Er folkets røst Guds røst?

DET er et ordtak på latin som heter: «Vox populi, vox Dei,» det vil si: «Folkets røst er Guds røst.» Mange mennesker, særlig de som tror på demokratiet, anser dette gamle ordtaket for å være sant. Men er det virkelig tilfelle at folkets eller majoritetens røst er Guds røst?

Hvis det virkelig var sant at folkets røst er Guds røst, må det også kunne hevdes at minoritetsgrupper eller dissentere aldri har rett, ettersom de da ville stå på Guds motstanders, Satan Djevelens, side i samsvar med Jesu ord: «Den som ikke er med meg, han er imot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer.» Det er kanskje ikke mange som ville finne på å si dette med rene ord, men det er likevel en kjensgjerning at i samme grad som majoriteten er intolerant overfor minoriteten, i samme grad gir den ved sine handlinger uttrykk for nettopp en slik oppfatning. — Matt. 12: 30.

At folkets røst ikke er Guds røst, det vil si ikke nødvendigvis behøver å være det, framgår av den kjensgjerning at folket i de forskjellige land har valgt forskjellige styreformer. Hvis det var slik at folkets røst er Guds røst, da måtte Gud være fullstendig forvirret. Gud er imidlertid ikke uordens eller forvirrings Gud, men ordens og freds Gud. — 1 Kor. 14: 33.

Hvis folkets røst er Guds røst, vil det si det samme som at Gud er i strid med seg selv. Da det nylig ble holdt valg i Italia, hadde kommunistene betydelig framgang. Hvis de noen gang skulle komme til å utgjøre majoriteten i dette romersk-katolske landet og overta regjeringsmakten, kunne det da sies å være Guds røst som kom til uttrykk ved at et styre som gir seg ut for å være kristent, blir avløst av et styre som åpent innrømmer at det er ateistisk? Vil Gud drive ut seg selv? Nei, ikke engang Satan ville gjøre det! — Matt. 12: 26.

Nei, det er slett ikke alltid slik at folkets røst er Guds røst. Hvis du følger folkets røst, er det stor sannsynlighet for at du vil komme til å handle galt. Aron, som var den første yppersteprest i det gamle Israel, lyttet således til folkets røst da han laget en gullkalv til dem, noe som senere brakte ham sorg og skuffelse. Kort før sin død sa Moses til israelittene: «For jeg kjenner din gjenstridighet og din stive nakke; se, ennå i dag mens jeg lever og er iblant eder, har I vært gjenstridige mot Herren; hvor meget mer da etter min død!» Moses burde vite hva han snakket om, for han ledet og dømte dette folket i 40 år! — 2 Mos. 32: 1—4, 21—24; 5 Mos. 31: 27.

Et annet tilfelle Bibelen beretter om, var da israelittene på dommeren Samuels tid ba om å få en konge. Det var folkets røst som her kom til uttrykk, men var det Guds røst? Dommeren Samuel som også var Guds profet, tok seg nær av at israelittene således forkastet ham, men Jehova Gud fortalte ham at han skulle gå med på folkets forlangende: «Lyd folket i alt hva de sier til deg! For det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem. Som de alltid har gjort fra den dag jeg førte dem opp fra Egypt, til den dag i dag, idet de forlot meg og tjente andre guder, således gjør de nå også mot deg.» — 1 Sam. 8: 7, 8.

I betraktning av det Aron, Moses og Samuel opplevde, skulle det ikke være vanskelig å forstå at det var det jødiske folks røst og ikke Guds røst som kom til uttrykk for om lag 1900 år siden da jødene forkastet Jesus Kristus som den Messias de lenge hadde sett fram til skulle komme. Lukas forteller hva som hendte da Pilatus for tredje gang hadde forsøkt å løslate Jesus: «De trengte på med stort skrik og hevde at han skulle korsfestes; og deres skrik fikk overhånd.» — Luk. 23: 23; Joh. 1: 11, 12.

Hvis folkets røst virkelig var Guds røst, da ville det bety at de mennesker som blir valgt til å styre nå i vår tid, blir valgt av Gud. Men hvordan kan Gud stå bak valgene ettersom det som avgjør deres utfall, som oftest er hvor mye penger det er blitt brukt, og hvem det er som ved hjelp av sine tomme og store løfter har appellert sterkest til folks følelser, fordommer og selviskhet?

Noe som tydelig understreker dette, er det den polske kardinal Wyszynski sa i et intervju i forbindelse med det økumeniske konsil i Roma. Han fortalte at den katolske kirke i Polen i forbindelse med valgene i januar 1957 fryktet for at stemningen blant folket ville føre til at valget ville resultere i en kraftig protest mot det bestående styre, og han ga derfor alle de katolske prestene ordre om å fortelle sine sognebarn at de skulle stemme på de kommunistiske kandidater som sto oppført på stemmesedlene. De polske katolikker fulgte lydig denne oppfordringen. Men kan det at det romersk-katolske hierarki og folket i sin alminnelighet stemte på de ateistiske, kommunistiske kandidater, sies å være et uttrykk for Guds røst? — Zürich-avisen Die Weltwoche for 1. mars 1963.

At folkets røst ikke nødvendigvis også er Guds røst, blir ytterligere understreket av den kjensgjerning at Jehova Gud har sitt eget styre som skal herske over denne verden, nemlig sitt rike med sin Sønn Jesus Kristus som konge. Angående dette styre sa Jesus da han sto overfor Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Det representerte ikke røsten til folkene i denne verden, men Guds røst. Det er dette rikes komme alle kristne, både de som gir seg ut for å være det, og de som virkelig er det, har bedt om i over 1900 år, men det er bare de sanne kristne som har handlet i samsvar med denne bønnen.

Hvis folkets røst var Guds røst, ville det ikke ha vært nødvendig for Jesu Kristi apostler å si: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Når de verdslige myndigheter forlanger noe som er i strid med det Gud forlanger, da vil de som lever i samsvar med apostolisk kristendom, svare myndighetene på samme måte som apostlene gjorde, for de vet at folkets røst ikke nødvendigvis er Guds røst. — Ap. gj. 5: 29.