Bibelens sannhet viser veien til trygghet
— Rapport fra Den dominikanske republikken
MELLOM øyene Cuba og Puerto Rico i Det karibiske havet ligger øya Hispaniola eller Haiti. De østlige to tredjedelene av denne øya utgjør Den dominikanske republikken. Jorden her får mye vann, noe som fører til et bra jordbruk. Noen av jordbruksproduktene er sukkerrør, kaffe, kakao, papaya, banan, mango og ananas.
Menneskene i Den dominikanske republikken er vennlige og liker å innlede livlige samtaler. De gestikulerer med hendene og hodet, ja, med hele kroppen. Mange dominikanere er protestanter, men de fleste tilhører den romersk-katolske kirke, i likhet med de europeiske kolonistene som kom til øya Hispaniola fra Spania på 1400-tallet.
Hvordan ville de hjertelige og ydmyke menneskene i dette karibiske landet reagere på Bibelens sannhet? Den 1. april 1945 begynte misjonærer fra Vakttårnets bibelskole Gilead å undersøke dette. De tok inn på et hotell midt i Santo Domingo, og den samme dagen drog de ut for å finne en lege som hadde gitt uttrykk for at han var interessert i å studere Bibelen. De hadde fått adressen hans mens de bodde i New York. De fant fram til legen, og han tok imot tilbudet om bibelstudium. En nabo deltok i disse drøftelsene. Dette førte til at Juan Pedro Green og Moisés Rollins ble de første dominikanere som ble Jehovas vitner.
Arbeidet med å dele Bibelens sannhet med dominikanerne ble ikke begrenset til Santo Domingo. Snart ble det utvidet til å omfatte de indre deler av landet. Misjonærene arbeidet seg nordover til Santiago, den nest største byen i republikken. Så drog de videre nordover til Puerto Plata ved kysten. På disse stedene var det mange som gledet seg over å høre bibelske sannheter som de aldri hadde hørt i kirken.
Kort tid etter at Jehovas vitner begynte å forkynne i Den dominikanske republikken, kunne de glede seg over et besøk av N. H. Knorr og F. W. Franz, daværende president og visepresident for Selskapet Vakttårnet. Som et resultat av dette besøket ble flere misjonærer sendt til landet. Med tiden ble det opprettet misjonærhjem i Santiago, Puerto Plata, San Francisco de Macoris, La Romana og San Pedro de Macorís.
I slutten av 1 946 var det 28 vitner i republikken. Ettersom flertallet av innbyggerne her ikke engang var kjent med grunnleggende bibelske læresetninger, lød det budskapet som vår lille gruppe forkynte, fremmed. Antallet av vitner vokste langsomt til å begynne med. Ja, deres arbeid ble møtt med alvorlig motstand kort tid etter at det ble påbegynt. Men ’i trengselstider ble Jehova deres trygge høyde’, som salmisten David sa. — Sal. 9: 10, NW.
Jesu Kristi etterfølgere inntar en nøytral holdning til politiske spørsmål og konflikter. På grunn av dette venter de å bli forfulgt noen steder. (Joh. 15: 18—20) Motstanden mot Jehovas vitner i Den dominikanske republikken begynte i 1948. Den gang hersket diktatoren Rafael Trujillo. I 1948 tok et framstående medlem av Trujillos Partido Dominicano (Det dominikanske parti) imot det bibelske budskap som Jehovas vitner forkynner, og foretok betydelige forandringer i sitt liv. Han begynte modig å dele Bibelens budskap med andre i sin hjemby, San Cristobal. Høyere myndighetspersoner på stedet mislikte det at folk reagerte så positivt på dette budskapet. En katolsk prest og noen journalister begynte å tale imot Jehovas vitners virksomhet. I juni 1950 ble det utstedt et offisielt forbud mot vitnene. Forbudet ble opphevet i 1956, men bare et år senere ble det innført på nytt. Det ble ikke fjernet før i 1960.
Tjeneste under forbud
Fikk forbudet Jehovas vitner til å slutte å forkynne Bibelens sannhet? Nei, tvert imot. Arbeidet gikk framover. Som tidligere nevnt var det 28 vitner i Den dominikanske republikken i 1946. Da forbudet ble opphevet i 1960, hadde dette antallet gått opp til 460.
Årene 1961 og 1962 var en tid med reorganisering. Selskapet Vakttårnet ordnet med at reisende tilsynsmenn begynte å besøke og styrke menighetene. I 1961 ble det sendt ut 17 heltidsevangelister til deler av republikken hvor det tidligere ikke var blitt forkynt. Disse anstrengelsene viste seg å bære frukt, og i 1963 var det over 1000 dominikanere som viste at de verdsatte salmistens ord: «Du, [Jehova], bare du lar meg hvile trygt.» — Sal. 4: 9.
Forkynnelse i landdistriktene
I 1973 ble det gitt bibelsk undervisning i alle byene i dette landet. I desember det året traff Selskapet tiltak med tanke på at folk som bodde i avsidesliggende landdistrikter, skulle få sitt åndelige behov dekket. Mange menigheter fikk brev, der forkynnere ble invitert til å tilbringe to måneder for å forkynne i slike landdistrikter. Nitten «alminnelige pionerer» (heltidsforkynnere) meldte seg frivillig til denne spesielle tjeneste. Mellom desember 1973 og januar 1977 ble grupper organisert og sendt til steder hvor Jehovas vitner tidligere ikke hadde forkynt, eller bare hadde forkynt i liten utstrekning. Hvordan tilrettela disse frivillige sitt arbeid? Én av dem forteller:
«Først slo vi oss ned på et sentralt sted i det område hvor vi skulle forkynne. Vi leide et gammelt ’kjøkken’ (en liten hytte med stråtak). Der slo vi oss ned med en liten seng, en bordkomfyr, en trykkoker og annet utstyr. Vi stod tidlig opp hver dag, spiste en solid frokost og utstyrte oss med mye litteratur som forklarer grunnleggende bibelske læresetninger. Først på dagen var vi helt nedlesset med litteratur. Men dette varte ikke lenge. Folk likte å høre om Guds Ord. Etter hvert som vi fortsatte å forkynne, ble kartongene med litteratur lettere.
Etter at vi hadde brukt en dag på å forkynne Bibelens budskap og levere litteratur til folk, brukte vi en dag til å foreta gjenbesøk hos dem som viste interesse. Fordi folk på landet hadde lite penger, byttet vi bibelske publikasjoner mot kyllinger, egg og frukt. Takket være Jehova behøvde vi aldri å sulte.»
Folks reaksjon i disse avsidesliggende strøkene var bemerkelsesverdig. For mange av dem var dette første gang at noen leste for dem fra Bibelen. I enkelte tilfelle hadde religiøse ledere sagt til folk at Jehova er Djevelen. De ble svært overrasket da de fikk lese slike skriftsteder som dette: «Så folk kan vite at du, hvis navn er Jehova, du alene er den Høyeste over hele jorden.» «[Jehova] er min kraft og styrke, og han er blitt min redning.» (Sal. 83: 19, NW; Jes. 12: 2) Enkelte steder var interessen så stor at offentlige møter ble arrangert. På ett sted var 68 personer til stede. De hadde et så sterkt ønske om å lære mer om Guds Ord at de tilbød seg å leie et hus for å «opprette en kirke». De hadde et oppriktig ønske om å oppnå åndelig trygghet. «Noen gråt da vi drog,» forteller en av pionerene. Nå er det igjen lagt planer med tanke på å dra ut og forkynne på disse stedene.
Ved en anledning sa Jesus til sine tilhørere: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.» (Matt. 11: 28) Mange mennesker i Den dominikanske republikken oppnår en slik hvile og åndelig trygghet mens Jehovas vitner fortsetter å forkynne det «gode budskap» i dette landet. — Matt. 24: 14, NW.