Hvordan sanne kristne ser på politikk
De kristne oppfordres stadig til å delta i det politiske liv. Hva bør sanne kristne gjøre? Bør de prøve å forandre verden? Eller bør de forandre seg selv og leve i overensstemmelse med kristendommen?
POLITIKKEN blir stadig gjenstand for større og større oppmerksomhet. Flere og flere mennesker kaster seg ut i det politiske liv, enten ved å melde seg inn i et politisk parti eller ved å stemme ved politiske valg. Også fra religiøst hold prekes det politikk. Ikke nok med at det prekes politikk, nei, religiøse ledere oppfordrer bekjennende kristne til å delta aktivt i politikken. Det er tilfelle med pave Pius XII, som ifølge New York Times for 23. juli 1956 «oppfordret våre dagers katolikker til å være aktivt med i det politiske liv». Men de fleste som utgir seg for å være kristne, trenger ikke presteskapets oppmuntring til å gå inn for politikken. De er allerede mer aktive på det politiske enn på det religiøse område. På grunn av alt dette oppstår det visse spørsmål.
Folk flest tar seg imidlertid ikke tid til å overveie disse spørsmålene: Er det ved å kaste seg ut i politikk at et menneske viser at han er en Kristi etterfølger? Er disse bestrebelser for å bedre verden ad politisk vei, i samsvar med det eksempel Jesus og de første kristne satte?
Historiebøkene forteller oss hvilken holdning de første kristne inntok til politikk. Boken Christianity and the Roman Government av E. G. Hardy omtaler således de første kristne og «deres motvilje mot alle borgerlige plikter og embeter». En annen bok, On the Road to Civilization, A World History av Heckel og Sigman, sier: «De kristne nektet å påta seg visse plikter som hvilte på romerske borgere . . . De ville ikke ha politiske stillinger.»
Var det galt av de første kristne å unnlate å gjøre noe forsøk på å forbedre verden ved å delta i det politiske liv? De hadde Kristus Jesus, kristendommens grunnlegger, og hans apostler til å veilede seg.
Læreboken i kristendom, Bibelen, forteller oss hvorfor de kristne på den tiden tok avstand fra politikk. Den viser at et av kristendommens grunnleggende prinsipper går ut på at de kristne må holde seg atskilt fra verden. Og de første kristne forandret sitt liv og bestrebet seg for å leve i overensstemmelse med dette krav i forbindelse med rett tilbedelse. Jakob skrev følgende i en av Bibelens bøker: «Den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Gud og Fars synspunkt, er denne: å ta seg av foreldreløse og enker i deres trengsel og å holde seg uplettet av verden.» «Ekteskapsbrytersker, vet dere ikke at vennskapet med verden er fiendskap med Gud? Den som ønsker å være venn med verden, gjør seg derfor til fiende av Gud.» Å hengi seg til politisk virksomhet ville være ensbetydende med å søke vennskap med verden, og vennskap med verden er ensbetydende med fiendskap med Gud. Derfor tok de første kristne avstand fra politikk. — Jak. 1: 27; 4: 4, NW.
Guds rike er ikke av denne verden
Men hvorfor skal de sanne kristne ta avstand fra politikk når de etter manges mening ville kunne gjøre meget for å forbedre verden? Svaret blir, som Bibelen viser, at sanne kristne ikke arbeider for eller forkynner demokrati, sosialisme, kommunisme eller noen annen menneskelig styreform og mener at dette vil kunne fjerne verdens veer. De kristne forkynner en himmelsk styreform, Guds rike. Og hans rike er ikke av denne verden. Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.» — Joh. 18: 36.
Guds rike vil ikke bare si en sosial reform. Det er den regjering som skal styre universet. Bibelen viser at denne verdens politiske regjeringer må ødelegges og på den måten vike plassen for Guds rikes universelle herredømme. Denne ødeleggelsen vil ikke komme fra noe menneske, men fra Gud. Profeten Daniel erklærte: «I disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig.» — Dan. 2: 44.
De første kristne voktet seg derfor omhyggelig for å bli innblandet i politikk. De visste at Guds rike er bestemt til å ødelegge alle politiske regjeringer, og at de som er innviklet i politikk, er Guds fiender og derfor likeledes skal ødelegges. De første kristne forkynte ivrig at Riket er verdens håp. De viste hvor fåfengt det er å sette sin lit til menneskelige herskere. Apostelen Paulus skrev: «Dog, visdom taler vi blant de fullkomne [voksne, NW], men en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som forgår.» Vi lever fremdeles i det som Bibelen kaller «den nærværende onde verden». Men når nå Harmageddon-krigen kommer om en ganske kort tid, vil denne verdens herskere forgå. Den samme skjebne venter dem som er venner med verden. — 1 Kor. 2: 6; Gal. 1: 4.
Jesus ønsket at hans etterfølgere skulle leve og ikke bli ødelagt sammen med denne onde verden. Derfor oppfordret han dem til å holde seg atskilt fra verden, ikke til å sysle med politikk. Han foregikk selv med et riktig eksempel, og levde alltid i overensstemmelse med sine ord: «Jeg [er] ikke av verden.» — Joh. 17: 16.
Ved en anledning ville befolkningen i Galilea ha Jesus til å kaste seg ut i det politiske liv. Folk så at Jesus var rettferdig og klok, og de forsto at han ville kunne bli en ideell politisk hersker. De tenkte kanskje at Jesus bare kastet bort sine anledninger når han forkynte et framtidig rike, etter som han kunne få et rike med det samme. Hvordan reagerte Jesus på mengdens forsøk på å gjøre ham til hersker? «Da nå Jesus skjønte at de ville komme og ta ham med makt for å gjøre ham til konge, gikk han fra dem og opp i fjellet igjen, han selv alene.» Jesus ville ikke vite av noe politikk! — Joh. 6: 15.
Du kan forandre deg selv etter kristendommens krav!
Den innstilling disse menneskene la for dagen, hjelper oss til å forstå hva de store masser i våre dager prøver å gjøre med kristendommen. Menneskene på den tiden var ikke interessert i å leve i overensstemmelse med kristendommen. De var svært så interessert i kristendommens biprodukter, men kristendommen selv ofret de knapt en tanke. De resonnerte som så: Hvis han vil gi oss brød og fisk, bedre hus, kortere arbeidstid, større lønninger og midler til å lette vårt arbeid og øke vår bekvemmelighet, la oss da følge ham og gjøre ham til vår hersker. Av personlige, selviske grunner ville de at Jesus skulle bli konge. De ville at Jesus skulle forandre kristendommen. Men Jesus forandret ikke på det krav at kristendommen skulle være atskilt fra verden. Han søkte ikke å behage menneskene på den måten. Hvis de ville bli Kristi etterfølgere, måtte de forandre seg selv etter kristendommens krav.
Den holdning folk flest inntar i dag, er ikke stort annerledes. Deres kristendom er derfor en utvannet tro, en tro som er blitt redusert og innskrenket og forandret forat den skal passe de menneskene som ikke liker de opprinnelige kristne krav. Selv om Bibelen med all tydelighet framholder det krav at de kristne skal holde seg atskilt fra verden, viser det seg at de fleste som kaller seg kristne, straks forandrer på dette kravet etter sitt eget behag. De sanne kristne forandrer imidlertid ikke på kravet — de forandrer seg selv i overensstemmelse med kravet. Bibelen befaler: «Slutt med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn, så dere kan bevise for dere selv hva som er Guds gode og antagelige og fullstendige vilje.» — Rom. 12: 2, NW.
Hvis en kristen deltar i denne verdens politikk, lar han seg forme etter denne tingenes ordning. Hvis han ønsker å være en sann kristen, sørger han derfor heller for å bli forvandlet i overensstemmelse med «Guds gode og antagelige og fullstendige vilje». Når en har lært hva Guds krav går ut på, må en derfor forandre seg selv, ikke kravene. «Dere bør legge vekk den gamle personlighet som svarer til deres tidligere ferd, og som blir fordervet i samsvar med sine bedragerske ønsker.» En slik forandring fører til at en får en ny personlighet, en personlighet som ikke er dannet i overensstemmelse med denne verden, men med Guds vilje: «Ta på den nye personlighet som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og miskunnhet.» — Ef. 4: 22—24, NW.
En som tar på den «nye personlighet», kan ikke lenger være noen del av denne verden. Han må følge i Kristi Jesu fotspor, og Kristus sa følgende om sine etterfølgere: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» «Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» — Joh. 17: 16; 15: 19.
Sanne kristne retter seg etter dette og sørger for at de «ikke er av verden». Dette betyr ikke at de trekker seg tilbake som eremitter eller søker ensomhet i et kloster og på den måten avskjærer seg fra all forbindelse med alle verdens mennesker. Nei, Jesus ble ikke munk for å holde seg selv uplettet av verden. Han utførte et forkynnelsesarbeid og besøkte folk i deres hjem, men likevel sluttet han ikke noe vennskap med verden. Jesus ville ikke underlegge seg noen del av denne verden, for han visste at denne verdens politiske styresmakter skriver seg fra og er underlagt «denne verdens fyrste», «denne verdens gud», Satan Djevelen. «Hele verden ligger i den ondes vold.» — Joh. 12: 31; 2 Kor. 4: 4; 1 Joh. 5: 19, NW.
Hvor tydelig er det ikke at vennskap med verden betyr fiendskap med Gud! Denne verden regjeres av Guds erkefiende, Djevelen. Denne verdens venner må derfor være Guds fiender. Hvordan kan kristne mennesker la seg innvikle i verdslig politikk og likevel vente å bli godkjent av Gud? De kan ikke det! «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.» — 1 Joh. 2: 15.
Kristus Jesus hadde i sannhet kjærlighet til sin Far, Jehova. Han holdt seg til alle tider uplettet av verden. Selv da han fikk tilbud om herredømmet over denne verden, forkastet han det og bevarte sin kjærlighet til sin Far og fortsatte å holde seg atskilt fra verden. Bibelen sier: «Atter tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdensriker og deres herlighet og sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg hvis du vil falle ned og tilbe meg. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! for det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe.». — Matt. 4: 8—10.
Denne verden og dens politikk dømt til undergang
Djevelen hadde herredømme over alle verdens rike på Jesu tid, og han har det fremdeles. Men nå skal snart «denne verdens fyrste ryddes av veien og den nåværende onde tingenes ordning forgå for bestandig. De sanne kristne viser derfor at de er Kristi etterfølgere ved å forkynne det gode budskap om det rike som skal ødelegge denne verden, ikke ved å prøve å lappe på denne verden eller forbedre den ved hjelp av politikk: Denne verden er og blir fordømt uansett hvor mange stemmer dens herskere får. Den kan ikke reddes fra ødeleggelsen selv om det drives aldri så storstilte politiske kampanjer, eller selv om aldri så mange «kristne» deltar i det politiske liv, eller selv om prester og politikere ber aldri så mange bønner for den. «Verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — 1 Joh. 2: 17.
Når denne verden forgår i Harmageddon-krigens ild, kommer alle jordens herskere og deres tilhengere, uansett politisk linje eller religiøs tro, til å være imot ham som Jehova har satt til å være kongers konge og herrers herre, nemlig Kristus Jesus. Beretningen i Åpenbaringen sier: «Jeg så dyret og kongene på jorden og deres hærer samlet for å føre krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær.» De politiske krefter vil bli knust av Kristus Jesus og hans himmelske hærskarer og kastet i «ildsjøen som brenner med svovel», i Gehenna, hvor de skal bli ødelagt for evig. — Åpb. 19: 19—21.
Etterat denne onde tingenes ordning er blitt ødelagt og Satan Djevelen er fjernet, begynner en rettferdig, ny verden under Rikets styre. I og med Riket får menneskeheten en fullkommen regjering, og ikke bare det, men også mulighet til å leve evig. De som overlever Jehovas krig, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», får glede seg i en rettferdig, ny verden som skal være «eń verden». Det skal nemlig være bare en regjering, og denne regjeringen skal være himmelsk Politikk skal for alltid høre fortiden til. De politiske systemer som har splittet mennesker av alle religioner og fått mennesker innen samme religion til å drepe hverandre av politiske grunner, skal være forsvunnet for alltid. — Åpb. 16: 14.
Du kan bli delaktig i de evige velsignelser som denne rettferdige regjering, dette rettferdige rike, skal utøse over hele jorden. Det er betinget av at du forandrer deg etter kristendommens krav, og spesielt påbudet om ikke å være noen del av denne verden.
I likhet med Jehovas vitner i kristendommens første tid streber også Jehovas kristne vitner i dag etter å holde seg uplettet av verden. Deres samvittighet forbyr dem å delta i denne verdens politikk, ja, til og med å stemme. De vet at det å utfolde politisk virksomhet ikke bare er nytteløst, men at det også fører til Guds mishag. Hvis du bevarer et sant kristent syn på politikk, vil det hjelpe deg til å holde deg uplettet av den nåværende onde tingenes ordning og til å vinne evig liv under den nye verdens fullkomne regjering etter Harmageddon.