I forening med kjærligheten

1. a) Hva må man unngå for å kunne tilegne seg opplysning om de bibelske sannheter? b) Hvilket spørsmål vil hjelpe oss til å forstå at «Gud er kjærlighet»?

VÅR forståelse av Jehova er helt og holdent avhengig av den åpenbaring han finner for godt å gi om seg selv. Den opplysning som blir gitt i hans Ord, er uten sammenligning den største, som salmisten skrev: «Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.» (Sl. 119: 105) I vårt studium av den inspirerte uttalelse «Gud er kjærlighet», vil vi derfor ikke avgjøre dens betydning ved hjelp av våre egne gjetninger og følelser. Enda mindre vil vi gi akt på hva verdens visdom har uttalt om emnet kjærlighet. Minst av alt vil vi la oss lede av læresetninger som stammer fra en falsk religion, som forkynner en kjærlighetens Gud og i samme åndedrag en Gud som steller i stand evig pine. Vi vil i stedet stille oss selv følgende spørsmål: Finnes det noe i Skriften som framfor noe annet blir framholdt som det mest fullstendige uttrykk for Guds kjærlighet? I så tilfelle kan vi ved omhyggelig å lære så meget vi kan om dette uttrykk for kjærlighet, være sikker på at vi blir ledet henimot en passende verdsettelse av den storslagne sannhet at «Gud er kjærlighet». Ikke nok med det, men etter som vi fortsatt gir akt på dette og innretter oss etter det i stadig høyere grad, kan vi tillitsfullt se fram til å komme i nærmere og nærmere forening med kjærligheten. La oss da se hvilket svar Guds Ord har til vårt spørsmål.

2. Hvilken uttalelse av Jesus peker ut svaret for oss, og hvordan blir den feilaktig anvendt av kristenheten?

² For oss ser det ut til at det ikke kan være tvil om at Johannes selv utpeker svaret i den beretning han ble inspirert til å nedskrive angående den samtale Jesus hadde med Nikodemus, da han fortalte ham om noe Gud elsket «så høyt at han ga sin enbårne Sønn», sitt hjertes kjæreste skatt. Hva var dette «noe»? Jesus sa: «Gud elsket verden så høyt.» (Joh. 3: 16, NW) Dette er jo det mest populære skriftstedet i hele kristenheten, men det er likevel intet skriftsted som er mer misforstått. Hvordan det? Jo, kristenheten liker å tenke seg at den «verden» Jesus her henviste til, er den verden som den selv er en del av, den «nåværende onde tingenes ordning», ’de himler og den jord som er nå, som er spart til ilden’. (Gal. 1: 4; 2 Pet. 3: 7, NW) Det er på grunnlag av denne fortolkning kristenheten ynder å prate om «samfunn med Gud og menneskelig brorskap,» og anvende det på vår generasjon og den nåværende tingenes tilstand. For en bespottelse og for et vrengebilde av sannheten! Den rette forståelse av en hvilken som helst uttalelse i Bibelen må alltid stemme overens med sammenhengen og likeså uten unntagelse med alle andre skriftsteder som har tilknytning til det. La oss anvende denne regelen i dette tilfelle.

3. Hvordan hjelper Johannes 1: 1—13 (NW) oss til å få det rette syn på Johannes 3: 16?

³ Legg merke til at Johannes’ bemerkninger i Johannes 1: 1—13 løper parallelt med Jesu kommentar i Johannes 3: 16—21. Begge viser følgende: Det sanne lys kom inn i verden forat alle slags mennesker skulle kunne vise tro på hans navn. Det sto menneskene fritt å ta imot lyset, og det sto verden fritt å bli frelst. Det var ikke Gud som hindret dem i det eller påvirket dem, tvert imot. Men hva skjedde? Verden brydde seg ikke om ham. Menneskene elsket mørket framfor lyset. Det fantes imidlertid noen unntagelser. Enkelte viste tro på ham. Og hvordan gikk det med dem? Jo, fordi de trodde på ham som påtok seg å bære deres synder, som Jesus nettopp hadde forklart for Nikodemus, skulle de få unnslippe den ødeleggelse som til slutt skal komme over verden på dens dommedag, og de fikk i stedet myndighet til å bli Guds barn og løfte om evig liv i den nye verdens ordning, de nye himler og den nye jord, hvor rettferdighet bor.

4. a) Hvis Jesus hentydet til den nye verden da han omtalte Guds kjærlighet for den, hvorfor uttrykte han seg da i fortid? b) Hvordan åpenbarer Bibelen omfanget av Guds kjærlighet for «verden»?

⁴ Men, sier du, hvis den verden Gud elsker så høyt, var noe som på Jesu tid hørte til langt ute i framtiden, hvorfor uttrykte han seg så i fortid da han snakket om at Gud elsket den? Svaret er at Gud helt tilbake ved tiden for opprøret i Eden traff bestemmelse om og gikk inn for den nye verdensordning med det samme det ble behov for det, og at han dessuten ga den en plass i sitt hjerte og viet den ubrytelig troskap og hengivenhet. Helt fra begynnelsen av elsket han den så høyt at han traff de nødvendige tiltak og lenge i forveien forutsa ved hvilket middel den først og fremst ville tre i kraft, nemlig ved hans kvinnes lovte ætt. (1 Mos. 3: 15) Hans kjærlighet var så stor og uselvisk at han med glede ordnet med og forutsa hvordan det skulle gå for seg at denne ættens hæl skulle bli knust av slangen. Det er ikke slik å forstå at Gud gleder seg over ættens lidelser for lidelsens egen del, men det forholder seg som det så vakkert er blitt forklart: «Det behaget Jehova å knuse ham . . . [å] gjøre hans sjel til et offer for synd . . . Han [Jesus] skal se ved sin sjels møye, og skal bli tilfredsstilt.» Som et resultat av denne «møye» sier Jehova at følgende skjer: «Ved kunnskapen om ham skal min rettferdige tjener rettferdiggjøre mange; og han skal bære deres misgjerninger.» — Es. 53: 10, 11, AS.

5. Hvordan burde vi reagere på Guds store kjærlighet?

⁵ Av dette kan vi forstå at Gud ikke nærer noen upersonlig kjærlighet for en bestemt ordning. Den nye verdensordning under Guds rike er sammensatt av enkeltpersoner, og Gud elsker hver og en av dem inderlig. Først og fremst elsker han selve den lovte Ætt, sin egen kjære Sønn. Paulus uttrykte det på følgende måte: «Han [Gud] fridde oss ut fra mørkets myndighet [som følger med den nåværende verden] og flyttet oss over i riket til sin elskede Sønn, ved hjelp av hvem vi har vår utløsning ved løsepenge, tilgivelsen av våre synder.» (Kol. 1: 13, 14. NW) Hvor utakknemlige og ukjærlige vi ville være hvis vi ikke reagerte på et slikt storslagent bevis for Guds kjærlighet og ufortjente godhet og på de enestående og tiltalende utsikter som blir satt fram for oss i og med Guds rike, det vidunderligste som tenkes kan! Blir du ikke beveget og stimulert ved å tenke på dette? Når vi minner oss selv om disse dyrebare sannheter, får du da ikke et oppriktig ønske om å komme i stadig fastere forening med kjærlighetens Gud og med hans rike under Kristus, det fullstendige uttrykk for hans uforlignelige kjærlighet? La oss som en hjelp til å virkeliggjøre dette gode ønske, fordype oss nærmere i det uttrykk som ble brukt så ofte av både Jesus og Johannes, «i forening med».

6. a) Hvordan har ordene «forening» og «organisasjon» nær tilknytning til hverandre? b) Er det berettiget at vi bruker det siste så mye?

⁶ Ordet «forening» har nær tilknytning til et annet ord, til «organisasjon». For å ha det ene, må man også ha det andre. En organisasjon er sammensatt av deler eller medlemmer, som alle er avhengig av hverandre, i forening med hverandre og i forening med helheten. Den er altså et sammensveiset legeme. Ut fra dette kan man utlede et interessant spørsmål og samtidig finne svaret på det. Noen av dem som kritiserer oss, som utgir seg for å være våre venner, men ikke er «av vårt slag», er ikke sene om å peke på at ordet «organisasjon», som vi bruker så mye, ikke finnes i noen oversettelse av Bibelen. (1 Joh. 2: 19, NW) Vi skal ikke benekte dette, men hevder likevel på det kraftigste at det er en bibelsk lære. Ta for deg tre av de vanligste bilder som blir brukt om Guds folk og som særlig har sin anvendelse nå, «ved den ytterste grense for de fastsatte tider» da det er Guds «velbehag» å «samle alle ting sammen igjen i Kristus, de ting som er i himlene og de ting som er på jorden». Disse bildene er 1) det menneskelige legeme, «harmonisk sammenføyd og laget slik at det samarbeider gjennom hvert ledd», 2) templet, som er bygd opp av «levende stener», og 3) Jerusalem eller Sion, «en by som er tett sammenføyd», hvor alle «bor sammen i enhet». Hvem kan nekte for at organisasjon er det bærende tema i alt dette? Bare de, som av grunner de selv best kjenner til, ikke lenger ønsker å være organisert og i forening med Jehovas vitner. — Ef. 1: 9, 10; 4: 16; 1 Pet. 2: 5, NW; Sl. 122: 3; 133: 1, AS.

7. a) Hvordan blir dybden ved foreningen mellom Jesus og hans Far åpenbart? b) Hvilken foranstaltning bringer oss inn i bildet?

⁷ Disse skriftsteder forteller alle om en organisert enhet, og når vi har dem i tankene, vil det hjelpe hver enkelt av oss til å komme fram til en riktig vurdering av dybden og fastheten ved den forening med lysets og kjærlighetens Gud som enhver av oss har mulighet til å oppnå. Vi må sørge omhyggelig for at vår vurdering eller det bilde vi i vårt sinn danner oss av foreningen, ikke blir bestemt eller begrenset av vår egen oppfatning av de forskjellige ting. Vi vil derfor tillate oss å anbefale at du leser Johannes’ glødende skildring av den herlighet «Ordet», som ble kjøtt, hadde, «en slik herlighet som en enbåren sønn har fra en far, . . . full av ufortjent godhet og sannhet». Ja, han som «har plassen foran Faderens bryst, er den som har forklart ham». (Joh. 1: 14—18, NW) Husk også på den nedstemmende virkning av den anmodning Filip kom med ved slutten av Jesu tjeneste: «Herre! vis oss Faderen, og det er oss nok!» Syns du ikke du kan høre sårheten i Jesu røst da han svarte: «Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Joh. 14: 8, 9) Filip hadde ikke den rette forståelse av foreningen mellom Gud Faderen og Jesus. Jesus fortsatte derfor med å understreke den enhet som rådde mellom Faderen og ham selv, og dessuten den foranstaltning som han gjorde ved løftet om «sannhetens ånd», som gjorde det mulig for hans etterfølgere å bli ført inn i samme forening, forutsatt at de bevislig oppfylte kravet: «Den som har mine bud og holder dem, den er det som elsker meg.» — Joh. 14: 17, 21, NW.

8. Hvilket bilde og hvilken bønn hjelper oss ytterligere til å forstå hvordan vi blir berørt av foreningen?

⁸ Vi vil også minne om hvordan Jesus kom inn på det samme tema om forening, som vi finner det i 15. kapitel hos Johannes. Han framstilte seg selv som «det sanne vintre» som blir dyrket av hans Far, mens «grenene» forestiller hans etterfølgere. Hvor ettertrykkelig blir det ikke vist hva som er hensikten med at en slik forening blir brakt i stand, nemlig at vi «fortsetter å bære mye frukt», frukt som består i vitnesbyrd! (Joh. 15: 8, 27, NW) Dette er sannelig et naturtro bilde, for det kreves mye lys og varme forat et vintre skal vokse til modenhet og gi størst mulig avkastning! Og da Jesus atter vendte sine øyne og tanker mot himmelen, kan vi legge merke til hvor inntrengende og vedholdende han ba om at «de alle kan være ett, liksom du, Far, er i forening med meg og jeg er i forening med deg, så de også kan være i forening med oss.» — Joh. 17: 21, NW.

9. Hvordan behandlet Johannes dette emne i sitt første brev?

⁹ I løpet av den siste aften Jesus tilbrakte sammen med sine hengivne etterfølgere, og etterat Judas, han som ikke var i forening med dem, hadde gått ut i natten, betrodde han dem disse kostelige og livsviktige sannheter. Vi kan forestille oss hvordan Johannes lå der og lente seg tett inn mot den han elsket, og lyttet oppmerksomt og sugde inn alt sammen, selv om han ikke fullt ut fattet betydningen av det han hadde hørt, før han fikk ånden på pinsedagen. Det er derfor ikke overraskende at han, som hadde slike gode kvalifikasjoner, gjorde dette emnet som forening til hovedtemaet i sitt første brev og særlig la vekt på den praktiske side ved vårt ansvar. Johannes skriver derfor: «Den som sier at han forblir i forening med ham, er også selv forpliktet til å fortsette å vandre akkurat som han vandret.» — 1 Joh. 2: 6, NW.

10. Hvilke forpliktelser blir lagt på oss i og med måten og beviset for Guds kjærlighet?

¹⁰ Videre kan vi se hvordan Johannes går ut fra Guds kjærlighet til den nye verden, som er uttrykt i Johannes 3: 16, når han viser våre forpliktelser i en annen henseende: «Ved dette ble Guds kjærlighet tilkjennegitt i vårt tilfelle, for Gud sendte sin enbårne Sønn til verden, forat vi kunne vinne liv gjennom ham. Kjærligheten er i denne forbindelse ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn som et sonoffer for våre synder. Mine elskede, hvis det er slik Gud har elsket oss, da er vi også selv forpliktet til å elske hverandre.» — 1 Joh. 4: 9—11, NW.

11. Hva betyr det å være i forening med Gud og hans rike?

¹¹ Blir det ikke hermed slått grundig fast at vi, hvis vi skal være i forening med Gud, må være i forening med det som han har gitt plass for i sitt hjerte, nemlig Riket under hans kjære Sønn? Å være i forening med det betyr mer enn bare å tro budskapet om Riket og se fram til dets velsignelser. Det betyr at vi går helt opp i det og underkaster oss det ved at vi innvier oss til dets Opphavsmann og Skaper, og deretter trofast og nidkjært tjener dets interesser og forkynner dets budskap, slik vi har fått befaling om. (Matt. 24: 14, NW) Vi burde alle ha en slik vedvarende, brennende kjærlighet til dette Riket, alltid tale om det og leve i samsvar med dets rettferdige krav og reflektere dets ånd i så høy grad at vi kan anvende Jesu ord til Filip og si til alle som er i kontakt med oss: ’Har du kjent meg så lenge og enda ikke blitt klar over at Guds rike er vårt eneste håp?’

12. a) Hvordan blir kjærligheten gjort fullkommen hos oss, og med hvilket resultat? b) På hvilket grunnlag kan vi fullstendig overvinne frykten?

¹² La oss nå vende oss til en annen del av Johannes’ første brev. Hvis du ikke har vedkommende avsnitt i frisk erindring, foreslår vi at du først leser 1 Johannes 4: 16—19, (NW) slik at det blir lettere for deg å få tak i følgende parafrase og kommentarene til den. Vårt utgangspunkt er: «Gud er kjærlighet.» Når vi forblir i forening med Gud og han med oss, vil vi i tidens løp lære å få fullkommen kjærlighet, akkurat som Gud, ved at vi viser en ubrytelig troskap og uselvisk kjærlighet og hengivenhet til hans rike, og har full tillit til det. Ja, «slik er det kjærligheten er blitt gjort fullkommen hos oss.» Vår kjærlighet gir oss som en følge av dette «frimodighet til å tale», «djervhet» (fotnote), nå «på dommens dag» når vi trenger det mest. Grunnen er den at liksom Gud er kjærlighet — noe vi kan se av det faktum at hans sinn og hjerte fullt ut er konsentrert om den nye verden og at han er så overlegent sikker i sin sak — så kan også vi lære å få den samme kjærlighet og tillit mens vi befinner oss i den nåværende verden. Denne verden forgår, og vi må ikke under noen omstendighet elske den eller de ting den består av. (1 Joh. 2: 15—17) Når vi da forstår at kjærlighet og tillit går hånd i hånd (man kan ikke vokse i en av delene uten å vokse i den andre), så kan vi også fatte at resultatet av en fullkommen kjærlighet og tillit til Gud og hans nye verden med alle dens velsignelser, opplysning og beskyttelse, blir at hvert grann av frykt for onde makter og påtrykk fra denne dødsdømte og onde verden, kommer til å forsvinne sporløst. Hvis du i det hele tatt lider av hemninger på grunn av frykt, og tungen er som fastlåst når du burde tale frimodig om Rikets budskap, kan du være viss på at din kjærlighet ennå ikke er blitt drevet fram til modenhet. Glem endelig ikke at, hvilken framgang vi enn gjør med hensyn til kjærligheten, så kan den bare være mulig fordi «han først elsket oss».

13. Hvorfor er det så viktig å ha «frimodighet til å tale» overfor Gud?

¹³ Nå kommer vi til et annet viktig punkt: En slik «frimodighet til å tale» er absolutt nødvendig — ikke bare når det gjelder å forkynne budskapet om Riket på denne dommens dag, men også når det gjelder våre anmodninger til Gud om de livsviktige åndelige goder som må til forat vi skal kunne oppfylle de guddommelige krav og komme seirende ut av alle forfølgelser og alt påtrykk som blir øvet mot oss. Johannes skriver: «Dette er den frimodighet til å tale som vi har overfor ham, at uansett hva det er vi ber om i samsvar med hans vilje, så hører han oss. Og når vi [forutsatt at vi taler av fullkommen kjærlighet og tillit] vet at han hører oss med hensyn til hva vi enn ber om, så vet vi at vi kommer til å få de ting vi har bedt om, etter som det er ham vi har bedt om dem.» Hva mer kunne vi ønske oss? — 1 Joh. 5: 14, 15, NW.

14. Med hensyn til hvilket stridsspørsmål og i hvilken henseende kan troen seire over verden?

¹⁴ Med dette i tankene kan vi lettere fatte den fulle betydning av følgende herlige ord: «Dette er den seier som har beseiret verden, vår tro.» (1 Joh. 5: 4, NW) Striden står mellom lysets og mørkets makter og personer. De sistnevnte har til hensikt å bryte ned vår ustraffelighet ved å føre lidelser, forfølgelse og fristelse over oss. Hvorfor måtte Jesus lide? Jo, fordi han vedholdende lot sitt lys skinne i mørket, og, som Johannes bevitnet: «Mørket har ikke fått bukt med det.» Han beseiret verden og vant fordi han elsket sin Far og ville ære hans navn og derfor nektet å gi etter for mørkets fristelser og påtrykk. Til oppmuntring for oss sa han ved slutten av sin løpebane: «I verden skal dere ha trengsel, men vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden.» Skal vi da la ’trengsel eller angst eller forfølgelse få skille oss fra Guds kjærlighet som er i Kristus Jesus’? «Tvert imot, gjennom ham som elsket oss går vi fullstendig seierrikt ut av alle disse ting.» — Joh. 1: 5; 16: 33; Rom. 8: 35—39, NW.

15. I hvilken grad nyter vi overlegenhet over denne verden, og på hvilke betingelser?

¹⁵ I foregående artikkel (§ 15) omtalte vi den umåtelige overlegenhet som Jehova, «Israels Seier», nyter. Men nyter ikke også vi en ganske betraktelig overlegenhet over denne verden når vi er i fullstendig forening med lysets og kjærlighetens Gud? Er vi ikke opplyst om den nøyaktige betydning av verdenssituasjonen i vår tid og om dens utgang? Blir vi ikke advart slik at vi alltid kan være på vakt mot fiendens utfall og lumske hensikter og ikke uforvarende gå i fellen? Kan vi kanskje ikke være absolutt fryktløse? Jo, det kan vi, hvis vi viser fullkommen tro på kilden til lys og kjærlighet: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, . . . Derfor frykter vi ikke, om jorden omskiftes.» En annen forutsetning er da at vi alltid «vandrer i lyset» og til enhver tid er takknemlig for at «blodet fra hans Sønn Jesus renser oss fra all synd». Vi må gjøre som det ble sagt særlig med henblikk på vår tid: «De beseiret ham på grunn av Lammets blod og på grunn av sitt vitnesbyrds ord, og de elsket ikke sine sjeler, endog til tross for dødsfare.» — Sl. 46: 2, 3; 1 Joh. 1: 7; Åpb. 12: 11, NW.

16, 17. Hvordan kaster Bibelen klart lys over den forening som i vår tid er mulig blant alle som går inn i Sion?

¹⁶ Med full støtte i Guds Ord kan vi derfor tillate oss å avslutte vårt studium av forening med et triumferende budskap, nemlig:

I forening med Sions konge

¹⁷ «Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og [Jehovas] herlighet går opp over deg. Og folkeslag skal søke ditt lys, og konger til den glans som er gått opp over deg.» (Es. 60: 1, 3) Det dreier seg naturligvis om Sion, den strålende lysets by, den eneste by av sitt slag, bygd etter kjærlighetens mønster! For et usigelig privilegium det er å være i forening med Sions «overordnede myndigheter», som selv er kilden til dens lys! For en glede det er å være i forening med dens Konge Kristus Jesus, som bærer en seierherres titel: «Kongers konge og herrers herre!» (Rom. 13: 1; Åpb. 21: 23; 19: 16, NW) Og hvor passende er det ikke at det var den samme skribent, Johannes, som i henrykkelse fikk se og nedtegne synet av Sion i all dens prakt, av hovedstaden i Jehovas elskede nye verden! Jehova sier selv om Sion: «Dette er mitt hvilested til evig tid; her vil jeg bo, fordi jeg har attrådd det.» Og bare tenk på at vi nådig er blitt innbudt til å bo der i hans kongelige teokratiske organisasjon, i forening med ham, under hans kjærlighet og beskyttelse, og kan fryde oss ved å se fram til at lydige mennesker skal få nyte slike velsignelser når Gud skal «bo hos dem, og de skal være hans folk». Da kommer det virkelig til å eksistere «samfunn med Gud og menneskelig brorskap». — Sl. 132: 14; Åpb. 21: 3, NW.

18. Med hvilken advarsel avsluttet Johannes sitt første brev, og har den noen betydning i vår tid?

¹⁸ Fortalte vi ikke at vårt studium av dette emne ville medføre de rikeste velsignelser og samtidig et gjennomgripende ansvar? La oss da til slutt komme med en advarsel i forbindelse med ansvaret, etter som Johannes avslutter sitt brev på tilsvarende måte. Det virker som om hans ord er uten tilknytning til sammenhengen, som om han går over til et emne han ikke tidligere har vært inne på: «Små barn, vokt dere for avguder.» Når et menneske lar sine egne ideer og meninger komme foran det som Herren Gud forsyner sitt folk med gjennom sin organisasjon, så er det en meget lumsk form for avgudsdyrkelse. Det er den enkelte mennesker henfaller til nå og da, selv i vår tid. De anerkjenner naturligvis fremdeles det ene Ord, Bibelen, men de anerkjenner ikke det ene bord, «Jehovas bord». De innbyr alle de kan få til å høre på seg, til å vende seg vekk fra å spise i enhet ved det ene bord og til å komme til deres egne, private småbord, der de serverer retter etter egen oppskrift. Det å spise ved det ene bord smaker for dem av trelldom og tap av individuell frihet. Men vi gleder oss over å få være Jehovas «slaver», mentalt og fullstendig. Vårt hode var ikke igjen ovenfor vannet da vi ble døpt i vann, var det vel? (Åpb. 22: 3, NW) Slike uavhengige typer, såkalte «rettferdighetens tjenere», prøver å bedra deg med løftet om at du vil få dine øyne åpnet for virkelig lys og frihet. Men det vil i tilfelle foregå nøyaktig på samme måte som da Eva fikk sine øyne åpnet, og føre til samme resultat. «Små barn [ja, det er særlig påkrevet å gi denne advarsel til dem som er unge i sannheten og ennå ikke er modne] vokt dere for avguder.» (1 Joh. 5: 21; 2 Kor. 11: 15, NW; 1 Mos. 3: 5—7; Es. 1: 3) Legg også merke til motsetningen mellom avgudsdyrkelse og Jehovas ord i 1 Korintierne 10: 18—22, NW.

19. Hvorfor er det så nødvendig å fortsette å «praktisere sannheten»?

¹⁹ La oss holde ved med å «praktisere sannheten», for «troen er død uten gjerninger». Kjærligheten vil «kjølne av» når den ikke får komme til uttrykk. Lyset vil bli kvalt hvis det blir gjemt under jeg’ets og fryktens «skjeppe», og «hvor stort det mørke er!» Det beste middel mot enhver tilbøyelighet til å overgi seg til den apatiens og likegyldighetens ånd verden er befengt med, og dermed gå glipp av Jehovas velsignelse og ikke erfare økning, er å praktisere sannheten til stadighet. Det er av avgjørende betydning for vårt liv i den nye verdens samfunn at vi nå holder oss i forening med lysets og kjærlighetens Gud, enten vi er medlemmer av en lokal krets av Jehovas vitner eller av et misjonærhjem eller et Betelhjem. — Jak. 2: 26: Matt. 24: 12; 5: 15; 6: 23, NW.

20. a) Er vi på noen måte i en mer begunstiget stilling enn Johannes? b) Hvilke oppmuntrende og veiledende ord blir rettet til dem som er i Sion?

²⁰ Johannes hadde det store privilegium å få leve på den tiden da hans elskede Mester hadde sin første advent, og kunne glede seg over å være personlig til stede sammen med ham. Er våre privilegier mindre? Er det ikke snarere slik at vi er langt mer begunstiget etter som vi får leve på den tid da Guds rike blir opprettet og får tjene ham under ledelse av hans organisasjon Sion og i forening med dens verdige Konge Kristus Jesus? Vi kan også nå i vår tid leve i forening med lyset og med kjærligheten, like fullt som Johannes. Det er ingen grunn til å avholde seg fra å ønske seg og inngå et nært vennskap nå, hva angår deg personlig. Forat din glede kan være fullstendig, bør du til oppmuntring og veiledning tenke på følgende liflige yttringer: «HERREN [Jehova] elsker de rene av hjertet; og den som har liflig tale — kongen er hans venn.» «En dyktig tjener vil nyte kongens gunst.» Til slutt bør du i forbindelse med vårt håp om seier lytte til den uforferdede 149. salme som har fått titelen: «Pris til den seirende Gud.» «La Sions sønner triumfere over sin konge. . . . For HERREN [Jehova] er fornøyd med sitt folk; han pryder de ydmyke med seier.» (Ordspr. 22: 11; 14: 35; Sl. 149: 2—4, AT) Det gjelder derfor å bevare en ubrytelig forening med Jehova Gud, han som er lys og kjærlighet!

Din sol skal ikke mer gå ned, og din måne skal ikke miste sitt skinn; for Herren skal være evig lys for deg, og din sorgs dager skal være til ende. — Es. 60: 20.