Hvordan er Gud og Kristus «ett»?

«JEG og Faderen, vi er ett.» (Joh. 10: 30) Disse ordene, som ble uttalt av Jesus Kristus, vakte vrede hos hans landsmenn. De betraktet hans uttalelse som gudsbespottelig og var rede til å steine ham. (Joh. 10: 31—33) Hva var grunnen til dette? Hadde Jesus Kristus hevdet at han var Gud selv, at han var jevnbyrdig med sin Far?

Den sammenheng Jesu ord står i i den bibelske beretning, viser hva han mente. En gruppe jøder hadde flokket seg om ham og forlangte at han skulle si dem rent ut om han var Kristus. Da Jesus svarte dem, sa han: «Jeg har sagt eder det, og I tror det ikke; de gjerninger jeg gjør i min Faders navn, de vitner om meg; men I tror ikke, fordi I ikke er av mine får. Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg, og jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Fader, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Faders hånd; jeg og Faderen, vi er ett.» — Joh. 10: 25—30.

Enhet — ikke jevnbyrdighet

Det er tydelig at Jesus Kristus ikke hevdet at han var jevnbyrdig med sin Far. Han sa selv at han ikke gjorde noe i sitt eget navn, men i sin «Faders navn». Han erkjente at hans Far hadde en høyere stilling og større myndighet enn han, og viste at han hadde fått ’fårene’ av sin Far. Han sa klart og tydelig at ’Faderen er større enn alle’. Samtidig er Faderen og Sønnen «ett», idet de har den samme hensikt hva ’fårenes’ frelse angår. De er begge like interessert i ’fårene’, og ingen av dem vil tillate at de blir revet ut av deres hånd.

At Jesus ikke siktet til noen jevnbyrdighet hva guddommelighet angår, men til enhet i hensikt og virksomhet, blir bekreftet av den bønnen som blir gjengitt i Johannes, kapittel 17. Jesus sa der: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden; de var dine, og du ga meg dem, og de har holdt ditt ord. Nå vet de at alt det du har gitt meg, er fra deg . . . jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, fordi de er dine; alt mitt er jo ditt, og ditt er mitt . . . Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Fader! bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de må være ett, liksom vi!» — Joh. 17: 6—11.

Legg merke til at de tankene Jesus gir uttrykk for i denne bønnen, minner om hans ord i Johannes’ evangelium, kapittel 10. I kapittel 17 sier Jesus igjen at han hadde fått ’fårene’ av Faderen. Det er derfor den samme enhet som omtales i begge disse kapitlene. Av Jesu bønn framgår det at Jesus og hans Far er «ett» på samme måte som Jesu sanne etterfølgere kan være «ett». (Joh. 17: 11) Det sier seg selv at Jesu Kristi trofaste disipler aldri ville kunne bli en del av en treenig gud. Men de ville kunne bli ett hva hensikt og virksomhet angår. Noe som ytterligere viser at Jesus aldri hevdet at han var jevnbyrdig med sin Far, er den kjensgjerning at han i sin bønn tiltaler sin Far som den «eneste sanne Gud» og omtalte seg selv som sin Fars «representant». — Joh. 17: 3, 8, vers 8 fra NW.

Men noen vil kanskje komme med innvendinger mot dette og hevde at da Jesus sa: «Jeg og Faderen, vi er ett», oppfattet jødene det slik at han mente at han var Gud, og at Jesus ikke benektet dette. Men er det tilfelle? La oss undersøke beretningen.

Vi leser: «Jesus svarte dem: Mange gode gjerninger har jeg vist eder fra min Fader; hvilken av dem er det I steiner meg for? Jødene svarte ham: For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse, og fordi du som er et menneske, gjør deg selv til Gud. Jesus svarte dem: Står det ikke skrevet i eders lov: Jeg har sagt: I er guder? Når da loven kaller dem guder som Guds ord utgikk til — og Skriften kan ikke gjøres ugyldig — sier da I til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud, fordi jeg sa: Jeg er Guds Sønn? Gjør jeg ikke min Faders gjerninger, da tro meg ikke; men gjør jeg dem, da tro gjerningene, om I ikke tror meg, for at I kan skjønne og forstå at Faderen er i meg og jeg i ham!» — Joh. 10: 32—38.

Hvorfor trakk så de troløse jøder den slutning at Jesus gjorde seg selv til «Gud»? Grunnen var tydeligvis den at Jesus ga seg ut for å være i besittelse av krefter som jødene mente bare tilhørte Faderen. Jesus sa for eksempel at han ville gi «evig liv» til ’fårene’. Det var noe et menneske ikke kunne gjøre. Det de vantro jøder overså, var imidlertid at Jesus innrømmet at han hadde fått alt fra sin Far, og at de gode gjerninger han gjorde, var et bevis for at han var sin Fars representant. De tok feil når de trakk den slutning at han gjorde seg skyldig i gudsbespottelse ved å gjøre seg selv til Gud.

At de vantro jøder resonnerte galt, framgår også av andre begivenheter. Da Jesus ble forhørt av den jødiske høyesterett, ble han falskelig anklaget for gudsbespottelse, ikke fordi han hevdet at han var «Gud Sønnen», men fordi han hevdet at han var ’Messias, den levende Guds Sønn’. (Matt. 26: 63—68; Luk. 22: 66—71) Også ved en tidligere anledning var det noen jøder som var av den formening at Jesus gjorde seg selv lik Gud, og ønsket å drepe ham som en gudsbespotter. Angående dette forteller Johannes 5: 18: «Derfor sto da jødene ham enn mer etter livet, fordi han ikke bare brøt sabbaten, men også kalte Gud sin Fader og gjorde seg selv Gud lik.» Legg merke til at Jesus ikke sa at han var Gud selv, men at han kalte «Gud sin Fader». Jesu vantro landsmenn kom imidlertid med innvendinger mot at han hevdet å stå i et slikt forhold til Faderen, at han hevdet å stå i et spesielt sønneforhold til ham. Og akkurat som de med urette stemplet ham som en som brøt sabbaten, kom de også med en urett påstand når de hevdet at han gjorde seg selv Gud lik fordi han «kalte Gud sin Fader».

Ikke evig i likhet med sin Far

Den enhet som kjennetegner forholdet mellom Jesus og hans Far, er naturligvis langt større enn forholdet mellom noen menneskelig far og hans sønn. Til og med før det fysiske univers ble skapt, var Faderen og Sønnen «ett».

Angående sin førmenneskelige tilværelse sa Jesus til de vantro jøder: «Før Abraham ble til, er jeg.» (Joh. 8: 58) Mente Jesus dermed at han var Jehova? Sa ikke Gud til Moses: «Jeg er den jeg er; og han sa: Så skal du si til Israels barn: ’Jeg er’ har sendt meg til eder»? (2 Mos. 3: 14) Mange oversettelser bruker uttrykket «Jeg Er» både i Johannes 8: 58 og i 2 Mosebok 3: 14. Og Erik Gunnes’ oversettelse gjengir disse ordene i Johannes 8: 58 slik: «Jeg Er, før Abraham var.» Men uttrykker Johannes 8: 58 og 2 Mosebok 3: 14 den samme tanken?

Nei. Vi vet at de ikke gjør det, for 2 Mosebok 3: 14 i den greske oversettelsen Septuaginta (den oversettelsen som ofte ble sitert av apostlene i det første århundre) lyder: e·goʹ ei·miʹ ho Ohnʹ — «Jeg er Vesenet». Dette skiller seg tydelig ut fra den enkle bruken av ordene e·goʹ ei·miʹ (jeg er) i Johannes 8: 58. Verbet ei·miʹ står tydeligvis i historisk presens i Johannes 8: 58 ettersom Jesus talte om seg i forhold til Abraham, som hørte fortiden til. En rekke oversettere viser dette ved den måten de gjengir disse ordene på. «Ungdomsoversettelsen» sier for eksempel: «Før Abraham ble til, var jeg.»

Det at Jesus viste at han hadde hatt en førmenneskelig tilværelse, burde ikke ha kommet som noen overraskelse på jødene. Flere hundre år tidligere hadde Mika sagt i sin profeti om Messias: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være med blant Judas tusener! Av deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel, og hans utgang [opprinnelsea, NW] er fra fordum, fra evighets dager.» (Mika 5: 1) Selv om Jesus eksisterte lenge før Abraham, er han således ikke uten begynnelse. Til forskjell fra sin Far, som er «fra evighet til evighet», har altså Sønnen en «opprinnelse». — Sl. 90: 2.

Selve det forhold at Jesus blir omtalt som «Guds Sønn», viser at han ble frambrakt av Faderen, og at han derfor er hans førstefødte og enbårne Sønn. Jesus sa selv: «Jeg lever ved Faderen.» (Joh. 6: 57) Etter at Sønnen var blitt til, ble han brukt til å skape alt annet. (Joh. 1: 1—3; Kol. 1: 15—17; Heb. 1: 2) Som den førstefødte Sønn sto han i et spesielt, fortrolig forhold til Faderen. Skriften omtaler ham som den «som er i Faderens skjød». — Joh. 1: 18.

Jesus gjenspeilte Faderens bilde — hans personlighet og hans væremåte — så fullkomment at han kunne si til Filip: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Joh. 14: 9) Det er grunnen til at en bare kan lære Gud å kjenne gjennom Sønnen. Som Jesus uttrykte det: «Alle ting er meg overgitt av min Fader, og ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» — Luk. 10: 22.

For en storslagen enhet er det ikke som eksisterer mellom Jehova Gud og hans førstefødte Sønn! De er alltid «ett» hva hensikt og virksomhet angår. Men, som Bibelen klart og tydelig viser, er de ikke jevnbyrdige. Sønnen anerkjenner alltid sin Fars overordnede stilling og underordner seg under sin Far som sin Gud, og han finner glede i å gjøre sin Fars vilje. «Han som har sendt meg,» sa Jesus, «er med meg; han har ikke latt meg alene, fordi jeg alltid gjør det som er ham til behag.» (Joh. 8: 29; 1 Kor. 11: 3) Det er således tydelig at Jesus ikke er «Gud Sønnen» eller den «annen person» i en treenig gud, men «Guds Sønn». — Joh. 20: 31.

[Fotnote]

Spørsmål fra leserne

● Disippelen Jakobs ord: «I har domfelt og drept den rettferdige» er rettet til ’de rike’. (Jak. 5: 1, 6) Hva mente han egentlig med det, ettersom hans brev ble skrevet til de kristne? — USA.

Uttrykket «den rettferdige» sikter tydeligvis til Herren Jesus Kristus, for entallsformen av ordet blir brukt. Noe som bekrefter det, er apostelen Peters ord til jødene: «I fornektet den hellige og rettferdige og ba at en morder måtte gis eder, men livets høvding drepte I.» (Ap. gj. 3: 14, 15) Disippelen Stefanus sa noe lignende til dem som lyttet til den forsvarstale han holdt for Sanhedrinet: «Hvem av profetene forfulgte ikke eders fedre? De drepte dem som forut forkynte at den rettferdige skulle komme, han som I nå har forrådt og myrdet.» — Ap. gj. 7: 52.

Vi må ikke glemme at Sanhedrinet, jødenes høyesterett, som dømte Jesus til døden, besto av rike og fremtredende menn. (Jevnfør Matteus 26: 59, 66; 27: 57; Markus 15: 43; Johannes 3: 1; 7: 45—51.) Vi ser således at ’de rike’ i høy grad var medansvarlige for mordet på Jesus Kristus.

Hva det å drepe den «rettferdige» angår, så behøver ikke det bare sikte til mordet på Guds Sønn. Ifølge Jesu ord i Matteus 25: 40 betrakter Guds Sønn den måten hans «brødre», hans åndssalvede etterfølgere, blir behandlet på, som om det ble gjort mot ham.

Da Jakob skrev sitt brev (før år 62 e. Kr.), ble de kristne hovedsakelig forfulgt av jødene. Den første kristne martyr, Stefanus, ble drept av en jødisk mobb etter sin forsvarstale overfor Sanhedrinet. (Ap. gj. 6: 15; 7: 57—60) De romerske myndigheters forfølgelse av de kristne begynte først i 64 e. Kr., etter at den store brannen herjet Roma og ødela omkring en fjerdedel av byen. Det er derfor logisk å trekke den slutning at de «rike» som Jakob hadde i tankene, var de rike blant jødene som direkte eller indirekte (ved sin forfølgelse av de kristne) var ansvarlig for mordet på Jesus Kristus. — Matt. 27: 24, 25.

Det at Jakob talte til de rike som klasse betraktet, svarer til det Jesus Kristus gjorde da han talte til sine disipler ved en bestemt anledning. Etter å ha kommet med en rekke saligprisninger sa Jesus: «Ve eder, I rike! for I har allerede fått eders trøst.» (Luk. 6: 20—24) Selv om de rike som klasse betraktet ikke kom til å lese Jakobs brev, hjalp han de kristne til å få tak i poenget ved å benytte direkte tiltale — et ikke ukjent litterært virkemiddel. Det faktum at den rike klasse skulle komme til å ’gråte og jamre over