«Fø mine får!»

EN SOM innehar stillingen som tilsynsmann i en kristen menighet, har samme slags ansvar som en hyrde. Det Jesus sa til Peter, gjelder alle slike tilsynsmenn: «Fø mine får!» (Joh. 21: 17) Dette betyr at tilsynsmannen må sørge for at menigheten får åndelig føde, at den tilber Skaperen på en måte som er i harmoni med Bibelen, og at den følger en kurs som fører til Guds godkjennelse.

Det er ikke tilsynsmannen som eier fårene. Han har i oppdrag å ta seg av dem. Derfor er han forpliktet til å dra kjærlig omsorg for fårene, til å gjøre sitt ytterste for å styrke hjordens tro på og kjærlighet til sine eiere i himmelen.

Men hva skal en menighet gjøre hvis dens åndelige hyrde ikke bare er forvirret og usikker med hensyn til sin tro, men unnlater å forfekte Bibelens sannheter og kanskje til og med mangler tro? Blant de forskjellige trossamfunn i kristenheten er dette et ikke uvanlig problem. Den menigheten som sogner til All Souls’ Church i Washington, D.C., for eksempel, fikk en søndag høre sin prest komme med en uttalelse som viste at han manglet kristen tro. Washington-avisen Post and Times Herald meldte at han hadde sagt at han igjen hadde «tenkt over sin stilling, og at hans ’personlige tro’ nå ’utelukker muligheten for at jeg er en kristen’». Avisen sa videre: «Grunnen til at herr Stutzman brøt med kristendommen er at han ikke var enig i enkelte av de ting Jesus lærte, og ikke lenger ønsket å etterligne hans liv.» Den fortalte også: «Da herr Stutzman fornektet kristendommen, sluttet han seg til en bevegelse innen unitarismen som nå er spesielt populær blant [dens] prester.»

Hvordan kan en tilsynsmann som har tapt troen, oppfylle de forpliktelser som Bibelen legger på en åndelig hyrde? Hvordan kan han styrke andre i troen når han ikke har noen tro selv? Hvordan kan han føre an i den sanne tilbedelse av Gud og i lydighet mot den høyeste overherre? Hvordan kan han gi sin menighet åndelig hjelp nå i denne tiden da den trenger det så sårt?

Vi kan stille de samme spørsmål i forbindelse med teologiske studenter. Mange av dem er usikre på hva de skal tro. I en artikkel i New York Times Magazine for 30. november 1958 ble det sagt om dem at de er «skeptiske, men at de håper å vinne tro gjennom erfaring og oppnå en følelse av å være til nytte gjennom tjenesten. . . . De stiller seg — paradoksalt nok — skeptisk til et kall fra Gud og sin egen kristen tros styrke». Artikkelen siterer en student som skal ha uttalt: «’Jeg er egentlig ikke en kristen, for jeg kan ikke virkelig overgi meg til den kristne tro,’ er de tanker som farer gjennom mitt sinn. Kan jeg nære noe ønske om å forstå den kristne tro når jeg tviler på om jeg kan overgi meg til den?»

Det hersket ingen slik usikkerhet blant de kristne i det første århundre. De søkte ikke å vinne tro gjennom erfaring, men ved å studere Skriften. Ingen som var så svak åndelig talt, ville få den ansvarsfulle stilling som tilsynsmann i en kristen menighet. Men det er slike mennesker de forskjellige menigheter i kristenheten får til åndelige hyrder.

Sett på bakgrunn av Bibelen er det vanskelig å forstå hvordan skeptiske og usikre teologiske studenter, som ikke er sterke nok til å stå for den kristne tro, kan bli ansett som gode og dugelige kandidater til tjenesten som åndelige hyrder. Henry P. Van Dusen som er rektor ved New York’s Union Theological Seminary, har uttalt: «Mange av dem ser ut til å være uten glede, og jeg lurer på om de egentlig vet hva det vil si å være lykkelig. . . . Men alt i alt er de det mest velskikkede, fineste, alvorligste og mest hengivne kull kandidater til den kristne tjeneste noen av oss har kjent.»

Lykke er uløselig knyttet til den kristne tjeneste. Det følger lykke med å tilegne seg kunnskap om Guds hensikter, og det følger lykke med å fø fårene ved å gi denne kunnskapen videre til andre. Et evangelium er i virkeligheten det samme som et godt budskap, det gode budskap om Guds rike og dets Konge. Har man ikke grunn til å være lykkelig når man blir gjort kjent med et godt budskap? Burde det ikke glede ens hjerte å få vite at Guds rike skal tilintetgjøre de onde makter som nå hersker over jorden, og innføre en rettferdig ny verden med fred og liv? Burde ikke et slikt budskap oppmuntre en og fylle en med håp for framtiden, særlig når en får vite at vår generasjon vil få oppleve denne forandringen?

Hvorfor skulle så teologiske studenter se ut som de ikke hadde noen glede? Hvorfor skulle da noen føle seg slik enkelte sa at de gjorde — «nesten fullstendig nedbrutt», «helt knust» eller «slått ned i støvlene»? Kan noen som går rundt med en slik følelse, oppfylle Jesu befaling om å «fø mine får»?

Men hva skal en menighet gjøre når dens tilsynsmann er åndelig uthungret og ute av stand til å oppbygge dem i troen? Det er bare en ting de kan gjøre, og det er å se seg om etter åndelig ledelse og opplæring et annet sted. Tusenvis av mennesker som var tilknyttet jødedommen i det første århundre, vendte seg vekk fra de åndelige skolmer som deres religiøse ledere ga dem, til Skriftens livgivende sannhetsord som Kristi etterfølgere forkynte. I den kristne organisasjon fant de de hyrder som virkelig var opptatt med å fø Guds hjord.

I dag er det akkurat slik som det var i det første århundre. Store skarer av åndelig utsultede mennesker vender seg til den nye verdens samfunn av vår tids Jehovas vitner. Ved å gjøre bruk av bibelske hjelpebøker og holde gratis hjemmebibelstudier oppbygger Jehovas vitner dem i troen, styrker deres kristne tro, gir dem et klarere syn av framtiden og en bedre forståelse av hvordan de kan tjene Gud og sine medmennesker. På dem blir de ord oppfylt som Jesus uttalte: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til. Lykkelige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal bli mettet.» — Matt. 5: 3, 6, NW.

Det er i den nye verdens samfunn en finner den oppmuntring og lykke som skriver seg fra at ens åndelige hunger blir stilt. Der blir en fylt av håp, åndelig tilfredshet og et ønske om å tjene Gud, for de åndelige hyrder i den nye verdens samfunn adlyder Jesu befaling om å «fø mine får».