at det var «ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved [hans] Ånd». — Sak. 4: 6.

Det er nødvendig at de eldste gir god undervisning, taler på en oppmuntrende måte og setter et godt eksempel, hvis Guds ånd skal kunne styrke medlemmene av menigheten. Hvorfor det? Jo, for i dag gir ikke Guds ånd mirakuløs kunnskap til de enkelte kristne. Den virker som en påminner og en lærer. Ånden påminner ved at den hjelper en kristen til å huske det han alt har lært fra Bibelen, og underviser ved at den setter ham i stand til å forstå hvordan de opplysninger han nå husker, bør brukes eller anvendes. (Joh. 14: 26) I samme utstrekning som en kristen vet hva som finnes i Bibelen, kan han følgelig, ved Guds ånds hjelp, gjøre sannheten kjent for andre og hjelpe dem til å leve i samsvar med sannheten. Og der det er få eldste, kan de oppfordre menighetstjenerne og andre modne kristne til å være med på å bygge opp menigheten med bibelsk kunnskap.

Alle menighetens møter bør tjene til å gi videre opplysninger som kan hjelpe alle til å ’skinne som lys’, både i ord og i gjerning. Møtene bør derfor forberedes omhyggelig, slik at de kan gi lærdom og holde interessen fanget hos dem som er til stede. De eldste kan også undervise når de besøker medlemmer av menigheten i deres hjem, når de snakker med dem før og etter møtene, og når de går sammen med dem og kunngjør det «gode budskap» offentlig.

Hvis altså en menighet skal kunne tjene som en «lysestake» i et lokalsamfunn, må dens medlemmer kjenne og forstå Bibelen, slik at Guds ånd kan være til størst mulig hjelp ved å påminne og ved å undervise. Ettersom Guds ånd er hellig, vil den naturligvis bare virke på dem som har en ren stilling innfor den Høyeste, på mennesker som holder seg åndelig våkne og har en ekte kjærlighet til sine medmennesker, især til sine medtroende. Gjør du ditt for at «lysestaken» på ditt hjemsted kan skinne klart, til pris for Jehova Gud og i lojal lydighet mot Jesus Kristus, overhodet for den kristne menighet?

Spørsmål fra leserne

● Hvem er den «Herre» som er omtalt i Romerne 10: 12 — Herren Jesus Kristus eller Herren Jehova?

Romerne 10: 12 lyder: «Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham.» Sammenhengen gir oss ikke grunnlag for å fastslå med sikkerhet hvem denne «Herre» er.

I århundrenes løp har bibelforskerne ikke vært enige om hvorvidt Paulus siktet til Herren Jesus Kristus eller Herren Jehova. I Romerne 10: 9 er det Jesus Kristus som blir omtalt som Herre, og med uttalelsen i Romerne 10: 11, «hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme», som er et sitat fra Esaias 28: 16, siktes det også til Jesus. Hvis det som står i Romerne 10: 11, kan knyttes direkte sammen med den Herre som er nevnt i Romerne 10: 12, må denne Herre være Jesus Kristus.

I Romerne 10: 9 sier Paulus på den annen side at vi ’i vårt hjerte må tro at Gud oppvekte Jesus fra de døde’. Det viser at det også er nødvendig å tro på Jehova Gud for å bli frelst. I Romerne 10: 13 leser vi dessuten: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst,» og dette er et sitat fra Joel 3: 5, hvor den hebraiske grunntekst bruker navnet Jehova. Hvis den Herre som skal påkalles ifølge Romerne 10: 12, er den samme som den Herre som er omtalt i Romerne 10: 13, må det altså være Jehova Gud Paulus sikter til. Tanken ville da være den samme som den som kommer til uttrykk i Romerne 3: 29: «Er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers.»