Misjonærånd — noe som kjennetegner sanne kristne
DE FIKK ikke engang tid til å spise.’ Disse ordene viser hvor travelt Jesus Kristus hadde det, og hvilken nidkjærhet han la for dagen i den misjonærtjeneste som han hadde fått i oppdrag å utføre av sin himmelske Far. (Mark. 6: 31) Han var så helhjertet at han kunne si: «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk.» (Joh. 4: 34) Jesus drog omkring på kryss og tvers i landet og forkynte det «glade budskap». (Luk. 8: 1) For et enestående eksempel på misjonærånd!
For å utvide dette arbeidet utvalgte Jesus i år 31 under bønn 12 disipler og sendte dem ut. Han gav dem denne veiledningen: «Ta ikke veien til hedningers land . . . Gå i stedet til de bortkomne sauene i Israels folk. Og der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær!» (Matt. 10: 5—7) Disiplene fikk ikke bare omfattende instrukser med hensyn til hvordan de skulle utføre arbeidet, men det ble også tydelig vist hvilket distrikt de skulle forkynne i. I disse distriktene forkynte de og deres Mester nidkjært fram til år 33.
I betraktning av at Jesus gav sine disipler disse restriksjonene med hensyn til det distrikt de skulle arbeide i, kan noen av dem ha lurt på hva han mente med det han sa like før sin død. Jesus gav dem et ’tegn’ for å vise hva som skulle avmerke enden på «tingenes ordning», og forutsa at det «gode budskap» skulle bli forkynt på hele den bebodde jord til et «vitnesbyrd for alle nasjonene» før enden kom. Senere understreket den oppstandne Jesus for sine disipler at de skulle ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjoner’. Og like før han steg opp til himmelen, sa han til sine disipler: «Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» — Matt. 24: 3, 14; 28: 19, NW; Apg. 1: 8.
På pinsedagen i år 33 fant den lovte utgytelse av den hellige ånd sted, og Peter ble bemyndiget til å gjøre bruk av den første av «himmelrikets nøkler». Resultatet ble at omkring 3000 jøder og proselytter ble kristne. (Matt. 16: 18, 19; Apg. 2: 1—4, 14—41) I de etterfølgende tre og et halvt årene gjorde Peter bruk av ytterligere to «nøkler», slik at misjonsarbeidet ble utvidet til å omfatte alle nasjoner. (Apg. 8: 14—17; 10: 23—48) Hvor sant var det ikke at den hellige ånd hadde gitt disiplene «kraft», slik at den samme misjonærånd som Jesus hadde lagt for dagen, nå igjen gjorde seg tydelig gjeldende! Beretningen om de første kristnes misjonsarbeid, som vi finner i Apostlenes gjerninger i Bibelen, vitner om en enestående nidkjærhet. Apostelen Paulus må ha vært glad for at han omkring år 61 kunne si at evangeliet var blitt «forkynt blant hele skapningen som er under himmelen». — Kol. 1: 23. NW
MISJONÆRÅNDEN GJENOPPLIVET I VÅR TID
Da det forutsagte frafall fant sted, noe som førte til at Gud holdt sin ånd tilbake, ble denne misjonærånd imidlertid også praktisk talt borte i over 1700 år. Kristenheten tydde i stedet til krigens sverd, kolonisering og andre ubibelske metoder for å «omvende» folk. Var den misjonærånd og den nidkjærhet Kristus og hans sanne disipler la for dagen, blitt borte for bestandig? Det kunne ikke være tilfelle, for Jesus hadde selv forutsagt at det gode budskap om Riket skulle bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjoner under hans nærvær, som begynte i 1914.
I 1870-årene ble det etter hvert tydelig at Guds hellige ånd var med Charles T. Russell og de oppriktige bibelstudenter som samarbeidet med ham. En ekte misjonærånd begynte følgelig igjen å gjøre seg gjeldende. Snart ble det dannet en rekke «ekklesiaer» (menigheter) for bibelstudenter rundt omkring i hele Nord-Amerika. Det første avdelingskontoret for Selskapet Vakttårnet utenfor De forente stater ble opprettet i London i år 1900. Russell foretok flere reiser til Europa for å forkynne budskapet der, og på den andre av disse reisene, i 1903, ble et avdelingskontor for Selskapet opprettet i Tyskland. Etterfølgende år ble enda et avdelingskontor opprettet, denne gang i Australia, hvor misjonsarbeidet var blitt påbegynt i løpet av det foregående år. I 1911 og 1912 foretok Russell og andre en reise jorden rundt og forkynte blant annet i Singapore, Filippinene, Kina og Japan. Den misjonærånd som Jesus la for dagen, gjorde seg virkelig gjeldende på nytt. Men akkurat som i Jesu tilfelle ble deres nidkjærhet i vitnearbeidet møtt med kraftig motstand fra Satan. Misjonsarbeidet var derfor ikke uten problemer og prøvelser.
I 1915 uttalte bror Russell at det ennå var mye å gjøre i misjonsarbeidet. Men i 1916 fullførte han sitt jordiske løp. Ville denne lille gruppen av forfulgte kristne fortsette å legge misjonærånd for dagen? Ja, den gjorde det. J. F. Rutherford, Selskapets annen president, oppfordret kraftig alle disse kristne (som i dag er kjent som Jehovas vitner) til å delta nidkjært i forkynnelsesarbeidet. De som kunne dra til fremmede land, ble oppfordret til å gjøre det, og dette førte til at mindre grupper drog til Afrika, India, Burma, Thailand, Kina og en rekke øyer. Da den annen verdenskrig brøt ut, ble det utført misjonsarbeid i hvert fall i begrenset utstrekning i over 60 land. Noen av dem som den gang drog til disse fjerntliggende stedene, tjener der fortsatt etter 40—50 år!
ET NYTT TILTAK TIL FREMME AV MISJONSARBEIDET
Den annen verdenskrig hemmet i høy grad det misjonsarbeid som ble utført i mange av disse landene. Ville denne krigen føre direkte til Harmageddon? (Åp. 16: 14, 16) Var det misjonsarbeid som ble påbegynt av Jesus, i ferd med å bli fullført? Disse spørsmålene ble besvart ved at en fikk en klarere forståelse av Åpenbaringen 17: 8 da det offentlige foredraget «Freden — blir den varig?» ble holdt på Jehovas vitners stevne i 1942. Dette foredraget viste at det ville bli en etterkrigsperiode med fred. Med dette i tankene la N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets tredje president, og de øvrige medlemmene av Selskapet Vakttårnets styre planer om å gjøre god bruk av den fredstid de nå ventet.
Det ble planlagt å opprette en skole for utdanning av misjonærer, og det ble dessuten truffet tiltak for å gi menighetene bedre opplæring med tanke på forkynnelsesarbeidet på det lokale plan. Den 1. februar 1943 begynte den første klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Hvilken tro vitnet ikke dette om! Det fantes på det tidspunkt praktisk talt ikke noen land disse misjonærene kunne sendes til. Ikke desto mindre fikk de opplæring i tillit til at det ville bli en fredsperiode som kunne benyttes.
Med tiden var de fleste av misjonærene i de første klassene ved bibelskolen Gilead i stand til å dra til forskjellige land i Mellom- og Sør-Amerika og til øyene i Det karibiske havet for der å gjøre bruk av den opplæring de hadde fått med tanke på å hjelpe andre. Det var mange problemer som måtte overvinnes den gangen. Å finne et sted å bo, språket, forskjellige skikker, maten, motstand fra presteskapets side og overtroiske forestillinger var noen av de vanskeligheter disse nye misjonærene ble stilt overfor. I de fleste av disse landene fantes det bare én eller to som var interessert i det kristne vitnearbeid eller aktivt opptatt i det da misjonærene kom dit. Trass i alle disse hindringene er det imidlertid mange av disse første misjonærene som fremdeles tjener i disse landene. Hvilken glede bringer det dem ikke at det nå er over 380 000 vitner som tjener sammen med dem i Mellom- og Sør-Amerika og på øyene i Det karibiske havet!
Hvordan forberedte skolen disse misjonærene til sin oppgave? En misjonær, som har tjent i 24 år i Orienten, sier: «I betraktning av at Bibelen skulle være vårt viktigste redskap på misjonsmarken, syntes jeg at den viktigste delen av den opplæring jeg fikk, var gjennomgåelsen av den bok for bok og ofte vers for vers, foruten studiet av historie og geografi som hadde tilknytning til den, og av folks levevis i bibelsk tid. Dessuten hadde vi noen timer hvor vi fikk praktisk øvelse i å snakke med folk og undervise dem. Vi ble gjort oppmerksom på hvordan vi måtte tilpasse oss for å kunne glede oss over livet i nye omgivelser. Noe annet som var til stor hjelp for meg på Gilead, var å leve sammen med en stor ’familie’ av mennesker med svært forskjellig bakgrunn i fem måneder. Dette gjorde det lettere for meg å leve sammen med en ’familie’ av misjonærer som kommer fra forskjellige miljøer.» I årenes løp er det pensum som blir gjennomgått på Gilead, blitt forbedret, slik at den opplæring som blir gitt, kan være enda mer praktisk og effektiv når det gjelder å hjelpe nye misjonærer til å forberede seg til misjonsarbeidet i fremmed land.
Hvem vil så være kvalifisert til å få en slik spesiell opplæring? Vanligvis er kravene at de som søker, skal være mellom 21 og 40 år gamle og ikke ha noen forsørgelsesbyrde eller andre forpliktelser som ville hindre dem i å tjene hvor som helst i verden. De kan være enslige eller ha vært gift i minst to år, og de må ha god helse. De må ha vært døpt i minst tre år, og de må ha vært opptatt i heltidsforkynnelsen i minst to år uten avbrudd. De som søker, må også ha ekte misjonærånd. De må ikke være drevet av eventyrlyst, men av et ønske om å utføre det tildelte arbeid. Det betyr at de må være drevet av dyp kjærlighet til Jehova Gud og til sine medmennesker i det distrikt de blir tildelt. Når de er drevet av en slik kjærlighet, kan de være virkelig tilfreds i sitt tildelte distrikt selv om kanskje ikke alt er så lettvint og komfortabelt som de har vært vant til tidligere. — Luk. 10: 27.
HAR DU EKTE MISJONÆRÅND?
Det sier seg selv at det er forholdsvis få av Jehovas vitner som kan tjene som misjonærer i fremmede land. Alle innviede tjenere for Jehova Gud bør imidlertid ha misjonærånd. Det skal likevel innrømmes at det krever noe å ha en slik ånd og nidkjærhet, for det er mange ting som kan virke distraherende.
Mange unge vitner som går på skolen, gir uttrykk for at de ønsker å gjøre heltidsforkynnelsen enten i hjemlandet eller i et fremmed land til sitt mål. Men når den tid er kommet da de kunne være kvalifisert for en slik spesiell tjeneste, er deres opprinnelige begeistring for dette blitt borte. Hva er det som har skjedd? Er de blitt påvirket av verdens ånd? Verdens ånd kjennetegnes av nytelsessyke og ringeakt for hardt arbeid og stort ansvar. Denne ånd har påvirket enkelte i den grad at de ikke lenger finner tilfredsstillelse bare i å utføre et godt arbeid. Mange i verden er av den oppfatning at et arbeid må være «morsomt», «spennende» eller ha et «romantisk skjær». Ellers appellerer det ikke til dem. Unge kristne menn og kvinner bør derfor spørre seg selv: Har denne lysten til å leve et behagelig liv til en viss grad smittet over på meg? Har verdens ånd — eller noe annet — svekket min begeistring for forkynnelsesarbeidet?
Uansett hvilken alder du er i, og selv om du kanskje ikke kan ta del i heltidsforkynnelsen i ditt hjemland eller i et fremmed land, vil det være gagnlig å ransake deg selv for å finne ut om du har den sanne misjonærånd eller ikke. Hvis du føler at du ikke har ekte misjonærånd, hva kan du da gjøre med det?
En undersøkelse av Apostlenes gjerninger, kapittel 4, vil kanskje hjelpe deg til å finne ut hvilke områder du trenger å vie spesiell oppmerksomhet, slik at du i større utstrekning kan ha den misjonærånd som kjennetegnet de kristne i det første århundre. Legg merke til at motstanderne ifølge vers 13 var klar over at apostlene «hadde vært sammen med Jesus». Kanskje forskjellige ting som du har vært opptatt med, har gjort at den tid du har vært «sammen med Jesus» ved å studere Bibelen, er blitt så begrenset at du har mistet noe av din opprinnelige nidkjærhet.
Vers 23 viser at selv etter at apostlene hadde vært utsatt for en prøve, kom de så snart som mulig sammen med sine medtroende igjen for å bli åndelig oppmuntret og for å styrke hverandres nidkjærhet. Når noen i stedet for å følge apostlenes eksempel lar forskjellige former for avkobling og andre aktiviteter som det i seg selv ikke er noe galt å delta i, hindre seg fra regelmessig å komme sammen med sine medkristne, vil de gradvis miste den sanne misjonærånd. Den fine bønnen som er gjengitt i versene 24 til og med 30, inneholder ytterligere veiledning til hjelp for dem som ønsker å bli mer nidkjære. Legg merke til hvordan Jesu disipler bad om å få frimodighet til å tale. Ber du like oppriktig om at Guds ånds kraft må hjelpe deg til å øke din nidkjærhet? Hvis du gjør det, kan du vente å få oppleve noe som tilsvarer det som blir fortalt i vers 31. Jehova besvarte deres bønn, de ble fylt med den hellige ånd, og de «talte Guds ord med frimodighet».
Jesus sa at det «gode budskap» skulle bli forkynt til et vitnesbyrd på hele den bebodde jord. Noen kristne legger virkelig misjonærånd for dagen når de deltar i dette priviligerte arbeidet i distriktet i sitt hjemland, mens andre gjør det i fremmede land. Fylt av begeistring ’taler de Guds ord med frimodighet’.
Ved Jehovas ufortjente godhet blir Rikets budskap nå forkynt i over 200 land sammenlignet med 54 land da bibelskolen Gilead ble opprettet. Hvordan arter en misjonærs liv seg? Hvordan blir misjonærenes materielle behov dekket? Hvor bor de? Hvordan takler de språkproblemene? Hvis du tenker på å ta opp tjenesten som misjonær i et fremmed land, vil den etterfølgende artikkelen uten tvil være av spesiell interesse for deg.