Spørsmål fra leserne
● Kan det i forbindelse med ekteskapsbrudd tenkes noe tilfelle da den skyldige part kan oppnå skilsmisse og deretter av menigheten bli ansett for å være fri til å gifte seg igjen? — Jamaica.
Det kan være omstendigheter som kan få menigheten ved dens utnevnte eldste til å treffe en slik beslutning. Før vi kommer inn på disse omstendighetene, bør vi imidlertid se på de grunnleggende bibelske prinsipper i forbindelse med skilsmisse.
Jesu ord i Matteus 5: 31, 32 og 19: 9 viser at den eneste skilsmissegrunn som er gyldig i Guds øyne, er at en av ektefellene har gjort seg skyldig i «utukt». (LB, NW; gresk: porneia) Det Jesus sa, viser også at Gud innrømmer den uskyldige ektefellen rett til å bringe ekteskapet til opphør, til å oppløse de ekteskapelige bånd.
Det er imidlertid verdt å merke seg at det ikke i og for seg er den utuktige handlingen som oppløser disse bånd. Den uskyldige ektefellen kan velge å tilgi den utro ektefellen den urette handling vedkommende har begått. I så fall fortsetter de ekteskapelige bånd å bestå. Den avgjørende faktor er altså i alle tilfelle den beslutning som den uskyldige ektefellen treffer om enten å tilgi eller nekte å tilgi den utro ektefellen.
Men sett nå at en person driver «utukt» og den uskyldige ektefellen deretter ikke vil ta ham tilbake og nekter å bo i samme hus som ham eller også nekter å ha kjønnslig omgang med ham, selv om de bor under samme tak, men likevel ikke begjærer skilsmisse ved dom. Hvordan stiller saken seg da? Hvordan forholder det seg hvis denne situasjonen vedvarer i lengre tid, et år eller kanskje flere år, slik at det blir umulig for den ektefellen som har feilet, å ha noe ærbart seksualliv ved at hans eller hennes ektefelle gjør sin ekteskapelige skyldighet?
Bibelen viser at ektefolk ikke bør avholde seg fra å gjøre sin ekteskapelige skyldighet «uten etter samråd, for en tid», altså bare midlertidig, ettersom det ellers lett kan oppstå fristelser. (1 Kor. 7: 2—5) Det er ikke kjærlig å berøve en ektefelle en slik rett gjennom et lengre tidsrom eller i det uendelige. Hvis den uskyldige ektefellen gjør dette, er det et bevis for at tilfellet av utroskap ikke er virkelig tilgitt. Den uskyldige ektefellen har da i realiteten forstøtt den feilende som sin ekteskaps partner. Og hvorvidt ekteskapet skal bli oppløst bibelsk sett, er som nevnt avhengig av hvorvidt den uskyldige ektefellen beslutter seg for å tilgi eller ikke tilgi det at den andre har drevet «utukt».
Jehova Gud er selvfølgelig klar over det hvis en slik forstøtelse har funnet sted, selv om den uskyldige ektefellen ikke har bedt en av «keiserens» domstoler om å foreta en formell oppløsning av ekteskapet. En gjør vel i å huske at de viktigste lovene er de som gjelder ved Jehova Guds domstol. Keiseren har en relativ myndighet og avgjør ikke om de ekteskapelige bånd er oppløst eller fortsatt består i Guds øyne. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 5: 29) Keiseren kan bare uttale hvorvidt han anser ekteskapet for fortsatt å være juridisk bindende. Når den bibelske grunn («utukt») ikke foreligger, er en skilsmisse som er innvilget av keiseren, ikke gyldig i Guds øyne, og de fraskilte er ikke fri til å gifte seg på nytt.
En kristen som ønsker å ’anbefale seg til alle menneskers samvittighet’, forsøker naturligvis å få sitt ekteskap eller sin skilsmisse juridisk anerkjent av staten. (2 Kor. 4: 2) Men en slik juridisk anerkjennelse er ikke den avgjørende faktor. Det er derimot Guds dom. I betraktning av dette og i betraktning av at den avgjørende faktor i forbindelse med oppløsningen av et ekteskap er hvorvidt den uskyldige ektefelle beslutter seg for å tilgi eller ikke tilgi, kan en spørre: Hva kan den skyldige ektefellen gjøre når han eller hun står overfor den situasjon at den uskyldige ektefellen ikke har tilgitt ham eller henne, men heller ikke ønsker å få ekteskapet formelt oppløst av keiseren? Den skyldige ektefellen kan da sørge for å godtgjøre at han eller hun i realiteten er blitt forstøtt av den ektefellen som ikke har begått ekteskapsbrudd. Dette bør først godtgjøres overfor de eldste i menigheten ved at det blir forelagt dem beviser for at en avgjort og varig — ikke midlertidig — forstøtelse har funnet sted. Deretter kan den som blir nektet tilgivelse av sin ektefelle, søke lovformelig stadfestelse av forstøtelsen ved keiserens domstoler ved å legge fram hvilke som helst sannferdige skilsmissegrunner som slike domstoler vil godta. Når så dette er i orden, vil vedkommende være fri til å gifte seg igjen. I land hvor det ikke er mulig å oppnå skilsmisse, kan vedkommende følge den framgangsmåte som blir beskrevet på sidene 149 og 150 i boken Virkelig fred og sikkerhet — hvordan?
De eldste i en menighet som får et slikt tilfelle til behandling, bør overveie saken med omhu og avgjøre om det virkelig foreligger klare beviser for at den uskyldige ektefellen har foretatt en endelig forstøtelse. Det kan for eksempel tenkes at den uskyldige ektefellen ikke ønsker å gjenoppta den seksuelle forbindelsen på noen uker eller kanskje også måneder fordi vedkommende fremdeles har det begåtte ekteskapsbrudd i frisk erindring. Dette vil ikke være en virkelig forstøtelse. Det bør også nevnes at de ovenstående opplysninger ikke innebærer at en unnlatelse av å gjøre den ekteskapelige skyldighet i seg selv er en skilsmissegrunn. Det som er sagt, gjelder en som har gjort seg skyldig i «utukt» (den bibelske skilsmissegrunn) og deretter blir nektet den ekteskapelig skyldighet og i realiteten blir forstøtt av den ektefellen som ikke har begått ekteskapsbrudd.
● Hva betyr profetien i Esaias 21: 11, 12? Vi leser der: «Utsagn om Duma. Til meg roper de fra Se’ir: Vekter! Hvor langt er det på natten? Vekter! Hvor langt er det på natten? Vekteren svarer: Det kommer morgen’ men også natt; vil I spørre, så spør — kom igjen!»
Denne profetien er tydeligvis rettet mot Edom. Det ser ikke ut til at ordet «Duma» sikter til noen by eller noe sted ved navn Duma. Det sikter neppe til ismaelittenes Duma (som fikk navn etter en av Ismaels sønner [1 Mos. 25: 14]), som lå midt mellom Palestina og det sørlige Babylonia, og heller ikke til den judeiske byen Duma, som lå i et isolert fjellområde. (Jos. 15: 52) Det at Se’ir blir nevnt rett etterpå, tyder også på at profetien var rettet mot Edom. Først bodde horittene i Se’ir, men Esaus barn drev dem bort, og både navnet Edom og navnet Se’ir ble brukt om dette landet. — 1 Mos. 14: 6; 5 Mos. 2: 12.
Både Esaias og Jeremias profeterte at Edom (Se’ir), Jehovas og hans folks fiende, skulle legges fullstendig øde. (Es. 34: 5, 9—15; Jer. 49: 7—22) «Duma» betyr «stillhet» og er oversatt på den måten i Salme 94: 17 og 115: 17. Når ordet «Duma» blir brukt om Edom, sikter det til at det skulle bli stillhet, ja, dødsstillhet, i Edom, for landet skulle utslettes. Dette framgår også av fotnoten til vers 11 i den vanlige norske bibeloversettelsen.
På en symbolsk måte viser profetien at det er noen i Edom som er opptatt av Edoms skjebne. Spørsmålet: «Vekter! Hvor langt er det på natten?» kommer fra en som ønsker at en lang natt med sykdom eller trengsel skal ende, og som roper til vekteren på muren: ’Hvor mye av natten har gått?’ ’Når kommer morgenen?’ Profetien omtaler øyensynlig først den dommens natt som kom over Edom under den assyriske verdensmakt. Vekterens svar: «Det kommer morgen, men også natt» betyr øyensynlig at det ville komme et lysglimt, som om morgenen, men at nattens mørke snart ville falle på igjen, noe som skjedde da det assyriske verdensrike falt, bare for å bli etterfulgt av det babyloniske verdensrike, som fullbyrdet en hard dom over Edom, i samsvar med Jeremias’ profeti. (Jer. 25: 17, 21; 27: 2—8) Deretter kom persernes, grekernes og romernes herredømme, som Edom også var underlagt.
Det var et lysglimt som av ’morgen’ i romersk tid under herodeernes styre, for herodeerne var edomitter. Men denne situasjonen opphørte, og natten kom. Den siste herodeers død blir som oftest oppfattet som en begivenhet som markerte slutten for edomittene. Edom ble et «Duma», et stille sted. Edomittene ble borte.
Noen kommentatorer mener at vekterens ord: «Vil I spørre, så spør — kom igjen!» betyr at profeten ikke kunne se noen ende på nettene for Edom, men at spørgeren kunne komme igjen og spørre senere i tilfelle det skulle bli åpenbart mer om Edoms nøyaktige skjebne. Andre hevder at disse ordene betyr at edomittene måtte vise anger og komme tilbake, at de måtte vende om fra sin ondskap og slutte å motarbeide Jehova og hans folk for å få et gunstig svar fra Gud. De måtte vende om fra sine onde veier og følge Guds befalinger. Det var det samme krav Israel senere måtte oppfylle før Jehova gjenreiste levningen av angrende jøder som var i fangenskap i Babylon, og lot den vende tilbake til Jerusalem. (Es. 55: 7) Hvis edomittene ikke la en slik innstilling for dagen, ville det ikke bli noen ende på Edoms netter, og dødsstillhet ville være alt de hadde å se fram til.