17, NW, fotnote. Se også Lukas 11: 33—36; Efeserne 5: 6—14.

26. Kan man øyne et nært forhold mellom opplysning og kjærlighet?

²⁶ Poetisk uttrykt kan vi tenke oss vår himmelske Fars anerkjennende smil som varmt solskinn. (4 Mos. 6: 25, Mo; AS; Knox) Det er nettopp slik det er. Lys og kjærlighet går hånd i hånd, fører oss fram mot en strålende seier og gjør oss fryktløse i Guds tjeneste. Hvis det har hjulpet oss til en nærmere forening med Gud og hans Sønn å meditere over temaet «Gud er lys», har vi all god grunn til å tro at vi kommer til å ha enda større gagn av å overveie den andre definisjonen av hva Gud er, nemlig: «Gud er kjærlighet.» — 1 Johannes 4: 16, NW.

I forening med kjærligheten

1. a) Hva må man unngå for å kunne tilegne seg opplysning om de bibelske sannheter? b) Hvilket spørsmål vil hjelpe oss til å forstå at «Gud er kjærlighet»?

VÅR forståelse av Jehova er helt og holdent avhengig av den åpenbaring han finner for godt å gi om seg selv. Den opplysning som blir gitt i hans Ord, er uten sammenligning den største, som salmisten skrev: «Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.» (Sl. 119: 105) I vårt studium av den inspirerte uttalelse «Gud er kjærlighet», vil vi derfor ikke avgjøre dens betydning ved hjelp av våre egne gjetninger og følelser. Enda mindre vil vi gi akt på hva verdens visdom har uttalt om emnet kjærlighet. Minst av alt vil vi la oss lede av læresetninger som stammer fra en falsk religion, som forkynner en kjærlighetens Gud og i samme åndedrag en Gud som steller i stand evig pine. Vi vil i stedet stille oss selv følgende spørsmål: Finnes det noe i Skriften som framfor noe annet blir framholdt som det mest fullstendige uttrykk for Guds kjærlighet? I så tilfelle kan vi ved omhyggelig å lære så meget vi kan om dette uttrykk for kjærlighet, være sikker på at vi blir ledet henimot en passende verdsettelse av den storslagne sannhet at «Gud er kjærlighet». Ikke nok med det, men etter som vi fortsatt gir akt på dette og innretter oss etter det i stadig høyere grad, kan vi tillitsfullt se fram til å komme i nærmere og nærmere forening med kjærligheten. La oss da se hvilket svar Guds Ord har til vårt spørsmål.

2. Hvilken uttalelse av Jesus peker ut svaret for oss, og hvordan blir den feilaktig anvendt av kristenheten?

² For oss ser det ut til at det ikke kan være tvil om at Johannes selv utpeker svaret i den beretning han ble inspirert til å nedskrive angående den samtale Jesus hadde med Nikodemus, da han fortalte ham om noe Gud elsket «så høyt at han ga sin enbårne Sønn», sitt hjertes kjæreste skatt. Hva var dette «noe»? Jesus sa: «Gud elsket verden så høyt.» (Joh. 3: 16, NW) Dette er jo det mest populære skriftstedet i hele kristenheten, men det er likevel intet skriftsted som er mer misforstått. Hvordan det? Jo, kristenheten liker å tenke seg at den «verden» Jesus her henviste til, er den verden som den selv er en del av, den «nåværende onde tingenes ordning», ’de himler og den jord som er nå, som er spart til ilden’. (Gal. 1: 4; 2 Pet. 3: 7, NW) Det er på grunnlag av denne fortolkning kristenheten ynder å prate om «samfunn med Gud og menneskelig brorskap,» og anvende det på vår generasjon og den nåværende tingenes tilstand. For en bespottelse og for et vrengebilde av sannheten! Den rette forståelse av en hvilken som helst uttalelse i Bibelen må alltid stemme overens med sammenhengen og likeså uten unntagelse med alle andre skriftsteder som har tilknytning til det. La oss anvende denne regelen i dette tilfelle.

3. Hvordan hjelper Johannes 1: 1—13 (NW) oss til å få det rette syn på Johannes 3: 16?

³ Legg merke til at Johannes’ bemerkninger i Johannes 1: 1—13 løper parallelt med Jesu kommentar i Johannes 3: 16—21. Begge viser følgende: Det sanne lys kom inn i verden forat alle slags mennesker skulle kunne vise tro på hans navn. Det sto menneskene fritt å ta imot lyset, og det sto verden fritt å bli frelst. Det var ikke Gud som hindret dem i det eller påvirket dem, tvert imot. Men hva skjedde? Verden brydde seg ikke om ham. Menneskene elsket mørket framfor lyset. Det fantes imidlertid noen unntagelser. Enkelte viste tro på ham. Og hvordan gikk det med dem? Jo, fordi de trodde på ham som påtok seg å bære deres synder, som Jesus nettopp hadde forklart for Nikodemus, skulle de få unnslippe den ødeleggelse som til slutt skal komme over verden på dens dommedag, og de fikk i stedet myndighet til å bli Guds barn og løfte om evig liv i den nye verdens ordning, de nye himler og den nye jord, hvor rettferdighet bor.

4. a) Hvis Jesus hentydet til den nye verden da han omtalte Guds kjærlighet for den, hvorfor uttrykte han seg da i fortid? b) Hvordan åpenbarer Bibelen omfanget av Guds kjærlighet for «verden»?

⁴ Men, sier du, hvis den verden Gud elsker så høyt, var noe som på Jesu tid hørte til langt ute i framtiden, hvorfor uttrykte han seg så i fortid da han snakket om at Gud elsket den? Svaret er at Gud helt tilbake ved tiden for opprøret i Eden traff bestemmelse om og gikk inn for den nye verdensordning med det samme det ble behov for det, og at han dessuten ga den en plass i sitt hjerte og viet den ubrytelig troskap og hengivenhet. Helt fra begynnelsen av elsket han den så høyt at han traff de nødvendige tiltak og lenge i forveien forutsa ved hvilket middel den først og fremst ville tre i kraft, nemlig ved hans kvinnes lovte ætt. (1 Mos. 3: 15) Hans kjærlighet var så stor og uselvisk at han med glede ordnet med og forutsa hvordan det skulle gå for seg at denne ættens hæl skulle bli knust av slangen. Det er ikke slik å forstå at Gud gleder seg over ættens lidelser for lidelsens egen del, men det forholder seg som det så vakkert er blitt forklart: «Det behaget Jehova å knuse ham . . . [å] gjøre hans sjel til et offer for synd . . . Han [Jesus] skal se ved sin sjels møye, og skal bli tilfredsstilt.» Som et resultat av denne «møye» sier Jehova at følgende skjer: «Ved kunnskapen om ham skal min rettferdige tjener rettferdiggjøre mange; og han skal bære deres misgjerninger.» — Es. 53: 10, 11, AS.

5. Hvordan burde vi reagere på Guds store kjærlighet?

⁵ Av dette kan vi forstå at Gud ikke nærer noen upersonlig kjærlighet for en bestemt ordning. Den nye