Kommunistene fører Jehovas vitner for retten
«SIDEN september 1950 har domstoler i Sovjet-sonen [Øst-Tyskland] idømt sekten Jehovas vitner fengselsstraffer på 1679 år, og det berører 222 av sektens medlemmer!» Denne rystende melding sto å lese i Wiesbadener Kurier i nummeret for 23. februar 1951. Disse tallene avslører imidlertid svært lite om de uhyggelige detaljer i forbindelse med disse dommene, og de viser heller ikke noe om den absolutte ringeakt for rett og rettferdighet som disse kommunistiske domstolene la for dagen.
Først kom det en bølge av arrestasjoner som ble foretatt av det kommunistiske «folkepoliti», og hundrevis av Jehovas vitner ble kastet i fengsel. Så kom de beryktede «offentlige rettssaker». De foregår etter mønster av sovjetrussisk rettspleie, og det betyr at alle dommere og sakførere står under kontroll av «Statens sikkerhetstjeneste», SSD, den fryktede russiskdominerte organisasjon som kontrollerer alle avdelinger av Øst-sonens administrasjon. Under dette systemet behøver ikke dommere og statsadvokater å være utdannede jurister. De fleste av dem er i virkeligheten ikke annet enn fanatiske medlemmer av kommunistpartiet. Til og med de få utdannede jurister som ennå praktiserer, er under så streng kontroll av SSD at deres bevillinger kan tas fra dem når som helst de unnlater å følge direktivene fra partiet.
De anklagene som blir reist mot Jehovas vitner av SSD, inneholder alltid de samme umulige løgnene om at vitnene er amerikanske spioner og at de motarbeider freden og demokratiet. De anklagede blir i alminnelighet representert av oppnevnte forsvarere som ikke tør legge fram sannheten av frykt for selv å bli arrestert. Utenforstående vitner kan ikke uttale seg til forsvar for Jehovas vitner uten stor risiko for øyeblikkelig å bli arrestert. De anklagede er også i en uheldig stilling ved det at de har en meget begrenset anledning til å forsvare seg selv.
Før Jehovas vitner blir brakt for retten, blir de i lang tid forberedt og preparert ved tortur, sult, kulde og de verste trusler, for å tvinge dem til å tilstå at de er skyldige i anklagene når de kommer for retten. Vitnet L—— fortalte for eksempel at han var blitt holdt i en mørk celle og at han så dagslyset for første gang på mange måneder da han ble brakt fram for retten. Andre fortalte hvordan de var blitt utsatt for den svære påkjenningen å måtte stå så lenge som åtte timer med lyset fra en lyskaster rett i øynene, og hele den tiden ble det ustanselig stilt spørsmål til dem. Hele den tiden vitnene er i fengsel og venter på å komme for retten, får de svært lite mat. Deres daglige sulterasjon består av 150 gram brød og litt tynn suppe som inneholder mest vann. Det opplyses at forholdene i disse kommunistiske fengslene er verre enn i de verste av nazistenes konsentrasjonsleirer. Det forklarer hvorfor vitnene er i en slik forferdelig fysisk forfatning, ofte nesten så tynne som skjeletter, når de blir ført for retten.
I tyske aviser kunne en se overskrifter som disse: «I stå-celler og i mørkt fengsel,» «Bibelstudenter står i kaldt vann,» «Fjorten får livsvarig fengsel.» En melding fra Berlin i mars 1951 sier: «Siden forfølgelsen av Jehovas vitner begynte i august i fjor, har Sovjet-sonens justisdepartement i fjorten tilfelle idømt livsvarig fengsel. Over 1300 medlemmer er blitt arrestert. Av dem har om lag 250 fått lange fengselsstraffer.
Omkring to tredjedeler holdes fremdeles arrestert. I mange tilfelle ble fangene holdt i mørkt fengsel uten avbrytelse i fire måneder. Andre ble låst inne i seksten dager i ’stå-celler’, eller de ble bundet til stolper i kjellere der de måtte stå i timevis i vann opp til brystet.»
TROFASTE OG SANNE VITNER
De som setter i gang disse rettsforfølgelsene, opplever den ene skuffelsen etter den andre. Når en av disse skinn-rettergangene begynner, blir det gjerne hånt og spottet en god del, men dette stilner snart av. De som er til stede, til og med dommerne, blir interessert i de anklagedes vitnesbyrd og er meget oppmerksom når Jehovas vitner med stor glede og styrke tar standpunkt for Jehovas rike og for trosfriheten. Deres logiske argumenter holder fram sannheten så klart at dommerne ofte har vanskelig for å finne grunn til å opprettholde dommene, som i alminnelighet er fastsatt før rettssakene begynner. Det minner om et av fortidens vitner for Jehova, apostelen Paulus, som talte med en slik alvorlig og sterk overbevisning da han ble forhørt, at dommeren i saken, kong Agrippa, anklagende ropte til ham: «Du kunne ganske snart overtale meg til å bli en kristen!» — Ap. gj. 26: 28, NW.
På ganske få unntagelser nær har alle Jehovas vitner vist en frimodig og fryktløs opptreden, og har fulgt nøye de bibelske eksempler på trofaste vitner i fortiden. De gjør det samme nå som da, de slutter sitt vitnesbyrd som Peter gjorde: «Vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29, NW.
Når Jehovas vitner er blitt dømt, gir de ofte i sine sluttbemerkninger uttrykk for ubetinget tillit til at deres rette handlemåte vil bli rettferdiggjort av den høyeste Dommer over alle, Jehova Gud. En av dem ropte tillitsfullt: «Vi kommer til å overleve dere, akkurat som vi overlevde nazistene!» En annen av de anklagede advarte: «Dere har dømt meg til tolv år, men Jehova kommer til å dømme dere fra livet!» Under begeistret bifall fra tilhørerne i rettssalen hentydet en annen av vitnene til titelen på et offentlig foredrag som vitnene hadde holdt, og sa: «Guds rike er opprettet, og Harmageddons rettferdige hevn er nær — fru statsadvokat, den er nærmere enn De tror!»
Det var en stor oppmuntring for de anklagede når deres medvitner var til stede ved disse rettssakene, men det lot seg ikke alltid gjøre. Undertiden fikk ikke publikum adgang i det hele tatt, og ved andre rettssaker var det bare et begrenset og kontrollert «publikum» som fikk tillatelse til å være til stede, det vil si slike personer som reportere fra kommunistiske aviser, partimedlemmer og lignende. Disse fikk adgang på spesielle billetter som de hadde fått av den kommunistiske organisasjon. Av og til var det bakerste av rettssalen fylt med ramp som stadig kom med spottegloser når Jehova Gud eller Hans vitner ble nevnt, som et forsøk på å sette de anklagede under et sterkt psykisk press og forvirre dem.
Mange av de kvinnelige vitner som prøvde å få være til stede ved en rettssak, ble nektet adgang fordi de ikke hadde de spesielle kommunistbillettene. I den samtalen som fulgte, fortalte de vakten at de var vitner. «Å jaså,» svarte vakten, «det blir noe annet; hvis dere er vitner, så bare kom inn.» Senere, da det kom flere av vitnene, demret det endelig for rettsbetjenten at de mente at de var Jehovas vitner da de sa at de var «vitner».
ET SKUESPILL FOR MENNESKER OG ENGLER
Under en rettssak i Ch—— strømmet en mengde Jehovas vitner til rettssalen fordi de ønsket å være hos sine fangne brødre i deres prøvelser. Rettssaken var noe helt utenom det vanlige, for den varte i to dager på grunn av at forsvareren var en av de få som ennå hadde mot til å ta opp kampen imot hver eneste en av de falske anklagene kommunistene hadde framsatt. Under denne rettssaken ble det mulig for de anklagede å gi et inngående og detaljert vitnesbyrd om Jehovas vitners virksomhet for Guds rike. En tid ble det ført lange diskusjoner om ledelsen av den teokratiske tjenesteskolen. Som følge av dette la medvitnene i rettssalen for dagen så stor begeistring at til og med politiske partimedlemmer ble grepet av den. Når retten tok sine friminutter, sto betjenter og andre rundt omkring i grupper sammen med vitnene i gangene og i rettssalen, og stilte spørsmål og fikk et mektig vitnesbyrd om Guds vidunderlige rike. Da rettssaken var slutt og de anklagede ble ført bort etterat de hadde fått sine dommer, som varierte fra mange år og til livsvarig fengsel, stilte vitnene blant tilskuerne seg opp i to rekker ved utgangen og sang teokratiske sanger til avskjed. «Det var akkurat som en områdesammenkomst,» var den alminnelige mening blant alle de vitnene som var til stede!
I alle disse rettssakene nedlegger anklageren påstand om mange, lange års fengsel, ja, livsvarig fengsel i mange tilfelle. Dette er grunnen til at bare ved 25 av disse farsemessige rettssakene i løpet av en to-måneders periode fikk 200 av Jehovas vitner, både menn og kvinner, dommer som sammenlagt kom opp i nesten 1700 år! Og dette innbefatter ikke de mange livsvarige fengselsstraffer som ble gitt. Det finnes i virkeligheten heller ikke noen virkelig appellinstans i disse tilfellene, for det eneste som er tillatt, er en formell gjenopptagelse ved en annen politisk kontrollert og demoninspirert domstol. Men hva annet kan en vente i retning av rettferdighet under et gudløst, totalitært styre?
Vi gjengir her i oversettelse en del av et interessant brev fra et øyenvitne til en av disse rettssakene: «Da den farsemessige rettssaken ble holdt i E—— og alle brødrene var blitt dømt til mange års fengsel, fikk de beskjed om at de kunne appellere. Den første broren sto da opp, og senere fulgte de andre hans eksempel. Han sa: «Vi gir avkall på denne appellen, vi trenger ikke noen barmhjertighet fra mennesker, vi venter barmhjertighet fra den høyeste Dommer, og nå i dag ser vi allerede fram til Hans dom!» Brødrene fra E—— og fra nabolaget som var samlet utenfor bygningen, på trappene, i gangene og i rettslokalet, ropte i kor — det var flere hundre brødre som hadde holdt ut de to dagene rettssaken varte — de ropte: ’Vi vil si farvel til våre brødre! Vi vil se våre brødre!’ Det var ikke annet for retten å gjøre, for politiet hadde allerede gått til aksjon og hadde til og med slått noen av brødrene. Men brødrene sto som en mur og rørte seg ikke av flekken. Ikke engang om de ville ha arrestert dem alle sammen, ville de ha flyttet seg. Derfor ble de brødrene som hadde vært for retten, eskortert til forsiden av rettslokalet, og der omfavnet de alle sammen hverandre, trykket hverandres hender og formante hverandre til å holde trofast ut på den store Konges side til den endelige seier, for tiden er nærmere enn vi tror. Alt dette foregikk rett for øynene på politiet, befolkningen i E—— og dommerne og rettsbetjentene, som sto i vinduene og så på. Det var sannelig et mektig skuespill for engler og mennesker! (1 Kor. 4: 9) Vi kan ikke få takket Jehova nok for at vi tilhører hans folk!»
FOR ET STERKT BÅND KJÆRLIGHETEN ER!
Et annet meget interessant brev lyder: «Da jeg var i justisbygningens fengsel for å drøfte min manns sak, kom en politimann, som sympatiserer med oss, bort til meg og sa: ’I dag er det en rettssak mot Jehovas vitner; kanskje Deres mann er blant dem.’ Han førte meg inn i rettslokalet gjennom en bakdør, for det var bare de som hadde et pass utstedt av statsadvokaten, som kom inn gjennom hovedinngangen, og disse passene ble bare gitt til dem som var motstandere, ikke til Jehovas vitner, og likevel kaller de dette en «offentlig rettssak».
Det var syv brødre for retten fra Vakttårnets Betel-hjem, og de fikk fengselsstraffer fra åtte til ti år. Da de ble ført inn i rettssalen, fikk jeg et fryktelig sjokk, til tross for at jeg kan tåle en god del. De var alle bundet sammen, og eskortert av hunder som om de var fæle forbrytere. De var i en forferdelig fysisk forfatning, men ut av deres skinnmagre, bleke ansikter strålte det et merkelig lys. Deres skinnende øyne funklet bokstavelig talt. Men et blikk på deres kropper viste at de hadde lidd en hel del tortur. Rettssaken varte i ti timer. Den fasthet og lojalitet brødrene la for dagen ved sitt vitnesbyrd, var simpelthen vidunderlig! Og hvor skammelige var ikke fiendens løgner og hvor urettferdig hans framgangsmåte! Verden i alminnelighet har ennå ikke sett noe lignende.
Da brødrene ble ført ut, sto jeg i gangen for å få se dem ennå en gang. En av dem sa: ’Vær ved godt mot, og måtte du bli ledet av Herren.’»
Ja, «Statens sikkerhetstjeneste» i Sovjet-sonen i Tyskland og domstolenes medlemmer har sett i rådløshet på denne holdningen til Jehovas vitner. Noe slikt som dette har aldri hendt dem før. Alle deres såkalte «gode og prøvde metoder», som har vært så vellykket til å bryte ned andre og få dem til å tilstå og vise en angrende holdning i retten, har vist seg forgjeves når de ble brukt mot Jehovas vitner. Sannheten er at motstanderne av Jehova Gud og Hans vitner ikke vet noe om den styrke Guds ånd eller virksomme kraft gir.
Guds tjenere er advart på forhånd, og det er for dem det samme som å være væpnet på forhånd. Både advarselen og rådet om å være væpnet finnes i Bibelen, og studiet av Bibelen gir Guds tjenere stor trøst og håp og fred i sinnet under slike prøvelser. Jesus, den store profet, kom med denne advarselen: «Ta dere i akt for menneskene, for de vil overgi dere til de lokale domstolene og de vil piske dere i sine synagoger. Ja, dere skal bli slept fram for landshøvdinger og konger for min skyld og til vitnesbyrd for dem og for folkeslagene. Men når de overgir dere, vær da ikke bekymret for hvordan eller hva dere skal tale; for det dere skal tale, vil bli gitt dere i samme stund. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars ånd som taler ved dere.» — Matt. 10: 17—20, NW.
Hvis apostelen Paulus hadde vært på jorden i dag og lest disse beretningene fra Sovjet-sonen i Tyskland, ville han sikkert ha lovprist Jehova Gud for at Hans vitner står fast og er trofaste mot Teokratiet, fast besluttet på ikke å la seg bøye eller bryte sammen under presset fra totalitær forfølgelse. Paulus ville ennå en gang utbryte: «Vi er selv stolte av dere blant Guds menigheter for deres utholdenhet og tro under alle deres forfølgelser og de trengsler som dere holder ut.» Hvorfor ville han gjøre det? Paulus forklarer det: «Dette er et bevis på Guds rettferdige dom, som fører til at dere blir dømt verdige til Guds rike, det som dere virkelig lider for.» — 2 Tess. 1: 4, 5, NW.