Hvordan vi kan unngå å bli frafalne i dag

1. Hvordan kan vi unngå beskyldninger om løgnaktighet og forvrengning, og hvilke spørsmål blir her stilt?

HVIS vi ønsker å unngå å bli frafalne, må vi unngå dem som er frafalne. Og for å kunne unngå dem, må vi vite hvem de er. Ja, vi kan la dem gi seg selv til kjenne. Da kan ingen beskylde oss for å være fordomsfulle eller forvrenge sannheten eller fare med løgn, noe de kanskje ville gjøre hvis vi med våre egne ord uttalte oss om den åndelige tilstand kristenhetens ortodokse trossamfunn befinner seg i. La disse systemers religiøse ledere selv uttale seg om dette og fastslå disse institusjoners åndelige verd. La dommen falle på det grunnlag Jesus nevnte: «Etter din egen munn dømmer jeg deg, du dårlige tjener!» La oss følge den regel Jesus fastslo: «Etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.» Vil de ord som utgår av deres egen munn, vitne om at de tilsvarer det trofaste mindretall blant israelittene, eller vil de fordømme dem og vise at de er en parallell til det forbilledlige folks frafalne flertall? Hvilken rolle spiller kristenhetens ortodokse trossamfunn i oppfyllelsen av de profetiske dramaer som ble utspilt av israelittene i fortiden? — Luk. 19: 22; Matt. 12: 37.

2, 3. Hvilke feil finner to prester ved kristenhetens åndelige føde, og har det rådet slike forhold før?

² Skaffer de til veie nærende åndelig føde? Dr. Pettingill uttalte ved en anledning: «Den religiøse lære som blir servert nå, er en forbannelse og ikke en velsignelse. Det meste av den er falsk religion som ignorerer Kristi lære.»^a Biskop Pardue har kommet med denne beklagelsen: «Den ondartede sykdommen våre ortodokse amerikanske kirkesamfunn lider av, skriver seg fra den tærende vantro som har vannet ut våre overbevisninger i den grad at vår religion for en stor del bare er blitt et spørsmål om skikker og tradisjoner. På den ene siden er den nedbrytende bibelkritikk blitt så alminnelig utbredt at mange av oss moderne geistlige knapt nok vet hva vi tror. Og på den annen side har vi gått så sterkt inn for dyrkelsen av intellektuelle kultuser og klisjéer at vi ikke lenger våger å tro på de overnaturlige makter.»^b

³ På Esaias’ tid ble frafalne religiøse mennesker refset fordi de vannet ut Jehovas sannhet, som ble symbolisert ved vin, for selv om de holdt seg nær til Gud med sin munn og æret ham med sine lepper, ble det sagt om dem at «deres hjerter er langt borte; etter som deres religion er en parodi, bare tradisjoner som de har lært seg utenat». På Paulus’ tid var det mange som ’forfalsket Guds ord’ og dyrket det menneskelige intellekt, og han minnet dem derfor om Jehovas advarsel: «Jeg vil få de vises visdom til å forgå, og de intellektuelles intelligens vil jeg feie til side.» Paulus stilte videre dette spørsmålet: «Har ikke Gud gjort verdens visdom til dårskap?» Men vår tids prester vanner ut Guds Ord med verdslig visdom og har så stor ærefrykt for denne verdens intellektuelle at de ikke våger å forkynne Bibelens lære om de overnaturlige makter. Ja, «menneskefrykt fører i snare, men den som setter sin lit til [Jehova], han blir berget». — Es. 29: 13, Mo; 2 Kor. 4: 2; 1 Kor. 1: 19, 20, NW; Ordspr. 29: 25; Es. 1: 22.

4. Hvilken innrømmelse kommer en prest med, og hvordan kan en slik situasjon oppstå?

⁴ Etter å ha virket ved en og samme kirke i 35 år, uttalte en fremstående prest: «Det foregår en utglidning i min kirke, og mine trosfeller vil ikke gjøre noe ved det. Vet dere hva som feiler min kirke? Mine sognebarn liker meg, men de elsker ikke Gud.»^c Det er innlysende at hvis presten gjenspeiler det sanne lys fra Jehova, så vil menigheten bli fylt av kjærlighet til Gud og ikke komme på avveier, men hvis presten gjenspeiler menneskelig visdom, er det nødt til å føre til beundring og opphøyelse av skapninger. Jesus rettet følgende advarsel til fariseerne, en gruppe mennesker som gjorde stort nummer av seg selv: «Det som er høyt i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud.» Og Paulus advarte mot dem som «byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen framfor skaperen». — Luk. 16: 15; Rom. 1: 25.

5. Hvordan er den tradisjonelle ortodokse presteutdannelse av i dag en fiasko, og hvilken parallell til dette fantes på Jesu tid?

⁵ Hvorfor svikter så mange moderne prester når det gjelder å tilveiebringe nærende føde som inngir menneskene kjærlighet til Jehova? En skribent i det amerikanske bladet The Christian Century hevder at deres opplæring må bære skylden for at de svikter sin oppgave. «Hvorfor hender det så ofte at en mann som er varm eller kanskje til og med brennende i sin overbevisning når han begynner på et teologisk fakultet, kommer ut derfra lunken eller kanskje til og med kald? For noen av de største og mest intellektuelt pregede fakulteters vedkommende er forholdet det at et rystende stort antall av studentene (over en fjerdepart, er det blitt meg fortalt) aldri noensinne begynner i prestetjenesten. Kommer dette bare av at de som ikke passer til oppgaven, faller fra — at de som ikke har de nødvendige kvalifikasjoner intellektuelt sett, blir sjaltet ut? Eller skyldes det hovedsakelig åndelig svikt fra fakultetenes side? . . . Det gjør meg bekymret å tenke på hva fakultetene gjør med så mange av dem.»^d Mange mennesker sier at Jehovas vitner må ta eksamen ved et teologisk fakultet for å bli kvalifisert til å være Ordets tjenere. Men hvorfor skulle de gå der og utsette seg for å få sin brennende nidkjærhet for Jehova avkjølt? Kristus betrakter lunkenhet som en grunn til å vise folk bort fra tjenesten: «Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kald eller varm; gid du var kald eller varm! Derfor, da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.» Hverken Kristus eller hans apostler og disipler studerte ved sin tids anerkjente religiøse skoler, men likevel gjorde de det utmerket i sin tjeneste. Derimot studerte de skriftlærde og fariseerne og sadduseerne ved slike skoler, men de kom sørgelig til kort som Ordets tjenere. — Åpb. 3: 15, 16.

6. Hvilke innrømmelser blir gjort med hensyn til frafall og åndelig sykdom?

⁶ Mange prester i vår tid innrømmer at de kommer sørgelig til kort, og erkjenner at deres religion representerer et frafall fra sann kristendom. Dr. Robert J. McCracken har sagt at de kristne «må se den kjensgjerning i øynene at en stor del av de 680 000 000 kristne i verden praktisk talt bare er kristne i navnet, og at de i noen tilfelle er uvitende om hva kristendommen står for, og i mange flere tilfelle er kalde og likegyldige». Deres religion stemplet han i samme forbindelse som «en annenhånds religion».^e Den utbredte åndelige sykdom fikk en bønnekomité som var nedsatt i forbindelse med en omfattende vekkelseskampanje i Skottland, til å skrive følgende på bønnekort som det ble delt ut store mengder av: «La oss be om at kirken først må angre og omvende seg; at vi som kristne må få øynene åpnet for hvor dårlig vi har representert Gud, hvor sterkt vi har bidratt til å vende menneskene bort fra hans veier, og hvor skammelig vi har berøvet våre barn den gledens arv de kunne ha fått; at vi må bli klar over på hvilket lavt nivå i forhold til Guds løfter vi har slått oss til ro med å leve; og la oss be om kraft til å snu om fra det bønneløse, gledeløse og fattige liv vi har ført, og til å skamme oss over det tørre og innholdsløse budskap vi altfor ofte har forkynt.»^f

7. Hvordan har ortodokse tilbedere på Jesu tid og i våre dager gjort Bibelen til intet?

⁷ På Jesu tid rådet det en åndelig hungersnød som hadde tappet folket for dets åndelige styrke. De filosofiske betraktninger og de overleveringer menneskene var blitt foret med i lange tider, ga dem ingen styrke, men gjorde Guds ord til intet, som Jesus sa: «I har gjort Guds lov til intet for eders vedtekts skyld. I hyklere! rett spådde Esaias om eder da han sa: Dette folk ærer meg med leppene; men deres hjerte er langt borte fra meg; men de dyrker meg forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.» Og Paulus ga denne advarsel: «Se til at det ikke må være noen som gjør eder til sitt rov ved verdslig visdom [filosofi, NW] og tomt bedrag, etter menneskenes lære [tradisjon, NW], etter verdens barnelærdom og ikke etter Kristus.» (Matt. 15: 6—9; Kol. 2: 8) Noen av de hedenske læresetninger og tradisjoner og lærde filosofiske betraktninger som ble dosert i fortiden, blir også dosert i vår tid, og med det samme resultat, nemlig at Bibelen kommer i vanry. Baptist-avisen The Watchman-Examiner sa en gang: «Den kristne kirke har ofte benektet at Gud har åpenbart seg for menneskene, ved å erstatte hans åpenbaring med utviklingslæren, en forherdet samvittighet og en bibel som den har svekket og gjort kraftløs. Det er den kristne kirke som har glemt Gud og . . . avlet en hærskare av bibelfornektere.»^g

8. Hva viser at den religiøse vekkelse som nå pågår mange steder i verden, er verdiløs?

⁸ Men hvordan forholder det seg med den religiøse vekkelse som nå pågår mange steder i verden? En sekretær innen den presbyterianske kirke i Amerika uttrykte det slik: «Den såkalte vekkelse som går over Amerika, er ikke ekte eller permanent. Det later til at de fleste mennesker ønsker Gud av samme grunn som man ønsker å ha en varmeflaske om natten — bare for å hjelpe seg ut av en midlertidig ubehagelig tilstand.» Han fortsatte: «Statistikken forteller om et folk som blir mer og mer kristent. Avisenes nyhetsstoff forteller om et folk som blir mer og mer ukristelig.»^h Følgende ord av Jesus passer like godt nå som dengang han uttalte dem: «Således bærer hvert godt tre gode frukter, men det dårlige tre bærer onde frukter. Derfor skal I kjenne dem av deres frukter.» Jesus rådet dem som tenkte på å gå inn for kristendommen, til å gjøre et overslag over hva det ville koste dem, men i dag er det mest vanlig at folk gjør et overslag over hva de kan vinne på det. Hvilket utbytte vil jeg få av det? Vil det gi meg fred i sinn og sjel eller bevirke at det går meg godt i forretningslivet? Det skal mer til enn en psykolog i presteklær for å utgjøre en Ordets tjener. Sanne kristne har det ikke så travelt med å gjøre folk skikket til å klare seg i dette liv at de ikke får tid til å gjøre dem skikket til å leve det neste liv, det sanne liv, livet i Jehovas nye verden. — Matt. 7: 17, 20; 1 Tim. 6: 17—19.

Frafall til verdslighet

9, 10. På hvilken måte har verden seiret over religiøse mennesker i fortiden, og hvordan har den gjort det nå?

⁹ På grunn av feilaktig åndelig føde er kristenhetens trossamfunn åndelig syke, og fordi de er åndelig syke, kan de ikke holde stand mot verden. De synker ned i verdslighet, trer inn i et nært forhold til verden og blir dens treller. De kan ikke motstå dens påvirkning. Akkurat som jødene før Kristi tid falt fra den sanne tilbedelse og innledet forbindelser med hedenske folkeslag, og akkurat som jødene på Kristi tid forkastet ham og ropte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren,» slik inngår også vår tids ortodokse religiøse samfunn vennskap med denne verden. De religiøse ledere innrømmer dette.

¹⁰ Jesus sa at han seiret over verden, men de fleste som nå hevder at de følger ham, er blitt beseiret av verden. Det religiøse amerikanske tidsskriftet The Christian Century innrømmer: «Det er en utbredt oppfatning at religion er noe som først og fremst skal gi trøst og trygghet. Kristendommen i det tjuende århundre har tapt sitt strenge preg. For de fleste av oss innebærer den ikke noe kors, intet avhold, ingen undertvingelse av kjødet til fordel for ånden. Når folk betrakter kirken og dens program, får de ikke inntrykk av at kristendommen er en tro for helter, eller at det innebærer noen fare å anta den’. . . . Men det var det vanlige inntrykk de kristne i det første århundre hadde. Det betydde noe å være en kristen den gangen, og det kostet noe også. Ingen som levde fra 30 e. Kr. til 313 e. Kr. betraktet kristendommen som en behagelig religion. Det var en tro for helter.»ⁱ Hvordan kan en som er beseiret av verden, være av Gud? «Alt det som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» Men etter som troen kommer ved at man hører Bibelens sannhet, kan man ikke ha en seierrik tro hvis man er blant de åndelig syke som ikke tilegner seg Bibelens sannhet. — 1 Joh. 5: 4; Rom. 10: 14, 17; Heb. 11: 1.

11. Hvordan beskrev en prest den fryktsomhet som råder i de alminnelig anerkjente religiøse samfunn, og hvilken feilaktig oppfatning om Kristus motsa han?

¹¹ Dr. McCracken peker på hvor fryktsomme de menneskene, er som har slått seg til ro i de alminnelig anerkjente religiøse samfunn, og hvor redde de er for å støte an mot tidens populære strømninger: «Om vi som tilhører kirken, bare var mindre bundet av konvensjonelle hensyn, mindre rotfestet i tradisjoner og mindre redd for nye innslag! Det ville være strålende om vi kunne komme ut av den gamle tralten, fri oss for banaliteter, bryte med en del mosegrodde tradisjoner, si og gjøre uventede ting, ryste enkelte mennesker i stedet for å sy puter under armene på dem, bytte ut fløyten med en basun. . . . I dag passer vi oss omhyggelig for å ta noe standpunkt før vi vet hvilken vei vinden blåser.»^j Med enda større frimodighet uttaler den samme teologen: «Det er liten futt i vår tids religion. Den støter neppe noen. Som regel er de religiøse samfunn altfor fryktsomme til å gjøre sin innflytelse gjeldende utenfor sin egen begrensede krets. Når det gjelder de fleste stridsspørsmål av almen interesse, ivrer de etter å forsone og jenke seg etter staten og verden i det store og hele. . . . Det er grunnen til at all slags urettferdighet, undertrykkelse og umoral kan florere rett for øynene på dem. Svært mange mennesker forestiller seg Mesteren som en mild og saktmodig sjel som gikk omkring og utøste velsignelser over alle. . . . Han gikk tvert imot omkring og voldte kraftig anstøt blant alle slags mennesker i alle livsstillinger — sine slektninger, disiplene, de skriftlærde og fariseerne og folk med hevdvunne interesser som for eksempel pengevekslerne i templet.»^k

12. Hvilke skriftsteder viser at verdslighet er utroskap?

¹² Jesus erklærte: «Mitt rike er ikke av denne verden.» Disippelen Jakob sa at et av kravene i forbindelse med en ren og usmittet gudsdyrkelse er «å holde seg selv uplettet av verden», og han fordømte på det kraftigste kristne mennesker som hadde utillatelige forbindelser med den: «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende?» Hvorfor? Ja, fordi «hele verden ligger i det onde [i den ondes vold, NW], og hvis man er en del av denne verden, står man følgelig under Satans makt. — Joh. 18: 36; Jak. 1: 27; 4: 4; 1 Joh. 5: 19

13. Hvordan advarer Bibelen mot materialisme, og har presteskapet gitt akt på denne advarselen?

¹³ De kristne blir formant til å motstå den verdslige materialismes tillokkelser: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham; for alt det som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» Det er imidlertid ikke bare de brede lag av de såkalte kristne som har falt for verdslige tillokkelser, for også mange religiøse ledere har falt for dem. Rektor ved Boston universitet, Harold C. Case, ga prestene denne advarsel: «Budsjettet vies kanskje større oppmerksomhet enn Bibelen, og konkurransen om en plass i solen omfattes kanskje med større interesse enn samarbeidet eller bestrebelsene for å oppnå forhold som svarer til Guds rike på jorden. . . . I enkelte tilfelle taper prestene sin hensikt av syne fordi de blir altfor oppslukt av sin gasje, sin stilling og sine forfremmelser.»^l — 1 Joh. 2: 15—17.

14. Finner vi et forbilde på materialismen blant prestene i Israels historie?

¹⁴ Hvor de ligner de forbilledlige religiøse lederne i fortidens Israel! På Esaias’ tid hadde de som oppgave å tjene som Jehovas vektere og advare om farene ved åndelig sløvhet. De skulle gjø som gode vakthunder. De sviktet imidlertid sin oppgave på grunn av griskhet og materialisme, og Esaias skrev følgende om dem: «Israels vektere er blinde alle sammen, de vet intet. Alle sammen er de stumme hunder, som ikke kan gjø; de ligger og drømmer og holder av å sove; de er grådige hunder, de blir aldri mette. De er hyrder som ikke forstår å gi akt; alle sammen har de vendt seg til sin egen vei, hver til sin egen vinning, fra den første til den siste.» Og profeten Mika tok dem på kornet: «Dets høvdinger dømmer for gave, dets prester lærer for betaling, og dets profeter spår for penger, og enda stoler de på [Jehova] og sier: Er ikke [Jehova] midt iblant oss? Det kommer ingen ulykke over oss.» Er det ikke slik i dag også at frafalne, materialistiske tilbedere trass i alle de synder som de medgir at de begår, likevel påstår at Jehova er med dem og vil beskytte dem? Da Jesus sa: «I kan ikke tjene Gud og mammon,» førte det til at «fariseerne, som var pengekjære, . . . spottet ham». — Es. 56: 10, 11; Mika 3: 11; Luk. 16: 13, 14.

«Om vi bare hadde hatt en Esaias eller en Paulus!»

15. Hva mangler kristenheten, hvorfor, og når har det rådet et lignende forhold?

¹⁵ Etter å ha bekreftet hvordan menneskene har styrtet seg ut i materialisme, erkjente dr. John Sutherland Bonell den åndelige hunger med disse ord: «Vi trenger et kraftig pust fra Gud som kan blåse henover landet.»^m Professor Ehrensperger ved Boston universitet beklaget seg over dette forholdet ved et metodistisk studentermøte: «Vi har gjort vår religion til ett med denne verdens makter, og det er ingen sanne profeter til å rope ut vår fordømmelse, til å ryste oss til bevissthet om våre synder og til å vekke oss opp før vi ødelegger hverandre.» Han sa at religionen er blitt «et navn, en institusjon, ikke en personlig opplevelse. Det vi mangler, er profeter — det finnes ingen profeter mer».ⁿ De innrømmer at det ikke finnes noen i deres kirkesamfunn. De erkjenner at det råder en hungersnød som svarer til hungeren i Israel og Juda, nemlig «ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre [Jehovas] ord». (Amos 8: 11) De er selv skyld i hungersnøden. De har kastet vrak på Guds Ord til fordel for tradisjoner, filosofi, psykologi, utviklingslære og hedendom. Jehovas ord til det folk som utga seg for å tilhøre ham på Jeremias’ tid, passer også på vår tids trossamfunn i kristenheten: «To onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og hugget seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» — Jer. 2: 13.

16. Hvorfor misliker kristenhetens religioner Bibelens sannheter, og hvordan stemmer deres holdning med den holdning deres forbilder på Esaias’ tid inntok?

¹⁶ Det har gått som det er forutsagt: «Det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret.» Jehovas profetiske budskaper varsler ofte ulykke, og derfor heter det at «det skal ringe for begge ørene på hver den som hører om det». Men kristenheten vil høre slikt som klør den i øret, ikke slikt som ringer for ørene på den, og derfor gjør den som sitt forbilde på Esaias’ tid og «sier til seerne: I skal ikke se, og til profetene: I skal ikke skue for oss det som rett er; tal smigrende ord til oss, sku synkvervinger, vik av fra veien, bøy av fra stien, få Israels Hellige bort fra vårt åsyn!» Vår tids religiøse ledere foretrekker å bli beroliget av smigrende ord framfor å bli rystet av rette ord, og de er så oppsatt på å unngå å høre mer om Jehova, Israels Gud, at de utsletter hans navn fra sine bibeloversettelser. — 2 Tim. 4: 3; 2 Kong. 21: 12; Es. 30: 10, 11.

17, 18. Hvilket dramatisk ønske uttrykte Truman, men hvorfor er det ikke nødvendig at det blir oppfylt?

¹⁷ Mens Truman var president i U.S.A. framholdt han ved en anledning at Amerikas katolske, protestantiske og jødiske kirkesamfunn måtte gå sammen om å gjøre et kraftig framstøt for å framkalle den åndelige vekkelse han mente var nødvendig hvis det skulle la seg gjøre å løse de problemer som knytter seg til atomenergien, og han uttalte disse dramatiske ord: «Om vi bare hadde hatt en Esaias eller en Paulus til å sørge for at en syk verden igjen ble våken for sine moralske forpliktelser!»^o Slike ord klinger så vakkert når de formes på tungen, men det er tvilsomt om de kommer fra hjertet. I en lignelse presiserte Jesus at det ikke var nødvendig at noen kom tilbake fra de døde for å advare de levende: «De har Moses og profetene; la dem høre dem,» og «hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om noen står opp fra de døde». — Luk. 16: 29, 31.

¹⁸ Verden har adgang til Esaias’ og Paulus’ ord som står nedtegnet i Bibelen, og hvis disse menn kom tilbake til jorden, ville de ikke forandre på sitt budskap for å klø noen i ørene. Esaias talte om å smi sverd om til hakker og om at folk ikke mer skulle lære å føre krig, og Paulus la vekt på at de kristne stridsvåpen ikke er kjødelige, men Truman beordret at det skulle slippes atombomber over to byer. Han ga ikke akt på Esaias’ og Paulus’ ord slik de står nedtegnet i Bibelen. Ville han ha gitt akt på dem hvis disse to mennene hadde kommet tilbake og gjentatt dem personlig? — Es. 2: 4; 2 Kor. 10: 4.

19. På hvilken måte finnes det profeter i dag, og hvem tjener som slike profeter?

¹⁹ Det finnes faktisk profeter i vår tid som lar advarselen fra Jehova lyde, som ryster alle som vil høre, til bevissthet om deres synder, og som sørger for at de åndelig syke blir våkne for sine moralske forpliktelser. Ikke så å forstå at de er profeter i samme forstand som fortidens profeter, men de forkynner de profetiene som står nedtegnet i Bibelen og som gjelder vår tid og forteller hva framtiden vil bringe dem som nå lever. De viser også hvordan gamle profetiske dramaer nå går i oppfyllelse, for eksempel hvordan det frafalne Israel i fortiden var et nøyaktig forbilde på den frafalne kristenhet. De som forkynner disse profetiske budskapene i vår tid, er Jehovas vitner. De henviser ivrig til Guds Ord, forsvarer det, forkynner det, lever etter det og prøver å få andre til å gjøre det samme. De utgjør et trofast mindretall som er sanket ut fra folkeslagene, og kan sammenlignes med de trofaste israelitter i fortiden som ikke falt fra sammen med de store masser og de religiøse lederne.

20. Hvilke forhold i fortiden minner om den behandling vår tids vitner blir utsatt for?

²⁰ Og akkurat som i fortidens Israel blir også det lille mindretall av sanne Jehovas vitner i vår tid forfulgt av de frafalne store masser. De som tilhører de ortodokse trossamfunn, kaller dem selvfølgelig for falske vitner og nekter å anerkjenne dem, til tross for at de nå betrakter de profeter som ble forfulgt i fortiden, som sanne profeter. Slik har det alltid vært med frafalne mennesker som trass i sitt frafall utgir seg for å være Jehovas tjenere. De av Jehovas tjenere som levde og ble forfulgt lenge før deres tid, anerkjenner de som sanne vitner, men de anerkjenner aldri de sanne vitner som er deres samtidige. De forfølger de menneskene i deres egen tid som avslører deres frafall, mens de taler rosende om mennesker i fortiden som avslørte andre frafalne. De som levde da Jeremias profeterte, forkastet ham, men anerkjente Moses. De som forkastet og drepte Jesus, anerkjente både Moses og Jeremias. De trofaste som levde før deres tid, anerkjente de alltid som profeter, men ikke så med de trofaste som levde samtidig med dem og irriterte dem med sitt avslørende budskap. Likevel sa Jesus at alt det rettferdige blod som var blitt utgytt, skulle komme over dem på grunn av deres oppførsel overfor de sanne profeter og vitner som levde på deres tid. Slik er det også i dag. Liksom fariseerne stelte med de gamle profeters graver, men forkastet sin egen tids profeter, så lovpriser kristenheten de profeter som levde da Bibelen ble skrevet, mens de forfølger Jehovas vitner i vår tid. Jesus sa at han betrakter dette som om det blir gjort mot ham selv. — Matt. 25: 40, 45.

21. Hvem går framover når det gjelder nidkjærhet og vekst, og hvem er i tilbakegang?

²¹ Til og med enkelte prester innrømmer imidlertid at det ikke er de ortodokse religiøse samfunn med sine kostbare kirkebygninger og sin store anseelse og sine universitetsutdannede forkynnere som blir velsignet, men derimot en gruppe mennesker som ikke nyter så stor anseelse, men som har nidkjærhet for Jehova og som kommer meget nærmere opp mot den første kristendoms renhet. Elton Trueblood skrev følgende i bladet Presbyterian Life: «Hvis vi har tanke for den kristne virksomhet, må vi . . . se nøkternt på den kjensgjerning at den kristne organisasjon som er dårligst ansett i samfunnet, som har den korteste historie, som holder til i de minst fasjonable strøk, og som ledes av det presteskap som har minst utdannelse, går forbi de andre, ikke bare i antall, men også i nidkjærhet, i hengivenhet og når det gjelder å gi etter evne. . . . Små, men iherdige grupper av Jehovas vitner møtes i sine beskjedne lokaler, som de kaller Rikets saler . . . Det kan ikke være noen tvil om at disse iherdige og lite respekterte sekter som nå tar seg så voldsomt opp i vårt land, i mange henseender kommer langt nærmere opp mot den første kristendom enn de av oss som representerer kristenhetens konvensjonelle bevegelser. Vi påstår at våre tradisjoner er de eldste, men det er kanskje ikke helt riktig. Det er mulig at de representerer det eldste i det kristne vitnearbeid. . . . Vi er allerede i tilbakegang.»^p

22, 23. a) Hvordan ser forskjellige menneskegrupper på den pelfestede Kristus? b) Hva slags mennesker utvelger Jehova seg, og hvorfor?

²² På apostelen Paulus’ tid var jødene på utkikk etter spesielle tegn, og grekerne søkte verdslig visdom. For jødene var løsepengen Kristus en anstøtssten, og for folkeslagene var forkynnelsen om denne løsepengen dårskap. Det var ikke de verdslig vise på Paulus’ tid som tok imot Kristus, og det er heller ikke våre dagers høyt ansette kirkesamfunn med et presteskap som er opplært i bibelkritikk, som uten forbehold forkynner at han er gjenløser og konge. Nå som på Paulus’ tid er det vanligvis den klasse mennesker som «er dårligst ansett i samfunnet», som gir seg i kast med det verden skyver fra seg som dårskap og svakhet:

²³ «Både jøder krever tegn og grekere søker visdom, men vi forkynner Kristus korsfestet [pelfestet, NW], for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene. For legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme, og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noe, forat intet kjød skal rose seg for Gud. Men av ham er I i Kristus Jesus, som er blitt oss visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, forat, som skrevet er: Den som roser seg, han rose seg i Herren!» — 1 Kor. 1: 22—31.

Sky frafalne mennesker og vinn livet!

24. Hvem må de som ønsker å unngå å falle fra, holde seg vekk fra?

²⁴ «Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder.» (1 Kor. 15: 33) Israelittene i fortiden ble advart mot å søke fellesskap med de demondyrkende folkeslag som omga dem. Men israelittene gjorde det likevel, og de ble fordervet. Israelittene ernærte seg på falsk lære og sank dypt ned i synd. Bare en trofast levning holdt stand. Slik er det også i dag, for det som skjedde dengang, var forbilder på det som skjer i dag. De fleste ernærer seg på åndelig føde som ikke hadde noen næringsverdi dengang Bibelen ble skrevet, og som heller ikke har noen næringsverdi nå. De store masser lider derfor av åndelig svekkelse og frafall. Men det finnes et lite mindretall som holder stand. De som ønsker å unngå å falle fra, må sky frafalne mennesker, for slik dårlig omgang ville forderve de gode seder som har med den sanne tilbedelse å gjøre. Far ikke vill!

25. Hvilke spørsmål bør du grunne på?

²⁵ Den fullstendige oppfyllelse av de profetiske dramaer israelittene var med på å danne, finner nå sted og kommer til å fortsette helt til det frafalne flertall blir ødelagt og det trofaste, besluttsomme mindretall er blitt bevart til evig liv. Det er ikke til å komme utenom. Det er derfor ikke spørsmål om hvorvidt denne oppfyllelsen kommer til å finne sted. Spørsmålet er: Hvordan kommer denne oppfyllelsen til å berøre deg? Vil du bli å regne blant det ugudelige flertall slik at du blir ødelagt, eller vil du stå blant det trofaste mindretall og bli befridd? Vil du gi akt på advarslene i de gamle profetiske dramaer og holde deg vekk fra det åndelig nedbrytende kosthold kristenhetens trossamfunn har å by nå, og vrake den åndelige føde som tidligere har gjort så mange mennesker syke? Vil du kutte over dine religiøse forbindelser med de frafalne og slå deg sammen med de trofaste? Vil du holde deg til de rene sannheter i Jehovas Ord for å bevare den åndelige styrke du må ha for å kunne holde deg ulastelig overfor Jehova Gud? Husk at oppfyllelsen av fortidens profetiske dramaer kommer til å angå deg på en eller annen måte, enten slik at du blir bevart, eller slik at du blir ødelagt. Hvorfor ikke passe på å spille en god rolle i oppfyllelsen av disse dramaer?

HENVISNINGER

a New York Times, 10. oktober 1949.

b New York Times, 7. august 1950.

c Fortalt i If This Be Religion av F. K. Stamm.

d Artikkel av Samuel Shoemaker i The Christian Century, 29. april 1953.

e New York Times, 13. juli 1953.

f Den skotske Daily Mail, 1. februar 1955.

g Watchman-Examiner, 4. oktober 1951.

h Dr. Charles Templeton sekretær i avdelingen for forkynnelse ved den presbyterianske kirke i Amerika; sitert i Greensboro Record, 18. mai 1955.

i The Christian Century, 27. februar 1952.

j New York Times, 30. mai 1955.

k New York Times, 9. juli 1951.

l Daily Times Herald, 3. februar 1954.

m Oregon Journal, 21. mai 1952.

n Washington Post (D.C.), 3. januar 1954.

o Minneapolis Daily Times, 6. mars 1946.

p Presbyterian Life, 20. januar 1951.