og hans utgang [opprinnelsea, NW] er fra fordum, fra evighets dager.» (Mika 5: 1) Selv om Jesus eksisterte lenge før Abraham, er han således ikke uten begynnelse. Til forskjell fra sin Far, som er «fra evighet til evighet», har altså Sønnen en «opprinnelse». — Sl. 90: 2.

Selve det forhold at Jesus blir omtalt som «Guds Sønn», viser at han ble frambrakt av Faderen, og at han derfor er hans førstefødte og enbårne Sønn. Jesus sa selv: «Jeg lever ved Faderen.» (Joh. 6: 57) Etter at Sønnen var blitt til, ble han brukt til å skape alt annet. (Joh. 1: 1—3; Kol. 1: 15—17; Heb. 1: 2) Som den førstefødte Sønn sto han i et spesielt, fortrolig forhold til Faderen. Skriften omtaler ham som den «som er i Faderens skjød». — Joh. 1: 18.

Jesus gjenspeilte Faderens bilde — hans personlighet og hans væremåte — så fullkomment at han kunne si til Filip: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Joh. 14: 9) Det er grunnen til at en bare kan lære Gud å kjenne gjennom Sønnen. Som Jesus uttrykte det: «Alle ting er meg overgitt av min Fader, og ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» — Luk. 10: 22.

For en storslagen enhet er det ikke som eksisterer mellom Jehova Gud og hans førstefødte Sønn! De er alltid «ett» hva hensikt og virksomhet angår. Men, som Bibelen klart og tydelig viser, er de ikke jevnbyrdige. Sønnen anerkjenner alltid sin Fars overordnede stilling og underordner seg under sin Far som sin Gud, og han finner glede i å gjøre sin Fars vilje. «Han som har sendt meg,» sa Jesus, «er med meg; han har ikke latt meg alene, fordi jeg alltid gjør det som er ham til behag.» (Joh. 8: 29; 1 Kor. 11: 3) Det er således tydelig at Jesus ikke er «Gud Sønnen» eller den «annen person» i en treenig gud, men «Guds Sønn». — Joh. 20: 31.

Spørsmål fra leserne

● Disippelen Jakobs ord: «I har domfelt og drept den rettferdige» er rettet til ’de rike’. (Jak. 5: 1, 6) Hva mente han egentlig med det, ettersom hans brev ble skrevet til de kristne? — USA.

Uttrykket «den rettferdige» sikter tydeligvis til Herren Jesus Kristus, for entallsformen av ordet blir brukt. Noe som bekrefter det, er apostelen Peters ord til jødene: «I fornektet den hellige og rettferdige og ba at en morder måtte gis eder, men livets høvding drepte I.» (Ap. gj. 3: 14, 15) Disippelen Stefanus sa noe lignende til dem som lyttet til den forsvarstale han holdt for Sanhedrinet: «Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulle komme, han som I nå har forrådt og myrdet.» — Ap. gj. 7: 52.

Vi må ikke glemme at Sanhedrinet, jødenes høyesterett, som dømte Jesus til døden, besto av rike og fremtredende menn. (Jevnfør Matteus 26: 59, 66; 27: 57; Markus 15: 43; Johannes 3: 1; 7: 45—51.) Vi ser således at ’de rike’ i høy grad var medansvarlige for mordet på Jesus Kristus.

Hva det å drepe den «rettferdige» angår, så behøver ikke det bare sikte til mordet på Guds Sønn. Ifølge Jesu ord i Matteus 25: 40 betrakter Guds Sønn den måten hans «brødre», hans åndssalvede etterfølgere, blir behandlet på, som om det ble gjort mot ham.

Da Jakob skrev sitt brev (før år 62 e. Kr.), ble de kristne hovedsakelig forfulgt av jødene. Den første kristne martyr, Stefanus, ble drept av en jødisk mobb etter sin forsvarstale overfor Sanhedrinet. (Ap. gj. 6: 15; 7: 57—60) De romerske myndigheters forfølgelse av de kristne begynte først i 64 e. Kr., etter at den store brannen herjet Roma og ødela omkring en fjerdedel av byen. Det er derfor logisk å trekke den slutning at de «rike» som Jakob hadde i tankene, var de rike blant jødene som direkte eller indirekte (ved sin forfølgelse av de kristne) var ansvarlig for mordet på Jesus Kristus. — Matt. 27: 24, 25.

Det at Jakob talte til de rike som klasse betraktet, svarer til det Jesus Kristus gjorde da han talte til sine disipler ved en bestemt anledning. Etter å ha kommet med en rekke saligprisninger sa Jesus: «Ve eder, I rike! for I har allerede fått eders trøst.» (Luk. 6: 20—24) Selv om de rike som klasse betraktet ikke kom til å lese Jakobs brev, hjalp han de kristne til å få tak i poenget ved å benytte direkte tiltale — et ikke ukjent litterært virkemiddel. Det faktum at den rike klasse skulle komme til å ’gråte og jamre over