Har apostlene etterfølgere?
Både romerkirken og den anglikanske kirke påberoper seg å være den eneste sanne kirke på grunn av apostolisk suksesjon. Kan deres påstander bevises?
HAR apostlene direkte etterfølgere? Ja, sier det katolske oppslagsverk Catholic Encyclopedia. Pavene i Roma «følger direkte etter St. Peter, inntar hans stilling og utfører hans funksjoner, og de er derfor hans etterfølgere». Den anglikanske kirkes påstand om at den er apostolisk, bygger iallfall delvis på Romerkirkens påstand.
Den romersk-katolske kirkes standpunkt i dette spørsmål hviler på fire påstander: 1) At Peter var den første pave og fikk stillingen som overhode da Jesus sa: «Du er Peter, og på dette fjell vil jeg bygge min Kirke.» (Matt. 16: 18, kat. norsk overs.) 2) At St. Peter kom til Roma og endte sitt pontifikat der. 3) At de biskoper i Roma som kom etter ham, innehadde hans offisielle stilling i kirken. 4) At denne linje av etterfølgere har fortsatt ubrutt helt fram til denne tid. Hva har så Bibelen, historien og fornuften å si oss om disse påstandene?
Er den første påstanden holdbar, nemlig den at Matteus 16: 18 viser at Peter er det fjell eller den klippe den kristne menighet er bygd på? Enkelte bibeloversettelser, blant andre den amerikanske reviderte standardoversettelsen, viser at to forskjellige ord blir benyttet på gresk: Petros, som blir oversatt med «Peter», og petra, «fjell» eller «klippe». Dette er i seg selv en pekepinn om at Jesus ikke mente at Peter var den klippe han skulle bygge sin menighet på, særlig når vi merker oss at Petros er et hankjønnsord mens petra er et hunkjønnsord.
Men, sier noen, Jesus talte arameisk, og på det språket blir ordet ke’pha benyttet i begge tilfelle. Det er sant, men legg merke til at i uttrykket «på dette fjell» satte Jesus det påpekende pronomen som blir gjengitt med «dette», i hunkjønn, og det ville han ikke ha gjort hvis han hadde ment at Peter er den klippe som hans menighet skulle bygges på. Det var utvilsomt fordi dette påpekende pronomen i hunkjønn gjorde det klart at Jesus ville skille mellom Peter og den klippen som hans menighet skulle bygges på, at Matteus benyttet to forskjellige substantiver, Petros og petra, i sin greske oversettelse. (Det later til at Matteus først skrev sitt evangelium på hebraisk og senere selv oversatte det til gresk.) Vi kan ikke tenke oss at Matteus ville være så skjødesløs å benytte to forskjellige substantiver hvis det ikke hadde vært Jesu mening å markere en forskjell. Derfor lyder en moderne, bokstavelig oversettelse av Jesu ord slik: «Du er Peter [Petros, hankjønn], og på denne klippe [petra, hunkjønn] vil jeg bygge min menighet.» — Matt. 16: 18, NW.
Peter var ikke overhodet eller Kristi stedfortreder
Hvis Jesus hadde ment at Peter skulle virke som hans stedfortreder og være overhode for de andre apostlene, ville dette selvfølgelig ha framgått av boken Apostlenes gjerninger. Det finnes imidlertid ingen antydning om at Peter hersket over de andre.
I betraktning av at Paulus måtte presisere at han var en apostel, kan vi da tenke oss at Peter aldri ville ha funnet det nødvendig så meget som å nevne sin stilling som overhode hvis han hadde hatt denne stilling? Riktignok tok Peter ledelsen på pinsedagen og i den første forkynnelse for ikke-jøder, da han ble sendt til Kornelius. Slik brukte han kunnskapens to nøkler til å åpne muligheten til å bli lemmer på Kristi legeme, himlenes rike. Disse «nøklene» kalte Jesus derfor «nøklene til himlenes rike». Men det at han tok ledelsen i disse to tilfellene, betyr ikke at han var overhodet. Den eldste sønnen i en familie kan godt ta ledelsen blant sine brødre, men faren er fremdeles overhodet. — Luk. 11: 52; Matt. 16: 19.
Det er en populær oppfatning at Jesus mente at Peter skulle stå ved himmelens port og slippe inn alle som fortjener det; men at han ikke mente noe slikt, framgår av Bibelen, som tydelig viser at alle de kristne skal «åpenbares for Kristi domstol, så hver især kan få det som tilkommer legemet etter det han har gjort, godt eller ondt». Ja, Faderen «har gitt Sønnen hele dommen» — Sønnen, ikke Peter. — 2 Kor. 5: 10; Joh. 5: 22, kat. norsk overs.
Faktum er at Peter ikke engang fortsatte å ta ledelsen, og langt fra inntok stillingen som overhode! Beretningen i Apostlenes gjerninger viser at apostelen Paulus kom i forgrunnen straks han var blitt utvalgt. Peter blir nevnt bare en gang i den boken etter det tolvte kapitel, og i hele Apostlenes gjerninger blir han ikke engang nevnt halvparten så mange ganger som Paulus. Når apostlene og de eldste kom sammen i Jerusalem for å drøfte forskjellige spørsmål i forbindelse med den kristne lære og framgangsmåte, var det Jakob, Jesu halvbror, som førte forsetet. Da han framholdt konklusjonen på saken, sa han: «Min avgjørelse [ikke engang vår avgjørelse, og langt mindre Peters avgjørelse] er derfor at vi ikke skal gjøre det vanskelig for dem fra folkeslagene som vender om til Gud.» — Ap. gj. 15: 19, NW.
Det at Jesus tre ganger bød Peter å fø hans får, kan heller ikke benyttes som noe argument for at Peter fikk stillingen som overhode. I betraktning av at Peter tre ganger hadde fornektet sin Herre, var det ikke mer enn rimelig at Jesus tre ganger spurte ham om han elsket ham, og deretter bød ham å fø hans får og lam. At Peter ikke mente at han sto i en særstilling fordi han var hyrde, framgår av hans ord i 1 Peter 5: 1—4 (kat. norsk overs.), der han omtaler seg selv som «med-eldste» i forholdet til de andre, og pålegger dem: «Vokt den Guds hjord som er hos dere.» Videre kaller han Jesus, og ikke seg selv, for «hyrdenes hyrde».
Dessuten kan vi legge merke til at det var Paulus, og ikke Peter, som var klippefast da folkemeningen gikk dem imot. Paulus måtte irettesette Peter fordi han skammet seg for å vise seg offentlig sammen med sine ikke-jødiske kristne brødre. Det går ikke an å bagatellisere dette slik enkelte katolske teologer prøver å gjøre ved å hevde at Peter forsto situasjonen bedre og handlet etter bestemte prinsipper. Den omstendighet at Paulus strengt irettesatte dem som fulgte denne handlemåten, og sa at de hyklet og ikke «gikk bent frem efter sannheten i Evangeliet», viser at Peter enda ikke var blitt helt fri for sin menneskefrykt, som tidligere hadde fått ham til å fornekte sin Herre. (Gal. 2: 11—16, kat norsk overs.) Legg også merke til at det ikke var Peter, men Paulus som hadde «omsorgen for alle menighetene». — 2 Kor. 11: 28.
Peter blir langtfra utpekt som noen spesiell grunnvoll, for det er bare om Jesus det blir sagt at han er hjørnestenen eller den spesielle grunnvoll: «[Dere er] bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen.» (Ef. 2: 20, kat norsk overs.) Ja, det blir gjentatt gang på gang at Jesus er hjørnestenen, men det står ingen steder at Peter hadde noen forrang framfor de andre apostlene, de andre grunnstenene. — Se Matteus 21: 42; Ap. gj. 4: 8—12; 1 Peter 2: 4—8.
De såkalte kirkefedres vitnesbyrd blir ofte trukket fram som bevis for at Peter hadde stillingen som overhode. Men deres vitnesbyrd beviser akkurat det motsatte ifølge fremtredende katolske teologer og forskere fra det nittende århundre, som Döllinger, Strossmayer og erkebiskop Kenrick. Kenrick viser faktisk at hele åtti prosent av kirkefedrene, blant andre Origenes, Hieronymus og Augustin; ikke anvendte Matteus 16: 18 på Peter. Det er tydelig at Bibelens og historiens vitnesbyrd ikke tillater oss å anvende Jesu ord om den klippe hvorpå han skulle bygge sin menighet, på Peter.
Var Peter i Roma?
Hverken Bibelen eller de historiske kjensgjerninger viser at Peter reiste til Roma, tjente der som biskop og døde der. Paulus skrev flere av sine brev fra Roma i løpet av den tiden Peter formentlig skal ha vært der. Likevel ymter han ikke i noen av dem et ord om at Peter var i Roma. I 2 Timoteus 4: 11 beklager Paulus seg over at bare Lukas fortsatt var hos ham. Og i det brev Paulus skrev til den kristne menighet i Roma, sendte han hilsener til 26 kristne mens han alt i alt nevnte 35, men han nevnte ikke Peter. Kan det tenkes at Paulus ville ha ignorert Peter på denne måten hvis Peter hadde vært i Roma og attpå til hadde vært pave? Nei, det er utenkelig! At de som hevder at Peter var i Roma, står meget svakt i sin påstand, framgår indirekte av den omstendighet at de vil ha det til at det Babylon som nevnes i 1 Peter 5: 13, egentlig er Roma.
Riktignok hevder mange religiøse historikere at Peter virkelig reiste til Roma, men hvilket bevis har de for det? De bygger bare på tradisjoner. Catholic Encyclopedia innrømmer således at legendene om Peters opphold i Roma kan ha tatt form i løpet av en periode på hundre år etter Peters tid. Dette oppslagsverket prøver så å fylle dette tomrommet ved å sitere bestemte uttalelser, men det eneste en kan få ut av dem, er at Peter var i Roma så sant det eksisterer andre beviser for at han virkelig har vært der. Den kjente kronologen Scaliger fra det 16. århundre, som får det skussmål av Encyclopædia Britannica at ’han var sin tids største vitenskapsmann, og han hatet over alt annet uhederlig argumentasjon og sitatforfalskning’, sier derfor at Peters opphold i Roma må stilles i klasse med de latterlige legender.
Har Peter direkte etterfølgere?
Med hensyn til den påstanden at andre har overtatt Peters verv, så mangler også den grunnlag i Bibelen og i den verdslige historie. Den tanken at de tolv apostler skulle ha direkte etterfølgere, er like usannsynlig som at Israels tolv familieoverhoder, Jakobs tolv sønner, skulle ha slike etterfølgere. Jesus sa derfor til sine apostler: «Når . . . Menneskesønnen sitter på sin herlighets kongsstol, da skal også de som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.» I sitt apokalyptiske syn så Johannes at det himmelske Jerusalems mur ikke hadde mer enn «tolv grunnsteiner og på dem navnene på Lammets tolv apostler». — Matt. 19: 28; Åpb. 21: 14, kat. norsk overs.
Kristus valgte selv ut de tolv apostlene: «I har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt eder.» (Joh. 15: 16) De elleve handlet uten full forståelse av saken da de på Peters tilskyndelse tenke at de skulle velge en apostel i stedet for Judas. Gud og Kristus sørget selv for dette, som Paulus bevitner: «Paulus, apostel, ikke av mennesker og ikke ved noe menneske,» — slik tilfellet var med Mattias og de formodede apostoliske etterfølgere — «men ved Jesus Kristus og Gud Fader.» «Er jeg ikke apostel? Har jeg ikke sett vår Herre Jesus Kristus?» Og videre: «Ikke i noe står jeg tilbake for dem som er svært store apostler, enda jeg ingenting er. Kjennetegnet på mitt apostelembete blev gitt hos dere i stort tålmod, i tegn og under og kraftige gjerninger.» Hvem av dem som påberoper seg å være apostlenes etterfølgere, kan begrunne sin påstand med at de har sett Jesus Kristus, og ved å utføre tegn og under og kraftige gjerninger? — Gal. 1: 1; 1 Kor. 9: 1; 2 Kor. 12: 11, 12, kat. norsk overs.
Katolske autoriteter innrømmer at de vet lite om de første såkalte apostoliske etterfølgere. De kan for eksempel komme med uttalelser som disse: «Hvor lite vi enn vet om disse tidlige biskoper,» og «opplysninger som gjelder tiden før 220 er bare omtrentlige.» (A Short Story of the Popes) Men hvordan kan de da påstå at det har vært en ubrutt paverekke? Det er umulig. Ellers ville det ikke den 19. januar 1947 ha vært påkrevet for den katolske kirke å føre opp seks forandringer i paverekken i den nye utgaven av Annuario Pontificio. Dermed innrømmet de at en rekke som formentlig skulle føre direkte tilbake til apostelen Peter, og som var blitt brukt i mange hundre år, faktisk inneholdt seks feil, idet det viste seg at to av pavene ikke engang hadde eksistert, mens fire av dem var motpaver. Ja, det var så lite de visste om disse «St. Peters etterfølgere», og opplysningene om dem var så ufullstendige at det var vanskelig å skille mellom dem som faktisk har eksistert, og dem som ikke har det.
Det ble sagt at den nye fortegnelsen var et resultat av en forskning som hadde pågått i to hundre år. Selv den kjensgjerning at et slikt forskningsarbeid ble ansett for å være nødvendig, viser hvilken sterk tvil som har gjort seg gjeldende i forbindelse med de påstander som er blitt framkastet. Og hvis bestrebelsene for å kunne oppvise en sammenhengende paverekke har ført til at kjensgjerningene er blitt forkludret i den grad at det er blitt regnet med seks som ikke har vært paver, hvilken forsikring har vi da om at en ytterligere granskning ikke vil føre til at det blir funnet enda flere huller? Det er derfor ikke så merkelig at forskeren Scaliger uttalte seg så sarkastisk om påstandene om at Peter har vært i Roma, at han var så harm når han støtte på uhederlig argumentasjon og sitatforfalskning, og at Romerkirkens apologeter var på defensiven så lenge han levde.
Kjensgjerningene viser videre at Roma-biskopenes stadig hyppigere krav om overhøyhet og myndighet i løpet av de første tre århundrer «øyeblikkelig og bestemt ble avvist i alle deler av den kristne verden». Kirkemøtet i Nikea i 325 e. Kr., der paven i Roma ikke engang var til stede, innrømmet biskopene av Antiokia og Alexandria rettigheter over kirkene i deres provinser «etter som biskopen i Roma har det samme». McClintock and Strong’s Cyclopædia; bind 7, s. 628.
Ja, både Bibelen, de historiske fakta og sunn fornuft viser i fellesskap at Peter ikke er den klippe Kristus bygde sin kristne menighet på, at han ikke var den første «biskop» av Roma, at hverken han eller noen av de andre apostlene har hatt etterfølgere, og at det ikke har vært noen ubrutt rekke av slike etterfølgere fra Peters dager og fram til vår tid. Svaret på vårt spørsmål om apostlene har etterfølgere, må derfor bli et ettertrykkelig og avgjort Nei!