Hvordan vi lever som en ny verdens samfunn nå
Følgende artikkel ble framført som foredrag av presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap på sammenkomsten «Den nye verdens samfunn», som ble holdt av Jehovas vitner på Yankee stadion i New York, mandag ettermiddag den 30. juli 1953.
«Kongedømmet over verden er blitt kongedømmet til vår Herre og hans Kristus, og han skal herske som konge i all evighet.» — Åpb. 11: 15, NW.
1. Hvorfor er det fremdeles den samme gamle verden vi befinner oss i etter 1914, men hva er det som har dukket opp og lagt beslag på verdens oppmerksomhet?
DA DEN første verdenskrigs kanoner begynte å spy ut ild og røyk sommeren 1914, skulle en ny verdens samfunn akkurat til å bli født. I de nesten førti årene som er gått siden da, har det skjedd iøynefallende omskiftelser. Verdenskartet er blitt forandret, mange regjeringer har forandret sin politiske sammensetning, og enorme folkegrupper er blitt drevet vekk fra sine hjemsteder og gjort rotløse, eller de har kommet under uønskede og undertrykkende overherrer. Ikke noe er stabilt lenger, alt later til å være i en svevende tilstand, og menneskeheten blir revet med av en uimotståelig strøm av begivenheter. Menneskene vet ikke hva det bærer mot, men de er i bevegelse og håper fortvilet at de kommer til å havne i en fornyet verden med bedre levevilkår, en ny menneskelagd verden. Men til tross for alle de politiske, sosiale, kulturelle, økonomiske, vitenskapelige og religiøse forandringer som har vært siden 1914, er det fremdeles den samme gamle verden vi befinner oss i. Det er bare dens overflate som er blitt forandret, noe man straks vil oppdage hvis man begynner å grave litt dypere ned enn til det øverste laget. Dens ånd er fremdeles den gamle verdens ånd, dens selviske splittelser eksisterer fremdeles med kløfter som truer med å bli dypere, de mål som den selv har bestemt i sin selvsikkerhet, eksisterer fremdeles, og verst av alt, de usynlige, overmenneskelige krefter som står bak denne verdens virksomhet, eksisterer fremdeles og utfolder en febrilsk aktivitet. Men til tross for alle de faktorer som vil holde den gamle verden oppe, har en ny verdens samfunn dukket opp og vokst i den grad at det nå legger beslag på den gamle verdens oppmerksomhet. Det er kommet fra et uventet og høyst usannsynlig hold, og den gamle verden vokter på det med et uvennlig øye for å se hvordan det kommer til å gå med det.
2, 3. Hvem er den eneste som kan tilskrives æren for å ha frambrakt den nye verdens samfunn, og hvorfor?
2 Hvordan ble da dette den nye verdens samfunn til? Politiske slagord som ble brukt under den første verdenskrig, som «Trygg verden for demokratiet!», og de forslag som ble gjort av herskere, forretningsmenn og geistlige med hensyn til etterdrigstiden, kunne aldri ha frambrakt den nye verdens samfunn. Slik som det er i dag, er det bare Guds makt og visdom som kan tilskrives æren for å ha frambrakt det i samsvar med hans vidunderlige hensikt. Bare han kunne inspirere sine lydige tilbedere til å skue hans lovte nye verden og gi dem forståelse av dens krav, og dette har han gjort ved hjelp av sitt skrevne Ord, Bibelen.
3 I flere tiår før den første verdenskrig hadde Gud holdt på å berede et folk som skulle bil til dette samfunn som i vår tid er så helt forskjellig fra andre samfunn. For dem åpenbarte han sitt Ords lærdommer, som det religiøse presteskap hadde kommet langt vekk fra og som deres menigheter hadde vendt seg bort fra for i stedet å få sine ører klødd av verdslig visdom, tradisjoner og filosofi. Han vekte dem opp og lot dem forstå at den tid nærmet seg da det riket det blir bedt så ofte om, skulle bli opprettet fullt ut. Lang tid i forveien åpenbarte han til og med for dem ved sitt Ord at i 1914 e. Kr., skulle tiden være inne til at Riket skulle ta makten i himmelen og på jorden, for den tiden han hadde tillatt hedningenasjonene å ha uavbrutt herredømme over jorden siden Jerusalems første ødeleggelse i 607 f. Kr., ville da utløpe. Det var i høy grad maktpåliggene for hans opplyste folk å gjøre seg klar til Guds rikes utøvelse av universell makt ved Hans herliggjorte Sønn Jesus Kristus. De bestrebet seg alvorlig på å gjøre dette, og akkurat som de var blitt opplært til å vente det, brøt trengslene over Djevelens verdensorganisasjon ut i året 1914.
4. Hvorfor trodde fiendene engang at de ikke behøvde å vente seg noe fra Jehovas tilbedere i etterkrigstiden?
4 Fire år senere, da en plutselig våpenstillstand brakte den første verdenskrig til opphør, lå disse hengivne tilbedere og tjenere for den høyeste Gud nede som lamslått i en temmelig forkommen tilstand. Det var ikke nok med at den internasjonale krigen førte til at forbindelsen med deres brødre rundt omkring i verden ble brutt, men de måtte også gjennomgå flere år med voldsom forfølgelse fra opphissede mennesker som ble oppsatt av det intolerante religiøse presteskap. Deres bibelske litteratur og til og med deres eksemplarer av selve Bibelen ble bannlyst, mange av deres medlemmer ble holdt i fengsler og militæranstalter, og de som hadde nøkkelstillingene i deres lovformelige korporasjon, satt i en tvangsanstalt etter å ha fått en hard dom og avslag på alle appeller om en rettferdig og korrekt behandling i retten. De ble sett på med stor uvilje, og var gjenstand for hat fra alle nasjoner. Deres fiender trodde at de hadde satt en stopper for dem. Fiendene trodde at det var lite eller intet av betydning å vente fra den kanten i etterkrigstiden.
5, 6. Hvordan ble levningen ført sammen etter den første verdenskrig, og hvordan kom de til å bli reorganisert?
5 Men der det er liv, er det håp. Den lille levning av trofaste som hadde overlevd verdenskrigens gjenvordigheter, klamret seg fremdeles til sin Gud, «hvis navn alene er Jehova». (Sl. 83: 19, KJ) De hadde fremdeles tro på hans Ord, og hverken glemte eller forlot det. Fiendens raseri hadde ikke klart å bryte de bånd som bandt dem til deres brødre, og alt hva deres fiender enn kunne gjøre, ville disse båndene trekke dem sammen igjen. De forsto nå meningen med at de var blitt forfulgt under verdenskrigen, og dessuten betydningen av selve krigen og det som fulgte med, hungersnød, pest, jordskjelv og nød blant nasjonene. Disse ting var bevis for at tiden var inne for denne verdens ende og at Guds rike ved hans Kristus nå var et faktum. Dette ble grunnlaget for det forbløffende budskap at en hel hærskare, «millioner» som de anslo det til, av nålevende mennesker aldri skulle dø. Etterkrigstiden ga dem ytterligere anledning til å tjene Jehova Gud, og de var bestemt på å lovsynge ham for alle folkeslag så lenge de hadde pust i livet.
6 Gud leste sitt lojale folks hjerter i deres prøvelser. Det var ham som bevarte dem gjennom ildprøvene midt oppe i den første verdenskrig. Han gjorde det i en bestemt hensikt. Derfor løste han dem også ut av fangenskapet under deres fiender ved sin forunderlige omsorg. Ved sin ånds makt frigjorde han dem fra den knugende virkning av frykt for mennesker og menneskers organisasjoner. Han reorganiserte dem og la sitt arbeid fram for dem og kunngjorde for dem at den forutbestemte tid da var inne til at «dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag» og at dette evangelium var det uhyre viktige gode budskap at Guds rike var opprettet. — Matt. 24: 14.
7. Hvordan ble den nye verdens samfunn av i dag til, og hvorfor kommer det ikke til å bli utslettet?
7 I dag kan vi se at Guds hensikt er blitt utført. Dette gode budskap om Jehovas rike er blitt forkynt ved alle midler til å spre opplysning. Hundrevis av millioner stykker litteratur på mange språk er blitt spredt offentlig og fra hus til hus. Foruten å spre disse trykte prekenene har Rikets forkynnere brukt sin røst til personlige vitnesbyrd og bibelundervisning i private hjem, og til å holde offentlige foredrag for forsamlinger og over radio. Flere hundre millioner har hørt budskapet om denne guddommelige regjering for den nye verden, og mange av dem har hørt det om og om igjen i årenes løp. Tusener av lesere og lyttere har forstått at dette er Guds livgivende budskap for vår tid. De har tatt imot det med glede og innvigd sitt liv til ham gjennom Jesus Kristus og sluttet seg til dem som holder dette strålende Rikets signal høyt hevet, slik at det i dag finnes Rikets forkynnere som er organiserte og rapporterer sin virksomhet på alle kontinenter og de mange øyene i havet. Det er nå flere hundre tusen av dem, og de utgjør tilsammen et samfunn som ikke er noen del av denne gamle verden. Denne verdens nasjoner vil aldri kunne makte å utslette dette samfunn. Det kommer til å vokse og leve i all evighet, for det er «Jehovas plantning», og han kommer aldri til å rykke det opp. (Es. 61: 3, AS; Matt. 15: 13) Midt i forfølgelsens ild har han sveiset sitt folk sammen i den nye verdens samfunn ved sitt hellige Ord og ved sin ånd og ved det arbeid han har gitt dem i oppdrag å gjøre.
Samfunnslivets nåværende problemer
8. Hvorfor blir det med rette kalt et «samfunn», og hvorfor kommer det til å fortsette etter Harmageddon?
8 Kan dette med rette kalles et «samfunn»? Ja, for det er en gruppe mennesker, kristne mennesker, som er organisert og arbeider sammen i et felles arbeid, som regelmessig kommer sammen til møter og tilber den eneste sanne Gud, og som bestreber seg på å leve i samsvar med en felles norm, Guds norm. Dette samfunn er ikke inkorporert under noen politisk stat og dens lovsamling. Ingen politisk stat kan autorisere et samfunn som dette. Dets medlemmer er ikke samlet innenfor grensene til noe enkelt folkeslag eller rike og dets maktområde. Et menneskelagd charter kunne ikke holde et slikt samfunn sammen og sørge for at det funksjonerer. Det er Gud som har skapt det ved hjelp av sin sannhet og sin ånd. Det er sant at det til denne dag har samarbeidet med den lovformelige Pennsylvania-korporasjon Watch Tower Bible and Tract Society (Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap i Amerika) og hatt den som sin administrative og lovformelige tjener og som utgiver for sine publikasjoner. Men dette samfunn vil ikke opphøre å eksistere når Selskapet Vakttårnet mister sitt charter enten fordi det blir oppløst av en fiendtlig regjering på samme måte som avdelingskontoret i Øst-Tyskland ble oppløst — først av nazistene og så ganske nylig av kommunistregjeringen — eller når den regjeringen som har innvilget charteret forgår i Harmageddon-slaget. Selskapet Watch Tower Tract Society eksisterte og forkynte Guds budskap før Zions Watch Tower Tract Society i det hele tatt ble inkorporert i 1884 i samsvar med lovene i staten Pennsylvania i USA. Etterat Harmageddon-slaget har utslettet denne gamle verden, kommer den nye verdens samfunn til å fortsette, for det kommer til å være godkjent og autorisert av den eneste regjering som da kommer til å stå ved makt, nemlig Guds regjering. Dette samfunn kommer til å utgjøre det grunnlag eller den kjerne som den «nye jord»s befolkning kommer til å vokse opp omkring, slik at det til slutt fyller hele vår planet. — 2 Pet. 3: 13.
9. Hvorfor kan vi som medlemmer av den nye verdens samfunn være sikker på at vi kommer til å ha våre problemer nå i denne overgangstiden?
9 Som medlemmer av den nye verdens samfunn kan vi være ganske sikker på at vi kommer til å ha våre problemer nå. Vi er ennå ikke ute av den gamle verden. De «fastsatte tider for folkeslagene» endte i 1914, men dermed endte ikke den gamle verden, den kom bare inn i «endens tid». Etter den tiden ble Satan Djevelen og hans demoner kastet ut av himmelen, men det betydde ikke at hans verden ble ødelagt; det betydde bare at de usynlige åndemakter som står bak denne verden, fikk sitt virkeområde begrenset til jorden. Den gamle verden omgir oss fremdeles. Dens interesser er i konflikt med den kommende nye verdens interesser. Dette betyr derfor vanskeligheter for oss nå i denne overgangsperioden.
10. Hvordan kan vi unngå, å bli ’fordømt med verden’ og i stedet fordømme verden’?
10 Akkurat nå er vi omgitt av en verden som er full av kjekl, rasehat, religiøst hat, nasjonalstolthet, nasjonale tradisjoner og kappestrider og utallige andre splittende faktorer. Medlemmene av den nye verdens samfunn blir hentet fra alle nasjoner og stammer, men det går ikke an å ta slike forstyrrende ting med seg inn i samfunnet. De kommer ikke til å bli ført gjennom Harmageddon. De må og skal opphøre i Harmageddon. Det kommer derfor ikke noe godt ut av å henge fast ved slike ting eller ha noe med dem å gjøre nå. Vi må forlate den slags verdslige former for selviskhet, den slags sjalusi, misunnelse, egoistisk ærgjerrighet, religiøse sekteriske kriger, gjensidig forfølgelse og andre tilkjennegivelser av den ånd som er av Djevelen, «guden for denne tingenes ordning». Vi bryr oss ikke om å bære noe ansvar overfor Gud for denne gamle verdens regjeringssystemer og ødeleggende konflikter. Vi ønsker ikke å være delaktig med menneskeslekten i dens samfunnsansvarlighet for disse tingene som er i strid med Gud og kjemper mot hans rike. Hvis vi ikke holdt oss rene for denne verdens politikk og stridigheter, ville vi «bli fordømt sammen med verden». Vi har det privilegium å følge det eksempel Noah satte før vannflommen, han som «etter å ha fått guddommelig advarsel om ting som ennå ikke var sett, viste gudsfrykt og bygde en ark; til frelse for sin husstand, og ved sin tro fordømte han verden». — 1 Kor. 11: 32 og Hebr. 11: 7, NW.
11, 12. Hvordan er vi i samme stilling i denne verden som Jesus var da han var på jorden, og hvorfor må det være slik?
11 Som kristne er vi i samme stilling som vår leder Jesus var da han var på jorden. (Joh. 17: 14, 16; 15: 19) Vi er i denne verden, men vi er ingen del av den og er ikke venner av den. Vi er venner av Guds nye verden, og vi støtter dens guddommelige regjering som er opprettet i himlene. Verden vil kanskje på grunn av dette betrakte oss som sine fiender, men vi kan ikke bli Guds venner på noen annen måte. Vi elsker den nye verden og ser fram til den, for det vil si at den himmelske Fars kjærlighet er i oss. Det må være slik, for vi får følgende befaling i 1 Johannes 2: 15—17 (NW): «Elsk hverken verden eller tingene i verden. Hvis noen elsker verden, er Faderens kjærlighet ikke i ham, for alt i verden — kjødets begjær og øynenes begjær og den iøynefallende framvisning av ens livsmidler — skriver seg ikke fra Faderen, men skriver seg fra verden. Dessuten forgår verden og likeledes dens begjær, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.»
12 I denne verden fortsetter det stadig å være kriger og kamper, higen etter sanselige nytelser, mord og begjær. Disippelen Jakob fordømte alle kristne som atter vendte om til slikt som å ha ulovlig omgang med verden: «Horkvinner, vet dere ikke at vennskapet med verden er fiendskap med Gud? Den som ønsker å være venn med verden, gjør seg derfor til fiende av Gud.» (Jak. 4: 1—4, NW) Det var ikke noe vennskap mellom apostelen Paulus og denne verden. Verden betraktet ham som en forbannet forbryter som var fordømt til å bli torturert til døde på en pel, mens apostelen Paulus på sin side betraktet verden som like forbannet og fordømt. Derfor sa han: «Aldri må det skje at jeg skulle skryte, unntatt av torturpelen til vår Herre Jesus Kristus, som verden er blitt pelfestet gjennom for meg, og jeg for verden.» — Gal. 6: 14, NW.
13. a) Hvilken verden må vi elske, og hvorfor? b) Hvorfor betyr ikke dette at vi hater menneskeheten og alle og enhver?
13 Hvor vidunderlig det blir å få overleve Harmageddon-slaget og leve i en verden vi kan elske, en verden vi kan være venner med, som vi kan være i og være en del av uten å gjøre oss til fiender av Gud! Det er den verden Jehova Gud elsket så høyt at han ga sin enbårne Sønn forat hver den som trodde på ham, ikke skulle gå til grunne, men få evig liv. (Joh. 3: 16) Vi må elske den verden som Gud elsket så høyt. Da vil vi aldri bli skuffet i vår kjærlighet, for den rettferdige nye verden skal aldri forgå. Det at vi ikke elsker eller er venner med denne gamle verden betyr ikke at vi hater menneskeheten eller hater alle og enhver, akkurat som det heller ikke var tilfelle med disiplene Johannes, Jakob og Paulus, som uttrykte seg slik de gjorde i sine skrifter. Hvis vi hatet alle og enhver, ville vi holde opp med å sette oss i forbindelse med menneskene, og trekke oss tilbake liksom religiøse munker og nonner. Vi ville ikke da traske fra dør til dør, gi menneskene Guds advarsel ved hjelp av det talte og trykte ord og bønnfalle dem: «Bli forlikt med Gud.» (2 Kor. 5: 20, NW) Det største bud som noensinne er gitt, er at vi først og fremst må elske Gud, det vil si, elske ham med hele vårt sinn og hjerte og med hele vår styrke og sjel, og for å gi uttrykk for en slik kjærlighet til Gud, må vi adlyde hans andre store bud, nemlig at vi skal elske vår neste som oss selv. Dette prøver vi å gjøre ved å forlate vårt koselige hjem og oppsøke våre medmennesker hjemme hos dem og dele det gudsgivne budskap med dem, slik at de kan bli frelst til den nye verden akkurat som vi selv.
14. Hvorfor må vi ikke se oss tilbake når vi har kommet ut av denne verden, og hvilket eksempel bør vi huske på?
14 Men hva det angår å bli venner med denne verden i dens ønsker, dens mål, dens ærgjerrighet, dens politikk, dens systemer, dens religioner og dens filosofi, så er dette noe vi aldri kan gjøre uten at vi dermed blir religiøse hyklere og gjenstand for Guds hat. Vi har fulgt hans oppfordring om å komme ut av denne verden, og hvis vi nå skulle se oss tilbake som om vi hadde berøvet oss selv noe verdifullt, ville vi bli Guds fiender og bli dømt til ødeleggelse. Jesus sa: «Kom Lots hustru i hu!» Hvorfor? Jo, for da hun var på flukt fra byen Sodoma den gangen brennende ødeleggelse regnet ned over den fra himmelen, så hun seg tilbake i ulydighet, saktnet av i sin flukt og ble dekket og kvalt av salt. På den måten ble hun en støtte til advarsel for alle som faller fra, alle desertører. — Luk. 17: 32, 33.
15. Mot hva står verden forent til tross for at den er splittet innbyrdes, og hvorfor?
15 I dag lever vi blant et internasjonalt samfunn som er splittet opp i to store blokker, en kommunistisk republikansk blokk og en demokratisk blokk. Politisk, økonomisk og sosialt sett er de splittet fra hverandre, men det finnes likevel beviser for at begge blokker står sammen imot den nye verdens samfunn. Hvorfor? Fordi dette samfunn ikke følger den norm som gjelder i noen av blokkene. Den nye verdens samfunn er teokratisk, akkurat som den rettferdige nye verden kommer til å være. Det anerkjenner Gud som den rettmessige hersker, den høyeste overherre over himmel og jord. Det retter seg etter dette faktum i sin organisasjon og virksomhet, og holder fast ved hans Ord, Bibelen, etter som den lærer oss den høyeste lov. I året 1914 utløp hans «fastsatte tider for folkeslagene», og han sørget for at hans Sønn Jesu Kristi rike ble født. Derfor må vi nå anvende ordene i Esaias’ profeti angående vår tid og si: «Jehova er vår dommer, Jehova er vår lovgiver, Jehova er vår konge; han vil frelse oss.» — Es. 33: 22, AS.
Under Riket nå
16. Under hvilke herskende faktorer må vi nå leve, og hvordan må vi forholde oss under dem?
16 Det er et virkelig rike vi lever under nå. Selvfølgelig lever også denne verdens kongeriker og republikker under det, men de virker ikke som dets representanter eller dets, politiske uttrykk, og heller ikke som dets lydige undersåtter. De er i stedet dets fiender som nekter å anerkjenne dets eksistens og overhøyhet og derfor raser mot det. Av den grunn er de bestemt til å bli ødelagt av jernstaven til Jehovas salvede Konge, Jesus Kristus. Foreløpig må den nye verdens samfunn så lenge Kongen lar disse jordiske politiske makter bestå og velger å herske midt blant sine, fiender, leve under slike synlige herskende faktorer. Det må føre et fredelig liv og ikke delta i noen undergravende virksomhet av noe slag. Guds Ord formaner oss til å holde alle rettferdige menneskelagde lover. Men hvis det oppstår konflikt mellom Guds lov og den lov menneskelige diktatorer og menneskelige lovgivende myndigheter gir, så må vi vise at vi anerkjenner Jehovas overhøyhet over jord og himmel, og følge det teokratiske eksempel som apostelen Peter satte, som framfor Jerusalems Høyesterett erklærte: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29, NW.
17. Hvorfor er det forstandig av oss å la Guds regjering og lover komme i første rekke og gi keiseren bare det som tilhører ham?
17 Dette er et fornuftig standpunkt. Det er klart at vi lever under denne verdens politiske systemers umiddelbare styre, men vi må likevel spørre: Hva lever disse politiske systemer under? Er de ikke like fullt under himmelen og dermed under himmelens regjering selv om de prøver å være på toppen av jorden? Jo, så sannelig er de det. Himmelens styre vil nå si Guds styre gjennom hans Sønn Jesus Kristus som er innsatt på tronen. I betraktning av dette avgjørende faktum anerkjenner vi derfor Jehova Guds overlegne overhøyhet og lar hans regjering og hans lover komme i første rekke. Til menneskelige herskende faktorer betaler vi bare tilbake eller gir vi bare det vi skylder dem for de begrensede tjenester de yter oss og de goder de gir oss. Det er alt de er berettiget til. Vår generasjon står overfor den universelle Harmageddon-krig, og disse verdslige herskende faktorer kommer ikke til å beskytte oss eller vår eiendom i den krigen. De kommer ikke til å få oss gjennom Harmageddon og inn i den nye verden, for de skal ikke engang komme gjennom selv, men kommer til å bli sønderslått. — Sl. 2: 1—9.
18. Når kommer det til å bli slutt på vår gjeld til keiseren, og hvordan og hvorfor skal de politiske regjeringer måtte betale sin gjeld til Gud?
18 Det er til Jehova Gud vi må gi og betale tilbake det som tilhører Gud, hvis vi skal få overleve Harmageddon-krigen eller bli oppreist til liv i hans nye verden etter Harmageddon i tilfelle vi dør før den tiden. Da kommer vi ikke til å skylde «keiseren» noe i det hele tatt, for denne verdens politiske regjeringer vil da ha utspilt sin rolle. Den gjeld de står i til Jehova Gud for å ha forfulgt hans trofaste folk, vil de da måtte betale med sin eksistens. (Matt. 22: 21) Det var helt på sin plass at Jehova Gud ga uttrykk for sin vrede over sitt eget folk på grunn av deres mangler, og tuktet dem mens den første verdenskrig sto på, ja, det var hans faderlige plikt å gjøre det. Men det var ikke riktig av de politiske systemer å handle som de religiøse systemers sverd og undertrykke, forfølge og prøve å ødelegge Jehovas folk i ondskap, og ikke engang la det være med dette, men prøve å holde dette gående etter slutten på den første verdenskrig. «Så sier hærskarenes HERRE [Jehova]: ’Jeg er meget sterkt interessert i Jerusalem og Sions berg, og jeg er overmåte vred på de flegmatiske folkeslagene; for mens jeg bare var litt vred, framhjalp de ulykken.’» — Sak. 1: 14, 15, AT.
19, 20. Riket er jo himmelsk, men hvorfor er det likevel mer virkelig for oss enn De Forente Nasjoner med dets hovedsete og bygninger?
19 Det rike som ble opprettet i de usynlige himler i 1914, kan forekomme verdslige politikere å være uvirkelig, men det er virkelig for oss, ja, faktisk mer virkelig enn De Forente Nasjoner. De Forente Nasjoner har nå et hovedsete med sekretariat og forsamlingsbygninger på vestbredden av East River i New York, og du vil da kanskje spørre hvordan Riket kan være mer virkelig uten slike synlige, håndgripelige ting. Vi svarer med å si: Det er ikke nødvendig med offisielle bygninger av murstein, stein, betong og stål som er laget av menneskehender, for å bevise en regjerings eksistens. Jehovas universelle regjering kan funksjonere uten materielle bygninger her på jorden. I Edens paradis hadde ikke det fullkomne menneskepar Adam og Eva noen menneskelagd bygning ved breddene av Edens elv som skulle symbolisere Jehovas teokratiske regjering over dem, og de ble ikke tynget med skatter for å holde slike bygninger ved like. Lang tid etterpå hadde den hellige by Jerusalem et materielt tempel som var innvigd til Jehova Gud og som hans navn var knyttet til, men etter Kristi tid har ikke de sanne kristne, som tilber Gud med ånd og sannhet, måttet bygge et slikt jordisk tempel for å praktisere hans rene tilbedelse eller symbolisere dens eksistens.
20 Det som viser at en regjering er virkelig, er at den har undersåtter som underkaster seg dens makt. Når vi anerkjenner en regjering og underkaster oss den, viser vi dette ved at vi lojalt adlyder den. Vi har fått et levende inntrykk av Rikets virkelighet og makt — ikke ved materielle bygninger, embetsuniformer, flagg, symboler og verdighetstegn, men ved de synlige tegn på jorden. Guds Ord Bibelen har forutsagt at det skulle komme slike synlige tegn som beviser på at Riket var opprettet og i virksomhet, blant andre den første verdenskrig som begynte i 1914 og ble etterfulgt av en permanent nød blant menneskene og forvirring blant nasjonene, som ikke vet til hvilken kant de skal vende seg for å finne en utvei av denne krisen, hvis make aldri har vært. Det som gjør sterkest inntrykk av det hele, er at Rikets gjerning som ble forutsagt i den guddommelige profetien, nå blir utført på en uimotståelig måte før enden kommer i Harmageddon. — Matt. 24: 3—14.
21. Hvordan kan vi liksom Abraham vandre i tro, og hvordan kan vi i likhet med Moses holde ut de følgene det får nå for tiden?
21 Når man tar disse virkelige ting i betraktning, hvorfor skulle da ikke Riket være virkelig for oss? Vi vandrer i tro som fortidens patriark Abraham gjorde. Han satte ikke sin lit til de materielle bygninger i kaldeernes by Ur når det gjaldt håpet om en varig regjering. Under Jehovas ledelse dro han vekk fra Ur til det lovte land. «Ved tro oppholdt han seg midlertidig i løftets land som i et fremmed land, og bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var arvinger med ham til det samme løfte. For han ventet på den by som har de virkelige grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til» Vi i vår tid er bedre stilt enn Abraham, Isak og Jakob: «I tro døde alle disse, enda de ikke fikk se oppfyllelsen av løftene, men de så dem langt borte og hilste dem og kunngjorde offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere i landet. . . . Men nå trakter de etter et bedre sted, det vil si et som hører himmelen til. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, over å bli påkalt som deres Gud, for han har gjort en by ferdig til dem.» (Hebr. 11: 8—10, 13, 14, 16, NW) I likhet med disse trofaste patriarker bekjenner vi i den nye verdens samfunn at vi er fremmede og midlertidige innbyggere i denne gamle verden. Vi har ikke noe med å blande oss i dens politikk og blodige sammenstøt, i særdeleshet ikke nå når vi kan se at Riket, den by som har virkelige grunnvoller og er bygd og skapt av Gud, har fått makten og hersker. Selv om vi er gjenstand for internasjonalt hat fordi vi lar være å blande oss bort i slikt, holder vi det ut med Guds styrke. Vi har synet av Riket for oss, og gjør som den trofaste Moses: «Han holdt ut, som om han så den usynlige.» — Hebr. 11: 27.
Tiden er nå inne til å adlyde
22, 23. a) Hva må skapninger og organisasjoner i himmel og på jord regne med nå etter 1914? b) Hva var det for noe spesielt med israelittene før de fikk en synlig konge, og som vi ikke kan etterligne nå?
22 Alle, enten de befinner seg innenfor eller utenfor den nye verdens samfunn, bør være klar over dette: Det faktum at Jehovas rike er blitt opprettet med hans salvede Konge på tronen, legger et spesielt ansvar på oss. Ifølge vår tro må vi vise alvor når det gjelder å etterkomme dette ansvar. En ny makt har trådt i virksomhet i universet. Det er den teokratiske regjering som lenge har vært lovt, universets regjeringsorganisasjon som er hengitt til å hevde Jehovas overhøyhet. Alle skapninger og alle organisasjoner i himmel og på jord må nå regne med denne nye instans, Riket. Vi kan ikke tillate oss å være som fortidens israelitter. I hundrevis av år, etterat de hadde gått over Jordan og slått seg ned i landet Palestina, var Jehova deres usynlige Hersker, deres Konge. De hadde ingen synlig konge av Davids kongelige slektslinje, men Gud oppreiste dommere for dem som skulle styre dem og befri dem fra deres fiender. (1 Sam. 8: 7; 12: 12) Det var temmelig vanlig å komme med egne fortolkninger av og vanvøre den teokratiske lov som var forbundet med deres nasjonale pakt med Jehova. I beskrivelsen av den tiden heter det: «I de dager var det ingen konge i Israel. Enhver var vant til å gjøre det som var rett i hans egne øyne.» — Dom. 17: 6; 21: 25, NW.
23 Så lenge dette ble gjort innenfor rammen av deres lovpakt med Gud, var det ikke upassende. Det viste hvilken grad av handlefrihet de hadde. Men selv før det var noen synlig konge i Israel, var det galt og uteokratisk å ignorere Gud og stole på sin egen forståelse og gjøre det som var rett i ens egne øyne. Moses advarte mot dette i sin avskjedstale til israelittene på den andre siden av Jordan. Han sa: «Dere må ikke gjøre det samme som alt det vi gjør her i dag, slik at enhver gjør alt som er rett i hans egne øyne, for dere er ennå ikke kommet inn til hvilestedet og til den arv som Jehova din Gud gir deg.» (5 Mos. 12: 8, 9, NW) Da det ble opprettet et synlig rike over israelittene, betydde det at de kom inn under nye ordninger og fikk mer detaljerte instruksjoner, og at det ble stilt flere krav til dem. Det betydde at den nasjonale organisasjonen ble fastere og at herskerens makt og myndighet ble mer følbar for dem.
24. Hvordan var situasjonen blant de kristne likeledes før 1914, og hvem har vi nå over oss?
24 Før Riket ble opprettet i hendene på Davids herliggjorte Sønn Jesus Kristus, hadde tilstanden blant Jehova Guds trofaste folk meget til felles med tilstanden blant israelittene før de fikk sitt kongerike med Davids hus: De kristne var vant til å gjøre det som var rett i deres egne øyne. De trodde at demokratisk styreform og levesett, slik de så det praktisert i den vestlige verdens demokratier, var det beste mønster menighetene kunne bli organisert etter og virke etter, og derfor prøvde de å blande demokrati sammen med Bibelens instruksjoner. Dette førte til en stor variasjon av private fortolkninger av Skriften og personlige forutsigelser om framtiden, og til en hel del lokalbetont styre, partiånd, strid og rivalisering om tjenestestillinger. Men nå siden 1914, og særlig siden Jehovas folk ble gjeninnsamlet etter den første verdenskrig, vil ingen som er lojale overfor Jehovas rike, følge den metoden å gjøre det som er rett i en persons eller menighets øyne. Det er ikke lenger som på den tiden Israels dommere virket. Vi har nå en Konge over oss! Denne Konge «ved Guds nåde» er høyere enn alle jordens konger. Jehova Gud sa: «Jeg vil også gjøre ham til min førstefødte, den høyeste av jordens konger.» (Sl. 89: 28, AS; RS; AT; Mo; Da) Han er ikke bare en gallionsfigur, ikke bare et nasjonalt symbol, slik at det er en statsminister som er den virkelige hersker, og en kongress eller et parlament eller et storting som lager lovene for ham, og domstoler som sier ham hva som er lovlig og grunnlovsmessig eller omvendt. Han er kongenes Konge og herrenes Herre ved Jehovas forordning. Han er en absolutt monark under sin Gud Jehova. Denne kjensgjerning må vi respektere for vårt eget livs skyld!
25. Hvorfor er det nå annerledes med levningen av trofaste kristne enn det var med den jødiske levning da den vendte tilbake fra Babylon?
25 Jehovas teokrati, hans universelle herredømme, funksjonerer nå ved et kongedømme, ved hans Sønn Jesu Kristi kongelige styre. De «fastsatte tider for folkeslagene», hedningenes tider, har endt, og denne gamle verdens politiske nasjoner befinner seg nå i «endens tid», som er av kort varighet. Etter den første verdenskrigs slutt i 1918 har en levning av trofaste kristne vendt tilbake til tilbedelsen av Jehova i hans åndelige tempel. Det er imidlertid annerledes nå enn da levningen av jødiske tilbedere vendte tilbake fra Babylon på Serubabels tid med perserkongen Kyros’ tillatelse og på hans forordning. Den gangen hadde de til «fastsatte tider for folkeslagene» bare såvidt begynt, idet 70 år var gått av de 2520 årene disse tidene skulle vare, og det gjenfødte Israels folk var avhengig av den persiske verdensmakt. Men nå har Jehova oppreist en større Kyros, akkurat som han forutsa, og denne Konge har befridd Guds folk fra denne babyloniske verden. (Es. 44: 28 til 45: 13). Vi står i gjeldsforhold til det himmelske rike og er avhengig av den større Kyros, Jesus Kristus, som nå hersker midt iblant sine fiender, hedningemaktene, hvis «fastsatte tider» utløp i 1914.
26. Har Guds Sønn siden 1914 bare et åndelig rike over sine etterfølgere? Hvorfor kan vi av den grunn ikke handle uavhengig?
26 Det må derfor være annerledes med oss kristne nå enn før 1914, før vår frigjøring fra nåtidens Babylon fant sted. Før den tiden og helt tilbake til apostlenes dager var det riktignok slik med oss kristne at «Faderen . . . fridde oss ut fra mørkets myndighet og flyttet oss over i riket til sin elskede Sønn». (Kol. 1: 12, 13, NW) Men nå har denne Guds elskede Sønn mer enn et åndelig rike over sine egne etterfølgere. Han er blitt innsatt på tronen forat han nå skal herske midt iblant sine fiender i himmelen og på jorden og knuse folkeslagene i Harmageddon og så overta det bokstavelige herredømme over hele jorden. Han har fått retten til jorden og til herredømmet over den. Han gjennomfører teokratiet, og anvender Guds styre, Jehovas herredømme, på vår jord. Han er rask til å straffe alt som er uteokratisk. Pass dere derfor for ham i Harmageddon. Vi burde ikke driste oss til å handle uavhengig av ham i religiøse spørsmål. Vi kan ikke gjøre som vi lyster. Vi må være teokratiske i tankegang, gjerning, tilbedelse og organisasjon og la Guds styre komme foran menneskers styre. Vi kan ikke være isolasjonister eller individualister, krympe oss under de forpliktelser og restriksjoner som organisasjon medfører, og protestere mot å være organisert slik at Gud står øverst og vi under ham.
27. Hva betyr nå Riket for Guds folk på jorden, og hvorfor kan vi ikke være separatister?
27 Hvis vi har tro på Riket og i kjærlighet er lojale mot Guds salvede Konge, da vil vi glede oss over å lyde hans instrukser og rette oss etter de tiltak han treffer gjennom sin synlige teokratiske organisasjon. Riket betyr en fastere organisasjon for Guds folk på jorden. Dette er livsviktig hvis vi skal kunne stå oss imot fiendens forente styrker og overvinne denne verden. Ingen kan stå alene, og Kongen vil heller ikke stå alene sammen med en slik individualist. Han står sammen med sin hjord, sine organiserte undersåtter. Hvis vi forkaster organisasjonsinstruksene og nekter å samle oss sammen for å unngå organisasjonen og de forpliktelser den fører med seg, hvor vil vi da gjøre av oss etter Harmageddon? Kommer det etter Harmageddon til å være separatister som gjør seg selv til sitt eget samfunn og lever som eremitter i en rommelig verden, og som unngår forbindelse med andre mennesker og foretrekker dyrenes selskap? Hvis noen unndrar seg den organiserte menighet som består av dem som skal få overleve Harmageddon, betyr det at vedkommende dermed aldri kommer gjennom Harmageddon og inn i den nye verden og dens teokratiske ordning. I likhet med Noahs familie må vi nå gå inn i arken i fellesskap alle sammen!
28. Hva bør vi nå gjøre med hensyn til indre vanskeligheter blant oss, og hvorfor?
28 Det at vi blir knyttet tett sammen i en organisasjon nå mens vi er ufullkomne og har våre selviske sympatier og antipatier og tilbøyeligheter, kan for en tid føre til litt friksjoner og vanskeligheter. Men hvis vi prøver å legge Kristi sinnsinnstilling og ånd for dagen og komme ut av det med våre brødre i kjærlighet, kommer vi til å greie å løse våre vanskeligheter og holde sammen om en felles hovedinteresse. Vi har ikke kommet ut av den gamle verden og dens kjekl bare for å kaste oss ut i kjekl som vi kan skape blant oss selv. Vi må derfor lære å overvinne våre indre vanskeligheter og få ryddet dem av veien. Det er bedre enn å måtte ha slike ting å kjempe med oss imellom etter Harmageddon. Paulus sa: «Vær sinte, men synd likevel ikke; la ikke solen gå ned mens dere er i en opphisset tilstand, la det heller ikke være rom for Djevelen.» (Ef. 4: 26, 27, NW) Det kan nå være på sin plass å si: La ikke Harmageddon komme som en tyv mens du er sint eller i en opphisset tilstand imot din bror. Det du bør gjøre, er å søke fred og harmoni med din bror nå. Den nye verdens samfunns bok, Bibelen, lærer deg hvordan man gjør det. — Matt. 18: 15—17.
Samfunnets felles språk
29. Kommer de som overlever Harmageddon, til å være splittet i nasjonale grupper, og hvordan forholder det seg ;ned deres språk?
29 Vil de overlevende like etter Harmageddon leve under nasjonalistiske regjeringer med sin lojalitet rettet mot forskjellige kanter, med kappestrid, stolte tradisjoner og gammelt hat og mistenksomhet? Nei, ikke etterat Kongen har svunget sitt septer mot de vrede folkeslagene. De overlevende kommer til å være dem som nå har kommet ut av denne verden og som har hevet seg over de selviske ting som blir framelsket av «guden for denne tingenes ordning». Rent midlertidig kommer det til å være språkgrupper. Ikke desto mindre vil de alle være én teokratisk familie — akkurat som de nå er «én hjord, én hyrde». (Joh. 10: 16) Det kommer ikke til å være noen nasjoner, men alle kommer til å være borgere av den nye verden, under en Konge. Det vil være akkurat som det nå er med Kristi legeme, «der det hverken er greker eller jøde, omskjærelse eller ikke omskjærelse, fremmed, skyter, slave, fri, men Kristus er alt og i alle». (Kol. 3: 11, NW) Jehova Gud har allerede gitt sitt folk, som er av alle nasjonaliteter, et «rent språk», og det blir dette ene språk alle kommer til å tale helt fra den nye verdens begynnelse. Dette ene språk er de teokratiske sannheter om Riket.
30. Hviket vesentlig krav blir nå stilt til oss akkurat som til de israelitter som ble utfridd fra Babylon?
30 Hvis vi skal kunne fortsette å være i den nye verdens samfunn, er det et vesentlig krav at vi må tale sannheten. Satan Djevelen er «løgnens far», og løgnaktighet er ett av de særpreg som kjennetegner den tingenes ordning han er gud for. (Joh. 8: 44) Noe av det vi må kjempe hardest for, er å bli kvitt de løgner vi har arvet i og med at vi har vært en del av hans gamle verden, og da særlig de religiøse løgnene. Etterat fortidens israelitter ble utfridd fra det mektige Babylon, sendte Jehova Gud dem gjennom sin profet Sakarias følgende befaling som de måtte lyde for å få framgang: «Dette er det I skal gjøre: Tal sannhet med hverandre; døm på tinge rettferdige dommer og dommer som skaper fred, tenk ikke ut ondt mot hverandre i eders hjerte, og elsk ikke falsk ed! For alt dette hater jeg, sier [Jehova].» Ved at de således holdt seg trofast til sannheten når de talte med hverandre, holdt rettssaker og felte avgjørelser uten partiskhet i byens porter og aldri sverget falsk ed i den hensikt å skade sin neste, en som man hadde tenkt ut ondt mot, skulle Jerusalem by komme til å bli kalt «den trofaste stad [sannhetens by, AS]». (Sak. 8: 16, 17, 3) Apostelen Paulus forsto at dette var et krav som gjaldt de kristne på hans tid. Etterat han hadde sagt at de ikke måtte fortsette å vandre i sitt sinns gagnløshet liksom folkeslagene, men heller ta på en ny personlighet, fortalte han dem hvordan de kunne gjøre dette. Han sa: «Tal da sannhet, enhver av dere med sin neste, når dere nå har lagt vekk løgnen, for vi er lemmer som tilhører hverandre.» — Ef. 4: 25, NW.
31. Hva innebærer det å ’tale sannhet’ for oss i dag, og hva kommer organisasjonen som en følge av dette til å bli kjent som?
31 Det samme krav gjelder for den nye verdens samfunn i dag. Dets medlemmer er jo blitt utfridd fra en løgnaktig, hyklersk gammel verden. Også vi må være standhaftige med å tale sannheten. Dette betyr at vi må kvitte oss med den gamle verdens løgner og helt slutte med å benytte oss av falskhet i selviske interesser. Det betyr at vi må komme oss fri fra den falske religions løgner, som spotter Guds navn og fordreier hans hensikt og hans måte å bringe frelse på, og som leder menneskeheten, til ødeleggelse i Harmageddon. «Sannheten skal frigjøre eder,» sa Jesus, og denne sannheten finner vi i Guds Ord. Det er denne sannhet vi må tale med hverandre om i den nye verdens samfunn for å oppbygge hverandre på vår høyhellige tro. (Jud. 20) Det er denne sannhet vi må forkynne vidt og bredt utenfor den nye verdens samfunn, slik at andre som hungrer etter sannhet og rettferdighet, kan komme inn i samfunnet og bli mette og frigjorte. Dette er særlig påkrevet i tilfelle der små menneskesamfunn i visse land har sluttet hundre prosent opp om den nye verdens samfunn og blitt medlemmer av det. De tør ikke isolere seg for å nyte sannheten og freden helt alene og trekke seg tilbake fra vitnearbeidets strabaser. For å unngå å bli selviske må de gå ut og forkynne for dem som ennå er i trelldom under villfarelse, og støtte det arbeid med å spre sannhet som andre driver på med. Ved at vi på den måten vedholdende taler om den teokratiske sannhet til vår neste fjern og nær, kommer den nye verdens samfunn avgjort til å bli kjent som en sannhetens organisasjon.
32, 33. a) Hvordan har Jehova gjenopprettet våre dommere og rådgivere som i begynnelsen? b) Hvilken pakt opprettet Jehova med israelittene i Moab, og hva oppfordret Moses dem inntrengende til å gjøre?
32 Esaias profeterte om de herlige dager da Jehovas folk skulle gjenopprettes til den teokratiske organisasjonsmåte og virksomhet, og uttalte dette løfte fra Jehova: «Jeg skal gjenopprette dine dommere som i førstningen, og dine rådgivere som i begynnelsen. Etterpå skal du bli kalt rettferdighetens by, den trofaste by.» (Es. 1: 26, RS) Jehova Gud har nå satt sin Konge på tronen som vår Dommer og ’underfulle rådgiver’, og har dermed gjenopprettet tingene slik de var på den tiden Jesus Kristus var synlig til stede på jorden i kjødet, og nå gleder vi oss som aldri før over rådene i Guds Ord som åpner seg mer og mer. Det er nå maktpåliggende at vi viser oss som et trofast samfunn, lojale representanter for Guds himmelske Jerusalem, den «trofaste by» der oppe. Vi er nå i en lignende stilling som den israelittene var i da de befant seg på de ørkenaktige Moabs sletter like før de gikk over Jordanelven og inn i det lovte land. Moses visste at han skulle dø før en måned var omme, og samlet derfor israelittene sammen og gjentok for dem den lovpakten Jehova hadde opprettet med dem på Horebs berg i Arabia. Samtidig fortalte han dem også hvilke forandringer som skulle tre i kraft under de nye forholdene i det lovte land.
33 Ved slutten av Moses’ gjentagelse av den teokratiske lov der i Moab heter det: «Dette er den pakts ord som [Jehova] bød Moses å gjøre med Israels barn i Moabs land, foruten den pakt han hadde gjort med dem på Horeb.» (5 Mos. 29: 1) Den ble tidligere kalt en «troskapspakt», men var i virkeligheten en pakt som bygde på den gjentatte lov med justeringer av den pakt som ble inngått på Horeb, slik at den ble tillempet de ordninger som skulle tre i kraft i det lovte land. Derfor blir den bok i Bibelen som inneholder denne gjentagelse av loven, femte Mosebok, også kalt Deuteronomium. Den stadfestet og bestyrket den lovpakt som Israels folk hadde fått på Horeb eller Sinai berg. Det var etter dette Moses inntrengende oppfordret israelittene til å være trofaste mot denne pakten, idet han tok himmelen og jorden til vitne mot dem på at han hadde lagt fram for dem livet og døden, velsignelsen og forbannelsen. De burde derfor velge livet ved trofast å overholde pakten, så de kunne få fortsette å leve og nyte Guds gunst og velsignelse.
34. Hvordan blir Jehovas teokratiske lov og fordringer gjentatt for oss nå, og hvorfor er det under de nåværende forhold vi må velge livets vei?
34 I dag, etterat vi ble befridd fra nåtidens Babylon i 1919 og før vi kommer inn i den nye verden etter Harmageddon, blir Jehovas teokratiske lov og fordringer gjentatt for oss som aldri før i de kristnes historie. Hele Bibelen blir åpnet opp. Det blir besørget av Jehovas større Moses, Jesus Kristus. Vi blir oppøvd i de kravene som hører med til den nye verdens samfunn, forat vi skal kunne vite hvordan man velger livets vei og fortsetter å leve i Guds gunst og velsignelse nå, for da kan det til og med være at vi blir bevart gjennom Harmageddon og får komme inn i den nye verden når den begynner. Det står til oss å treffe avgjørelsen nå, i lyset av den åpenbarte teokratiske lov. Det er nå vi må oppfylle disse teokratiske krav, nå i «endens tid», og ikke bare etter Harmageddon. Etter den krigen kommer det ikke til å være noen hedenske naboer som omgir oss, slik tilfellet var med israelittene etterat Moses døde og de gikk over Jordan og inn i det lovte land. Nei, i den nye verden kommer det ikke til å være noen hedninger og falske religiøse naboer som har overlevd Harmageddon og som kan kringsette oss og friste oss til å tilbe sine falske guder og tilby oss sine barn til ekteskap mot at vi tilbyr dem våre og dermed oppretter forbund og allianser til fare for oss selv. Det er nå vi må kjempe med slike ting. Det er grunnen til at den større Moses har gjentatt og utvidet Guds lover og krav for oss.
35. Hva vil det føre til at vi er standhaftige nå under motgangen, og hvilken løpebane oppfordrer den større Moses oss inntrengende til å følge?
35 Det er nå vi må beslutte oss til å bevare rettskaffenheten og være trofaste mot teokratiet for å vise at vi er verdige for den eneste sanne Guds kommende verden. Hvis vi er standhaftige nå under motgangen i denne fiendtligsinnede gamle verden, vil det føre til at vi er trofaste også da midt oppe i den uavkortede åndelige og materielle velstand når vi slipper fristelsene fra Djevelen og hans fordervede, egoistiske verden. Det er nå for tiden det er gunstig for oss som medlemmer av den nye verdens samfunn å treffe vårt endelige valg mellom de to løpebaner som den større Moses legger fram for oss. Hans inntrengende råd er dette: «Du må velge livet forat du skal kunne holde deg i live, du og dine etterkommere, ved å elske Jehova din Gud, ved å høre på hans røst og ved å holde deg til ham, for han er ditt liv og dine dagers lengde.» — 5 Mos. 30: 19, 20, NW.
Sørgetiden over
36. Hvorfor kan vi ikke sørge med verden? Hva er det i stedet grunn for oss til å gjøre nå?
36 Hvis vi alltid holder våre øyne rettet framover mot den nye verden som lyser opp horisonten for oss vil det hjelpe oss til å holde fast på vår beslutning om å vinne liv i den nye verden som vi representerer som et samfunn. Den gamle verden sørger i dag over sine lidelser, sine tap og sine skuffelser, men den er ikke bedrøvet på en gudfryktig måte som bevirker omvendelse til frelse. Det er ikke noe i den verden som vi har lagt bak oss og som den allmektige Gud har reddet oss fra, som er noe å sørge over. Vi har ikke råd til å etterligne verden i dens sinnsinnstilling og dens måte å vurdere forskjellige ting på. Det er ikke sunt for oss å ta del med verden i dens selviske bedrøvelse: «Verdens bedrøvelse frambringer død.» (2 Kor. 7: 9, 10, NW) Som enkeltpersoner har vi vært syndere i tiden som er gått. Vi har begått våre feilgrep og overtrådt Guds lov og kanskje til og med motstått ham og forfulgt hans folk. Ja, selv levningen av hans arvinger til det himmelske rike feilet i svunne tider og gjorde seg skyldig i forseelser, svikt og forsømmelse under den første verdenskrig, og Jehova var vred på dem og lot dem lide babylonisk fangenskap i forholdet til denne verden. Men hvorfor skulle de lenger sørge over en svunnen fortid? Gud har nå befridd sin levning og sammen med den også en «stor skare» sannhets- og rettferdselskere, og han har gjort dem til en ny verdens samfunn. Den sorg som førte til omvendelse, og den omvendelse som førte til denne befrielsen, hører nå fortiden til. Vi har nå grunn til å glede oss over den frelse vi for tiden nyter takket være Jehovas nåde, ikke til å fortsette å sørge og være overmåte bedrøvet slik at vi blir motløse.
37. Hvorfor er Jehova Gud glad i denne tiden, og hvorfor bør vi glede oss med ham?
37 Sorg og bedrøvelse svekker, men glede styrker. Jehova vår Gud gleder seg storlig i denne tiden. Hans rike ved hans elskede Sønn Jesus Kristus har begynt; hans fiender Satan og demonene som han så lenge har tolerert, er blitt kastet ut fra himmelen og ned til jorden; han har befridd sitt folk fra slaveriet under denne verden og gjort dem til et samfunn av Rikets forkynnere — og nå nærmer den seg sterkt den store krig da hans universelle overhøyhet skal fastslåes én gang for alle, en krig som han har full sikkerhet for at han skal vinne. Hvis vi er opptatt av sørgmodige og innadvendte beklagelser over oss selv, må vi se til at vi kommer vekk fra det og heller tenker på hva Gud har gjort, holder på å gjøre og skal gjøre til uforgjengelig ære for seg selv og til velsignelse for sitt trofaste folk. Hvorfor skulle vi sørge sammen med Guds fiende, denne verden? Hvorfor skulle Jehovas folk være sørgmodig når han er glad og flyter over av rettferdig glede? Hans Sønn er kommet som en glad Brudgom, og «Lammets bryllup» nærmer seg sin fullendelse. (Åpb. 19: 7) Jehova samler nå alle ting i himmel og på jord sammen til ett under sin overhøyhet. Vi befinner oss i motbildet til fortidens teokratiske innhøstningshøytid, den store fest ved innsamlingen etter årets strev, den gledeligste høytid i heie året. La da nytteløs sørging og gremmelse over fortiden fare. Tiden er nå inne til å glede seg sammen med Jehova som hans venner og tilbedere, for, som Nehemias sa: «Jehovas glede er deres styrke.» — Neh. 8: 10, AS.
38. Hvordan har vi oppnådd evig tilfredshet og glede, og hvorfor spiller det ingen rolle at vi for tiden må lide?
38 Den nye verdens samfunn bør fortsette med å være det gladeste og mest optimistiske folk på jordens overflate. En evig glede er over oss i vissheten om at det rike som skal herliggjøre Jehova, er kommet for å stå fast i all evighet, og om at vi er dets forkynnere. Ved at vi har kommet inn i den nye verdens samfunn, har vi fått tilfredshet og glede, og sorg og sukk har flydd til tross for det hat og den forfølgelse vi må lide internasjonalt en liten stund. Vi betrakter det som en ære å lide for hans skyld. — Es. 35: 10.