Vær ikke for stolt til å innrømme en feil
«VI SNUBLER alle sammen i mange ting; den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.» Slik skrev en ledende kristen i Jerusalem for over 1900 år siden. Kan noen motsi disse ordene? Nei, naturligvis ikke! — Jak. 3: 2.
I stedet for å si ’snuble’ kan en si «gjøre en feil». Hvor vanskelig er det ikke å innrømme at en har gjort en feil, til tross for at vi alle gjør feil! Ens stolthet forbyr en å komme med en slik innrømmelse. Når en blir gjort oppmerksom på at en har gjort en feil, er en tilbøyelig til å ville rettferdiggjøre seg, å unnskylde seg, å legge skylden på andre eller å benekte at en har gjort en feil. En kan ikke være stolt hvis en skal kunne innrømme en feil, hvis en skal kunne ta på seg skylden og innrømme at en ikke har rett, eller at en har handlet uforstandig.
Barn kan undertiden med rette beklage seg over sin far hva dette angår. Et barn sa en gang: «Vi er virkelig glad i far. Men når vi har en diskusjon, vil han aldri innrømme at han tar feil eller ikke har rett. Det er nå engang slik at alle av og til gjør feil.»
Denne faren tenkte kanskje at hvis han skulle bevare sin myndighet, måtte han aldri innrømme en feil. Uansett hva hans begrunnelse måtte være, bidro hans innstilling ikke til å fremme fortroligheten og harmonien i familien. Ved å følge en slik uforstandig handlemåte svekket han i virkeligheten sin myndighet i barnas øyne i stedet for å styrke den. Hvis han hadde innrømmet at han ikke alltid hadde rett, ville han ha vist at han ikke var for stolt til å påta seg skylden for en feil.
Å vegre seg for å innrømme at en har gjort en feil, er det samme som å hevde at en er ufeilbarlig. Som overhoder for verdens største religiøse organisasjon har pavene i 100 år hevdet at de var ufeilbarlige, at de ikke gjorde feil når de uttalte seg offentlig om læresetninger og moralske spørsmål — ja, at ingen pave noen gang hadde begått noen feil i denne henseende. Innen denne religiøse organisasjonen er det imidlertid flere og flere som høylytt drar denne påstanden i tvil. Den romersk-katolske biskopen F. Simons i Indore i India sier for eksempel:
«Når kirken — selv om den er i god tro — setter seg ut over apostlenes vitnesbyrd om Kristus, har den ingen rett til å vente at den med ufeilbarlig sikkerhet skal kunne framholde slike tilleggspunkter. Når apostlene krevde tro, henviste de til kjensgjerninger, til det de hadde hørt og sett. . . . Det finnes heller ikke noe guddommelig løfte eller noen guddommelig forsikring om at kirken har fått en slik gave, og at den i kraft av den kan ha visshet om Kristus uavhengig av det apostoliske vitnesbyrds sikre innhold. Så snart den forlater den sikre grunnvoll som ble lagt av apostlene, blir den underlagt sin tids uvitenhet og feil, som, noe erfaringene har vist, til og med omfatter dens forståelse av Bibelen.
«Påstanden om ufeilbarhet skader i høy grad tilliten til kirkens læremessige myndighet. Den begrenser dens mulighet for å godta nye vitnesbyrd i utilbørlig grad og gjør den til offer og forkjemper for tidligere feil.» — Commonweal for 25. september 1970, sidene 480, 481.
Jehovas kristne vitner har en helt annen innstilling enn pavene. De innrømmer villig tidligere feil de har gjort med hensyn til lære og tilbedelse. De feiret for eksempel jul i likhet med kristenheten, inntil de ble klar over at denne høytiden er av hedensk opprinnelse. Og ettersom Romerne 13: 1 var blitt brukt som et bevis for at de verdslige regjeringer måtte vises ubetinget lydighet, mente vitnene at de «foresatte øvrigheter» som er nevnt i dette skriftstedet, måtte være Jehova Gud og Jesus Kristus. En nærmere undersøkelse av sammenhengen viste imidlertid at Romerne 13: 1 riktignok sikter til de politiske regjeringer i denne verden, men når en sammenlignet dette skriftstedet med andre skriftsteder, for eksempel Apostlenes gjerninger 5: 29, hvor det sies at «en skal lyde Gud mer enn mennesker», forsto en at den ’lydighet’ som er nevnt i Romerne 13: 1, må være relativ og ikke ubetinget. De kristne må med andre ord være lydige mot eller underordne seg under regjeringene i denne verden så lenge disse ikke forlanger noe av dem som er i strid med Guds lover. Når slike regjeringer gjør det, må de kristne adlyde den høyere lov. — Ap. gj. 4: 19, 20.
Stempler en slik innrømmelse av at de gjør feil, dem som falske profeter? Nei, for falske profeter innrømmer ikke at de tar feil. I Apostlenes gjerninger finner vi flere eksempler på at de første kristne tok feil på visse punkter i forbindelse med sin tro, og at det var nødvendig å korrigere dem, men de blir likevel rosende omtalt i Guds Ord. Alt dette er i samsvar med følgende bibelske prinsipp: «De rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag.» — Ordspr. 4: 18.
I betraktning av disse eksempler burde det ikke være så vanskelig for oss å innrømme at vi har gjort en feil. Ingen mennesker vet alt; vi lærer alle til stadighet noe nytt. Fordi vi ikke vet alt, gjør vi stadig feil. Eller det kan være at vi gjør feil fordi vi lar følelsene løpe av med oss. På grunn av fordommer eller såret forfengelighet reagerer vi kanskje uten først å tenke over hvilke følger våre ord eller handlinger vil få. — Ordspr. 5: 1, 2.
Det er riktig å være villig til å innrømme at en har gjort en feil, for da kan en ha ren samvittighet. En vil ikke da forsøke å forsvare seg eller rettferdiggjøre sine feil ved å si: «Ingen er fullkommen.»
Det er også forstandig ikke å være for stolt til å innrømme at en har gjort en feil. Når vi — i motsetning til den far hvis barn beklaget seg over at han aldri ville innrømme at han hadde gjort en feil — er villige til å innrømme våre feil, vil vi komme bedre ut av det med andre, enten det nå er våre nærmeste eller våre overordnede eller underordnede. Det at vi innrømmer at vi har gjort en feil, vil dessuten resultere i at vi ikke så lett gjentar den, om ikke av andre grunner så i det minste på grunn av den ydmykelse som var forbundet med den.
Vær derfor ikke for stolt til å innrømme at du har gjort en feil. Vær villig til å si: «Ja, det er riktig. Jeg har gjort en feil, og jeg er lei for det.» Forsøk deretter oppriktig å la være å begå den samme feilen igjen.