En høytid kjennetegnet av lys
1. Hvordan ble Jerusalem opplyst på en spesiell måte under løvhyttefesten, og hva gjorde jødene ved denne anledningen?
LØVHYTTEFESTEN var en høytid da «den store konges [Jehovas] by» ble spesielt opplyst. (Matt. 5: 35) I kvinnenes forgård, som lå øst for alteret i Herodes’ tempel, fant det sted noe usedvanlig etter mørkets frembrudd. Det ble satt opp fire kandelabrer eller store lysestaker der. Hver av dem hadde fire store lamper. Når lampene skulle fylles med olje, måtte en gjøre bruk av stiger for å nå opp til dem. Kasserte prestekjortler ble brukt som veker i oljelampene. Lyset fra disse 16 lampene med olje var sterkt nok til å opplyse hele Jerusalem om kvelden. De israelittiske menn danset og gjorde akrobatiske øvelser i dette sterke lyset i kvinnenes forgård, mens kvinnene så ned på scenen fra sin balkong. Sangerne sang de 15 ’oppstigningens salmer’ (NW) til levittenes musikkakkompagnement. Disse gledesytringene varte til daggry.
2. Hvor var de hedninger som var til stede ved høytiden?
2 Uomskårne hedninger som var til stede ved høytiden, måtte oppholde seg i hedningenes forgård, som var atskilt fra israelittenes forgård ved en mur og den ytre forgård. — Legg merke til det som sies i Apostlenes gjerninger 21: 28, 29, som viser hvilke restriksjoner som var pålagt hedninger i templet.
3, 4. a) Hvordan drog Jesus til Jerusalem for å overvære høytiden om høsten i år 32, og hva sa han der som kunne minne jødene om vannet fra Siloa-dammen? b) Hva siktet Jesus her til ifølge Johannes 7: 39?
3 I betraktning av de spesielle trekkene som var blitt knyttet til feiringen av løvhyttefesten, kan vi forstå noen av de betydningsfulle uttalelser Jesus Kristus kom med under denne høytiden. Han feiret denne høytiden siste gang om høsten i år 32. Fordi jødene i Jerusalem ville drepe ham, forlot han Galilea alene og drog til høytiden uten at noen merket det. Omtrent midt i høytiden, la oss si den 18. tisjri, stod han åpent fram og begynte å undervise folket, alle dem som var kommet til templet for å feire høytiden.
4 Høytidens siste dag, den 21. tisjri, ble kalt «den store festdagen». På denne dagen ville Jesus sannsynligvis minne folket om uthellingen av vannet fra Siloa-dammen. Han sa: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.» Apostelen Johannes kommer med denne kommentaren til det Jesus sa ved denne anledningen: «Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. For Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke hadde fått del i herligheten.» — Joh. 7: 37—39.
5. Når begynte disse vidunderlige ordene å gå i oppfyllelse, og hvordan?
5 Disse vidunderlige ordene begynte å få sin oppfyllelse på pinsedagen det etterfølgende år, da omkring 120 disipler som var samlet i en sal i Jerusalem, fikk den hellige ånd. Fra da av begynte virkelig strømmer av levende vann å renne, i og med at de talte om «Guds storverk» på mange forskjellige språk, som de på mirakuløst vis hadde fått evnen til å snakke, til stor forbauselse for de jøder som var samlet, og som var vitne til dette. — Apg. 2: 1—41.
6. Hva sa Jesus på den siste dagen i høytiden som kan ha minnet hans disipler om den spesielle måten templet ble opplyst på?
6 Den sjuende og siste dagen under løvhyttefesten kom Jesus med en bemerkning som kan ha minnet hans disipler om det spesielle lys som kjennetegnet høytiden, nemlig det som ble skapt av de fire store kandelabrene i kvinnenes forgård i templet. Han sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» — Joh. 8: 12.
7. Hvorfor var det svært passende at Jesus omtalte seg selv som «verdens lys» på løvhyttefesten?
7 At Jesus omtalte seg selv som «verdens lys» på denne løvhyttefesten, var svært passende, ettersom høytiden hadde karakter av en internasjonal høytid. Hvordan det? Grunnen til det var at ifølge Guds lov hadde «innflytteren» som bodde i Israels byer, rett til å delta i høytiden og glede seg sammen med Guds utvalgte folk. — 5. Mos. 16: 14.
8. a) Hva var det som var så spesielt i forbindelse med ofringen av okser på løvhyttefesten? b) Hvordan svarer antallet av disse oksene til det som sies i 1. Mosebok, kapittel 10, og hva viser dette?
8 Ifølge 4. Mosebok 29: 12—34 ble det frembåret et uvanlig stort antall okser som offer. På denne første dagen ble det ofret 13 okser, og på de etterfølgende seks dagene ble det ofret en okse mindre for hver dag, slik at det på den sjuende og siste dagen ble ofret seks okser. Det var på den dagen Jesus sa: «Jeg er verdens lys.» Da den siste dagen i høytiden var over, var det således blitt ofret 70 okser. Tallet 70 er et produkt av sju og ti, og begge disse tallene representerer fullstendighet eller fullkommenhet — sju åndelig fullkommenhet og ti jordisk fullstendighet. Den 10. tisjri, på soningsdagen, var det bare blitt ofret en okse som sonoffer. Men under den sju dager lange løvhyttefesten, fra den 15. til den 21. tisjri, ble det altså ofret 70 okser. På forbilledlig vis ville deres blod være tilstrekkelig til at hele menneskeverdenen kunne bli renset og frelst. Dette svarer til det som kommer fram i 1. Mosebok, kapittel 10. Her finner vi navnene på familieoverhoder og nasjoner, og listen begynner med Noah gjennom hans tre sønner. I alt er 70 navn nevnt, og det ser ut til at de dekker verdens befolkning i den perioden etter vannflommen.
9. Hvorfor sa Jesus at han var «verdens lys», og hva er det alle mennesker trenger for å vinne liv?
9 Det var derfor passende at Jesus Kristus ved denne anledningen omtalte seg selv som «verdens lys» og dermed viste at han ikke bare var et lys for sine salvede etterfølgere. Når det gjelder lysets gagnlige virkninger, husker vi at det var etter at Gud hadde sagt: «Det bli lys!», og etter at han hadde skapt solen, månen og stjernene og gjort det mulig for dem å skinne på jorden, at han skapte dyrene og til slutt den fullkomne mannen og den fullkomne kvinnen, slik at de kunne glede seg over livets lys. I dag, i en verden som er formørket på grunn av synden, og som er fremmedgjort for Gud, kan alle høste gagn av det lys som stråler fra Jesus Kristus, «verdens lys». Alle trenger «livets lys». — Joh. 8: 12; 1. Mos. 1: 3.
DEN MOTBILLEDLIGE LØVHYTTEFESTEN
10. I hvilken henseende er løvhyttefesten lik de to foregående høytidene, og hva må vi her undersøke?
10 I likhet med de to foregående høytidene som Gud gav sitt utvalgte folk befaling om å holde, har løvhyttefesten betydning for vår tid. Den har sitt motbilde. Når begynte så denne motbilledlige løvhyttefesten? Hvordan kan vi avgjøre det? Ved hjelp av historiske kjensgjerninger, både de forbilledlige og de motbilledlige.
11. Hva viser de historiske kjensgjerninger med hensyn til hvorvidt den høstens som er nevnt i Matteus 13: 39, begynte i 1914?
11 I Matteus, kapittel 13, finner vi en lignelse av Jesus Kristus som handler om innsamlingen av markens grøde. Det er lignelsen om hveten og ugresset (klinten). Da Jesus forklarte de forskjellige trekkene ved lignelsen, sa han: «Høsten er en avslutning på en tingenes ordning.» (Matt. 13: 39, NW) Bibelens profetier og kronologi og de historiske kjensgjerninger viser at avslutningen på vår tids tingenes ordning begynte i 1914. Om høsten i det året endte de «sju tider» med hedensk herredømme over jorden uten inngripen fra Guds messianske rikes side. (Dan. 4: 23—25) Begynte «høsten», innsamlingen av «hvete»-klassen, de sanne kristne, i det året? Nei, for historien viser at Jehovas innviede kristne tilbedere ble atspredt under den første verdenskrig, som begynte i 1914. Deres verdensomfattende organisasjon ble svekket av fiendene av Jehovas messianske rike, det himmelske rike som disse åndsavlede, salvede disipler av Jesus Kristus, den regjerende konge, nidkjært forkynte om. Denne svekkelse av organisasjonen berørte til slutt, i 1918, også Jehovas innviede folks hovedkontor i Brooklyn i New York i USA.
12. Når begynte den innsamlingen Jesus forutsa i Matteus 24: 31, og hvilken motbilledlig høytid begynte også da?
12 I sin profeti om «tegnet» på sitt nærvær og avslutningen på denne tingenes ordning sa Jesus i Matteus 24: 31: «Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelens ene ende til den andre.» Her forutsa Kristus at hans «utvalgte» skulle bli samlet fra alle de steder som de var blitt spredt til, eller hvor de hadde vært isolert. Innsamlingen begynte i etterkrigsåret 1919, like etter at en rekke medlemmer av staben ved hovedkontoret i Brooklyn var blitt løslatt etter at de hadde sittet i det føderale fengslet i Atlanta i Georgia i ni måneder. Løslatelsen fant sted den 25. mars 1919. Det var således i dette minneverdige året denne motbilledlige innsamlingens høytid eller løvhyttefesten begynte. Nå begynte en enestående glederik tid for den salvede levning eller rest av Kristi «utvalgte» verden over.
13. a) Hvilken innhøstning var det Jesus talte om i Matteus 13: 39? b) Hvilke andre som tilhørte denne klassen ble høstet inn etter 1919?
13 La oss repetere noen viktige ting som viser dette. Hva var det Jesus hadde i tankene da han sa: «Høsten er en avslutning på en tingenes ordning»? Det var innsamlingen av ’dem som hører riket til’, det vil si de åndsavlede arvingene til det himmelske rike. De utgjør en åndelig, salvet klasse, symbolisert ved hveten, og innsamlingen av dem begynte våren 1919. I tidens løp ble flere samlet inn enn de Rikets arvinger som ble atspredt på grunn av begivenhetene under den første verdenskrig. I tiden etter 1919 tok tusener av andre standpunkt for Guds opprettede rike og innviet seg til Jehova og ble så døpt, åndsavlet og salvet med Guds ånd, og disse ble føyd til den opprinnelige levnings rekker. Disse nye var som klasse betraktet blitt forbilledlig fremstilt ved personer som utmerket seg i de før-kristne bibelske dramaer. Slike personer var moabittinnen Rut, som ble sin svigermors, jødinnen No’omis, trofaste ledsagerske, og også dronning Ester, en kusine av jøden Mordekai, som ble statsminister i det persiske verdensrike under kong Ahasverus’ eller Xerxes’ styre.
14. Hva avmerker således begynnelsen til den motbilledlige innsamlingens høytid eller løvhyttefesten?
14 Både Rut og Ester ble knyttet til Davids kongelige slektslinje og kom til å ha en andel i at den ble bevart fram til Jesus, «Davids sønn». (Matt. 1: 1, 5; Rut 4: 18—22; Est. 4: 13, 14) Innsamlingen av medlemmene av Rut- og Ester-klassen og av dem som utgjorde den opprinnelige salvede levning, avmerker begynnelsen til den motbilledlige innsamlingens høytid eller løvhyttefesten.
15. Hvem var det som feiret denne høytiden i gammel tid og hvem var det som fikk befaling om å bo i løvhytter under feiringen?
15 Vi bør også merke oss at i før-kristen tid var det de kjødelige jøder som feiret den forbilledlige løvhyttefesten. Det var de som gjennom Moses hadde fått befaling av Jehova om å feire denne høytiden. I forbindelse med innhøstingen på denne tiden av året drog de derfor til Jerusalem og bodde der i løvhytter. Også Jerusalems faste innbyggere bodde i løvhytter. Løvhyttefesten skulle minne israelittene om noe som hadde funnet sted tidligere. Hva var det? Tredje Mosebok 23: 42, 43 besvarer dette spørsmålet. Der leser vi: «Da skal dere bo i løvhytter i sju dager. Alle som er født og fostret i Israel, skal bo i løvhytter. Slik skal deres etterkommere vite at jeg lot israelittene bo i hytter da jeg førte dem ut av Egypt. Jeg er [Jehova] deres Gud.» Alle innfødte jøder gjorde dette.
16. a) Hva slags boliger hadde den ’store flokk av alle slags folk’ som drog sammen med israelittene til det lovte land? b) Hvordan ble det opprettholdt et skille mellom hedningene og israelittene i Herodes’ tempel på Jesu tid?
16 ’Den store flokk av alle slags folk’, av ikke-israelitter, som sluttet seg til israelittene og fulgte med dem, måtte naturligvis også bo i hytter eller telt på vei til det lovte land. (2. Mos. 12: 38) Men befalingen om å feire løvhyttefesten ble ikke gitt til denne ’store flokk av alle slags folk’, men til israelittene. Det lovte land ble heller ikke gitt til dem som utgjorde denne ’store flokk av alle slags folk’, for at de skulle dyrke det, men det ble delt mellom de 12 ikke-levittiske stammene i Israel, og loven om den gjenopprettelse som skulle finne sted i landet under jubelåret, gjaldt israelittene. Innsamlingens høytid var derfor en høytid spesielt for israelittene. Det ble imidlertid vist godhet mot «innflytteren» ved at han fikk lov til å delta i feiringen. Under feiringen på Jesu Kristi tid måtte ikke-jøder eller hedninger holde seg i hedningenes forgård, som var atskilt fra Israels forgård ved en mur og den ytre forgård. De måtte holde til på den lavestliggende plassen i hele det område som tilhørte Herodes’ tempel.
DE SOM BAR GRENENE
17, 18. Hvem var det som bar «lulabene», og hvilket skriftsted skal ha dannet bakgrunnen for denne skikken?
17 Under selve feiringen var det israelittene som bar «lulabene» og «ethrogene» (sitronene). For å få en idé om hvordan feiringen av denne jødiske høytiden artet seg på Jesu tid, kan vi lese den beskrivelsen av høytiden som vi finner i Nehemja 8: 14—18. «Lulaben» var en samling grener fra forskjellige trær som jødene holdt i hånden under feiringen. Det sies at de fikk idéen til dette i 3. Mosebok 23: 40:
18 «Den første dagen skal dere ta frukter av edle trær, palmeblad, greiner av løvtrær og popler som vokser ved bekkene, og glede dere i sju dager for [Jehova] deres Guds åsyn.»
19. a) Hva bestod «lulaben» av? b) Under hva slags prosesjon bar israelittene «lulaben», og hvilken sang ble samtidig sunget?
19 «Lulaben» bestod av 1) et skudd fra et palmetre som ennå ikke hadde foldet seg ut, 2) tre små myrtegrener og 3) to poppelgrener, som har rødaktig tre og er lange og pene. De israelittene som bar «lulabene», viftet med dem, og etter høytiden kastet de dem. «Lulaben» og «ethrogen» (en sitrusfrukt som minner om en sitron, men som ikke har den tuppen sitronen har i den ene enden) ble båret i prosesjon rundt alteret i prestenes forgård. Hver av de første seks dagene gikk festdeltagerne en gang rundt det, og den sjuende og siste dagen gikk de sju ganger rundt det. Deretter ble «ethrogen» eller sitronen spist. Under prosesjonen ble Salme 118: 25 sunget: «Å, [Jehova], gi frelse, å, [Jehova], la det lykkes!» Hedningene, som holdt til i sin egen forgård, kunne ikke være med på alt dette.
20. Hva sa stattholderen Nehemja til israelittene i Jerusalem da de feiret løvhyttefesten?
20 Ved løvhyttefesten sa Nehemja i egenskap av stattholder til de israelittene som hadde vendt tilbake fra landflyktigheten i Babylon: «Denne dagen er jo viet til vår Herre. Vær ikke bedrøvet! For gleden i [Jehova] er deres styrke.» (Neh. 8: 10) De åndelige israelitter i vår tid, som ble utfridd av Babylon den store i 1919, bør ha samme innstilling.
21. a) Hvorfor gledet de som utgjorde levningen av åndelige israelitter, seg om våren i 1919? b) Hva slags arbeid trodde de da la foran dem, men hva fikk de erfare?
21 Det er tydelig at feiringen av den motbilledlige løvhyttefesten begynte i dette etterkrigsåret. I betraktning av de forventninger Rikets åndelige barn, «de som hører riket til», hadde hatt før det året, var de noe forvirret da de trådte inn i etterkrigstiden. Men deres glede var stor da de ble utfridd av Babylon den store om våren i 1919. De tok straks fatt på det innsamlingsarbeid som nå lå foran dem. Til å begynne med trodde de at det bare dreide seg om et «ettersankningsarbeid». Dette fremgår av artikkelen «Høsttiden endt — hva skal følge deretter?» i Vagt-Taarnet for august 1919, side 122, avsnitt 1. Det viste seg imidlertid i stedet å bli et innhøstningsarbeid i full målestokk.
22. Så den salvede levnings medlemmer fram til å bo for evig på en paradisisk jord? Hva betraktet de seg selv som i denne tingenes ordning?
22 De som utgjorde den salvede levning, høstarbeiderne, bodde billedlig talt i løvhytter for de hadde ikke sitt sinn festet på jordiske ting. De så ikke fram til å leve i et jordisk paradis for all framtid. Det de så fram til, var å få del i den himmelske arv sammen med den herliggjorte Herre, Jesus Kristus. De hadde derfor samme syn på tingene som det som kommer fram i Hebreerne 13: 13, 14: «La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære. For her på jorden har vi ingen by som består, men vi lengter etter den som skal komme.» Denne kjensgjerning gjorde at de betraktet seg selv som pilegrimer, som «utlendinger og fremmede» eller «midlertidige innbyggere» (NW) i denne tingenes ordning, akkurat som Abraham, Isak og Jakob gjorde. — 1. Pet. 2: 11; 1. Mos. 47: 9, EN; 2. Mos. 6: 4; Hebr. 11: 13; Sal. 119: 54.
23. a) Ble levningens feiring av den motbilledlige løvhyttefesten opplyst av åndelig lys i 1923? b) Hvilken forståelse fikk en da av lignelsen i Matteus 25: 31—46?
23 Den salvede levning, som hadde begynt å feire vår tids motbilde til løvhyttefesten, fikk del i det åndelige lys som strålte ut fra Jehovas himmelske tempel. Det var under innsamlingen av den åndelige klasse som ble forbilledlig fremstilt ved Rut og Ester, at det ble kastet spesielt lys over Jesu lignelse om sauene og geitene i Matteus 25: 31—46, noe som økte levningens forståelse. På det stevne som ble holdt i Los Angeles i California i 1923, drøftet Selskapet Vakttårnets president, som nå hadde vært fri i fire år etter at han ble løslatt fra fengslet i Atlanta, lignelsen om sauene og geitene. Denne profetiske lignelsen skulle ikke først bli oppfylt under Jesu Kristi tusenårige styre. En gruppe som bestod av får-lignende mennesker, var allerede i ferd med å bli dannet. Mennesker som tilhørte denne gruppen, hadde allerede trådt fram på skueplassen og var i ferd med å gjøre godt mot levningen av den herliggjorte Jesu Kristi åndelige brødre. Temaet for det offentlige foredraget, «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø», ble anvendt på dem. De tilhørte de «andre får», som Jesus omtalte i Johannes 10: 16 (EN).
24. Ble det da gjort noen spesielle forsøk på å samle inn dem som gjorde godt mot Kristi åndelige brødre?
24 På det tidspunkt da lignelsen i Matteus 25: 31—46 ble forklart, ble det ikke gjort noe spesielt forsøk på å samle inn disse «andre får». Men det ble gitt uttrykk for verdsettelse av den godhet de viste levningen av Kristi åndelige «brødre». Ytterligere åndelig lys skulle bli åpenbart i sin tid under den motbilledlige løvhyttefesten.
[Illustrasjon/bilde på side 17]
(Se den trykte publikasjonen)
Port
Bueganger
Port
Port
Den kongelige buegang
Salomos buegang
Port
Nordre buegang
Hedningenes forgård
Ytre forgård
Mur
Kvinnenes forgård
Israelittenes forgård
Prestenes forgård
Templet