Hva Bibelen sier
Er det noe som taler til forsvar for Judas Iskariot?
I EN tale til en gruppe protestantiske kirkegjengere under påskefeiringen i 1977 forsvarte en sveitsisk professor det at Judas Iskariot forrådte Jesus. Han sa at et forræderi enten kan være «skadelig» eller «sunt», og hevdet at det Judas gjorde ved å forråde Jesus, var «sunt», ettersom det satte «frelsens hjul i gang». Ifølge denne professoren «burde [Judas] ikke lenger spille rollen som syndebukk».
Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe i det 18. århundre framholdt på lignende måte den teori at Judas handlet i tro, for å få Jesus til å forsvare seg overfor de romerske herskerne og gjøre krav på sin rettmessige stilling som jødenes konge. Han hevdet at det at Jesus ikke var villig til å benytte seg av den anledning Judas åpnet for ham, førte til at forræderiet fikk en negativ utgang.
Andre sier at Judas ikke med rette kan fordømmes for å ha oppfylt det de inspirerte hebraiske skrifter hadde forutsagt. (Sl. 41: 10; 55: 13, 14; 69: 26; 109: 8; Ap. gj. 1: 16—20) Ville det være riktig av oss å forsvare Judas?
Før Jesus utvalgte sine 12 apostler, var han «hele natten i bønn til Gud». (Luk. 6: 12, 13) Det sier seg selv at det ansvarsfulle verv å være en apostel ikke ville bli gitt til onde menn eller til menn som var svake i troen. Det at Judas ble utvalgt som en av de 12, viser derfor at både Gud og Jesus så på ham med velbehag på den tiden. Han ble dessuten betrodd å ta seg av pengene til Jesus og de 12. Dette viser at han må ha vært pålitelig på den tiden, spesielt i betraktning av at Matteus, som var vant til å ha med penger og tall å gjøre, ikke fikk denne oppgaven. — Matt. 10: 3; Joh. 12: 6.
Men antyder ikke Johannes 6: 64 at Judas hadde vært troløs helt fra det tidspunkt da Jesus utvalgte ham som en av de 12 apostler? Dette verset sier: «Jesus visste fra først av . . . hvem det var som skulle forråde ham.» Bibelen omtaler imidlertid også Djevelen som en som syndet «fra begynnelsen». (1 Joh. 3: 8) I Djevelens tilfelle betyr ikke dette fra det tidspunkt da han ble skapt som en trofast Guds sønn, men fra det tidspunkt da han begynte å følge en opprørsk handlemåte overfor Gud. På lignende måte visste Jesus «fra først av» eller helt fra det tidspunkt da Judas begynte å følge en urett handlemåte, at han var den som skulle forråde ham. De andre la ikke merke til dette, for vi husker at like før Jesus ble forrådt, var ikke de 11 trofaste apostlene klar over at Judas var den som skulle gjøre dette. — Joh. 13: 27—30.
Judas gikk til yppersteprestene og tilbød seg å overgi Jesus til dem for 30 sølvpenninger. Da prestene gikk med på dette, «søkte [Judas] leilighet til å forråde ham». (Matt. 26: 15; Mark. 14: 10, 11) Forræderiet var således planlagt. Det var ikke en uoverveid handling som ble begått i et svakt øyeblikk. Lukas 22: 3 sier at «Satan fór inn i Judas», sannsynligvis i den forstand at den forræderske apostelen ga etter for Satan Djevelens vilje og lot seg bruke som hans redskap. Selv om det at Jesus ble forrådt, bidro til å vise hvem den sanne Messias var, var ikke dette nødvendig for å sette «frelsens hjul i gang». Menneskenes frelse var avhengig av at Jesu blod ble utgytt, ikke av at han ble forrådt.
Judas ble senere klar over hva han hadde gjort, og etter at han uten hell hadde forsøkt å levere tilbake de 30 sølvpenningene som han hadde fått for å forråde Jesus, kastet han dem inn i templet og begikk selvmord. Hvis Judas hadde vært trofast og handlet i håp om å utrette noe godt, ville han da ha tatt imot penger for det han gjorde? Da Jesus underviste de 12, understreket han det prinsipp at en bør være villig til å gjøre gode gjerninger uten å få betaling for det. Han sa: «For intet har I fått det, for intet skal I gi det.» (Matt. 10: 8) Det er heller ikke sannsynlig at en som var overbevist om at han hadde gjort noe godt, ville ta sitt eget liv. Judas innrømmet til og med overfor yppersteprestene: «Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod.» — Matt. 27: 1—5.
Var de andre apostlene også forrædere?
Den sveitsiske professoren som ble nevnt i begynnelsen av denne artikkelen, forsøkte videre å bagatellisere alvoret i Judas’ handling ved å si at de andre apostlene i virkeligheten ikke var noe bedre. Han hevdet at de også var forrædere, at de forrådte den jødiske religion ved å bli kristne. Er det riktig?
Apostlene var jøder og var således født under den mosaiske lov og forpliktet til å holde den. Jesus viste ikke noen gang ringeakt for loven. Han sa: «I må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene; jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» (Matt. 5: 17) Etter Jesu død og oppstandelse skulle jødene imidlertid ikke lenger være forpliktet til å holde Moseloven. (Kol. 2: 13, 14) Apostlene forrådte ikke den sanne religion som Gud ga til Israel; de bestrebet seg ganske enkelt på å holde tritt med den økende kunnskap.
Judas viste imidlertid ringeakt for Moseloven. Loven godkjente på ingen måte det at han var en tyv. Den godkjente heller ikke hans grådighet og det at han tok imot en gave for å forråde en uskyldig mann. (2 Mos. 20: 15—17; 5 Mos. 27: 25) Det var derfor Judas som var en forræder — også ifølge den jødiske lov. De andre apostlene kunne ikke stemples som forrædere.
Bibelen forteller ikke alle detaljer om hva det var som foregikk i Judas’ sinn. Noen sier at han kan ha hatt politiske ambisjoner, og at han ble skuffet da Jesus ikke opprettet et jordisk rike, hvor han, Judas, kunne ha spilt en fremtredende rolle. Hvordan det nå enn forholdt seg med det, må selviskhet og griskhet på en eller annen måte ha fått innpass. Dette framgår av noe som fant sted to dager før Jesus døde. Ved denne anledningen salvet Maria, Lasarus’ søster, Jesus med en parfymert olje som var verd 300 penninger, et beløp som omtrent tilsvarte den årslønn en arbeider hadde. (Matt. 20: 2) Judas satte seg sterkt imot dette og sa at oljen burde ha vært solgt og pengene gitt til de fattige. «Men dette sa han,» sier Johannes’ evangelium, «ikke fordi de fattige lå ham på hjerte, men fordi han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den.» — Joh. 12: 2—6.
Bibelen viser således at Judas, som til å begynne med hadde vært en trofast tjener for Gud, fordervet sin personlighet, slik at han ble en selvisk, grisk, bedragersk hykler. Det er ikke noe å undres over at Jesus den siste kvelden han var på jorden, sa om Judas: «Det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født»! (Mark. 14: 21) Ifølge Bibelen er det ikke noe som taler til forsvar for Judas Iskariot.