Hvordan ’vise irettesettere’ hjelper dem som har fart vill

«En ørering av gull . . . er en vis irettesetter for et hørende øre.» — Ordspr. 25: 12, NW.

1, 2. Hvilke følger vil det få at en reagerer henholdsvis positivt eller negativt på Guds irettesettelse, og hva er nødvendig for at kristne eldste skal kunne være ’vise irettesettere’?

DEN trofaste Elihu sa for lang tid siden om Jehova Gud: «[Han vil] åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde. Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede. Hører de ikke, da skal de gjennombores av spydet og omkomme i sin uforstand. Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd.» — Job 36: 10—13.

² Kristne eldste ønsker med rette å være ’vise irettesettere’, slik at de kan ’formane dem som har fart vill, til å vende om fra det onde’. Det krever at de forstår hva Bibelen mener når den bruker ordet «irettesettelse».

FORSKJELLEN MELLOM «IRETTESETTELSE» OG «REFSELSE»

3. Hva er en «refselse», og hva er vanligvis hensikten med den?

³ Når vi undersøker Bibelens grunntekst, finner vi at noen ord blir brukt for å overbringe tanken om å irettesette og andre for å overbringe tanken om å refse. Hva er forskjellen? «Å refse» noen vil si å kritisere vedkommende skarpt eller å reise alvorlig kritikk mot vedkommende, å «gi en reprimande». En «refselse» kan ganske enkelt uttrykke sterk misnøye. Hensikten med den er ofte hovedsakelig å få noen til å holde opp med en frastøtende eller lite ønskverdig handling eller tale. (Jevnfør 1 Mosebok 37: 10; Job 11: 3 [NW], hvor ordet «refse» blir brukt.) Da Jesu disipler hyllet ham på veien til Jerusalem, sa fariseerne til ham: «Lærer, refs dine disipler!» De mente i virkeligheten: ’Si til dem at de skal slutte å si dette!’ Jesus svarte at «hvis disse forble tause, ville steinene rope». — Luk. 19: 39, 40, NW.

4. Viser Matteus 18: 15 og Lukas 17: 3 at ordene «refselse» og «irettesettelse» kan brukes om hverandre?

⁴ Evangelieskribenten brukte her det greske ordet e·pi·ti·maʹo for ’refse’. Det greske ordet som svarer til «irettesette», er e·lengʹkho. Ordet blir brukt i Matteus 18: 15, hvor Jesus sier: «Men om din bror synder mot deg, da gå bort og irettesett [gresk: e·lengʹkho] ham i enrom!» (Jevnfør 3 Mosebok 19: 17.) Ifølge en tilsvarende beretning i Lukas 17: 3 (NW) sa Jesus: «Hvis din bror begår en synd, så gi ham en refselse [gresk: e·pi·ti·maʹo], og hvis han angrer, så tilgi ham.» Viser dette at ordene «refselse» og «irettesettelse» betyr det samme og kan brukes om hverandre? Det ville være uklokt å trekke den slutning bare på grunnlag av et enkelt eksempel. Den måten Bibelen bruker de to ordene på, viser at det er en forskjell.

5, 6. Hvilke eksempler viser at disse ordene har hver sin betydning, og hva ser ut til å være grunnen til at ordet «refse» er brukt i Lukas 17: 3 (NW)?

⁵ I de kristne greske skrifter leser vi for eksempel at Jesus «refset» (e·pi·ti·maʹo) demonene og ba dem om å ’tie’ og ’fare ut av’ dem som de hadde besatt. (Matt. 17: 18; Mark. 1: 25; 9: 25; Luk. 4: 35, 41; 9: 42, NW) Bibelskribentene sier aldri at demonene ble irettesatt (e·lengʹkho) av Jesus. Jesus «refset» også den feber Peters svigermor led av, og fikk den til å forlate henne. En gang på Gennesaret-sjøen «refset» han den voldsomme vinden og den opprørte sjøen, som holdt på å få den båten han og disiplene var om bord i, til å kantre. — Luk. 4: 39; Matt. 8: 26; Mark. 4: 39; Luk. 8: 24, NW.

⁶ Det ville ikke passe å sette inn ordet «irettesette» (e·lengʹkho) i de foregående tilfelle. Selv et dyr kan refses. (Sl. 68: 31, NW) Men, som vi skal se, er det bare mennesker, som er i stand til å trekke fornuftsslutninger og har et følsomt hjerte og en samvittighet, som kan irettesettes. Det ser derfor ut til at bruken av ordet «refse» i Lukas 17: 3 (NW), som vi siterte tidligere, bare skal illustrere at en irettesettelse kan ledsages av eller også innbefatte en refselse.

7. Hva betydde det greske ordet for «å irettesette» som bibelskribentene brukte, for folk på den tiden?

⁷ Hva sikter så det greske ordet e·lengʹkho (å irettesette) til? Det er riktig at ordet en gang i tiden ble brukt på klassisk gresk for å uttrykke tanken om «å vanære» eller «å føre skam over». Men greske ordbøker viser at dette ikke var den måten ordet vanligvis ble brukt på.a De viser også at ordet i de fleste tilfelle absolutt ikke blir brukt på den måten i de kristne greske skrifter. Legg merke til hvordan én ordbok definerer ordet e·lengʹkho (å irettesette):

Å «krysseksaminere, forhøre, . . . anklage en for å gjøre noe, . . . bli brakt til å erkjenne. . . . 2. prøve, føre bevis for. . . . 3. bevise . . . framlegge overbevisende vitnesbyrd. . . . 4. motbevise, . . . b. rettlede, tilrettevise. . . . 5. få overtaket over. . . . 6. avsløre». — Greek-English Lexicon av Liddell og Scott.

8. Hva viser dette med hensyn til hvorfor det er nødvendig å komme med en irettesettelse?

⁸ Disse definisjonene er i det store og hele basert på ikke-bibelske greske skrifters bruk av ordet. Men det er én ting som framgår helt tydelig av disse definisjonene. De viser alle at den som må irettesettes, i det minste er uvillig til å innrømme at han har handlet galt, eller til en viss grad ikke vil innse overtredelsens sanne natur og behovet for å angre, om han ikke akkurat direkte benekter det han blir anklaget for. Han viser at han trenger å bli ’overbevist’ om eller «bli brakt til å erkjenne» at det han har gjort, er galt. Vi skal komme nærmere inn på hvorfor det er viktig å huske dette.

9, 10. Hvordan viser Bibelen at det er fordi den som har handlet galt, ikke erkjenner og angrer det gale, at det er nødvendig å irettesette ham?

⁹ At disse definisjonene er riktige, blir bekreftet av den måten Bibelen bruker det greske ordet på. I Matteus 18: 15, som vi siterte tidligere, sa Jesus for eksempel: «Men om din bror synder mot deg, da gå bort og irettesett ham [e·lengʹkho; legg fram hans feil, NW] i enrom!» Det er fordi den som har handlet galt, ikke erkjenner eller innrømmer sin synd og angrer den, at den som han har syndet mot, må irettesette ham ved å legge feilen fram for ham.

¹⁰ Andre skriftsteder hvor dette ordet (e·lengʹkho) blir brukt, beskriver også irettesettelse av slike som fram til da ikke hadde tatt imot tilrettevisning, og som viste det ved at de fortsatte å handle galt. — Se Lukas 3: 19; Johannes 3: 20; Efeserne 5: 6, 7, 11—14; 2 Timoteus 4: 2—4; 2 Peter 2: 15, 16, NW; Titus 1: 9—13.

11, 12. a) Hva krever følgelig en bibelsk irettesettelse, og hva ønsker en å oppnå med den? b) Hvordan kan forskjellen mellom en «refselse» og en «irettesettelse» illustreres i forholdet mellom foreldre og barn?

¹¹ på hvilken måte blir så de som har handlet galt, irettesatt? Irettesettelsen innebærer langt mer enn bare å komme med en anklage eller å fordømme det noen har gjort (som når en refser noen). Den innebærer derfor også noe mer enn bare å lese opp en kunngjøring om at noen har gjort seg skyldig i urett oppførsel. Bibelen viser at irettesettelsen krever at beviset blir lagt fram. (Jevnfør Hebreerne 11: 1 [NW], hvor substantivet eʹleng·khos er oversatt med «det tydelige bevis» for virkelige ting.) Greskeksperten Trench framhever forskjellen mellom de bibelske uttrykkene for «refselse» og «irettesettelse» på denne måten:

«En kan ’refse’ en annen uten å overbevise vedkommende om at han har handlet galt, enten fordi han ikke har handlet galt og refselsen derfor var unødvendig eller urettferdig [se Matteus 16: 22; 19: 13; 20: 31, NW], eller fordi, skjønt det riktignok var blitt begått en feil, refselsen ikke fikk den som hadde handlet galt, til å innrømme det. I denne mulighet — at en kan ’refse’ en annen for synd uten å ’overbevise’ vedkommende om synd — ligger forskjellen mellom de to ordene. . . . eʹleng·khos [irettesettelse] innebærer ikke bare anklagen, men også sannheten i anklagen og tilkjennegivelsen av sannheten i anklagen; ja, svært ofte fører den til og med til at den som blir anklaget, erkjenner at anklagen er riktig, om ikke overfor andre, så overfor seg selv. . . .» — Synonyms of the New Testament.

¹² Denne forskjellen kan sammenlignes med forskjellen mellom foreldre som nøyer seg med å skjenne på et barn for å få det til å slutte å gjøre noe galt, og foreldre som tar seg tid til å resonnere med barnet og hjelpe det til å forstå hvorfor det det gjør, er galt, og hvorfor det bør ønske å la være å gjøre det. Refselser kan være på sin plass, men behovet for irettesettelse er ofte større.

13. Hvilke to formål tjener det at beviset blir lagt fram?

¹³ Det kan derfor tjene to formål at en legger fram beviset når en kommer med en irettesettelse. Formålet kan være å bevise at vedkommende virkelig har begått den handling eller de handlinger han er anklaget for, eller det kan være å gjøre vedkommende oppmerksom på hvor gal hans handlemåte egentlig var. I Johannes 16: 8, 9 sa Jesus at Guds hellige ånd skulle «overbevise [e·lengʹkho; irettesette, Kingdom Interlinear Translation] verden om synd . . . fordi de ikke tror på meg». Men selv om Jesu motstandere med urette refset ham, visste Jesus at de aldri kunne legge fram «overbevisende vitnesbyrd» om at han hadde begått noen synd. Han sa derfor til dem: «Hvem av eder kan overbevise [e·lengʹkho; irettesetter, Kingdom Interlinear Translation] meg om synd?» — Joh. 8: 46.

MOTIVET BAK KRISTEN IRETTESETTELSE

14, 15. Hva er imidlertid en kristen irettesettelses endelige mål?

¹⁴ Men dette er ikke alt. For Guds tjenere betyr det å gi en irettesettelse mer enn bare å vise og bevise at det er blitt gjort noe galt (som ofte er den måten ordet blir brukt på i verdslige greske skrifter). Bibelens bruk av ordet skiller seg ut fra den verdslige bruk av det. På hvilken måte? Jo, i Bibelen har «irettesettelsen» et motiv i tillegg til bare å erklære dem som har handlet galt, skyldige eller å tilfredsstille rettferdighetens krav. En håndbok til Det nye testamente viser hva motivet er når den sier:

«Bruken av e·lengʹkho i NT er begrenset. . . . Det betyr ’å vise noen hans synd og å oppfordre ham til å angre’. Dette kan være en personlig sak, en sak mellom to mennesker, som i Matt. 18: 15; Ef. 5: 11 [NW]. Men det kan også være et menighetsanliggende som hører inn under lederen, som i hyrdebrevene: 1 Tim. 5: 20; 2 Tim. 4: 2 [NW]; Tit. 1: 9, 13; 2: 15. . . . Ordet betyr ikke bare ’å klandre’ eller ’å irettesette’ og heller ikke ’å overbevise’ i den forstand å bevise, heller ikke ’å åpenbare’ eller ’å avsløre’, men ’å bringe i orden’, nemlig ’å peke bort fra synden mot anger’.» (Uthevet av oss) — Theological Dictionary of the New Testament (bind II).

¹⁵ Hensikten med en bibelsk irettesettelse er således ikke bare å gjøre en annen skamfull eller å gi uttrykk for misnøye med hans urette oppførsel, slik tilfellet kan være med en refselse. Irettesettelsen har et positivt mål. Den tar ikke bare sikte på å få vedkommende til å slutte å følge en urett handlemåte, men også på å nå hans hjerte og få ham til å hate det som er galt. Hensikten med at vedkommendes urette handling blir ’lagt fram’ (NW), er således ikke bare å avsløre ham, men å vinne ham som en bror og å prøve å forhindre at han synker dypere i sin synd og går tapt for menigheten. — Matt. 18: 15, 16.

IRETTESATT AV VÅRT EGET HJERTE ELLER VED ANDRES HJELP

16, 17. Hvilke faktorer må en ta i betraktning når en skal avgjøre om det er nødvendig å irettesette en som allerede har tatt avstand fra det gale han har gjort?

¹⁶ Sett at en kristen gjør noe galt én gang eller flere ganger, men at hans samvittighet deretter får ham til å angre, slik at han tar avstand fra det gale han har gjort. Trenger han likevel at noen irettesetter ham?

¹⁷ Her må vi huske hva det greske ordet for «irettesette» (e·lengʹkho) betyr. Vi har sett at det kan innebære slike tanker som å måtte anklage og kanskje forhøre eller krysseksaminere en person, føre bevis for det gale han har gjort, eller ved hjelp av overbevisende argumenter å motbevise hans urette syn på noe han innrømmer at han har gjort, og derved få ham til å erkjenne sin synd i sitt sinn og hjerte. Hensikten med alt dette er å få ham til å angre, slik at han ikke bare slutter å følge en gal handlemåte, men også lar være å vende tilbake til den.

18. Er det mulig å bli irettesatt av sitt eget hjerte? I tilfelle hvordan?

¹⁸ Men hvis vedkommende angrer sin synd og vender seg bort fra den, har han ikke da i virkeligheten irettesatt seg selv? Jo, hans egen samvittighet anklager ham, Guds Ord og ånd får ham til å erkjenne sin synd, og hans hjerte tilskynder ham til å angre og vende om fra det gale han har gjort. Det er ikke nødvendig at en annen ’legger fram hans feil’ for å få ham til å erkjenne at han har handlet galt, og gjøre rette stier for sine føtter. — Jevnfør Salme 16: 7; Jeremias 2: 19, NW.

19. Hvilket eksempel på dette har vi i Peter?

¹⁹ Det var tydeligvis dette som skjedde i apostelen Peters tilfelle. Jesus hadde advart Peter og sagt at han ville komme til å fornekte sin Herre tre ganger. Da Peter kom opp i en vanskelig situasjon i forbindelse med arrestasjonen av Jesus og rettssaken mot ham, var han svak og fornektet Jesus tre ganger. Men et blikk fra Jesus var nok til å nå Peters hjerte og få ham til å angre det han hadde gjort, og han gikk ut og gråt bittert. Hans eget hjerte og erindringen om hva Jesus tidligere hadde sagt, hadde irettesatt ham. Den handlemåte Peter fulgte fra da av, vitnet om at han var fast besluttet på at han ikke igjen skulle bli funnet skyldig i en slik alvorlig synd. Noen uker senere behaget det Jesus å bruke Peter som en av «grunnsteinene» i den kristne menighet. — Luk. 22: 54—62.

20, 21. a) Hvilken foranstaltning kan det være forstandig å benytte seg av, selv om en er fast besluttet på ikke å gjenta den gale handlingen? b) Hvorfor trengte David å bli irettesatt, og hvordan ble han irettesatt av Natan?

²⁰ Dette betyr ikke at en ikke kan trenge hjelp i slike tilfelle. Selv om en kan være fast besluttet på ikke å gjenta den gale handlingen, kan en trenge hjelp fra andre for å styrke sin beslutning. Jehova Gud har gitt oss brødre som skal hjelpe oss i denne henseende. — Ordspr. 17: 17; Luk. 22: 31, 32; Gal. 6: 2.

²¹ Kong David hadde, i motsetning til Peter, behov for at noen irettesatte ham. Han hadde begått svært alvorlige ugjerninger, ugjerninger som hadde vært til stor skade for andre. Han hadde imidlertid ikke tatt følgene av sin gale handlemåte, men prøvde i stedet å dekke over sin synd. Gud sendte derfor profeten Natan for at han skulle irettesette David. Natan gjorde det ved å benytte en levende og virkningsfull illustrasjon som beskrev en situasjon som tilsvarte Davids. David ble opprørt over hvor selvisk mannen i Natans illustrasjon var, og fordømte ham på grunn av hans grusomme mangel på medfølelse. Natan gjorde så David dypt rystet ved å si: «Du er mannen.» Da David nå så sine handlinger i det rette lys og virkelig forsto og følte hvor simple de var, angret han. Hvis han ikke hadde gjort det, ville han ha fortjent å dø, som han selv innrømmet. — 2 Sam. 12: 1—13.

22. Hvordan ga David uttrykk for det rette syn på irettesettelse, og hvordan viste han hvilke goder anger medfører?

²² I en av sine salmer ga David uttrykk for det rette syn på irettesettelse. Han sa: «La en rettferdig slå meg i kjærlighet og tukte [irettesette, NW] meg! For sådan hodeolje vegre mitt hode seg ikke!» (Sl. 141: 5) Og i Salme 32: 1—6 beskrev David de kvaler han følte fordi han ikke hadde bedt Jehova om tilgivelse for de synder han hadde begått, og om den lettelse han følte etter at han hadde angret og bekjent sine synder for Gud.

23. Hva vil ’vise irettesettere’ innse, og hvordan framgår nødvendigheten av å innse det av de skriftstedene som det er henvist til i dette avsnittet?

²³ For å være ’vise irettesettere’ må hyrdene også huske at akkurat som graden av synd kan variere sterkt, kan det også være stor variasjon med hensyn til hvor streng irettesettelsen skal være. (Sammenlign Galaterne 6: 1 og 2 Timoteus 2: 24—26 med Titus 1: 13.) Selv trofaste tjenere for Gud kan til sine tider trenge å bli irettesatt på grunn av et urett synspunkt, urett tale eller en urett handling.

24, 25. Kan det hende at også trofaste tjenere for Gud trenger å bli irettesatt? Hvilke gode resultater vil en slik irettesettelse føre til?

²⁴ Det var tilfelle med Peter ved en senere anledning. Galaterne 2: 11—14 forteller at da han kom til Antiokia i Syria, hadde han fortrolig omgang med uomskårne ikke-jøder og spiste sammen med dem. Men da det kom noen menn fra menigheten i Jerusalem (noen som tydeligvis fremdeles var av den oppfatning at jøder skulle holde seg atskilt fra ikke-jøder) til Antiokia, sluttet Peter å omgås kristne hedninger. Apostelen Paulus så denne urette handlemåten og hvilke uheldige virkninger den hadde på andre jødiske troende, og følte seg forpliktet til å irettesette Peter. Ved hjelp av logiske argumenter viste han Peter at han handlet galt, og han gjorde dette offentlig, i påhør av de tilstedeværende. Det kan ikke være noen tvil om at Peter godtok irettesettelsen, for han omtaler senere Paulus som en han satte stor pris på. — 2 Pet. 3: 15, 16.

²⁵ Ja, som Ordspråkene 9: 8, 9 sier: «Vis den vise til rette, så skal han elske deg. Lær den vise, så blir han enda visere.» Ordspråkene sier også: «Vis den forstandige til rette, så vil han komme til innsikt og kunnskap.» Det som skjedde med Peter, understreker sannheten i disse ordene. Måtte vi derfor alltid ha våre ører åpne for de vises «tilrettevisninger til tukt», som er «en vei til livet» for alle som elsker Gud og hans rettferdighet. — Ordspr. 19: 25; 6: 23; 25: 12, NW.

[Fotnote]

Vincents Word Studies in the New Testament sier: «I klassisk gresk fra den eldste tiden betegner det å vanære eller å føre skam over . . . Deretter [senere] å krysseksaminere eller stille spørsmål i den hensikt å overbevise, erklære skyldig eller motbevise. . . . Om meningsutvekslinger, å bevise; å bevise ved hjelp av en rekke argumenter.» (Uthevet av oss)