å være «tro» over «lite», men han lovte at denne tjener-klassen av salvede kristne ville bli satt «over alt det han eier». (Matt. 24: 45—47; Luk. 12: 42; Matt. 25: 21, 23) På hvilken måte skulle det åndelige Israel være husholder over alle Kristi jordiske interesser?

Vi kan forstå dette hvis vi husker på hvilken måte Kristus ledet den kristne menighet i det første århundre. Som vi har sett, tjente apostlene i den første tid som et styrende råd, som etter hvert også kom til å bestå av andre menn i menigheten i Jerusalem som var kvalifisert til å være «eldste». Vi har meget god kjennskap til et av de møter de hadde. Den måten Guds ånd og Ord ledet dem på for at de skulle kunne treffe en rett avgjørelse, er meget bemerkelsesverdig. I begynnelsen av dette møtet, hvor de skulle drøfte spørsmålet om omskjærelsen, var meningsforskjellen stor, men Guds ånd og Ord ledet disiplene og bevirket at de kunne komme med en enstemmig uttalelse.

Først fortalte apostelen Peter om hvordan uomskårne hedninger hadde fått ånden. Så redegjorde Paulus og Barnabas for åndens virksomhet i deres tjeneste blant hedningene. Til slutt henledet Jakob, Jesu halvbror, som her utvilsomt ble hjulpet av den hellige ånd til å huske hva Skriften sa, oppmerksomheten på den inspirerte profeti som forutsa at Guds navn skulle bli nevnt over hedningefolkene. Det hadde vært lettere for disiplene å holde seg til det de var vant til, til det gamle. Guds ånd og Ord ledet imidlertid deres tanker i en bestemt retning og fikk dem til å revidere sin tenkemåte. Da Jakob framsatte en resolusjon som skulle avgjøre saken, vedtok de den enstemmig. Hadde Kristus ledet dem ved den hellige ånd? De visste at han hadde det, og i det brevet hvor de ga uttrykk for sin beslutning, sa de: «For [1] den Hellige Ånd og [2] vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting.» — Ap. gj. 15: 1—29.

Dette brevet ble så sendt til de kristne menigheter i sin alminnelighet med menn som representerte det styrende råd i Jerusalem. Menighetene satte pris på og godtok denne avgjørelsen og ga derved uttrykk for at de fullt ut anerkjente Kristi Jesu lederskap. Dette var til stor velsignelse for dem, og det styrket dem i troen og førte til at de vokste i tall. — Ap. gj. 15: 22, 30, 31; 16: 4, 5.

Høster du gagn av Guds Sønns ledelse? Hvilken menighet i dag holder seg til Guds Ord og lar seg lede av Guds ånd under hans Sønns lederskap? Hvorfor ikke undersøke bevisene for at Jehovas vitners kristne menighet gjør nettopp dette?

Spørsmål fra leserne

● I hvilken utstrekning er de kristne bundet av den jødiske lov som forbød seksuell omgang mellom ektefeller under kvinnens menstruasjon? — USA.

Den lov som forbød seksuell omgang under en kvinnes menstruasjon, lød: «Når en mann ligger hos en kvinne som har sin månedlige urenhet, og har omgang med henne, da har han avdekket hennes kilde, og hun har avdekket sitt blods kilde: de skal begge utryddes av sitt folk.» (3 Mos. 20: 18; 18: 19, 20) Den jødiske lov tok også i betraktning at hustruens menstruasjon kunne begynne under samleiet. Bestemmelsen om dette finner vi i 3 Mosebok 15: 24: «Dersom en mann ligger hos henne, og hennes urenhet kommer på ham, så skal han være uren i sju dager, og ethvert leie han ligger på, skal være urent.» Det var altså bare de som med overlegg hadde seksuell omgang under kvinnens menstruasjon, som skulle straffes med døden.

Forbudet mot seksuell omgang under kvinnens menstruasjon tjente en hensikt. Det beskyttet mannen mot å bli seremonielt uren ved å komme i berøring med kvinnens blod. Det tok også hensyn til kvinnens fysiske og biologiske begrensninger. Når det ble overholdt, medvirket det uten tvil til at de israelittiske kvinner bevarte en god helse.