dens «bilde», De forente nasjoner, innebærer at en ikke setter sitt håp til disse menneskelagde organisasjonene istedenfor til Guds rike eller sverger dem troskap. Disse Kristi åndelige brødre fortsetter i stedet å kunngjøre Riket. De har ikke «merket på sin panne og på sin hånd», det vil si, det er ikke noe ved dem som viser at de er slaver av staten, og de gir heller ikke en hjelpende hånd for å fremme dens verdslige virksomhet, som ofte er dyrisk. De streber ikke etter å oppnå politiske stillinger og stemmer ikke på kandidater til slike stillinger. De nekter å delta i den politiske stats blodige kriger.

Men disse kristne, som vitner om Guds overherredømme, setter seg aldri opp imot den politiske stat når det gjelder disse tingene. De ’gir keiseren hva keiserens er’ ved å overholde lover som har å gjøre med innregistrering og betaling av skatt, og ved å adlyde alle dem av landets lover som ikke er i strid med Guds lover, som er nedskrevet i Bibelen. Det er bare når «keiseren» gjør krav på noe som tilhører Gud, nemlig tilbedelse, hengivenhet eller noe som har med deres anerkjennelse av Jehovas overherredømme å gjøre, at de må si nei og velge, å «lyde Gud mer enn mennesker». Dette fører til at de i symbolsk og undertiden i bokstavelig forstand blir «henrettet med øksen». — Matt. 22: 21; Ap. gj. 5: 29.

De blir ikke «henrettet med øksen» fordi de selv ønsker det. De ønsker ikke å bli forfulgt eller å bli martyrer. De er ikke desto mindre på forhånd klar over at de kommer til å utsette seg for verdens hat på grunn av det de forkynner, nemlig at Jesus er Kristus og Konge, og at Gud er den rettmessige hersker i universet (vår jord innbefattet). De vet at de må følge i Kristi fotspor helt til de i likhet med ham dør i trofasthet mot Gud. — 1 Pet. 2: 21.

En rettferdig regjering garantert

Kan vi så være fullt forvisset om at disse underkonger under Kristus vil utøve et rettferdig, rettvist, upartisk og barmhjertig styre? Bibelen sier om dem: «I deres munn er ikke funnet løgn; for de er uten lyte.» (Åpb. 14: 5) Gud stoler på dem, og hans dømmekraft og skjelneevne er fullkommen og ufeilbarlig. Han sier at de er ’hellige’, det vil si at de er fullstendig rene og rettferdige. (Åpb. 20: 6) Etter å ha beskrevet hvordan Gud fullender dannelsen av sitt åndelige Israel, som består av alle de 144 000 arvingene til Riket, utbryter apostelen Paulus: «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!» — Rom. 11: 33.

Lar det seg gjøre å få et glimt om ikke annet av det tusenårige styre? Ja, Bibelen gir oss et forhåndsglimt av det. I senere artikler håper vi å kunne gi en liten forsmak på noen av de goder det vil bringe. I mellomtiden kan du også ved å studere Bibelen og komme sammen med noen av disse Rikets arvinger som ennå er igjen her på jorden, og deres medarbeidere i billedlig forstand få en forsmak på det som dette rettferdige styret vil komme til å utrette når det gjelder å skape virkelig fred, enhet og kjærlighet blant alle mennesker. Jehovas vitner setter stor pris på å komme sammen på den måten, og vi er sikker på at du også vil gjøre det. Du innbys til å overvære møtene i deres Rikets sal på det stedet hvor du bor, for å bli overbevist om dette.

Noahs ark ikke noe lite fartøy

● Mange tror kanskje at den arken som Gud ga Noah befaling om å bygge, var et ubetydelig fartøy. (1 Mos. 6: 14, 15) Men det var den ikke, sier en artikkel om supertankere: «Arken må ha vært et av de største sjøgående fartøyer helt fram til forholdsvis moderne tid, for hvis vi regner med at en alen tilsvarer 0,45 meter, var den 135 meter lang, 22,5 meter bred og 13,5 meter høy. Den var således mye større enn de fleste kjente seilskip av tre som ble bygd etter Noahs tid, og var til og med større enn mange av de første dampdrevne stålskipene. Noah må således ha vært en av de dyktigste skipsbyggere som har levd — skjønt vi må også trekke den slutning at han fikk ikke så rent lite hjelp fra en høyere makt.» — Oil Lifestream of Progress, nummer 3, 1973.