskelig tilværelse, at han døde som et offer for våre synder, og at hans profeti om at han skulle bli oppreist fra de døde, virkelig ble oppfylt.
Ateister, agnostikere, deister, modernistiske prester, jøder og muhammedanere som innrømmer at Jesus var en stor lærer og menneskevenn, men som nekter å godta det han hevdet om seg selv, er inkonsekvente. Enten stemmer alt det han sa, eller så var han en bedratt dåre eller en bedrager, og hvis det er tilfelle, kunne han ikke ha vært noen stor lærer og menneskevenn. Det må være ett av to. Guds Ord er utvetydig.
Ja, Jesus har ikke bare etterlatt oss et eksempel, forat vi skal følge etter i hans fotspor, men han er også det middel ved hvilket vi kan vinne evig liv, for «det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst». Jesus Kristus er den lovte Messias. — 1 Pet. 2: 21; Ap. gj. 4: 12.