Når alle mennesker igjen tilber én Gud

1. Hva fikk presidenten og visepresidenten for et internasjonalt kjent forlag se ved Areopagos i Aten den 6. desember 1956?

EN DAG i 1956 — det var den 6. desember — steg presidenten og visepresidenten for et internasjonalt kjent forlaga opp på en høyde i Aten. De hedenske grekere i fortiden kalte denne høyden for Areopagos. En steintrapp fører opp til toppen av den. Nesten helt nede ved begynnelsen av denne trappen stanset de to mennene. Se, en bronseplate som er felt inn i steinveggen like til høyre for trappen! Den har en inskripsjon som er holdt i den formen av det greske språk som var vanlig utbredt for nitten hundre år siden. Denne inskripsjonen er faktisk et sitat fra Bibelen — fra den delen av Bibelen som først ble skrevet på gresk til de kristne, og som vanligvis blir kalt «Det nye testamente». De ordene som er sitert, er hentet fra Apostlenes gjerninger, 17. kapitel, versene 22 til 31. Oversatt til moderne norsk lyder de slik:

2. Hvordan lød inskripsjonen på bronseplaten?

² «Atenske menn, jeg ser at dere i alle ting ser ut til å ha større frykt for guddommene enn andre har. For eksempel, da jeg gikk omkring og betraktet deres helligdommer omhyggelig, fant jeg også et alter som var blitt forsynt med innskriften: ’For en ukjent Gud.’ Derfor forkynner jeg dere det som dere viser gudsfrykt for, uten å kjenne det. Den Gud som gjorde verden og alt som i den er, bor ikke i templer som er gjort av hender, etter som Han er himmelens og jordens Herre, og heller ikke tjenes han av menneskehender som om han trengte noe, for han gir selv alle personer liv og ånde og alle ting. Og han gjorde av ett menneske alle folkeslag som skulle bo på hele jordens overflate, og han forordnet de fastsatte tider og de opptrukne grenser for menneskenes bolig, forat de skal søke Gud, om de kanskje kan famle etter ham og virkelig finne ham, enda han i virkeligheten ikke er langt borte fra en eneste en av oss. For ved ham har vi livet og rører oss og er til, akkurat som enkelte av dikterne blant dere har sagt: ’For vi er også hans avkom.’ Når vi altså ser at vi er Guds avkom, burde vi ikke forestille oss at det Guddommelige Vesen er lik gull eller sølv eller stein, lik noe som er tilformet ved menneskers kunst og oppfinnsomhet. Riktignok har Gud oversett denne uvitenhets tider, men nå byr han menneskene at de alle overalt bør omvende seg. For han har fastsatt en dag da han skal dømme den bebodde jord i rettferdighet ved en mann som han har utnevnt, og han har gitt en garanti til alle mennesker ved at han har oppreist ham fra de døde.»

3, 4. Hva var denne platen i steinen et vitnesbyrd om, og hvordan kom dette til å skje?

³ Hvorfor er denne platen med disse bemerkelsesverdige ordene festet i steinen der? For å tjene som et vitnesbyrd om at det var der på Areopagos at Paulus fra byen Tarsus i Lilleasia sa disse ordene for nitten hundre år siden. Paulus var en apostel eller utsending for Jesus Kristus, som var blitt urettferdig drept i Jerusalem omkring 18 år før dette inntraff, men som den allmektige Gud hadde gjort levende igjen og oppreist fra de døde på den tredje dag. Flere år etterat Jesus Kristus var blitt oppreist fra de døde, hadde Paulus fått møte ham. Dette mirakuløse møte bidro til å forandre Paulus, som tidligere hadde forfulgt Kristi etterfølgere, slik at også han ble en trofast Kristi etterfølger. Paulus kunne derfor bevitne at den allmektige Gud hadde gjenreist Jesus Kristus fra dødstilstanden og forvandlet ham til en herlig åndeperson i de usynlige himler.

⁴ I sin tid sto altså den kristne apostel Paulus på toppen av Areopagos. Den høyeste domstol i fortidens Aten hadde ført ham opp dit for å høre på ham, for denne domstol holdt sine møter der på Areopagos. Rettens medlemmer var filosofer. Noen av dem tilhørte stoikerne og andre epikureerne. Som Paulus minnet dem om, trodde de på mange guddommer som de hadde bygd templer og altere for i sin frykt. De var redd for at de kanskje glemte en gud. For å unngå straff reiste de derfor et alter for denne guden, hvem han så måtte være. De bekjente at de var uvitende om denne guden, ved å forsyne hans alter med innskriften: «For en ukjent Gud.» Hvem var han? Paulus visste det. De atenerne han talte til, visste det ikke.

5. Hva beviste Paulus overfor denne domstolen med hensyn til uttrykkene «Jesus» og «oppstandelsen»?

⁵ Hva het denne ukjente Gud? Disse atenerne hadde hørt Paulus snakke om Jesus og om oppstandelsen. De trodde derfor at Jesus og Oppstandelsen var navn på guder som var fremmede for dem. De førte så Paulus fram for retten på Areopagos for å la ham forsvare seg mot en anklage om gudsbespottelse, en forbrytelse han kunne bli dømt til døden for. Paulus beviste for dem at Jesus og Oppstandelsen ikke var navnene til den ukjente Gud. Hadde Jesus oppreist seg selv fra de døde? Nei. Historien forteller oss at Jesus hadde oppreist andre mennesker på jorden fra de døde. Men seg selv kunne han ikke oppreise fra de døde. Han kunne ikke gjøre det når han var død.

6. Hvem hadde altså oppreist Jesus fra de døde, og i hvilket forhold sto de til hverandre?

⁶ Hvem var det da som bevirket at Jesus Kristus oppsto fra de døde? Det var Gud. Han oppreiste Jesus Kristus fra de døde og nøyde seg ikke med å kalle ham tilbake til livet igjen, men forvandlet ham også til en udødelig åndeperson som skulle få leve i himlene. Tror du ikke at han måtte være Gud for å kunne gjøre dette? Jo, et Vesen som kunne utføre et slikt mirakel, måtte være den eneste sanne og levende Gud. Han måtte være allmektig for å kunne utrette noe slikt. Ingen av de gudene atenerne eller noe annet folk dyrket, hadde noensinne utrettet noe slikt, og de kunne heller ikke gjøre det. Ved å oppreise denne Jesus Kristus fra de døde til overmenneskelig, åndelig liv sammen med seg selv i de høyeste himler, viste dessuten den allmektige Gud at han var Jesu Kristi himmelske Far, og at den oppstandne Jesus var Guds Sønn. Han fikk sitt legeme og sitt liv fra den allmektige Gud, og måtte derfor være Guds Sønn, en himmelsk, åndelig Guds Sønn.

7. Hva ellers er denne som oppreiste Jesus Kristus?

⁷ Men den allmektige, udødelige Gud har gjort mer enn å gi sin Sønn Jesus Kristus livet. For å gjøre atenerne bedre kjent med den ukjente Gud fortalte Paulus sine tilhørere på Areopagos at Han er den Gud som «gjorde verden og alt som i den er». Han er derfor den store Skaper, det store Opphav til alt som eksisterer, både det vi ikke kan se, og det vi kan se. Som Paulus sier er denne Gud «himmelens og jordens Herre», det vil si, hele himmelens og jordens Mester og Eier. Derfor kan vi med rette kalle ham Herren Gud.

Hans navn og tilbedelsen av ham

8. Ved hvilket personlig navn kan vi omtale ham, og hvor og hvor mange ganger der forekommer dette navnet?

⁸ Kan vi nevne denne Herre og Gud ved et personlig navn for å skille ham ut fra alle andre som kalles «guder»? Ja, det kan vi. Hvilket personlig navn har han så? For å stille et nytt spørsmål: Har du noensinne hørt noen synge eller rope «Halleluja»? Det er et hebraisk ord som betyr «Pris Jah!» Og hvem er denne Jah som vi på denne måten blir oppfordret til å prise? De som kjenner det hebraiske språk, kan fortelle oss at dette navnet Jah er en forkortelse for navnet Jehova. Noen forskere foretrekker å uttale navnet Jahve, men Jehova er i dag den vanligste måten å uttale det på. Det er ikke noe menneske som har gitt ham dette navnet. Han har selv gitt seg det. Ved hjelp av sin usynlige kraft, som han benyttet seg av da han skapte verden, sørget han også for at det ble skrevet en bok her på jorden av mennesker som tjente og tilba ham. Fordi det var han som ved sin usynlige virksomme kraft drev disse menneskene til å skrive denne boken, kalles den hellig. Noen kaller den De hellige skrifter fordi den består av mange enkelte skrifter, som alle er hellige. Andre kaller den Bibelen fordi den består av mange små bøker. De fleste utgaver av Bibelen inneholder 66 bøker. De første 39 bøkene ble skrevet på hebraisk, og i disse bøkene opplyser den allmektige Gud oss at hans personlige navn er Jehova, og det gjør han minst 6823 ganger.

9. Hva erklærer han i Esaias 42: 8 for å identifisere seg selv?

⁹ I Esaias’ bok, 42. kapitel, 8. vers, sier den allmektige Gud: «Jeg er Jehova, det er mitt navn; og jeg vil ikke gi noen annen min ære, heller ikke de utskårne bilder min pris.» (AS) Nå er derfor den eneste sanne og levende Gud ikke lenger ukjent for deg. Du kjenner hans personlige navn. Han er Jehova Gud.

10. Hvorfor finnes det ikke i dag noe menneskelaget tempel for Jehova, og hva sa kong Salomo i denne forbindelse?

¹⁰ I de fleste land på jorden finnes det tusenvis av templer som er gjort med menneskehender. Men kan du peke på et eneste ett av dem og si at det er innvigd til Jehova Gud? Nei, det kan du ikke. For nitten hundre år siden fantes det et Jehovas tempel i byen Jerusalem, i den delen av byen som nå ligger i landet Jordan. Men Jehova Gud selv lot det bli brent og brutt ned i år 70 e. Kr. Hvorfor? Jo, fordi dette templet ble misbrukt, og fordi den eneste levende og sanne Gud ’ikke bor i templer som er gjort av hender, og heller ikke tjenes av menneskehender som om han trengte noe’, som Paulus sa til atenerne på Areopagos. (Ap. gj. 17: 24, 25, NW) Hvordan kunne vel den Gud som har gjort de uendelige himler og den store jorden, bo i de ørsmå templer som er gjort med menneskehender? Vi må ikke vanære Gud ved å gjøre ham liten. For nesten tre tusen år siden bygde kong Salomo et praktfullt tempel for Jehova i Jerusalem. Men da denne viseste av alle konger i fortiden innvigde templet til Jehova, ba han og sa: «Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke; hvor meget mindre da dette hus som jeg har bygd! Men du vil allikevel vende deg til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, [Jehova] min Gud, og høre på det rop og den bønn som din tjener bærer fram for ditt åsyn i dag, så dine øyne må være opplatt mot dette hus natt og dag — det sted hvor om du har sagt: Mitt navn skal bo der.» — 1 Kong. 8: 27—29.

11, 12. Hvilket avhengighetsforhold er det mellom Gud og oss?

¹¹ Skaperen av alle ting i himmelen og på jorden er for stor til å bo i templer gjort med våre hender. Han trenger ikke noe tempel av tre, murstein eller stein. Det er ikke slik at vi behøver å gi ham noe forat han skal føle seg vel og være lykkelig, nei, «han gir selv alle personer liv og ånde og alle ting», sa Paulus.

¹² Livet vårt skriver seg fra Gud. Vår evne til å puste og den luften vi puster i, skriver seg fra Gud. Jorden og alle våre goder skriver seg fra Gud. De er hans gaver til oss. Hvorfor skulle vi da tro at han er avhengig av oss og at vi må bygge templer for ham? Etter som han er vår Livgiver og vi er avhengig av ham i spørsmålet om alt godt, burde han være vår Gud, den vi tilber, dyrker og behager. Slik burde det være uansett hvilken nasjon vi tilhører i dag.

13. I hvilken forstand er vi Guds avkom, uansett nasjonalitet?

¹³ Hør igjen hva Paulus uttalte om denne Gud da han sto på Areopagos: «Han gjorde av ett menneske alle folkeslag som skulle bo på hele jordens overflate, og han forordnet de fastsatte tider og de opptrukne grenser for menneskenes bolig, forat de skal søke Gud, om de kanskje kan famle etter ham og virkelig finne ham, enda han i virkeligheten ikke er langt borte fra en eneste en av oss. For ved ham har vi livet og rører oss og er til, akkurat som enkelte av dikterne blant dere har sagt: ’For vi er også hans avkom.’ Når vi altså ser at vi er Guds avkom, burde vi ikke forestille oss at det Guddommelige Vesen er lik gull eller sølv eller stein, lik noe som er tilformet ved menneskers kunst og oppfinnsomhet.» Dette viser at vi alle stammer fra det første menneske Gud skapte, uansett hvilken nasjonalitet vi nå er av, og uansett hvor vi bor på jorden. Etter som det første menneske ble dannet eller skapt av Gud og derfor var en «Guds sønn», så er også vi på en måte «Guds avkom» fordi vi stammer fra det første menneske. Vi bør derfor avgjort tilbe den Skaper hvis avkom vi er, og la ham være vår Gud. — Luk. 3: 38.

14. Hvorfor behøver vi ikke lenger famle etter Gud uten noe håp om å finne ham?

¹⁴ Det har i lange tider rådet uvitenhet om denne Gud på jorden. Allerede lenge før Paulus for nitten hundre år siden oppdaget alteret «For en ukjent Gud» i Aten, var uvitenheten stor i denne henseende. Mange av oss har derfor lengtet etter å lære den levende og sanne Gud å kjenne, og vi har famlet etter ham. Tenk på dette: Han er ikke langt borte fra en eneste en av oss, og vi burde derfor kunne finne ham! Og tenk på dette: Han forordnet de fastsatte tider forat vi skulle søke ham og forat vi skulle finne ham og tenk på dette: Nå er den fastsatte tid da vi kan søke ham med godt håp om virkelig å finne ham og lære ham å kjenne!

Den opprinnelige tilbedelse av én Gud

15. Hva kan det føre til at vi finner Gud, og hvilken stilling var Adam i da han kjente Ham?

¹⁵ Hvis vi finner ham på den måten at vi lærer å kjenne ham og forstå ham og kommer i vennskapsforhold til ham, da finner vi vår himmelske Livgiver og Forsørger. Et slikt godt funn kan føre til at vi oppnår evig liv i fullkommen lykke og fred. Det første menneske kjente ham, men tapte ham. Dette store tap førte døden over det første menneske og over alle de folkeslag som stammer fra ham. Så lenge det første menneske, Adam, kjente Gud som sin himmelske Far og var hans jordiske sønn og dermed tilhørte Guds familie, var han i forening med den guddommelige kilden til sitt liv. Hvis Adam skulle fortsette å leve på jorden, måtte han opprettholde forbindelsen med den eneste livets Kilde. Jehova Gud ville at hans sønner i himmelen og på jorden skulle være fullkomne. Han skapte dem fullkomne. «Fullkomment er hans verk.» (5 Mos. 32: 4) Han skapte det første menneske, Adam, fullkomment. For å sitere fra hans hellige Ord, Bibelen: «Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» (1 Mos. 2: 7) Det første menneske ble ikke til en ufullkommen, døende sjel, men til en fullkommen, levende sjel.

16. Hvilken mulighet lå foran Adam i Eden, og hva var den avhengig av?

¹⁶ Forstår vi fullt ut hva det vil si? Som en fullkommen menneskesjel kunne Adam ha fortsatt å leve på jorden i all evighet, og det ville ha vært en glede for ham og for oss, hans etterkommere, å leve her i all evighet. Hvordan det? Jo, Gud satte ham i et jordisk paradis og ønsket at han skulle fortsette å være der, for han elsket sin jordiske sønn og ville at han skulle forbli i Guds familie. Bibelen sier: «Jehova Gud plantet en hage [et paradis] mot øst, i Eden [Glede]; og der satte han mennesket som han hadde dannet. Og Jehova Gud lot ethvert tre som er tiltalende for øyet og godt å spise av, vokse opp av marken; også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt.» (1 Mos. 2: 8, 9, AS) På hvilken betingelse skulle Adam få fortsette å være i dette gledens paradis i forening med livets Kilde? På betingelse av at han holdt seg til den eneste rette form for tilbedelse.

17, 18. a) Hvorfor kunne ikke Adam nære noe ønske om å tilbe sine forfedre? b) eller trærne? c) eller dyrene, fuglene og insektene?

¹⁷ Men hvem skulle Adam tilbe? Hvem ville Adam i sin menneskelige fullkommenhet ønske å tilbe? Sine forfedre? Adam hadde ingen menneskelige forfedre. Kunne det tenkes at han ville nære noe ønske om å tilbe trærne i hagen eller den elven som gikk ut fra Eden og vannet hagen? Nei, han var satt i hagen forat han skulle stelle trærne i den: «Gud [Jehova] tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den.» (1 Mos. 2: 15) Mennesket Adam hadde ikke fått livet fra trærne, ikke engang fra «livets tre» som Gud hadde plantet midt i hagen. Hvis Adam var blitt bemyndiget til det fra himmelen, kunne han ha hogd ned et hvilket som helst av hagens trær og drept det.

¹⁸ Ville så Adam føle trang til å tilbe noen av dyrene, noen av landdyrene og fuglene og insektene i hagen eller noen av de fiskene som svømte i elven og dens forgreninger? Nei, han ble satt over dyreskapningene, og han ga dem navn. Jehova Gud «ledet dem til mennesket for å se hva han ville kalle dem; og som mennesket kalte hver levende skapning, så skulle den hete». (1 Mos. 2: 19, 20) Men Adam kalte ikke en eneste en av dem for «Gud». Han hadde herredømme over dem, ikke de over ham. De hadde ærefrykt for ham, ikke han for dem. Han nedstammet ikke fra dem, men var blitt skapt spesielt og atskilt fra dem. Han så dem også dø! Hvorfor skulle han da tilbe noen av dem?

19. Hvem ville Adam føle seg tilskyndet til å tilbe, og hvorfor, selv om vedkommende var usynlig?

¹⁹ Hvem ville da Adam føle seg tilskyndet til å tilbe? Seg selv? Nei, ikke engang i betraktning av at han hadde herredømme over alle dyrene. Sin Livgiver da? Ja, for han hadde jo skapt Adam i fullkommenhet, og han hadde også skapt alle de andre levende skapningene og dessuten det skjønne Edens paradis hvor Adam skulle bo. Jehova var ingen ukjent Gud for Adam. Han hadde skapt Adam av slike stoffer og utstyrt ham med slike fysiske egenskaper at Adam ikke kunne se Gud og likevel fortsette å leve. (2 Mos. 33: 20) Men Gud talte til ham fra det usynlige og gjorde ham oppmerksom på hvorfor han var blitt satt her på jorden. Han fortalte ham hvordan han kunne få fortsette å leve i sitt paradis på jorden i all evighet. «Og Gud [Jehova] bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 16, 17) Adam aksepterte denne opplysningen som en opplysning fra sin Skaper. Han dyrket og stelte den paradisiske hagen, men han spiste ikke av det bestemte treet. Han ønsket å leve og være i stand til å fortsette å tale med og ha forbindelse med sin kjærlige Skaper i det fullkomne jordiske hjem.

20. Hvordan forøket Gud den enslige Adams lykke, og hvilken tilbedelse fortsatte deretter?

²⁰ For å øke Adams lykke ytterligere skapte Gud en fullkommen hustru til ham. Forat hun virkelig skulle være en del av Adam, lot Gud ham falle i en dyp søvn, og deretter fjernet han smertefritt et ribben fra hans side og benyttet dette til å danne en kvinne. Da det var gjort, førte Gud henne fram for Adam som hans ektefelle. Han forklarte dem hvilken hensikt han hadde med dem: «Gud velsignet dem [han forbannet dem ikke] og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» (1 Mos. 2: 18—25; 1: 26—28) Adam og hans hustru Eva hørte at Gud talte til dem. De visste hvem deres Skaper var. Det var ham, og ham alene, de tilba som Gud.

21. Hvordan tilba Adam og Eva Gud, og hva var således tilfelle med alle mennesker på det tidspunkt?

²¹ Hvordan tilba de ham? Ved å bygge templer? Nei, Gud trengte ikke noe hus for å tale til dem, og behøvde ikke å innskrenke seg til å tale til dem bare på et slikt sted. Ved å lage seg et gudebilde av en eller annen form? Nei, ikke noe gudebilde kunne være en etterligning av Gud. Et hvilket som helst menneskelaget bilde ville være en feilaktig framstilling av ham og utgjøre en løgn mot ham. Ved å frambære offer? Nei, Gud påla dem ikke å drepe dyr og brenne dem på altere. Adam og Eva var fullkomne menneskesjeler og hadde ingen synder å utgyte blod for og frambære offer for. Hvordan tilba de da sin Skaper som Gud? Ved å takke og prise ham og ved å adlyde ham som sin himmelske Far og Lovgiver. Dette gjorde de en tid og var da rene og lykkelige og kjente ikke til pine, sorg eller frykt. Adam og Eva og den ufødte menneskeslekt i deres lender var forent i tilbedelsen av Jehova, deres Skaper og Livgiver. Det var altså en tid da alle mennesker tilba en Gud. Det var det menneskene gjorde i begynnelsen, og de gjorde da det eneste rette. Det var den opprinnelige norm for oss.

Forsøk på å frambringe flere Guder

22. Hvordan begynte det å bli mange guder å tilbe?

²² I dag er det mange som kalles guder og tilbes som guder. Det er helt annerledes enn det var da menneskene hadde sin rene start i Edens paradis. Denne tilstanden begynte å utvikle seg da en egoistisk skapning ville være Gud og dermed ville skaffe universet to Guder. Denne usynlige skapning ga seg til kjenne i paradiset. Han begynte å snakke til kvinnen Eva, ikke direkte, slik som Gud gjorde, men indirekte, gjennom en slange i hagen. Han løy om den eneste Gud ved å fortelle Eva at Gud hadde løyet om treet til kunnskap om godt og ondt. Denne løgneren ville at Eva skulle tilbe ham som gud ved å adlyde ham, i stedet for som før å tilbe sin Skaper som Gud ved å adlyde ham. Denne skapning søkte å forherlige seg selv og la for dagen at han ønsket å bli tilbedt som en gud, ved å si følgende til Eva: «I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det [det forbudte tre], skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» Han ble en gud da Eva og deretter hennes mann Adam adlød ham og spiste av den forbudne frukt fra treet til kunnskap om godt og ondt. — 1 Mos. 3: 1—7.

23. Hva er synd, og hvilken tilbedelse omfattet Adam og Evas synd?

²³ Ulydighet mot Gud er synd — det «er å forfeile målet for fullkommenhet. Gud straffer synd med døden. Han dømte den første mann og kvinne til døden fordi de syndet og tilba en falsk gud, og han drev dem ut av Edens paradis. Men før han gjorde dette, lot han dem få høre på da han underrettet den falske gud om at han ikke for alltid ville få stjele tilbedelse fra Jehova Gud.

24. Hva betydde Guds advarsel til Slangen, og hvorfor er vi alle ufullkomne og døende?

²⁴ Jehova Gud sammenlignet ikke denne falske gud med seg selv, nei, han sammenlignet ham med slangen og forbannet ham og sa: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 14, 15) Det å knuse en slanges hode vil si å drepe den. Nettopp dette skal skje med den første falske gud når han kommer under hælen til Guds kvinnes lovte Ætt. Det samme skal også skje med alle de andre falske guder etter som de er den første falske guds «ætt». Det er synd å tilbe og være lydig mot en hvilken som helst falsk gud. Slik synd straffes med døden. Derfor leser vi følgende om Adam, som syndet: «[Han] fikk sønner og døtre. Og alle Adams levedager ble ni hundre og tretti år; så døde han.» (1 Mos. 5: 4, 5) Han kunne ha levd evig i sitt paradis hvis han ikke hadde syndet ved å spise den forbudne frukt eller på annen måte. Alle hans barn fram til vår tid har arvet synd og død fra ham. (Rom. 5: 12) Dette er grunnen til at vi alle er ufullkomne og døende.

25. Hva kalte Jehova den første falske gud, og hvordan spredte tydeligvis tilbedelsen av falske guder seg fra den tredje generasjon og framover?

²⁵ Fordi den første falske gud var Jehova Guds fiende og baktaler og hadde benyttet seg av en slange for å forlede Eva og Adam til å synde, kalte Jehova Gud ham for «dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan». (Åpb. 20: 2; 12: 9) Mange av Adams barnebarn må ha tilbedt falske guder. Mange gjenstander som har tilknytning til tilbedelse, og som forskere har gravd fram av jorden etterat de har ligget der fra fordums tid, tjener som bekreftelse på dette.b På den tiden Adams sønnesønn Enos levde, gikk de endog så vidt at de begynte å benytte Jehovas navn i forbindelse med andre ting: «På den tid begynte de å påkalle Herrens navn [å kalle på Jehovas navn, NW].» (1 Mos. 4: 25, 26) Den falske tilbedelse må ha grepet sterkere om seg da noen av Guds englesønner i himmelen i ulydighet kom ned fra himmelen i skikkelser som vakre menn og giftet seg med vakre kvinner og fikk barn som ble kalt nephilim. «Det viste seg at Nephilim var på jorden i de dager, og likeså siden, da Guds sønner fortsatte å ha omgang med menneskenes døtre og de fødte dem sønner, de var de mektige som var av den daværende verden, de navnkundige. Følgelig så Jehova at menneskets ondskap var blitt stor på jorden, og at alle dets hjertes tankers tilbøyeligheter bare var onde hele tiden.» Det er ikke så merkelig at dette førte til at jorden ble full av vold. Falsk tilbedelse fører alltid til et slikt skadelig resultat. — 1 Mos. 6: 1—5, 13, NW.

26. Hvem var det første menneske som ikke ga etter for falsk tilbedelse, og hva viste han at han var?

²⁶ Ikke alle menneskene på den tiden ga etter for den falske tilbedelse. Adams annen sønn, Abel, gikk inn for tilbedelsen av Jehova Gud, som han virkelig trodde på. Han er den første om hvem Bibelen beretter at han frambar dyreoffer for Gud, og Gud aksepterte et slikt offer som et profetisk bilde på et større offer — et som faktisk skulle fjerne synden og ta bort dødens fordømmelse fra menn og kvinner som tror på det og tar imot dets goder. Fordi Abel tilba den eneste Gud på den rette måte, ble hans eldre bror Kain så skinnsyk på ham at han drepte ham. (1 Mos. 4: 1—8) Faren er alltid til stede for at falske tilbedere vil hate og forfølge sanne tilbedere. Bibelen nevner Abel som Jehovas første trofaste vitne på jorden. Den sier: «Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død.» Han var den første blant dem som blir betegnet som den store «sky av vitner» fra fortiden. — Heb. 11: 4; 12: 1.

27. Hvem er den neste som omtales som et vitne for Jehova, og hva profeterte han om?

²⁷ Den sjuende mann i nedstigende linje fra Adam fikk navnet Enok. Han var i likhet med Abel et trofast vitne for Jehova Gud, for Bibelen forteller oss: «Enok vandret med Gud.» (1 Mos. 5: 18—24) Følgende står skrevet om hans vitnetjeneste for Jehova: «Ja, den sjuende mann fra Adam, Enok, profeterte også om dem da han sa: ’Se! Jehova kom med sine hellige myriader for å fullbyrde dommen mot alle og for å straffe alle de ugudelige for alle deres ugudelige gjerninger som de gjorde på en ugudelig måte, og for alle de rystende ting som ugudelige syndere talte imot ham.’» (Jud. 14, 15, NW) Dette gir oss et begrep om de religiøse forholdene på jorden på Enoks tid. Det peker også fram til den dommens dag Jehova har fastsatt for å «dømme den bebodde jord i rettferdighet ved en mann som han har utnevnt, og han har gitt en garanti til alle mennesker ved at han har oppreist ham fra de døde». (Ap. gj. 17: 31, NW) Bare tre generasjoner etter Enoks tid ga Jehova Gud en verdensomfattende demonstrasjon av hvordan han kan fullbyrde dommen over hele den bebodde jord. Legg merke til hvordan det skjedde. — Heb. 11: 5; 12: 1.

28, 29. Hvordan beviste Noah at han var et Jehovas vitne, og hvordan forsvant den falske tilbedelse fra jorden på hans tid?

²⁸ I den tredje generasjon etter Enok var det en mann med sterk tro som het Noah. På hans tid levde nephilim, avkommet etter de ulydige «Guds sønner» og menneskenes døtre, og dette avkommet var «de mektige som var av den daværende verden, de navnkundige». De var skapninger som skapte seg selv et stort navn, men Noah vitnet om Jehovas navn og forkynte at Han er den eneste levende og sanne Gud. — 1 Mos. 6: 4, NW.

²⁹ Noah var over fem hundre år gammel da Jehova varslet ham om en verdensomfattende flom som skulle komme innen hundre år til var gått. Det var Jehovas hensikt å benytte denne ødeleggende vannflommen til å drukne alle som tilba falske guder; og således gi uttrykk for sin dom over syndig, falsk tilbedelse. I tilstrekkelig god tid før vannflommen henvendte Jehova seg til Noah og påla ham å begynne å bygge en ark eller et stort fartøy hvor han kunne finne beskyttelse mot de frådende vannmasser. Mens Noah bygde arken, var han en «rettferdighetens forkynner» og et vitne for Jehova. (Heb. 11: 7; 12: 1) På den samme dag som vannet begynte å flomme ned fra himmelen, gikk Noah og de sju andre medlemmene av hans husstand inn i arken etterat de hadde ført eksemplarer av alle fuglene og dyrene inn der. Da så Gud hadde lukket døren bak Noah, kom de store vannmassene styrtende ned og rammet alle de falske tilbederne utenfor. Alle nephilim gikk til grunne med dem. Men de ulydige «Guds sønner» befridde seg for de menneskelige legemene de hadde hatt mens de levde sammen med sine hustruer og sine sønner, nephilim, og vendte tilbake til de usynlige, åndelige sfærer hvor de ble demonengler under lederskap av demonenes hersker, Satan Djevelen. (1 Mos. 7: 11—13; 1 Pet. 3: 19, 20) Den gamle verden som eksisterte før vannflommen, gikk til grunne uten å være omvendt til Gud. «Han [avholdt seg ikke] fra å straffe en gammel verden, men bevarte Noah, en rettferdighetens forkynner, i trygghet sammen med sju andre da han førte en vannflom over en verden av ugudelige mennesker.» «Ved disse midler led datidens verden ødeleggelse da den ble oversvømt av vann.» (2 Pet. 2: 5; 3: 6, NW) Med ett slag ødela den allmektige Gud den falske tilbedelse og fjernet den fra jorden ved å utslette alle falske tilbedere på en og samme tid. Vil han bli nødt til å gjenta en slik handling?

30. Hva gjorde Noah og hans familie etterat de gikk ut av arken, og hva var således tilfelle med hele menneskeheten?

³⁰ Et solår etterat Noah og de sju andre medlemmene av hans husstand i trygghet gikk inn i arken, kom de trygt ut av den i Ararat-fjellene og slapp løs fuglene og dyrene igjen. Hva var det første Noah og hans husstand gjorde da de steg ut på den rensede jord? Jo, disse åtte vitnene for Jehova tilba ham som den eneste Gud. «Og Noah bygde [Jehova] et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.» Jehova Gud hadde behag i denne gjenopprettelsen av den rene tilbedelse av ham, og han avla høytidelig løfte om at det aldri mer skulle komme en verdensomfattende vannflom som skulle ødelegge alt kjød på grunn av falsk tilbedelse. Han frambrakte den vakre regnbuen som et symbol på dette ubrytelige løfte. (1 Mos. 8: 20 til 9: 17) I noen tid fortsatte disse åtte gjenværende jordboerne trofast å tilbe Jehova. Sem, den av Noahs sønner som Jehova spesielt velsignet, fikk en sønn to år etterat vannflommen kom. Den gangen var det altså igjen blitt en tid på jorden da alle mennesker tilba en Gud. Men på grunn av at synden og døden hadde gjort sitt inntog gjennom Adam, var det nå blitt slik at dyreofringer inngikk i tilbedelsen av Jehova. Menneskeheten fikk en ny start med den eneste rette tilbedelse og med fedre som var rettferdige i Guds øyne.

På høy tid at uvitenheten opphører

31. Hvordan begynte den uvitenhet om Gud som Paulus omtalte på Areopagos, og hvordan utbredte den seg?

³¹ Over to tusen fire hundre år senere sto den kristne apostel Paulus på Areopagos og avla et vitnesbyrd for Atens høyeste domstol. Han påpekte det forhold at det da fantes mange guddommer — demoner — som ble tilbedt av størsteparten av menneskene, også av filosofene. Den sanne Gud, han som hadde skapt himmelen og jorden og dannet alle folkeslag, var ukjent for slike mennesker. Denne utbredte uvitenhet om Jehova begynte en tid etter vannflommen på Noahs tid. Den skyldtes de anstrengelser Satan Djevelen og hans demonengler gjorde for å bryte i stykker menneskenes enhet når det gjaldt tilbedelsen av den Gud som hadde utfridd dem fra ødeleggelsen i vannflommen. Nimrod, Noahs sønnesønns sønn gjennom sønnen Kam, førte an i å krenke Jehovas bud og innføre heltedyrkelse, tilbedelse og forherligelse av mennesker. «Han var den første som ble en mektig på jorden. Han pralet med å være en mektig jeger i opposisjon til Jehova. Derfor sies det: ’Akkurat som Nimrod, en mektig jeger i opposisjon til Jehova.’ Og begynnelsen til hans rike ble Babel.» (1 Mos. 10: 8—10, NW) Etter hvert som tiden gikk, og etter hvert som forskjellige stammer og nasjoner ble organisert, ble det dannet mange falske religioner, for hver stamme eller nasjon fikk sin egen form for religion.

32. Hvordan fortsatte den sanne religion å eksistere fra Noah og fram til Kristus?

³² Fortsatte ikke den sanne religion, den sanne tilbedelse av den eneste levende og sanne Gud, å eksistere? Jo. I løpet av alle disse århundrene da menneskene falt bort fra den rene tro, var det en enkelt liten gren av menneskeslekten som fortsatte å holde fast på den sanne tro og vokse i kunnskap om Jehova Gud. Denne gren gikk fra Noah og videre gjennom andre Jehovas vitner som han, som for eksempel hans sønn Sem og, mange generasjoner senere, den trofaste Abraham, som «kom til å bli kalt ’Jehovas venn’». (Jak. 2: 23, NW) Abraham var oldefar til stamfedrene til Israels tolv stammer. Jehova gjorde en nasjonal pakt eller overenskomst med det gamle Israels folk gjennom profeten Moses, og han ga dem sine lover og den godkjente form for tilbedelse. Til dem sendte han sine profeter for å veilede og irettesette dem og for å gi dem vidunderlige sannhetsåpenbaringer. Til dem sendte han til slutt sin egen Sønn fra himmelen forat han skulle leve på jorden i trettitre og et halvt år som et fullkomment menneske. — Joh. 3: 16, 17.

33. Hvordan viste Jesus at han ikke ønsket å få menneskene til å tilbe seg, og hvordan er han alene mellommannen mellom Gud og mennesker?

³³ Forsøkte Jesus Kristus på samme måte som den mektige jeger Nimrod å få menneskene til å tilbe seg da han var på jorden? Nei, det gjorde han ikke. Da Satan Djevelen forsøkte å friste ham til djevletilbedelse, sa han: «Gå bort, Satan! For det er skrevet: ’Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er ham alene du skal gi hellig tjeneste.’» (Matt. 4: 10, NW) Han søkte først å bli delaktig i Guds rike, og han ba sine etterfølgere gjøre det samme, da han sa: «Derfor skal I be således: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden; . . . eders himmelske Fader vet at I trenger til alt dette. Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» (Matt. 6: 9, 10, 32, 33) Til en jøde som stilte ham et spørsmål, sa Jesus: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud.» (Mark. 10: 18) Og for å vise at det er bare én rett form for tilbedelse og bare én vei til den eneste sanne Gud, sa Jesus til sine etterfølgere: «Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh. 14: 6) Grunnen til at Jesus sa dette, var at han var kommet for å være mellommannen mellom Jehova Gud og mennesker. Under guddommelig inspirasjon erklærer apostelen Paulus: «Det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle.» (1 Tim. 2: 5, 6, NW) Fordi Kristus Jesus var et fullkomment menneske på jorden og fordi han døde syndfri som en martyr for Guds rike, kunne han frambære for Gud det eneste antagelige gjenløsningsoffer for menneskenes synder. Derfor kan han alene tjene som mellommann.

34. Hvordan helbredet Jehova såret til sin kvinnes Ætt, og hva har denne Ætt nå makt til å gjøre?

³⁴ Ved å bevege de falske religionslederne på jorden til å drepe Jesus opptrådte Satan Djevelen som en slange og knuste hælen til Guds kvinnes Ætt. Men ved å oppreise Jesus fra de døde den tredje dag etterat han døde, helbredet Jehova Gud det sår som var påført hans kvinnes Ætt. På denne måten fikk Jesus udødelig liv i den himmelske åndeverden og frambar verdien av sitt menneskelige offer for Gud som en «tilsvarende løsepenge». Derved kunne han tjene som den ene «mellommann mellom Gud og mennesker» helt fram til vår tid i det tjuende århundre. Den oppstandne Jesus har nå som Guds kvinnes Ætt makt til å knuse den store slanges hode og således gjøre ende på all falsk religion.

35. Hvorfor kunne Paulus med rette si noe om en framtidig dom da han sto på Areopagos?

³⁵ Apostelen Paulus hadde et mirakuløst syn av den oppstandne Jesus i hans himmelske herlighet. Paulus kjente også personlig mange av de fem hundre av Jesu Kristi etterfølgere som så ham på en gang etter hans oppstandelse. Da Paulus var framstilt for Atens høyesterett på Areopagos og ble minnet om dens domsmyndighet, kunne han med rette si noe om en langt større dom. Og hva sa han? Han sa at Jehova Gud ved å oppreise sin Sønn Jesus fra de døde hadde gitt en garanti til alle mennesker, innbefattet oss i dag, for at han har fastsatt en dommens dag da han skal dømme hele den bebodde jord ved den mann som han har utnevnt, den oppstandne Jesus.

36. Når er det da på høy tid å omvende seg fra falsk religion?

³⁶ Jehova har allerede begynt å dømme alle vår tids nasjoner ved sin utnevnte Sønn i himmelen. Det er betydningen av alle de begivenheter som har rystet verden siden året 1914, da den første verdenskrig kom som kastet over menneskene. Jehova Gud overser ikke lenger uvitenheten om ham selv. Nå som aldri før «byr han menneskene at de alle overalt bør omvende seg», og til dette bruker han hundretusener av sine vitner over hele jorden. (Ap. gj. 17: 30, NW) Det er nå på høy tid å omvende seg fra falsk religion, for ingen falsk religion kommer til å holde stand når hans dom eksekveres ved hans utnevnte dommer Jesus Kristus. Jehovas tid er kommet da alle mennesker igjen skal tilbe den eneste Gud.

37. Er det ved at hele verden nå omvender seg at alle mennesker skal tilbe den ene Gud? Forklar.

³⁷ Vil det si at vi nå vil få se hele denne gamle verden omvende seg til tilbedelsen av Jehova Gud? Kommer alle mennesker som lever, til å bli Jehovas vitner? Kommer alle mennesker overalt til å angre og vende seg bort fra de mange forskjellige trossamfunnene i kristenheten og i den hedenske verden og tilbe Jehova som Gud? Nei! En omvendelse av hele verden er umulig! Men hvordan skal da alle mennesker igjen kunne tilbe en Gud til hans fastsatte tid? Det skal skje ved Guds veldige gjerning som han har brukt sine vitner til å advare nasjonene om både før og etter den første verdenskrig. Han kommer til å gå i rette med all falsk religion på samme måte som han gjorde da Noah var på jorden. Det Jesus Kristus forutsa mens han var på jorden, var ikke at verden skulle omvendes og bevares, men at den skulle ødelegges.

38. Hvordan skal denne gamle verden ende, og som i hvis dager skal det skje?

³⁸ Da Jesus forutsa enden på denne verden med dens religiøse forvirring, sa han at den første verdenskrig skulle avmerke begynnelsen på «endens tid» for verden, og at en trengselstid som det ikke hadde vært maken til siden verdens begynnelse, skulle avmerke dens avslutning. Denne siste trengsel skal komme plutselig over alle falske tilbedere. «For,» sa Jesus, «akkurat som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens nærvær være [nemlig Jesu Kristi nærvær i det himmelske rike]. For som menneskene var i dagene før vannflommen, de spiste og drakk, giftet seg og ga til ekte, inntil den dag da Noah gikk inn i arken, og de enset det ikke før vannflommen kom og feide dem alle vekk, slik skal også Menneskesønnens nærvær være.» (Matt. 24: 7—22, 36—39, NW) Vannflommen feide nephilim, de unaturlige barna til de ulydige «Guds sønner», og alle andre likegyldige dyrkere av falsk religion vekk i en plutselig, hurtig ødeleggelse. Bare de åtte tilbedere av og vitner for Jehova kom levende igjennom vannflommen. På denne måten var det bare én religion som overlevde.

39. Hvilken handlemåte må falske tilbedere unngjelde for når den gamle verden ødelegges?

³⁹ Akkurat slik kommer det til å være til Jehovas fastsatte tid, selv om ikke selve vannflommen kommer til å bli gjentatt. Hans Sønn Jesus Kristus er nå nærværende i det himmelske rike som kongelig dommer og skarpretter. Innenfor denne generasjon vil han, som den største forkjemper for den rene tilbedelse av den levende og sanne Gud, avsi sin dom og fullbyrde dommen mot alle de mange uriktige former for tilbedelse som ignorerer og motarbeider Jehova Gud. Alle falske tilbedere kommer til å bli henrettet samtidig som den angerløse, uomvendte gamle verden ødelegges. På den måten må de unngjelde for at de ikke har brydd seg om det livreddende vitnesbyrd og advarselsbudskap som Jehovas vitner vedholdende har framholdt. Som Jesus forutsa angående denne tiden etter den første verdenskrig: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» — Matt. 24: 14, NW.

40. Hvem kommer til å bli bevart gjennom denne gamle verdens ende, og hva skal de deretter få oppleve?

⁴⁰ Riket er ikke av denne gamle verden, men det er av den nye verden som Gud vil skape. Den gamle verden skal opphøre og med den også dens milliarder av falske tilbedere. Satan Djevelen, som er «denne verdens gud», skal bli bundet og fengslet som i en forseglet avgrunn, og sammen med ham alle hans demonengler som har vanstyrt og villedet denne verdens nasjoner. (Åpb. 20: 1—3) Men Rikets forkynnere skal bevares gjennom avslutningen på denne gamle verden. Den dommer og skarpretter som Jehova Gud har utnevnt, kommer ikke til å slå disse trofaste forkynnere i hjel, men han kommer til å beskytte dem og bevare dem i live og føre dem inn i Guds nye verden. På jorden skal de få nyte godt av de velsignelser Guds opprettede rike under Jesus Kristus bringer.

Den forente tilbedelses skjønnhet

41. Hva blir således stillingen på jorden straks etter den store trengsel?

⁴¹ Forstår vi hva dette vil innebære? Det vil innebære at den allmektige Gud vil ha oppnådd sin hensikt, nemlig at alle mennesker igjen skal tilbe den eneste Gud, Jehova, Skaperen og den udødelige kilde til alt liv. Bare hans tilbedere kommer til å overleve den store trengsel som skal gjøre slutt på den djevletilbedende gamle verden. Ved at Jehova da åpenbarer sin makt og rettferdighet, vil følgende profeti oppfylles: «Jorden skal fylles med kunnskap om [Jehovas] herlighet, liksom vannet som dekker havets bunn.» (Hab. 2: 14) Rikets forkynnere, vitnene for Jehova, vil i enhet tilbe den eneste Gud på en jord som er renset for all falsk religion, liksom Noah og hans familie gjorde det etterat vannflommen hadde ødelagt den gamle, ugudelige verden. Den falske gud Satan Djevelen og hans demoner vil ikke ha anledning til å starte religiøse fordommer og kriger. Den nye verdens rike vil ikke tåle noen annen religion enn den sanne.

42. Hva skal snart gjenopprettes på jorden når alle mennesker som da lever, igjen tilber en Gud?

⁴² Dengang da hele menneskeheten opprinnelig tilba den eneste Gud Jehova, var det i et jordisk paradis, i Edens hage. På samme måte vil det være når alle overlevende forkynnere av Riket praktiserer den eneste rene og usmittede religion etter den store trengsel som nå er nær forestående. Paradiset vil snart bli gjenopprettet, ikke bare i Eden, mot øst, hvor det tidligere paradis lå, men over hele jorden. De forferdelige følger av tusener av år med stammekriger og internasjonale kriger mellom mennesker av forskjellige religioner vil forsvinne etter hvert som de som overlever trengselen, går i gang med det gudsgivne oppdrag å underlegge seg jorden. (1 Mos. 1: 28) Gjennom sitt rike under Jesus Kristus vil Jehova Gud velsigne deres anstrengelser for å forskjønne menneskenes evige jordiske hjem, liksom han velsignet landet til Israels folk i fortiden når dets innbyggere tilba og adlød ham, slik at det var et land «som flyter med melk og honning, det fagreste av alle land». — Esek. 20: 6, 15; 2 Mos. 3: 8.

43. Hvilke andre skapninger vil glede seg over dette herlige paradiset, og hvorfor?

⁴³ Det er ikke bare de som overlever trengselen, som skal få glede seg over dette herlige paradis, men ufarlige dyr skal streife omkring i det, og vakre og syngende fugler skal finnes der. Dyr og fugler kom ut av Noahs ark etter vannflommen for lenge siden, og Bibelens profetier forsikrer oss om at dyr og fugler også vil bli bevart i live gjennom den store trengselstiden og være underlagt den nye verdens innbyggere. På grunn av Jesu Kristi offer vil det ikke være nødvendig å ofre noen av dem i forbindelse med tilbedelsen av Jehova Gud. — 1 Mos. 8: 15—22.

44. Hvordan vil den døde ugjerningsmannen få oppleve at Jesu løfte til ham blir oppfylt, men først etter hvem?

⁴⁴ Da Jesus skulle til å dø som et offer på en torturpel, sa han til en ugjerningsmann som hang ved siden av ham: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.» (Luk. 23: 43, NW; Ro) Hvordan vil Jesu løfte til den medfølende ugjerningsmannen som nå har vært død i nittenhundre år, bli oppfylt? Det vil bli oppfylt ved at han under Guds rike oppreises fra de døde, når paradiset er blitt gjenopprettet her på jorden. Og mer enn det, alle Jehovas trofaste vitner fra Abel og fram til profeten Johannes, som døpte Jesus, vil bli oppreist før denne ugjerningsmannen, som døde for sine forbrytelser. Jesus har forsikret oss om dette. (Joh. 5: 28, 29; Matt. 22: 31, 32) Jesu oppstandelse er en forløper og en garanti for en oppstandelse av de rettferdige og de urettferdige. — 1 Kor. 15: 20; Ap. gj. 24: 15.

45. Hvordan vil alle mennesker praktisere og bevare den eneste tilbedelse av den eneste Gud?

⁴⁵ Disse oppstandne fortidens vitner for Jehova vil gjenoppta tilbedelsen av ham sammen med dem som har overlevd trengselen, men med større kunnskap og forståelse enn de hadde før. Alle de som føres fram ved oppstandelsen, vil bli undervist i kunnskapen om Jehova og hans rette tilbedelse. Alle som nekter å forene seg i den eneste rene tilbedelse av Jehova og adlyde ham som Gud, vil bli ødelagt som umulige og uforbederlige. De villige og lydige tilbedere vil få nyte godt av Jesu gjenløsningsoffer og vil bli befridd fra fordømmelse og bli helbredet og løftet opp til menneskelig fullkommenhet for å få leve for bestandig i et velsignet paradis. For alltid skal alle mennesker som lever, tilbe én Gud, han hvis herlige navn er Jehova.

[Fotnoter]