Garantien for at det skal komme en regnskapets dag

FOR over 1900 år siden gav en mann som hadde fått god opplæring i sin nasjons lover, uttrykk for at han trodde på en framtidig regnskapets dag. Han gjorde dette på fremmed jord, da han stod overfor domstolen på Areopagos i fortidens Athen. Denne mannen var en kristen jøde, apostelen Paulus.

Hans tilhørere lyttet en stund til det han hadde å si om Gud. Men så kom Paulus med denne høyst overraskende uttalelsen, idet han henledet oppmerksomheten på Skaperen: «For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig [han har gitt fullgodt bevis, EN; han har gitt en garanti, NW] for alle ved å oppreise ham fra de døde.» — Apg. 17: 31.

Apostelen fikk ikke anledning til å fortsette å tale, på grunn av spottere som begynte å bli høyrøstet. De sannheter han hadde gitt uttrykk for, var imidlertid det middel den allmektige Gud benyttet seg av, slik at noen av dem som hørte Paulus’ forsvarstale, åpnet sitt hjerte. Da Paulus gikk sin vei, «sluttet [de] seg til ham og kom til tro». — Apg. 17: 32—34.

Vi kan kanskje spørre: Hvem er denne mannen som Gud vil benytte til å dømme verden? Hvorfor kan vi være sikre på at det vil bli utøvd rettferdighet? Hvor sikker er den garantien som er blitt gitt med hensyn til en regnskapets dag?

Den mannen Gud har utvalgt, er Sønnen, som gav avkall på sin himmelske herlighet og deretter ved Guds kraft begynte å bli utviklet til et fullkomment spedbarn i den jødiske jomfruen Marias morsliv. (Luk. 1: 30—35; Fil. 2: 7) Denne Sønnen ble kjent som Jesus Kristus.

Jesus sa angående den myndighet han hadde fått til å dømme: «Faderen dømmer ingen, men han har overgitt all dom til Sønnen.» (Joh. 5: 22) «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Jeg hører, og etter det dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg.» — Joh. 5: 30.

EN DOMMER SOM BRYR SEG OM MENNESKENE

Med hensyn til hva slags dommer Jesus skulle være, ble det sagt profetisk: «Han dømmer ikke bare etter det han ser, og skifter ikke rett etter det han hører. Han dømmer småkårsfolk [de ringe, EN] med rettferd, lar de vergeløse i landet få rett dom.» (Jes. 11: 3, 4) Jesus Kristus vil ikke la seg påvirke av en imponerende personlighet eller av et vakkert eller fordelaktig ytre. Han kan se mer enn det som er synlig på overflaten, for han kan se det egentlige motiv, som utspringer fra et menneskes hjerte. (Åp. 2: 23) Utspekulerte ord og argumenter vil ikke hindre ham i å komme til sakens fakta og avsi en upartisk dom. Uansett hvor ringe mennesker kan være, vil Jesus Kristus behandle dem på en rettferdig måte. «Deres liv er dyrebart i hans øyne.» — Sal. 72: 14.

Vi har all grunn til å være sikker på at Jesus vil dømme på en fullstendig upartisk måte. Han viste at han var interessert i menneskene, da han gjennom det største uttrykk for selvoppofrende kjærlighet villig gav sitt liv for dem. Idet han rettet oppmerksomheten mot det han ville gjøre i denne forbindelse, hadde han sagt til sine disipler: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.» — Joh. 15: 13.

EN OPPHØYD DOMMER

En død mann kunne selvfølgelig ikke handle i egenskap av dommer, og apostelen Paulus gjorde det klart at Guds utnevnte Dommer var blitt oppreist fra de døde. Hans oppstandelse står som en uforanderlig garanti for at det skal komme en framtidig regnskapets dag. Det er ingen vanlig garanti. Over 500 vitner så den oppstandne Guds Sønn. For at det ikke skulle herske noen tvil angående det at han virkelig var oppreist, talte Jesus Kristus med sine disipler, bad dem om å ta på ham og spiste sammen med dem. (Luk. 24: 36—43) Bibelen sier: «Han . . . gav dem mange klare bevis for at han levde; i førti dager viste han seg for dem.» (Apg. 1: 3) Fordi bevisene var ubestridelige, vitnet disiplene modig om Jesu Kristi oppstandelse, trass i at de ble fysisk mishandlet, spottet og truet med døden.

Jesu Kristi disipler var ikke bare vitner i forbindelse med hans oppstandelse, men de var også vitner til hans himmelfart. Ti dager etter denne himmelfarten fikk om lag 120 disipler bevis for at Sønnen var blitt opphøyd til sin Fars høyre hånd. Hvilket bevis fikk de? Før sin himmelfart hadde Jesus Kristus befalt sine disipler: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen har lovt og som jeg har talt om. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager døpes med Den Hellige Ånd.» (Apg. 1: 4, 5) Da om lag 120 disipler på pinsedagen i år 33 e. Kr. fikk den lovte hellige ånd og gjennom den fikk evnen til å tale på fremmede språk til jøder og proselytter som hadde kommet til Jerusalem fra fjerne steder for å være til stede ved pinsefesten, visste derfor disse disiplene at Sønnen var hos Faderen.

Det er grunnen til at apostelen Peter kunne si til flere tusen på denne dagen: «Gud oppreiste denne Jesus, og vi er alle vitner om det. Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok av Faderen Den Hellige Ånd som var lovt oss, og utøste den. Dette er det dere ser og hører.» — Apg. 2: 32, 33.

EN SIKKER UTØVELSE AV GUDDOMMELIG RETTFERDIGHET

De godt bevitnede begivenheter som fant sted i forbindelse med Jesus Kristus i det første århundre, står som en uforanderlig garanti for at det må komme en regnskapets dag for alle nasjoner. Det var denne dagen, da guddommelig rettferdighet skulle bli utøvd, Jesu Kristi trofaste disipler så fram til med spent forventning. Den kristne apostelen Paulus pekte på dette i et av sine brev til tessalonikerne da han skrev:

«Dette er rettferdig i Guds øyne: Dem som volder dere [troende] trengsler, skal han gi trengsler til gjengjeld, og dere som lider trengsler, skal han gi lindring sammen med oss. Slik skal det gå til når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde. Han kommer med flammende ild og fører straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Deres straff blir en evig fortapelse [tilintetgjørelse, NW] borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt, den dag han kommer for å bli lovprist blant sine hellige og bli hyllet blant alle som tror.» — 2. Tess. 1: 6—10.

Det at Jesus Kristus kommer for å fullbyrde guddommelig rettferdighet, vil avmerke begynnelsen på en tid da det vil bli rettet på alt det som er galt. Gud vil ved Kristus til og med dømme «det som skjuler seg i menneskene». (Rom. 2: 16) Vi kjenner riktignok ikke dagen og timen, men vi har Guds garanti for at denne etterlengtede dagen vil komme, og at den stadig kommer nærmere. Dette burde tilskynde oss til å leve i samsvar med troen på Guds garanti. Men hva krever det av oss?