«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 43. bok — Johannes

Skribent: Apostelen Johannes

Sted skrevet: Efesos, eller i nærheten

Fullført: ca. 98 e. Kr.

Omspenner: Etter innledningen, 29—33 e. Kr.

Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

1. Hva viser skriftene med hensyn til hvor nær knyttet Johannes var til Jesus?

I OVER 30 år hadde Matteus’ Markus’ og Lukas’ beretninger sirkulert blant de kristne, som satte pris på disse beretningene og erkjente at de var blitt nedskrevet av menn som var inspirert av den hellige ånd. Nå, når det led mot slutten av århundret og det stadig ble færre igjen av dem som hadde vært sammen med Jesus, kan følgende spørsmål godt ha meldt seg: Var det fremdeles noe å fortelle? Var det fremdeles noen som ut fra sin erindring kunne komme med verdifulle detaljer angående Jesu tjeneste? Ja, det var det. Den gamle Johannes var blitt særlig velsignet i sin omgang med Jesus. Han var øyensynlig blant de første av døperen Johannes’ disipler som ble framstilt for Guds Lam, og en av de fire første som Herren innbød til å slutte seg til ham i heltidstjenesten. (Joh. 1: 35—40; Mark. 1: 16—20) Han fortsatte å være nær knyttet til Jesus i løpet av hele hans tjeneste og var den disippel som «Jesus elsket», og som under det siste aftensmåltid satt til bords ved Jesu side. (Joh. 13: 23; Matt. 17: 1; Mark. 5: 37; 14: 33) Han var til stede ved den hjerteskjærende scenen da Jesus ble henrettet, og da Jesus betrodde ham det ansvar å sørge for hans kjødelige mor, og det var han som løp foran Peter da de var på vei til graven for å undersøke meldingen om at Jesus hadde stått opp fra de døde. — Joh. 19: 26, 27; 20: 2—4.

2. Hvordan var Johannes godt skikket til å skrive sitt evangelium, hvilken kraft drev ham til å skrive, og i hvilken hensikt skrev han?

² Johannes, som hadde modnes i løpet av 70 års aktiv tjeneste, og som var blitt betrodd å få syner og hadde rik anledning til å meditere over de forskjellige ting da han satt alene som fange på øya Patmos, var meget godt skikket til å skrive om ting han i lang tid hadde gjemt i sitt hjerte. Den hellige ånd påvirket ham nå til å gjenkalle i erindringen og nedskrive mange av disse verdifulle, livgivende uttalelsene, for at alle de som leste dem, ’skulle tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at de ved troen skulle ha liv i hans navn’. — Joh. 20: 31.

3, 4. Hvilke ytre og indre beviser foreligger for a) at evangeliet er kanonisk, og b) at det er blitt skrevet av Johannes?

3 Kristne i begynnelsen av det annet århundre anerkjente Johannes som den som hadde skrevet denne beretningen, og det var ikke tvil i deres sinn om at hans beretning hørte med til de inspirerte skrifters kanon. Clemens Alexandrinus, Irenaeus, Tertullianus og Origenes, som alle sammen levde i slutten av det annet og begynnelsen av det tredje århundre, bekrefter at Johannes er skribenten. Dessuten inneholder selve boken mange beviser for at den er blitt skrevet av Johannes. Det er tydelig at skribenten er en jøde, for han er godt kjent med jødenes skikker og deres land. (Joh. 2: 6; 4: 5; 5: 2; 10: 22, 23) Beretningens fortrolige karakter viser at han ikke bare var en apostel, men at han også hørte med til den lille gruppe på tre — Peter, Jakob og Johannes — som var sammen med Jesus ved spesielle anledninger. (Matt. 17: 1; Mark. 5: 37; 14: 33) Av disse må vi se bort fra Jakob (Sebedeus’ sønn), for han led martyrdøden for Herodes Agrippa I’s hånd omkring år 44, lenge før denne boken ble skrevet. (Ap. gj. 12: 2) Vi må også se bort fra Peter, for han blir nevnt sammen med skribenten i Johannes 21: 20—24.

⁴ I disse avsluttende versene blir skribenten omtalt som den disippel «Jesus elsket», og disse og lignende uttrykk blir brukt flere ganger i beretningen, selv om apostelen Johannes’ navn aldri blir nevnt. Det er også i disse versene en finner gjengitt de ordene Jesus sa om ham: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva kommer det deg ved?» (Joh. 21: 20, 22) Dette tyder på at den disippelen som det her tales om, skulle leve mye lenger enn Peter og de andre apostlene. Alt dette passer på apostelen Johannes. Det er interessant å merke seg at etter at Johannes har mottatt synet i Åpenbaringen i forbindelse med Jesu komme, avslutter han denne bemerkelsesverdige profetien med ordene: «Amen, ja kom, Herre Jesus!» — Åpb. 22: 20.

5. Når mener en at Johannes har skrevet sitt evangelium?

⁵ Selv om Johannes’ skrifter ikke i seg selv gir noen bestemte opplysninger om når Johannes skrev sitt evangelium, er det alminnelig antatt at han skrev det etter at han hadde vendt tilbake fra sitt fangenskap på øya Patmos. (Åpb. 1: 9) Den romerske keiser Nerva, 96—98 e. Kr., løslot mange som var blitt satt i fengsel i slutten av sin forgjengers, Domitians, regjeringstid. En mener at etter at Johannes skrev sitt evangelium omkring år 98, fikk han en fredelig død i Efesos i det tredje år av keiser Trajans regjering, det vil si i år 100.

6. Hva er det som tyder på at evangeliet ble skrevet utenfor Palestina, enten i eller i nærheten av Efesos?

⁶ Med hensyn til Efesos eller distriktet omkring som det sted hvor nedskrivningen må ha funnet sted, siterer historieskriveren Evsebios (omkring 260—340 e. Kr.) følgende ord av Irenaeus: «Johannes, Herrens disippel, som til og med hadde hvilt ved hans bryst, tilveiebrakte også sitt evangelium mens han bodde i Efesos i Asia.»a At boken ble skrevet utenfor Palestina, blir støttet av at den mange steder omtaler Jesu motstandere med det generelle uttrykket «jødene» i stedet for med uttrykkene «fariseerne», «yppersteprestene» og lignende. (Joh. 1: 19; 12: 9) Den galileiske sjø blir også omtalt ved sitt romerske navn, Tiberias-sjøen. (6: 1; 21: 1) Med tanke på ikke-jøder gir Johannes nyttige opplysninger angående de jødiske høytider. (6: 4; 7: 2; 11: 55) Det stedet som han ble forvist til, Patmos, lå i nærheten av Efesos, og det framgår av Åpenbaringen, kapitlene 2 og 3, at han hadde god kjennskap både til Efesos og andre steder i Lilleasia hvor det fantes kristne menigheter.

7. Av hvilken betydning er Rylands Papyrus 457?

⁷ Noe som bekrefter at Johannes’ evangelium er autentisk, er noen viktige manuskriptfunn som er gjort i løpet av de siste 50 år. Et av disse er et fragment av Johannes’ evangelium som er funnet i Egypt, og som nå er kjent som Rylands Papyrus, 457 (P⁵²). Det inneholder Johannes 18: 31—33, 37, 38 og blir oppbevart i John Rylands bibliotek i Manchester. Hva angår dets betydning for spørsmålet om riktigheten av den tradisjon at Johannes skrev sitt evangelium i slutten av det første århundre, sa avdøde Sir Frederic Kenyon på side 21 i sin bok The Bible and Modern Scholarship, som ble utgitt i 1948: «Selv så lite det er, er det tilstrekkelig til å bevise at en avskrift av dette evangelium var i omløp i tiden omkring 130—150 e. Kr. og da antagelig i Egypt, hvor det ble funnet. Når en så regner med at utbredelsen fra det sted hvor det ble til, har tatt litt tid, vil en kunne sette datoen for dets opprinnelse så nær den dato tradisjonen oppgir — det siste tiår av det første århundre — at det ikke lenger vil være grunn til å betvile tradisjonens holdbarhet.»

8. a) Hva er bemerkelsesverdig med hensyn til innledningen til Johannes’ evangelium? b) Hvilket bevis tilveiebringer evangeliet for at Jesu virksomhet varte i tre og et halvt år?

⁸ Johannes’ evangelium er bemerkelsesverdig på grunn av sin innledning, som åpenbarer at Ordet, som ’i begynnelsen var hos Gud’, er den ved hvem alt er blitt til. Etter først å ha omtalt det enestående forhold som hersker mellom Faderen og Sønnen, går Johannes over til å gi en mesterlig skildring av Jesu gjerninger og taler, særlig med tanke på den inderlige kjærlighet som alt i Guds store ordning er knyttet sammen med. Denne beretningen om Jesu liv på jorden omspenner tidsperioden 29—33 e. Kr., og Johannes sørger omhyggelig for å vise at Jesus var til stede ved fire påskehøytider i løpet av sin forkynnervirksomhet, og skaffer derved til veie et av bevisene for at denne virksomhet varte i tre og et halvt år. For tre av disse høytidenes vedkommende blir det sagt at det var påskehøytiden. (Joh. 2: 13; 6: 4; 12: 1 og 13: 1) En av dem blir omtalt som «en av jødenes høytider», men sammenhengen viser at den fant sted kort tid etter at Jesus hadde sagt at ’om fire måneder, kommer høsten’, noe som tyder på at det var påsken, som ble feiret ved begynnelsen av høsttiden. — 4: 35; 5: 1.

9. Hva viser at Johannes’ evangelium er utfyllende, men kan en si at det skaffer til veie opplysninger om alle detaljer i forbindelse med Jesu tjeneste?

⁹ Johannes’ evangelium er for en stor del utfyllende, for 92 prosent av dets innhold blir ikke omtalt i de andre tre evangeliene. Ikke desto mindre slutter Johannes med ordene: «Men det er også meget annet som Jesus har gjort; skulle det skrives, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives.» — Joh. 21: 25.

INNHOLDET AV JOHANNES’ EVANGELIUM

10. Hva sier Johannes om «Ordet»?

¹⁰ Innledning: «Ordet» introduseres (1: 1—18). Med skjønne og enkle ord sier Johannes at «Ordet var hos Gud» i begynnelsen, at selve livet var ved ham, at han ble «menneskenes lys», og at (døperen) Johannes vitnet om ham. (1: 1, 4) Lyset var i verden, men verden kjente ham ikke. De som tok imot ham, ble Guds barn og ble født av Gud. Loven ble gitt ved Moses, men «nåden [den ufortjente godhet, NW] og sannheten kom ved Jesus Kristus». — 1: 17.

11. Hva viser døperen Johannes at Jesus er, og hva anerkjenner Johannes’ disipler ham som?

¹¹ «Guds lam» framstilles for menneskene (1: 19—52). Døperen Johannes bekjenner at han ikke er Messias, men sier at etter ham kommer det en ’hvis skoreim han ikke er verdig til å løse’. Da Jesus dagen etter kommer til Johannes, viser Johannes at Jesus er det «Guds lam, som bærer [tar bort, NW] verdens synd». (1: 27, 29) Deretter framstiller han to av sine disipler for Jesus, og en av disse, Andreas, tar sin bror, Peter, med til ham. Filip og Natanael anerkjenner også Jesus som ’Guds Sønn, Israels konge’. — 1: 50.

12. a) Hva er Jesu første mirakel? b) Hva gjør han mens han befinner seg i Jerusalem for å feire den første påske i løpet av sin tjeneste?

¹² Jesu mirakler viser at han er «Guds hellige» (2: 1—6: 71). Jesus utfører sitt første mirakel i Kana i Galilea ved å gjøre vann om til den beste vin ved et bryllup. Dette er det «første tegn» han gjør, og ’hans disipler tror på ham’. (2: 11) Jesus drar opp til Jerusalem for å feire påske. Da han i templet finner kremmere og pengevekslere, tar han en svepe og driver dem ut med en slik kraft at hans disipler forstår at det er oppfyllelsen av følgende profeti: «Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg.» (Joh. 2: 17; Sl. 69: 10) Han forutsier at hans legemes tempel skal bli brutt ned og gjenreist på tre dager.

13. a) Hva viser Jesus er nødvendig for å få liv? b) Hvordan omtaler døperen Johannes seg selv i sitt forhold til Jesus?

¹³ Den fryktsomme Nikodemus kommer til Jesus om natten og bekjenner at Jesus er sendt fra Gud. Jesus sier til ham at en må bli født av vann og ånd for å komme inn i Guds rike. Det er nødvendig å tro på Menneskesønnen fra himmelen for å få liv. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes [bli ødelagt, NW], men ha evig liv.» (Joh. 3: 16) Det lys som har kommet til verden, er i strid med mørket, «men den som gjør sannheten, han kommer til lyset», sier Jesus til slutt. Døperen Johannes får så høre om Jesu virksomhet i Judea og erklærer at han ikke selv er Messias, men at «brudgommens venn . . . gleder seg storlig over brudgommens røst». (3: 21, 29) Jesus skal nå vokse og Johannes avta.

14 Hva forklarer Jesus for den samaritanske kvinnen i Sykar, og hvilke resultater bringer hans forkynnelse der?

¹⁴ Jesus drar til Galilea igjen. Underveis tilstøvet og «trett av reisen», setter han seg ved Jakobs brønn i Sykar, mens hans disipler er i byen for å kjøpe mat. Det er midt på dagen, den sjette time. En samaritansk kvinne kommer for å dra opp vann, og han ber om å få litt. Selv om han er trett, begynner han så å tale til henne om det «vann» som virkelig forfrisker, ved at det gir evig liv til dem som tilber Gud «i ånd og sannhet». Disiplene vender tilbake og ber ham om å spise, og han sier: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» Han oppholder seg to dager til i dette området, og mange av samaritanene kommer til troen på at «han sannelig er verdens frelser». (4: 24, 34, 42) Etter å ha vendt tilbake til Kana i Galilea helbreder han en embetsmanns sønn uten engang å gå til den sykes seng.

15. Hvilke beskyldninger blir rettet mot Jesus i Jerusalem, men hvordan svarer han dem som kritiserer ham?

¹⁵ Jesus drar igjen opp til Jerusalem til jødenes høytid. Han helbreder en krøpling på sabbaten, noe han blir sterkt kritisert for. Han sier imidlertid: «Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider.» (5: 17) De jødiske lederne beskylder nå Jesus for at han i tillegg til å ha brutt sabbaten også har gjort seg skyldig i gudsbespottelse ved å gjøre seg selv Gud lik. Jesus svarer at Menneskesønnen ikke kan gjøre noe av seg selv, men er fullstendig avhengig av Faderen. Han kommer med den forbausende uttalelsen at «alle de som er i gravene [minnegravstedene, NW], skal høre hans røst, og de skal gå ut», det vil si få en oppstandelse. Men til sine vantro tilhørere sier Jesus: Hvorledes kan I tro, I som tar ære av hverandre, og den ære som er av den eneste Gud, den søker I ikke?» — 5: 28, 29, 44.

16. a) Hvilken lære forkynner Jesus med hensyn til mat og liv? b) Hvordan gir Peter uttrykk for apostlenes overbevisning?

¹⁶ Da Jesus ved et mirakel bespiser 5000 menn med fem brød og to små fisker, legger folket planer om å ta ham med makt og gjøre ham til konge, men han går fra dem og opp i fjellet. Senere refser han dem fordi de går etter «den mat som forgår». De bør heller arbeide «for den mat som varer ved til evig liv». Han påpeker at den som tror på ham som Sønnen, spiser av livsens brød, og tilføyer: «Dersom I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder.» Mange av hans disipler tar anstøt av dette og forlater ham. Jesus spør de 12: «Vil også I gå bort?», og Peter svarer: «Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.» (6: 27, 53, 67—69) Jesus, som vet at Judas skal forråde ham, sier imidlertid at en av dem er en djevel.

17. Hvilken virkning har Jesu undervisning i templet under løvsalenes fest?

¹⁷ «Lyset» kjemper mot mørket (7: 1—12: 50). Jesus drar i lønndom opp til Jerusalem. Da det er midt i løvsalenes fest, står han fram og lærer åpenlyst i templet. Folket undres på om han virkelig er Messias. Jesus sier til dem: «Av meg selv er jeg dog ikke kommet; men det er i sannhet en som har sendt meg, . . . han har utsendt meg.» Ved en annen anledning roper han ut til folket: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke!» Noen tjenere som er utsendt for å gripe Jesus, vender tomhendt tilbake og avlegger følgende rapport til prestene: «Aldri har noe menneske talt således som denne mann.» Fariseerne blir rasende over å høre dette og sier at ingen av rådsherrene har trodd på ham, og at ingen profet kommer fra Galilea. — 7: 28, 29, 37, 46.

18. Hva beskylder jødene Jesus for, og hvordan svarer han?

¹⁸ I en annen tale sier Jesus: «Jeg er verdens lys.» Han kommer med følgende kraftige imøtegåelse av de ondsinnete beskyldningene om at han er et falskt vitne, at han er født utenfor ekteskap, og at han er en samaritan og demonbesatt: «Ærer jeg meg selv, da er min ære intet; det er min Fader som ærer meg.» Da han erklærer: «Før Abraham ble til, er jeg», gjør jødene et nytt mislykket forsøk på å ta hans liv. (8: 12, 54, 58) I sin skuffelse undersøker de senere en mann som Jesus på mirakuløst vis har latt få synet tilbake, og viser ham bort.

19. a) Hvordan omtaler Jesus sitt forhold til Faderen og sin omsorg for sine får? b) Hvordan svarer han jødene da de truer ham?

¹⁹ Jesus taler igjen til jødene, denne gangen om den gode hyrde som kaller sine får ved navn, og som setter sitt liv til for fårene, ’for at de skal ha liv i overflod’. «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» (10: 10, 16) Han sier til jødene at ingen kan rive fårene ut av hans Fars hånd, og at han og Faderen er ett. De forsøker igjen å steine ham i hjel. Som svar på deres beskyldning om at han har gjort seg skyldig i gudsbespottelse, minner han dem om at i Salmenes bok (82: 6) blir noen av jordens mektige personer omtalt som «guder», mens derimot han har omtalt seg selv som Guds Sønn. Han oppfordrer dem inntrengende til i det minste å tro hans gjerninger. — Joh. 10: 34.

20. a) Hvilket storslagent mirakel utfører Jesus deretter? b) Hva fører dette til?

²⁰ Fra Betania, som ligger i nærheten av Jerusalem, kommer det nå bud om at Lasarus, Marias og Martas bror, er syk. Da Jesus kommer dit, er Lasarus død og har allerede ligget fire dager i graven. Jesus utfører nå et storslagent mirakel ved å vekke Lasarus til live igjen, og dette får mange til å tro på ham. Det blir kalt sammen til spesielt møte i Sanhedrinet, hvor ypperstepresten Kaifas forutsier at det er bestemt at Jesus skal dø for folket. Da yppersteprestene og fariseerne legger opp råd om å slå ham i hjel, trekker han seg midlertidig bort fra den offentlige skueplass.

21. a) Hvordan reagerer folket og fariseerne på at Jesus rir inn i Jerusalem? b) Hvordan illustrerer Jesus sin død og hva som er formålet med den, og hva oppfordrer han sine tilhørere til?

²¹ Seks dager før påske kommer Jesus på sin vei til Jerusalem igjen til Betania og nyter et måltid i Lasarus’ hus. Dagen etter sabbaten, den 9. nisan, setter Jesus seg på et ungt asen og rir inn i Jerusalem mens mange mennesker hyller ham, og fariseerne sier til hverandre: «I ser at I intet utretter; se, all verden løper etter ham!» Ved lignelsen om hvetekornet viser Jesus at han må dø for at det skal bli frambrakt frukt til evig liv. Han ber sin Far om å herliggjøre sitt navn, og det høres en røst fra himmelen: «Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det.» Jesus oppfordrer sine tilhørere til å unngå mørket og vandre i lyset, ja, til å bli «lysets barn». Like før mørkets makter omslutter ham, kommer han med en kraftig oppfordring til folket om at de må tro på ham ’som et lys som har kommet til verden’. — 12: 19, 28, 36, 46.

22. Hvilket eksempel setter Jesus og hvilket nytt bud gir han under påskemåltidet?

²² Jesu avskjedsord til de trofaste apostler (13: 1—16: 33). Under påskemåltidet sammen med de 12 reiser Jesus seg, legger av seg sine klær og tar et linklede og et fat og begynner å vaske sine disiplers føtter. Peter kommer med innvendinger, men Jesus sier til ham at også han må få sine føtter vasket, og formaner disiplene til å følge dette eksempel på ydmykhet, for «en tjener er ikke større enn sin herre». Han taler om forræderen og sender deretter Judas bort. Etter at Judas har gått ut, begynner Jesus å tale fortrolig med de andre. «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — 13: 16, 34, 35.

23. Hvilket håp og hvilken lovt talsmann omtaler Jesus til trøst for sine etterfølgere?

²³ Jesus kommer med noen meget trøsterike ord for denne prøvens stund. De må tro både på Gud og på ham. I hans Fars hus er det mange rom, og han skal komme igjen og ta dem til seg. «Jeg er veien og sannheten og livet,» sier Jesus. «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Han trøster sine etterfølgere ved å si til dem at ved å vise tro vil de gjøre større gjerninger enn han gjør, og at han vil gi dem alt de ber om i hans navn, for at hans Far skal bli herliggjort. Han lover å gi dem en annen talsmann, «sannhetens Ånd», som skal lære dem alle ting og minne dem om alt han har sagt dem. De bør glede seg over at han går til sin Far, for sier han, «Faderen er større enn jeg». — 14: 6, 17, 28.

24. Hvordan redegjør Jesus for forholdet mellom apostlene og han selv og Faderen, og hvilke velsignelser bringer dette forholdet dem?

²⁴ Jesus taler om seg selv som det sanne vintre og om sin Far som vingårdsmannen. Han oppfordrer dem til å bli i forening med ham og sier: «Derved er min Fader herliggjort at I bærer megen frukt, og I skal bli mine disipler.» (15: 8) Og hvordan kan deres glede bli fullkommen? Jo, ved at de elsker hverandre, liksom han har elsket dem. Han kaller dem venner. For et enestående forhold! Verden vil komme til å hate dem som den har hatet ham, og den vil komme til å forfølge dem, men Jesus skal sende talsmannen til å vitne om ham og til å veilede dem til hele sannheten. Deres nåværende sorg skal bli til glede når han ser dem igjen, og ingen skal ta deres glede fra dem. Han sier så disse trøsterike ordene til dem: «Faderen selv elsker eder, fordi I har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.» Ja, de skal bli atspredt, men, sier Jesus, «dette har jeg sagt til eder for at I skal ha fred i meg. I verden har I trengsel; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden». — 16: 27, 33.

25. a) Hva erkjenner Jesus i en bønn til sin Far? b) Hva ber han om med hensyn til seg selv, sine disipler og dem som ved deres ord kommer til å vise tro?

²⁵ Jesus ber for sine disipler (17: 1—26). I en bønn til sin Far erkjenner Jesus: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» (NW) Ettersom Jesus har fullført sitt tildelte arbeid på jorden, ber han nå om å bli herliggjort hos sin Far med den herlighet han hadde før verden var til. Han har åpenbart Faderens navn for sine disipler og ber ham bevare dem ’på grunn av sitt eget navn’. (NW) Han ber ikke Faderen om å ta dem ut av verden, men å bevare dem fra den onde og hellige dem ved sitt sannhetsord. Han lar sin bønn også omfatte alle dem som i framtiden kommer til å tro ved at de får høre disse disiplers ord, for «at de alle må være ett, liksom du, Fader, i meg, og jeg i deg, at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg». Han ber at også disse må få del med ham i hans himmelske herlighet, for han har kunngjort dem Faderens navn for at Faderens kjærlighet kan være i dem. — 17: 3, 11, 21.

26. Hva sier beretningen angående pågripelsen og forhøret av Jesus?

²⁶ Kristus forhøres og pelfestes (18: 1—19: 42). Jesus og hans disipler går nå til en hage på den andre siden av Kedron-dalen. Dit kommer Judas med en gruppe soldater og forråder Jesus, som overgir seg uten motstand. Peter forsvarer ham imidlertid med et sverd og blir refset: «Skal jeg ikke drikke den kalk min Fader har gitt meg?» (18: 11) Jesus blir deretter ført bundet av sted til Annas, den fungerende yppersteprests svigerfar. Johannes og Peter følger like bak, og Johannes sørger for at de kommer inn i yppersteprestens gård, hvor Peter tre ganger benekter at han kjenner Kristus. Jesus blir først forhørt av Annas og deretter av Kaifas, den fungerende yppersteprest. Han blir så ført til den romerske landshøvding Pilatus for å forhøres på nytt, og jødene krever at han skal dømmes til døden.

27. a) Hvilke spørsmål angående kongeverdighet og makt blir stilt av Pilatus, og hvordan kommenterer Jesus dette? b) Hvem har jødene valgt som sin konge?

²⁷ På Pilatus’ spørsmål: ’Er du konge?’ svarer Jesus: «Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten.» (18: 37) Pilatus, som ikke finner noe som han virkelig kan anklage Jesus for, foreslår å gi ham fri, ettersom det er skikken å gi en eller annen fange fri i påsken, men jødene ber om at røveren Barabbas må frigis i stedet. Pilatus lar Jesus hudstryke og forsøker igjen å gi ham fri, men jødene roper: «Korsfest, korsfest [pelfest ham! Pelfest ham!, NW]! . . . fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» Da Pilatus sier til Jesus at han har makt til å pelfeste ham, svarer Jesus: «Du hadde ingen makt over meg hvis det ikke var gitt deg ovenfra.» Igjen roper jødene: «Bort, bort med ham! Korsfest [pelfest, NW] ham! . . . Vi har ingen annen konge enn keiseren.» Da overgir Pilatus ham til å pelfestes. — 19: 6, 7, 11, 15.

28. Hva finner sted på Golgata, og hvilke profetier blir oppfylt ved det som skjer der?

²⁸ Jesus blir ført «til det sted som kalles Hodeskalle-stedet, på hebraisk Golgata» og blir pelfestet mellom to andre. Over ham fester Pilatus følgende innskrift: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge,» skrevet på hebraisk, latin og gresk, for at alle skal se den og lese den. (19: 17, 19) Jesus overlater sin mor til Johannes’ omsorg, og etter å ha fått noe eddik utbryter han: «Det er fullbrakt.» Så bøyer han hodet og oppgir ånden. (19: 30) Som en oppfyllelse av profetiene kaster soldatene som foretok pelfestingen, lodd om hans klær, de lar være å bryte hans bein, og de stikker ham i siden med et spyd. (Joh. 19: 24, 32—37; Sl. 22: 19; 34: 21; 22: 18; Sak. 12: 10) Josef fra Arimatea og Nikodemus bereder deretter Jesu legeme til jordeferd og legger det i en ny grav som er nær ved.

29. a) Ved hvilke anledninger viser den oppstandne Jesus seg for sine disipler? b) Hva påpeker Jesus i sine siste ord til Peter?

²⁹ Den oppstandne Kristus viser seg (20: 1—21: 25). Johannes’ beretning om de ting som fant sted i forbindelse med Kristus, slutter med den gledelige kunngjøringen av oppstandelsen. Maria Magdalena finner graven tom, og Peter og en annen disippel (Johannes) løper dit og finner at bare linklærne og hodeduken ligger der. Maria, som har stått i nærheten av graven, snakker med to engler og deretter med en mann som hun tror er urtegårdsmannen. Da han svarer: «Maria!» gjenkjenner hun ham straks som Jesus. Deretter viser Jesus seg for sine disipler bak lukkede dører og forteller dem om den kraft de skal få ved hellig ånd. Tomas, som ikke var til stede, nekter å tro på dette, men åtte dager senere viser Jesus seg igjen og gir ham det beviset som får ham til å utbryte: «Min Herre og min Gud!» (20: 16, 28) Noen dager senere viser Jesus seg igjen for sine disipler, som nå oppholder seg ved Tiberiassjøen, sørger ved et mirakel for at de får en mengde fisk, og holder måltid sammen med dem. Tre ganger spør han Peter om han elsker ham. Da Peter holder fast ved at han gjør det, kommer Jesus med følgende tydelige befaling: «Fø mine lam!» «Vokt mine får!» «Fø mine får!» Deretter forutsier han med hva slags død Peter skal herliggjøre Gud. Peter stiller et spørsmål angående Johannes, og Jesus svarer: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva kommer det deg ved?» — 21: 15—17, 22.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

30. Hvordan kan en si at Johannes legger spesiell vekt på dette med kjærlighet?

³⁰ Johannes’ evangelium, som er så kraftfullt i sin likeframhet og så overbevisende i sin inngående, gripende skildring av Ordet, som ble Kristus, gir oss et nærbilde av Guds salvede Sønn slik han var i ord og gjerning. Trass i at Johannes har en meget enkel stil og et meget lite ordforråd, noe som er i samsvar med at han var en ’ulærd og leg’ mann, er det likevel en veldig kraft i hans uttrykksmåte. (Ap. gj. 4: 13) Hans evangelium når de største høyder i sin kunngjøring av det fortrolige og kjærlige forhold som rår mellom Far og Sønn, og av det velsignede, kjærlige forhold som de kommer i som er i forening med dem. Johannes bruker ordene «kjærlighet» og «elske» oftere enn de andre evangelieskribentene til sammen.

31. Hvilket forhold blir understreket gjennom hele evangeliet, og hvilken uttalelse utgjør et høydepunkt i beskrivelsen av dette forholdet?

³¹ For et enestående forhold det var i begynnelsen mellom Ordet og Gud, Faderen! Gud bestemte det slik at «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet — en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far — full av nåde og sannhet». (Joh. 1: 14) Gjennom hele beretningen blir det deretter understreket av Jesus at hans forhold til Gud var et forhold preget av ubetinget lydighet mot Faderens vilje. (4: 34; 5: 19, 30; 7: 16; 10: 29, 30; 11: 41, 42; 12: 27, 49, 50; 14: 10) Hans beskrivelse av dette fortrolige forhold når sitt storslagne høydepunkt i den gripende bønnen som er gjengitt i det 17. kapittel i Johannes’ evangelium, hvor Jesus sier til sin Far at han har fullbyrdet den gjerning som Faderen har gitt ham å gjøre på jorden, og tilføyer: «Og nå, herliggjør du meg, Fader, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til!» — 17: 5.

32. Ved hvilke uttalelser viser Jesus hvilket forhold han står i til sine disipler, og at han er den eneste kanal hvorigjennom Gud vil velsigne menneskene med liv?

³² Og hva så med Jesu forhold til sine disipler? Oppmerksomheten blir stadig rettet mot den rolle Jesus spiller som den eneste kanal hvorigjennom Gud velsigner både disse og alle mennesker for øvrig. (14: 13, 14, NW; 15: 16; 16: 23, 24) Han blir omtalt som «Guds lam», «livsens brød», «verdens lys», «den gode hyrde», «oppstandelsen og livet», «veien og sannheten og livet» og «det sanne vintre». (1: 29; 6: 35; 8: 12; 10: 11; 11: 25; 14: 6; 15: 1) Det er ved hjelp av lignelsen om «det sanne vintre» at Jesus gjør kjent den enestående enhet som rår ikke bare mellom hans sanne etterfølgere og ham selv, men også mellom disse og Faderen. Ved å bære megen frukt vil de herliggjøre sin Far. «Liksom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket eder; bli i min kjærlighet,» er det råd Jesus gir. — Joh. 15: 9.

33. Hvordan gir Jesus i en bønn uttrykk for hva som er hensikten med hans tjeneste?

³³ Og hvor inderlig ber han ikke deretter til Jehova om at alle disse elskede, også ’de som ved deres ord kommer til å tro på ham’, må være ett med hans Far og ham selv og helliget ved sannhetens ord! Ja, hele formålet med Jesu tjeneste blir på en storslagen måte uttrykt i de siste ordene av denne bønnen til hans Far: «Jeg har kunngjort dem ditt navn, og jeg vil kunngjøre dem det, for at den kjærlighet hvormed du har elsket meg, skal være i dem, og jeg i dem.» — 17: 17, 20, 26.

34. Hvilken nyttig veiledning gir Jesus med hensyn til hvordan en skal kunne overvinne verden?

³⁴ Selv om Jesus skulle forlate sine disipler i verden, skulle han ikke forlate dem uten at de skulle få en talsmann, «sannhetens Ånd». Han ga dem dessuten betimelig veiledning med hensyn til deres forhold til verden og viste dem hvordan de skulle seire som «lysets barn». (14: 16, 17; 3: 19—21; 12: 36) «Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler,» sa Jesus, «og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» Til mørkets barn sa han derimot: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han . . . står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham.» La oss da alltid være fast besluttet på å stå fast i sannheten, ja, å «tilbe Faderen i ånd og sannhet» og hente styrke fra følgende ord av Jesus: «Vær frimodige! jeg har overvunnet verden.» — 8: 31, 32, 44; 4: 23; 16: 33.

35. a) Hvordan har alt dette tilknytning til Guds rike? b) Hvordan gir Johannes’ evangelium oss god grunn til å være lykkelige og takknemlige?

³⁵ Alt dette har også tilknytning til Guds rike. Jesus kom med følgende vitnesbyrd da han ble forhørt: «Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden.» Som svar på Pilatus’ spørsmål sa han så: «Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (18: 36, 37) Ja, lykkelige er de som lytter og blir «født på ny» og får «komme inn i Guds rike» i forening med Kongen. Lykkelige er de «andre får» som lytter til denne Hyrdes og Konges røst og oppnår liv. Ja, det er god grunn til å være takknemlig for at Johannes’ evangelium ble tilveiebrakt, for det ble skrevet «for at I skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at I ved troen skal ha liv i hans navn». — 3: 3, 5; 10: 16; 20: 31.

[Fotnote]