«Han elsket dem helt til det siste»
APOSTELEN Johannes stod i et nært og fortrolig forhold til Jesus. Han var «den disippel som Jesus hadde kjær», som det sies i det evangelium som bærer hans navn. Ved det siste aftensmåltidet Jesus inntok sammen med apostlene, lå Johannes ved siden av Jesus, og da Jesus hang på torturpelen, var det Johannes han gav det spesielle privilegium å ta Jesu mor, Maria, hjem til seg og sørge for henne som om hun skulle ha vært hans egen mor. — Joh. 13: 23; 19: 25—27; 20: 2; 21: 20.
Dette sterke båndet mellom Jesus og Johannes skyldtes ikke fysisk tiltrekning. Johannes var heller ikke noen sentimental mann, slik noen mener, selv om han talte mye om kjærlighet. En sann og oppriktig, gudlignende kjærlighet er en sterk, ren egenskap. Den er nøye knyttet til lojalitet. I alle sine skrifter gav Johannes uttrykk for en sterk kjærlighet til og lojalitet overfor Jesus Kristus og Jehova. Jesus, som «visste . . . hva som bodde i mennesket», forstod å verdsette dette, og det oppstod et nært vennskap mellom de to. — Joh. 2: 25.
Når vi tenker på den siste kvelden Jesus tilbrakte sammen med sine etterfølgere, er det vanskelig for oss å sette oss i deres sted. Ingen av dem, ikke engang Johannes, hadde noen klar formening om hva som skulle skje med Jesus denne natten. Da Jesus sa: «I natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg» og Peter på det kraftigste benektet at han ville komme til å gjøre det, langt mindre fornekte sin Mester, ’sa også de andre disiplene det samme’. (Matt. 16: 21—23; 26: 31—35) For et forferdelig sjokk de må ha fått da det gikk nøyaktig som Jesus hadde sagt! Aftensmåltidet hadde begynt som et måltid til minne om det opprinnelige påskemåltidet. For Jesus hadde det imidlertid den største betydning, slik det fremgår av det Jesus sa til disiplene, og av det han sa i bønn til sin Far, særlig da han «etter aftensmåltidet» innstiftet høytiden til minne om sin død. Vi kan få vite mye om dette ved å lese kapitlene 13 til 17 i Johannes’ evangelium.
Denne detaljerte beretningen ble skrevet omlag 65 år etter at begivenhetene fant sted. Dette bekrefter Jesu ord om «Hjelperen, den hellige ånd»: «Han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.» (Joh. 14: 26, LB) Ja, disippelen Johannes hadde fått grundig undervisning, og vi kan tenke oss hvilken verdsettelse han følte da han skrev om Jesus:
«Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.» — Joh. 13: 1.
Johannes må ofte ha tenkt på den aldri sviktende lojale kjærlighet og den store ufortjente godhet Jesus la for dagen. Disiplene hadde vært så sikre på seg selv; i virkeligheten var de svake og sviktet da prøven kom. Det var ikke det at de hadde en dårlig hjertetilstand. Det var bare et utslag av menneskelig svakhet, som Satan benyttet seg av akkurat da. — Luk. 22: 32.
«FORTSETT Å GJØRE DETTE» — HVORFOR?
Vi nærmer oss nå årsdagen for Jesu død, som fant sted 14. nisan i år 33, og skal enda en gang feire «Herrens aftensmåltid». I år vil denne høytiden bli feiret mandag 31. mars etter solnedgang i alle Jehovas vitners menigheter. Hvilke tanker er det da som særlig opptar oss? Hva er grunnen til at Jesus gjentok ordene: «Fortsett å gjøre dette . . . til minne om meg» etter at han først hadde sendt rundt brødet og deretter begeret til disiplene? — 1. Kor. 11: 20, 23—26, NW.
Jesus var selv klar over hva alt dette betydde. Det fremgår av det han hadde sagt noen dager tidligere, da han kom med en enkel, men vektig illustrasjon. Han sammenlignet seg selv med et hvetekorn og sa: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (Joh. 12: 24) Det han videre sier, viser at han ikke bare var klar over hvilke forferdelige lidelser og hvilken skam som var forbundet med hans død på torturpelen, men også hvilke vidunderlige og vidtrekkende følger hans selvoppofrende kjærlighet ville få. Jesus gav så uttrykk for sitt inderlige ønske om å herliggjøre sin Fars navn, og Jehova besvarte da sin Sønns bønn. «Da lød det en røst fra himmelen: ’Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det.’» — Joh. 12: 25—33.
Jesus la den samme slags kjærlighet for dagen som sin Far. Som han tidligere hadde sagt: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Ja, han var «mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle». Han ’smakte døden for alle’. (Joh. 3: 16; 1. Tim. 2: 4—6; Hebr. 2: 9) Han tok i virkeligheten synderens plass, slik det så levende blir beskrevet i Jesaja 53: 4—7, 10. I Filipperne 2: 5—11 (NW) bekrefter apostelen Paulus at Jesu offerdød på en torturpel førte til store velsignelser for menneskeheten. Vi gjør vel i å lese disse versene og dvele ved dem nå når minnehøytiden nærmer seg.
Jesu offerdød hadde imidlertid ikke bare den vidtrekkende betydning som vi nettopp har vært inne på. Den medførte også visse goder i øyeblikket, og Jesus hadde særlig dem i tankene da han innstiftet høytiden til minne om sin død. Det er sant at han ved en anledning omtalte seg selv som «det levende brød som er kommet ned fra himmelen» og så sa: «Det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden.» (Joh. 6: 51) Etter at Jesus var blitt avbrutt av noen jøder som hørte på, fortsatte han å snakke om det samme temaet og utdypet det for dem det gjaldt. Han hadde allerede snakket om å spise dette symbolske «brød», men nå sa han videre:
«Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. . . . Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i [i forening med, NW] meg og jeg i [i forening med, NW] ham.» (Joh. 6: 53—56)
For noen merkelige ord! Til og med «mange av hans disipler» tok anstøt av dem og «gikk ikke lenger omkring sammen med ham». Hva mente så Jesus med dette? — Joh. 6: 60—66.
Jesus visste at menneskeverdenen, som det ble henvist til i de foregående skriftstedene, ville få mulighet til å nyte godt av gjenløsningsofferet under hans rike, da det skulle komme «en ny himmel og en ny jord», og da selv ’døden ikke skulle være mer’. (Åp. 21: 1—4; Luk. 23: 42, 43, NW) Men han visste også at det var hans Fars gode vilje at noen av de syndige mennesker på jorden skulle sitte sammen med ham på hans himmelske trone og være konger og prester sammen med ham. (Luk. 22: 28—30; Åp. 3: 21; 20: 6) Han visste at selv om han, Kristus, i første rekke var Abrahams ætt, ville også de andre i den kristne menighet «i [i forening med, NW] Kristus Jesus», de som utgjorde det åndelige «Guds Israel», være «Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet». (Gal. 3: 16, 28, 29; 6: 16) Dette var virkelig et uttrykk for «ufortjent godhet på ufortjent godhet». — Joh. 1: 16, NW.
De 11 trofaste apostlene, som var sammen med Jesus om kvelden den 14. nisan, var de første som ble innbudt til å spise av det usyrede brød og drikke av vinbegeret, som stod for hans syndfrie kjød og hans livsblod. (1. Kor. 11: 23—26) Senere ville det komme andre som ifølge Jesus «ved deres ord kommer til tro på meg». (Joh. 17: 20) I forbindelse med disse troende bør vi merke oss at uttrykket «i forening med» ofte blir brukt. Det blir bare brukt om Jehova og Kristus Jesus og dem som tilhører den salvede kristne menighet, slik det fremgår av Johannes 6: 56; 10: 38; 14: 10, 11, 20; 15: 4—7; 17: 21—23, 26 ifølge New World Translation. An American Translation bruker både uttrykket «i forening med» og uttrykket «forent med».
Medlemmene av denne menigheten blir behandlet på en spesiell måte, men ikke på grunn av noen fortjenstfullhet hos dem selv. (Ef. 2: 5; 1. Joh. 2: 2) De blir avlet av Guds ånd til et himmelsk håp, håpet om å få del i en himmelsk oppstandelse i likhet med Kristus, forutsatt at de først i trofasthet, som Paulus sier, «får del i hans lidelser og . . . dør som han», det vil si, lider en offerdød og oppgir alt håp om liv på en paradisisk jord. (Fil. 3: 10) Denne selvfornektende handlemåte begynner på det tidspunkt da de blir utvalgt av Gud som medlemmer av den kristne menighet, som utgjør «Kristi legeme», slik det blir forklart i Matteus 16: 24 og 1. Korinter 12: 12—27. Disse medlemmene blir tatt inn i den «nye pakt», som blir gjort gyldig ved Kristi utgytte blod, og deltar i dens tjeneste. — 1. Kor. 11: 25; 2. Kor. 3: 6; 4: 1—7.
Det finnes fremdeles noen på jorden som er «i forening med» Kristus Jesus, og som har Guds ånds vitnesbyrd om at de er ’Guds åndsavlede barn’ og «Kristi medarvinger». (Rom. 8: 1, 14—17) De vil tenke på disse dyrebare sannheter når de kommer sammen til «Herrens aftensmåltid». Men det store flertall av Jehovas vitner som kommer sammen den kvelden, har ikke et himmelsk håp. De vet at de ikke tilhører den «lille hjord», men den ’store skare’ av ’andre får’, som Jesus talte om. (Luk. 12: 32; Joh. 10: 16; Åp. 7: 9) De viser også tro på Jesu utgytte blod. (Åp. 7: 14) De har håp om å ’arve Riket’, i den forstand at de i all evighet vil kunne nyte Rikets velsignelser her på jorden, slik Jesus lovte i Matteus 25: 31—40. De har også et nært samarbeid med Kristi «brødre», som er nevnt i denne lignelsen. Sammenlignet med de åndelige israelitter er de «fremmede» eller «utlendinger», men de setter stor pris på at de har fått det privilegium og det ansvar å frembringe Rikets frukter sammen med de åndelige israelitter. (Jes. 56: 6, 7; 61: 5; Matt. 21: 43) Noen har til og med dødd fordi de har inntatt et trofast standpunkt for sannheten og fryktløst forkynt Rikets budskap. Men selv om de kanskje lider martyrdøden, lider de ikke en offerdød, i likhet med Jesus og dem som er «Kristi medarvinger» til det himmelske rike. Fordi de er klar over denne forskjellen, forsyner de seg ikke av emblemene, det usyrede brød og vinen, for de som forsyner seg av emblemene, mottar ikke bare de goder som Kristi død medførte, men har også del med ham i en selvfornektende handlemåte.
SELVRANSAKELSE
Selv om det store flertall av dem som i vår tid utgjør den ’ene hjord under en hyrde’, er klar over dette skillet, kan noen begynne å lure på hvordan en kan vite om en har fått et himmelsk kall. Dette kan ikke lenger avgjøres ved hjelp av ytre vitnesbyrd, slik tilfellet var da åndens mirakuløse gaver ble utdelt i den kristne menighets første tid. Noe som var av større verdi enn disse gavene, var det herlige håp om en himmelsk arv som ble gitt til dem som ble kalt «Guds barn» og fikk «del i det himmelske kall». (Hebr. 3: 1; 1. Joh. 3: 1—3) Den gang var det bare ett håp, men i dag, da den delen av Guds «administrasjon» er omtrent fullført, er Rikets porter blitt åpnet på vidt gap for «en skare så stor», som vil oppnå jordiske velsignelser, noe vi allerede har nevnt. Dette har særlig vært tilfelle fra 1935 av, da den ’store skare’ ble identifisert som en jordisk klasse med håp om evig liv på en paradisisk jord. — Ef. 1: 10, NW; Åp. 7: 9—17.
Kan den enkelte selv velge hvilket håp han skal ha, et himmelsk eller et jordisk? Nei. Før en får noe som helst personlig håp, må en foreta en uforbeholden innvielse og bli døpt som et tegn på at en heretter vil gjøre Guds vilje, ikke sin egen vilje. Ved den hellige ånds virksomhet sørger Gud for at hans vilje skjer. Romerne 8: 14—17 forklarer hvordan ånden virker sammen med dem som Gud har utvalgt som framtidige medlemmer av den «lille hjord», og gir dem et himmelsk håp. Disse kristne har i sitt indre et umiskjennelig vitnesbyrd om at de er blitt kalt til det himmelske rike.
Mottar også de innvigde tjenere som Gud godkjenner som medlemmer av den ’store skare’, Guds ånd? Svaret er et avgjort ja. De mottar Guds ånd, akkurat som trofaste tjenere for Gud i før-kristen tid, for eksempel Moses og døperen Johannes, som ikke hadde et himmelsk håp. (Matt. 11: 11) Gud handler med hver enkelt av sine innvigde tjenere i dag og framelsker et håp hos dem om liv i hans rike. Paulus skrev til de første kristne: «I håpet er vi frelst.» Han siktet da til det himmelske håp. Han talte også om det håp «alt som er skapt», resten av menneskeslekten, hadde. Den ventet «på at Guds barn [skulle] åpenbares i herlighet», noe som ville føre til at også Guds gjenreiste, jordiske barn ville få del i «den frihet som Guds barn skal eie i herligheten». — Rom. 8: 18—25.
Hver enkelt må følgelig bli frelst i et bestemt håp. Det bør være et altoppslukende håp, et håp som er svært virkelig for deg. Hvis du etter å ha foretatt en oppriktig selvransakelse føler deg usikker eller kommer til at det var sterke følelser som fikk deg til å tro at du hadde mottatt et himmelsk kall, at du trodde at et slikt kall på en eller annen måte skilte deg ut fra eller hevet deg over andre og gav deg rett til å få en spesiell behandling og bli vist spesiell respekt, da har du god grunn til å revurdere din stilling. Nøl ikke med å be Gud om visdom og veiledning og om hjelp til å gjøre hans vilje, i all oppriktighet og ydmykhet. Han vil ikke bebreide deg. «Gud behandler dere som barn», som han elsker. — 1. Kor. 11: 28; Hebr. 12: 4—11; Jak. 1: 5—8.
Alle virkelig får-lignende mennesker som er til stede ved «Herrens aftensmåltid», enten de er iakttagere eller deltagere, gleder seg over å komme sammen for å minnes alt det Jesus gjorde som et bevis for sin lojale kjærlighet til sin Far og til alle dem som tror på ham. Jesus «elsket dem helt til det siste». Måtte vi også være utholdende og lojale like til det siste. Johannes sa at Jesu etterfølgere var «i verden». Jesus var enig i det, men tilføyde for å oppmuntre oss: «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» (Joh. 13: 1; 16: 33) Måtte vi derfor alle følge apostelen Paulus’ formaning og «holde høytid . . . med renhets og sannhets usyrede brød». — 1. Kor. 5: 8.