Kommer de døde til å bli levende igjen?
Millioner har stilt dette spørsmålet. Her er Bibelens pålitelige svar.
FOR ikke så lenge siden kunne man under overskriften «In Memoriam» lese følgende i en kjent amerikansk avis: «Brody — Iris (mor og datter). Ett-års minne. I kjærlig, evig erindring. Far, mor og Michael.» Like nedenfor sto det en lignende notis: «Donnelly — Adeline Moclair. I kjærlig og trofast erindring om en god hustru og mor som vi savner mer og mer for hver dag.»
Slike rørende uttalelser gir uttrykk for noe vi alle erfarer — vi savner dem som er døde. Vi føler at vi har lidd et stort tap. Akkurat som når vi ellers har tapt noe verdifullt, undres vi på om det er noen mulighet for å få det tilbake. Undertiden tror vi at tapet kunne ha vært unngått hvis den kjære avdøde hadde fått betimelig og bedre behandling. Det var det Marta trodde, kvinnen som utøste sin sorg for Jesus: «Herre! hadde du vært her, da var min bror ikke død.» Da Jehova Guds Sønn svarte: «Din bror skal oppstå,» sa Marta: «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den ytterste dag.» — Joh. 11: 21, 23, 24.
Hvordan kunne Marta vite dette? Var det noe hun innbilte seg, eller var hun overtroisk? Var det noe hun trodde fordi hun ønsket det så sterkt? Nei, på ingen måte. Marta hadde tro på Jehova, den Gud som gjør mirakler, livets Skaper. Marta hadde utvilsomt helt fra sin barndom kjent til den inspirerte bibelske beretning om skapelsen av den første mann og den første kvinne. Marta visste at hennes Gud hadde dannet Adam av jordens muld. Ved at Gud blåste livets ånde i hans nese, ble han en levende sjel. (1 Mos. 2: 7) Det var ikke vanskelig for Marta å tro at en slik Gud kunne oppreise de døde, selv etter at de hadde vendt tilbake til støvet.
Av sine forfedres hellige historie kunne Marta ha lært en hel del trosstyrkende ting om oppstandelsen. Der kunne man for eksempel lese beretningen om patriarken Abraham. Han viste at han trodde at Jehova var i stand til å oppvekke de døde, ved at han var villig til å adlyde Jehovas befaling om å ofre sin sønn Isak. (Heb. 11: 17—19) Fra den gamle boken Jobs bok kunne Marta kanskje ha husket at denne rettskafne mannen sa: «Når en mann dør, lever han da opp igjen? Alle min krigstjenestes dager skulle jeg da vente, til min avløsning kom; du skulle da rope, og jeg skulle svare deg; etter dine henders verk skulle du lenges.» — Joh 14: 14, 15.
Martas overbevisning om at de døde skulle bli levende igjen, var sannsynligvis også bygd på den hellige historiske beretning om den oppstandelsen som fant sted i byen Sarepta. Under profeten Elias’ besøk døde sønnen til en enke. Da Elias ba Jehova om at livet måtte vende tilbake i den døde gutten, hørte Gud ham, og det døde barnet ble levende igjen. (1 Kong. 17: 17—23) Martas folks hellige skrifter inneholdt også Guds løfte til den elskede profeten Daniel: «Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende.» — Dan. 12: 13.
Ytterligere forsikring
Jesu komme som den lenge ventede Messias brakte ytterligere forsikring om at de døde skulle bli levende igjen. En dag før Martas bror Lasarus ble syk og døde, kom Jesus med nye opplysninger om oppstandelseshåpet ved å si: «For liksom Faderen oppvekker de døde og gjør levende, således gjør også Sønnen levende hvem han vil. Sannelig, sannelig sier jeg eder: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene [minnegravstedene, NW], skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.» (Joh. 5: 21, 25, 28, 29) Ved en senere anledning tok Jesus opp dette emnet på nytt og sa: «Dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg, men oppreise det på den ytterste dag. For dette er min Faders vilje at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og at jeg skal oppreise ham på den ytterste dag.» — Joh. 6: 39, 40.
Sett på bakgrunn av Jesu klare redegjørelse bør det ikke forbause oss at Marta sa at hennes bror skulle «oppstå i oppstandelsen på den ytterste dag». Hennes sterke tro var grunnlagt på nøyaktig kunnskap om Guds hensikter. Men hun var ikke klar over at Jesus mente at han ville oppreise Lasarus med en gang! Mens Jesus gikk bort til graven hvor Lasarus var blitt gravlagt fire dager tidligere, ba han til Jehova, og så ropte han med høy røst: «Lasarus, kom ut!» Lasarus kom straks ut, fremdeles ombundet med liksvøpet. «Løs ham,» sa Jesus, «og la ham gå!» (Joh. 11: 41—44) Nyheten om dette spredte seg fort. Da Jesus en tid senere besøkte Lasarus og hans søstre, sier beretningen at «en stor mengde av jødene fikk da vite at han var der, og de kom, ikke bare for Jesu skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde oppvekt fra de døde. Men yppersteprestene la råd opp om også å drepe Lasarus, fordi mange av jødene for hans skyld gikk dit og trodde på Jesus». (Joh. 12: 1, 2, 9—11) Fra Jesu tid av ble troen på ham en viktig del av oppstandelseshåpet. Det var hans offerdød og hans oppstandelse ved Jehovas makt som gjorde det mulig at alle de som er i minnegravstedene, kunne komme ut når Guds tid var inne til det.
Det var selvfølgelig ikke meningen at dette gode budskap skulle holdes skjult for mennesker av andre folkeslag. Jesus befalte sine etterfølgere å forkynne det trøsterike budskap om Guds rike «like til jordens ende». (Ap. gj. 1: 8; Matt. 24: 14) Noen år senere kom apostelen Paulus til den hedenske byen Aten, og der fortalte han folket, de epikureiske og stoiske visdomslærere medregnet, om «evangeliet om Jesus og oppstandelsen». Da han sto overfor den atenske rådsforsamlingen på Areopagos og ble anklaget for «vranglære», sa han frimodig at Gud «har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann [Jesus] som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde». — Ap. gj. 17: 18, 31.
Den «dag» da Kristus Jesus skal dømme hele verden med rettferdighet, vil være i løpet av det tusenårige styre under Riket som Jesus lærte sine etterfølgere å be om: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) Dette er den himmelske regjerings herredømme som Gud har lovt skal bevirke at hele jorden blir et paradis. Apostelen Johannes fikk befaling om å gi en levende beskrivelse av denne lykkelige tiden, og han gjorde det med følgende ord: «Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye. Og han sier til meg: Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.» — Åpb. 21: 2—5.
I himmelen og på jorden
Alle land har sin regjering eller regjeringsorganisasjon som består av forholdsvis få medlemmer. Regjeringsmedlemmenes bestemmelser og handlinger har innvirkning på livet til majoriteten av de mennesker som lever under en slik regjering. Det forholder seg på samme måte med Guds rikes styre over jorden. Kristus er Guds salvede Konge, og en minoritet som Jesus kalte sin «lille hjord», blir ved en oppstandelse tatt opp til den himmelske regjeringsorganisasjon hvor «de skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år». (Luk. 12: 32; Åpb. 20: 6) Da Jesus ga Åpenbaringen til sin apostel Johannes, opplyste han om at det bare var 144 000 som skulle bli tatt fra jorden for å kunne bli forent med ham, med Guds Lam, på det himmelske Sions berg, i Rikets organisasjon. (Åpb. 14: 1—3) De trofaste apostler var de første som ble kalt til den himmelske «lille hjord», og om dem og deres medarvinger til den himmelske pris skrev Johannes: «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse.» (Åpb. 20: 6; 1 Pet. 1: 4) Men det er innlysende at dette lille antall ikke omfatter alle som har vist tro på Jehova og oppstandelseshåpet. Hva med de andre, majoriteten av de troende?
De fleste av de menneskene som får en oppstandelse, skal ikke komme tilbake som herskere, men som undersåtter av himlenes rike. De vil bli velsignet med liv på en paradisisk jord uten lidelse og sorg. Det var slike jordiske undersåtter av sitt rike Jesus omtalte da han sa: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne [himmelske] sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» — Joh. 10: 16.
Ifølge Jesus vil «de som har gjort godt», og «de som har gjort ondt», være blant dem som får en oppstandelse. (Joh. 5: 29) «De som har gjort godt,» var Guds trofaste tjenere, mennesker som lot sitt livsmønster bli formet i harmoni med Guds vilje. Deres oppstandelse vil bli en «livets oppstandelse», og som vi har sett, vil de aller fleste av dem bli oppreist til liv på jorden. Johannes døperen vil være blant dem. Ettersom han døde før Jesu offer hadde åpnet veien til himmelsk liv, vil han ikke få en himmelsk oppstandelse, og av denne grunn sa Jesus: «Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner; men den minste i himlenes rike er større enn han.» (Matt. 11: 11) Mange menn og kvinner fra Abel til Johannes holdt fast på sin ulastelighet overfor Gud «for at de kunne få del i en bedre oppstandelse». (Heb. 11: 35) Paulus skrev om dem: «Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt, fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss, så de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.» (Heb. 11: 39, 40) De jordiske undersåtter av Riket vil derfor ikke få sin belønning før etter at den himmelske regjeringsorganisasjon er blitt opprettet.
Jesus forsikrer oss om at Jehova vil huske alle sine tjenere fra den førkristne tid: «Men at de døde står opp, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud; men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.» — Luk. 20: 37, 38.
Gud viser til og med barmhjertighet mot noen «som har gjort ondt», ved å oppreise dem fra de døde, for at de kan bli dømt i samsvar med sine framtidige gjerninger. Ugjerningsmannen som døde på en pel ved siden av Jesus, vil være blant dem. (Luk. 23: 43) Det er ikke de uforbederlige onde, men mennesker som i uvitenhet gjorde det som var ondt, som vil være blant dem som blir oppreist og får anledning til å lære å kjenne og adlyde Guds vilje.
Rettferdighet og lykke
På grunnlag av den opplysning som Bibelen gir oss, kan vi i vår tid med glede se fram til «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor». (2 Pet. 3: 13) Dette rettferdige styre med dets mirakuløse oppvekkelse av alle som er i minnegravstedene, vil bringe lykke til mange mennesker som nå sørger over tapet av sine kjære.
Kan du huske beretningen om hvor glade moren og faren til den lille piken ble da Jesus oppreiste henne? «Da ble de helt ute av seg selv av begeistring.» (Mark. 5: 42, NW) Du kan få erfare en lignende glede når du blir vitne til oppstandelsen av menn, kvinner og barn som du enten kjente personlig eller har lest om i Bibelen. Akkurat som du selv har bevart din personlighet fra du var barn til du ble voksen, selv om ditt utseende har forandret seg, vil også personligheten til dem som blir oppreist, kunne bli gjenkjent i det legeme som det måtte behage Gud å gi dem.
Foreldre som får sitt barn tilbake fra døden, vil bli så lykkelige at de ikke vil beklage at deres oppstandne barn må vokse opp og leve sitt eget liv. Ektepar som i likhet med Akvilas og Priska vil få del i oppstandelsen til himmelsk liv med evig glede som Kristi «brud», vil ikke beklage at de ikke lenger er mann og hustru. (Rom. 16: 3) Det vil ikke bli noe skår i gleden for Abraham og Sara, Isak og Rebekka, Jakob, Lea og Rakel når de blir oppreist, at de i likhet med englene ’hverken [skal] ta til ekte eller gis til ekte’, for deres største glede vil være å få leve i Guds familiekrets «idet de er oppstandelsens barn». (Luk. 20: 34—36) Enhver som får se et barn, en hustru, en ektemann, en far eller en mor komme tilbake fra de døde, vil bli helt ute av seg selv av glede og begeistring. Denne gleden vil ikke bli forringet på grunn av at den himmelske Far ikke gjenforener i ekteskap de oppstandne som engang var mann og hustru. De vil bli fullt ut lykkelige over å kunne ha fellesskap med hverandre som arvinger til livet. Takknemlige bønner vil bli sendt opp til Jehova Gud for at en som var en kjær, har kommet tilbake til Guds familiekrets for å få del i velsignelser som endeløst liv i den rettferdige, nye verden fører med seg. Guds takknemlige barn vil ikke be om noe mer enn dette.
Når denne rettferdige verden om kort tid blir til virkelighet, vil Jehovas ry som en kjærlig, vis, rettferdig og mektig Gud bli fullt ut bekreftet. På spørsmålet «Kommer de døde til å bli levende igjen?» har vi nå det pålitelige svar: «For den time kommer da alle de som er i gravene [minnegravstedene, NW], skal høre hans røst, og de skal gå ut.» — Joh. 5: 28, 29.