Vil Tyrkia fortsette å undertrykke religionsfriheten?
EN REGJERING blir virkelig stilt på prøve når det i en kritisk situasjon blir spørsmål om hvorvidt den uten forskjell skal treffe tiltak mot uskyldige mennesker og mot reelle fiender av staten. Vil regjeringen la seg påvirke av uriktige framstillinger av saken som skriver seg fra ulykkesprofeter som kanskje prøver å benytte anledningen til å bli kvitt minoriteter som de ikke liker?
Tyrkia er et land som nå kjemper for å forhindre anarki og terrorisme. I et brev til redaktøren av New York Times sier sjefen for et statlig informasjonskontor i Tyrkia, Altemur Kilic:
«Tyrkia gjennomgår en vanskelig periode, og presidenten, regjeringen og de væpnede styrker utfører et rosverdig arbeid når de på den ene side bekjemper anarki og terrorisme og på den annen side prøver å gjennomføre reformer og verne om den demokratiske styreform.»
Lykkes det Tyrkia å verne om den demokratiske frihet? Landets forfatning av 1961 sies å være «den mest framskrittsvennlige i den muhammedanske verden». Landet har også undertegnet FN’s universelle erklæring om menneskerettighetene, som garanterer alle «rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet». I Tyrkia blir ikke desto mindre uskyldige menneskers, Jehovas vitners, religionsfrihet nå undertrykt. Hvorfor?
Militær høyesterett avviser appell
Den 24. januar 1973 ble fire av Jehovas kristne vitner av en militærdomstol i Eskisehir i Tyrkia dømt til å betale en bot på 5000 tyrkiske lire (cirka 2300 kroner) hver. Retten hevdet at de hadde gjort seg skyldig i brudd på artikkel 143/3 i den tyrkiske straffelov. Den 17. april 1973 stadfestet den militære høyesterett den dom den lavere domstolen hadde avsagt.
Den militære høyesterett fastslo at de anklagedes forbrytelse besto i at de «uten tillatelse hadde sluttet seg til et internasjonalt selskap ved navn Jehovas vitner, det vil si, at de var blitt Jehovas vitner». Retten sa videre at fordi de snakket med andre «om Jehovas vitner og spesielt om Bibelen, er det bevist at de anklagede har godtatt Jehovas oppfatninger». Det er nå en forbrytelse i Tyrkia å være et av Jehovas vitner, og enhver som bekjenner seg til deres tro, kan bli straffet med en bot på 5000 lire. For vanlige mennesker i Tyrkia representerer det størsteparten av en årslønn. Så lenge en person fortsetter å holde fast ved denne troen, kan han dessuten risikere å bli straffet når som helst!
Hittil er cirka 70 personer blitt arrestert. Noen er allerede blitt stilt for retten, mens andre venter på at deres sak skal komme opp. Og arrestasjonene blir foretatt i stadig hurtigere tempo!
Feilaktig framstilling
Den militære domstolen har prøvd å vise at Jehovas vitner «rent bortsett fra sine religiøse synspunkter» har synspunkter som kunne skape grobunn for «en ytterst, farlig bevegelse mot vårt land». Retten la fram følgende uttalelser til støtte for sin påstand: (Vi har kursivert de anklagepunktene som ikke er riktige.)
«Jehovas vitners samfunn, som denne rettssaken er anlagt mot, uttrykker så vel i sine publikasjoner som i foredrag slike synspunkter som at en ikke skal respektere eller vise kjærlighet overfor flagget eller symboler og ikke utføre militærtjeneste; det tillater sine medlemmer å ha mer enn én hustru for å innprente Jehovas prinsipper i disse, . . . det har valgt en framgangsmåte hvorved det svekker eller ødelegger den nasjonale enhet, nasjonale tradisjoner, nasjonale følelser og oppfatninger, og til slutt, det hevder at Israel, det vil si jødene, skal herske over alle nasjoner, og det har med vitende og vilje prøvd å skape sympati for jødene og bryter derved ned nasjonale følelser og tjener sionismen . . . understreker at folk bør leve sammen som brødre og ikke føre krig, ikke holde nasjonale og religiøse høytider og dessuten gifte seg med mer enn én kvinne i den hensikt å påvirke sine ektefeller til å anta Jehova-troen, og at de bør skille seg fra de ektefeller som ikke antar deres tro, synspunkter som er i strid med den offentlige orden og nasjonale følelser.»
Alle som har litt kjennskap til hva Jehovas vitner tror, vet at alle de punktene som er kursivert, er fullstendig uriktige. Av hensyn til dem som ikke er kjent med hva Jehovas vitner tror, skal vi kommentere disse punktene ganske kort:
Er det riktig at Jehovas vitner ’ikke respekterer flagget’? De forente staters høyesterett sier: «Det at Jehovas vitner . . . nekter å hilse flagget, skyldes ikke at de ikke har respekt for flagget, men en oppriktig overbevisning som er basert på deres fortolkning av Bibelen.» — Stone kontra Stone.
Tillater de «sine medlemmer å ha mer enn én hustru»? En publikasjon som Jehovas vitner benytter, og som har tittelen «En livsførsel i samsvar med håpet om en rettferdig, ny verden», sier:
«Gjennom Kristus Jesus gjenopprettet [Gud] den opprinnelige norm for ekteskapet, nemlig at en mann bare skal ha én hustru, . . . I land hvor det er alminnelig skikk at en mann har mer enn én hustru, . . . vil [det] bety en stor forandring i hans liv å skille seg av med sine medhustruer . . . , men han må gjøre det.» — Sidene 41, 42.
Er det sant at de «svekker eller ødelegger den nasjonale enhet», samtidig som de «understreker at folk bør leve sammen som brødre og ikke føre krig», som militærdomstolen selv videre sier? Jehovas vitner oppfordrer folk til å elske hverandre, og det finnes ikke noe som bedre tjener til å forene folk enn kjærlighet. — Kol. 3: 14.
Hevder de at «Israel, det vil si jødene, skal herske over alle nasjoner», og prøver de å «skape sympati for jødene»? Vakttårnet, som også blir brukt av Jehovas vitner, sier: «Han [Gud] handler ikke med noe annet folk, heller ikke med det kjødelige Israel . . . Derfor har Gud forkastet det som folk betraktet.» (1958, sidene 329) Mener Jehovas vitner at jødene skal herske over alle nasjoner? Nei, Jehovas vitner tror at det er Guds himmelske rike som skal herske over jorden.
Er det sant at Jehovas vitner «tjener sionismen»? Richard Heath, som var amerikansk ambassadør i Libanon i 1956, sa: «Tjenestemennene ved departementet [det libanesiske informasjonsdepartement] ble overbevist om at Vakttårnet ikke er for sionismen. . . . dets natur er upolitisk.»
Er det slik at vitnene ’skiller seg fra de ektefeller som ikke antar deres tro’? The Encyclopædia Britannica, 1959-utgaven, sier under overskriften «Jehovas vitner»: «Skilsmisse blir sett på med misbilligelse.» Det er bare skilsmisse som er basert på utroskap, som gjør et vitne fri til å gifte seg igjen. Hva hvis ektefellen ikke har samme syn på religion? Publikasjonen En livsførsel i samsvar med håpet om en rettferdig, ny verden gir dette rådet: «Den kristne ektefelle, som er klar over at ekteskapet er en varig ordning, . . . vil ikke forlate sin vantro ektefelle.» — Side 48.
Er slike oppfatninger, som er basert på Bibelen, virkelig «i strid med den offentlige orden»? Døm selv.
Disse uriktige og villedende punktene i militærdomstolens uttalelse tar sikte på å bevise at Jehovas vitner er «en ytterst farlig bevegelse». Sett nå at vi fjerner disse uriktige punktene. Hvor ’farlige’ viser da vitnene seg å være? Her er de anklagepunktene som da gjenstår:
«Ikke utføre militærtjeneste . . . understreker at folk bør leve sammen som brødre og ikke føre krig, ikke holde nasjonale og religiøse høytider.»
Synes du at dette er forbrytelser, og at folk på grunn av disse tingene bør fratas religionsfriheten og sine muligheter til å tjene til livets opphold? Det er interessant å legge merke til at den lavere militærdomstolen innrømmer at slike ting ikke er noen forbrytelse. Den sier:
«I Jehovas vitners trosoppfatninger er det ikke blitt funnet noen beviser for at vitnene prøver å forandre statens politiske eller sosiale ordning. . . . Retten har kommet til at de anklagede ikke har drevet propaganda i den forstand at de har påvirket folk til ikke å godta eller utføre nasjonale plikter, og de har heller ikke prøvd å vinne personer i den hensikt å svekke nasjonalfølelsen. Det forhold at de ikke godkjenner alle nasjonale plikter, er i seg selv ikke noen forbrytelse. Det er heller ikke blitt funnet noe bevis i deres lære eller i deres litteratur for at de oppfordrer andre til å ringeakte flagget eller hindrer folk i å tjene i de væpnede styrker.»
Den militære høyesterett vendte imidlertid tilbake til de samme anklagepunktene og tilføyde dessuten flere uriktige punkter. Hadde ikke dommerne (oberstene N. Alkan, Y. Eryilmaz, A. C. Akgün, F. Marsan og N. Turanay) korrekte opplysninger som de kunne ta i betraktning før de traff sin beslutning? Jo, det fikk de, i form av publikasjoner på tyrkisk som Jehovas vitner bruker, foruten en god del juridiske argumenter.
Samtidig må de imidlertid ha fått villedende opplysninger fra andre kilder. Hvor kom de fra?
Kilden til villedende opplysninger
Tenk over dette: Et av anklagepunktene på listen gikk ut på at Jehovas vitner ’ikke holder nasjonale og religiøse høytider’. Det var også henvist til «svaret fra kontoret for religiøse anliggender [et muhammedansk regjeringskontor] på skriftlig forespørsel nummer 119647 av 7. desember 1957».
I sitatet fra denne uttalelsen fra muhammedansk hold heter det blant annet: «Propaganda som blir drevet i vårt land ved hjelp av forskjellige midler, kan gjøre Islam skade.» Er det dette retten sikter til når den omtaler Jehovas vitner som «en ytterst farlig bevegelse mot vårt land»? Kan det være noen som for å oppnå religiøse fordeler benytter seg av at tiden er kritisk, i et forsøk på å utrydde en minoritetsreligion?
En slik handlemåte vil i så tilfelle være i strid med Islams lære. Koranen sier i sure LX. 8:
«Når det gjelder dem som ikke har båret våpen mot dere på grunn av religion, og som ikke har drevet dere ut av deres boliger, forbyr ikke Gud dere å være vennlige mot dem og å behandle dem rettferdig: for Gud elsker dem som handler rettferdig.»
Er det «rettferdig» eller ’vennlig’ å gi et skjevt bilde av mennesker som retten selv sier «understreker at folk bør leve sammen som brødre og ikke føre krig»?
Jehovas vitners «forbrytelse»
Den lov som ble brukt mot Jehovas vitner, illustrerer hvor vanskelig det var for anklagerne å finne noe å anklage vitnene for. Artikkel 143/3 i den tyrkiske straffelov sier at en som «i dette land uten tillatelse slutter seg til et internasjonalt selskap eller et selskap som har sitt hovedkontor utenfor landets grenser, eller institusjoner eller avdelinger som hører inn under dette», skal straffes. Denne loven tar tydeligvis sikte på å kontrollere virksomheten til organisasjoner som kan tenkes å drive undergravningsvirksomhet. Formålet med den er ikke å frata folk religionsfriheten. Artikkel 19 i den tyrkiske grunnlov av 1961 sier:
«Enhver har rett til å følge samvittighetens bud, å velge sin egen religiøse tro og å ha sine egne oppfatninger. Det står enhver fritt å velge tilbedelsesform og religiøse seremonier og ritualer, forutsatt at disse ikke forstyrrer den offentlige ro og, orden, eller er i strid med moralen eller med de lover som er vedtatt for å verne om disse ting.»
Hvordan vil så domstolen rettferdiggjøre de tiltak som er blitt truffet mot disse fredelige, kristne menneskene? Domstolens argumentasjon går i store trekk ut på følgende: Uansett hvilke religiøse oppfatninger Jehovas vitner har, er de medlemmer av et selskap eller en korporasjon som har sitt hovedkontor utenfor landets grenser. Dette selskap, mener den lavere militærdomstolen, «kan på et hvilket som helst tidspunkt i framtiden true det tyrkiske samfunn». Retten hevder på bakgrunn av dette at en må ha tillatelse for å kunne være et av Jehovas vitner, «som et forebyggende tiltak». Derfor, sier de, gjelder artikkel 143/3 Jehovas vitner.
Men hvis denne loven kan anvendes på Jehovas vitner, hvorfor blir den da ikke anvendt på medlemmene av alle kirkesamfunn i Tyrkia som har sitt senter utenfor landets grenser? Katolikkene er ikke mindre bundet til Vatikanet i Roma. Den armenske kirke har sin «øverste patriark og katholikos» i Etsjmiadzin i sovjetisk Armenia. Andre anerkjente protestantiske organisasjoner har sine kirkelige sentrer i forskjellige andre land.
Domstolen begikk en juridisk feil da den hevdet at Jehovas vitner er medlemmer av en korporasjon som virker utenfor landets grenser, nemlig Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Denne korporasjonen er et juridisk redskap som Jehovas vitner må ha for å kunne være i besittelse av eiendommer og offentliggjøre trykksaker. Jehovas vitner i Tyrkia er imidlertid ikke medlemmer av denne korporasjonen. Korporasjonens medlemstall er ifølge vedtektene begrenset til 500, og ingen av disse 500 befinner seg i Tyrkia.
Jehovas vitner i Tyrkia er medlemmer av et religionssamfunn, akkurat som muhammedanerne, katolikkene, den armenske kirkes medlemmer og andre. Å hevde noe annet vil være å gjøre vold på lovens hensikt og være et bevis for at det blir benyttet press for å fjerne en religiøs minoritet. En slik handling i et «fritt» land vil bli stemplet som «religiøs intoleranse». Er det det Tyrkia ønsker å bli beskyldt for?
Tyrkias omdømme
Domstolen gjorde enda en feil da den valgte å stole på spekulasjoner i stedet for på de faktiske forhold. Tror de militære dommere virkelig at denne lille gruppen, som de selv sier «understreker at folk bør leve sammen som brødre og ikke føre krig», en eller annen gang i framtiden kan «true det tyrkiske samfunn»?
Den moderne tyrkiske republikks høyt respekterte grunnlegger, Kemal Atatürk, sa at fornuft og vitenskap skulle være tyrkernes eneste veiledere. Ville det ikke være mye mer fornuftig av tyrkiske dommere å anlegge sak mot dem som virkelig bringer vanskeligheter til Tyrkia, i stedet for å mane fram en tenkt fiende?
Atatürk gjorde seg også til talsmann for «fred hjemme og fred ute», et punkt som ble tatt med i forordet til den tyrkiske grunnlov, som ble utarbeidet «i fullstendig hengivenhet for fredens prinsipper . . . Ledet av ønsket om å opprette en demokratisk lovregel . . . som vil sikre og garantere menneskelige rettigheter og friheter». Dette formål er ikke blitt forandret, ifølge tidligere statsminister Nihat Erim.
Er den militære høyesterett enig i denne fredspolitikken? Hvorfor reiser den da påtale mot slike som, ifølge det retten selv innrømmer, lever i samsvar med disse høye idealer?
Kommer Tyrkias embetsmenn og representantene for det tyrkiske rettsapparat til å vise at de fortjener den tillit som de som ga landet dets grunnlov, viste dem i forordet til loven?
«Den tyrkiske nasjon vedtar herved . . . denne grunnlov . . . og betror dens sønner og døtre, som er hengitt til frihet, rettferdighet og ulastelighet, å våke over den, i forvissning om at dens viktigste garanti ligger i borgernes hjerte og sinn.»
Hvordan kan det tjene et lands interesser å undertrykke en minoritetsgruppe som ikke gjør noe for å skade landet? Verden vil ikke feste særlig lit til påstander om frihet som kommer fra et land som undertrykker minoriteter.
Den framgangsmåte Tyrkias rettsapparat kommer til å benytte ved behandlingen av de sakene mot Jehovas vitner som nå venter på å komme opp i retten, vil vise hvilken holdning landet virkelig inntar til religionsfriheten. I en artikkel av herr Erim i The Middle East Journal sies det: «Landets demokratiske styreform og folkets hengivenhet for denne form for styre har holdt stand under en rekke kritiske prøver.» Vil det samme være tilfelle under denne?
Det kristne syn på dårlig behandling
De kristne blir ikke overrasket over at de som trofast tjener Gud, blir dårlig behandlet og stilt i et feilaktig lys.
Kristus Jesus selv, som muhammedanerne anerkjenner som en profet, ble framstilt i et feilaktig lys av sine religiøse motstandere. Han sa med klare ord: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Hans jødiske religiøse motstandere henviste imidlertid til den romerske lov om laesa majestas (majestetsforbrytelse), som tok sikte på å forhindre politisk motstand mot keiseren. Deres anklage lød: «Hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp imot keiseren.» (Joh. 19: 12) Denne loven passet naturligvis ikke på Jesus, som gjorde sitt ytterste for ikke å få politisk makt på jorden og ved flere anledninger nektet å motta en maktstilling. (Matt. 4: 8—10; Joh. 6: 15) Det ble ikke desto mindre øvd press fra religiøst hold for å tvinge retten til å anvende loven på Jesus. Dommeren, Pilatus, sa til og med at han ’ikke hadde funnet denne mann skyldig i noe av det de klaget på ham for’; men til slutt var han svak og ga etter for det religiøse presset og dømte Jesus på grunnlag av falske anklager. (Luk. 23: 14) Kommer Tyrkias dommere til å fortsette å gi etter for lignende press?
Hvis Tyrkias dommere har et oppriktig ønske om å arbeide for rettferdighet for alle landets borgere, vil de forandre sitt standpunkt og basere det på nøyaktige opplysninger fra fordomsfrie kilder og på de friheter som grunnloven garanterer.
En anledning til å vise vennlighet
Er det noe du kan gjøre for å hjelpe de tyrkiske myndigheter i deres bestrebelser for å øve rettferdighet? Ja. Selv om du kanskje ikke er et av Jehovas vitner, vet du sannsynligvis noe om deres kristne oppførsel. Hvis du gjør det, har du god anledning til å vise hvilket standpunkt du inntar i spørsmål som gjelder religionsfriheten.
Det prinsippet som står i Bibelen i Matteus 10: 42, illustrerer hva rettferdig innstilte mennesker av enhver tro skulle ønske å gjøre når de ser at oppriktige kristne trenger hjelp: «Den som gir én av disse små endog bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn.» Du kan hjelpe disse Kristi disipler ved å gjøre kjent sannheten om Jehovas vitner!
Du ønsker kanskje å komme med en skriftlig appell om rettferdighet samtidig som du gir uttrykk for at du forstår at Tyrkia har alvorlige, indre problemer. Du kan da skrive til Tyrkias ambassader og konsulater i ditt eget land foruten til embetsmenn i selve Tyrkia. Nedenfor følger en liste over noen tyrkiske embetsmenn som du kan sende din anmodning til.
ADRESSER TIL EMBETSMENN
President of the Republic
His Excellency Fahri S. Korutürk
Palace of the President
Çankaya Köskü
Ankara, Tyrkia
Minister of Justice
Mr. Hayri Mumcuoglu
Bakanliklar
Ankara, Tyrkia
Minister of the Interior
Mr. Mukadder Öztekin
Bakanliklar
Ankara, Tyrkia
Prime Minister
Mr. Naim Talu
Basbakanlik
Bakanliklar
Ankara, Tyrkia