deres rett, de som roper til ham dag og natt?» Jesus svarte selv: «Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.» Tror du dette? Du bør gjøre det, for det var i denne sammenheng Jesus sa: «Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» — Luk. 18: 7, 8.

19. a) Hva bør vi være fast besluttet på når vi møter motstand? b) Hva vil det føre til at vi legger en urokkelig tro for dagen?

¹⁹ La oss derfor være besluttet på å stå fast i troen, ja, på å ’holde stand i én ånd og med samme sinn kjempe for troen på evangeliet, uten å la oss skremme av motstanderne på noen måte’. (Fil. 1: 27, 28) Vi vet at Jehova er på vår side og støtter oss, og vi kan derfor si med apostelen Paulus: «Er Gud for oss, hvem er da mot oss?» Vi kan bestemme oss for at ingenting — hverken forfølgelse eller materialisme — skal kunne «skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre». Når vi har en slik urokkelig tro og handler i samsvar med denne tro, vil vi kunne vinne «full seier ved ham som har elsket oss». — Rom. 8: 31—39.

Spørsmål fra leserne

● Var apostelen Paulus uenig med det styrende råd i Jerusalem i det første århundre hva angår spørsmålet om å spise kjøtt som hadde vært ofret til avguder, slik noen hevder når de sammenligner Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 med 1. Korinter, kapittel 8?

Svaret må bli nei, for kjensgjerningene viser at Paulus fullt ut støttet apostlenes og de eldstes vedtak.

Spørsmålet om hvorvidt hedninger som hadde omvendt seg til kristendommen, måtte la seg omskjære, ble av Paulus og Barnabas lagt fram for det styrende råd av eldste og apostler i Jerusalem i år 49. På grunnlag av Skriften og Guds handlemåte og ledet av den hellige ånd traff rådet den avgjørelse at de som omvendte seg, ikke behøvde å holde Moseloven. De måtte imidlertid blant annet ’holde seg borte fra hedensk offerkjøtt’. — Apg. 15: 1—29.

Omkring år 55 skrev Paulus til de kristne angående spising av mat som var blitt ofret til avguder. Han sa at det i virkeligheten ikke finnes noen avgud. En kristen kunne derfor spise kjøtt som var blitt ofret til en avgud, og som senere ble tatt ut av overskuddslageret og solgt på et kjøttorg eller i en offentlig restaurant som hadde tilknytning til templet. Men hvis noen som tidligere hadde tilbedt avguder, ville ta anstøt av at en kristen spiste slikt kjøtt, sa Paulus at det ville være best å la være å gjøre det, for ikke å skade den andres tro. — 1. Kor. 8: 7—13; 10: 25—33; Rom. 14: 1—4, 19—23.

Noen bibelkommentatorer har av den grunn hevdet at Paulus nektet å akseptere rådets beslutning, eller at det hersket strid om saken. Professor E. Blaiklock sier for eksempel: «I 1. Kor. viii. 4 gir Paulus offentlig uttrykk for en mer liberal holdning enn den som kommer til uttrykk i vedtaket.» Heinrich A. Meyer skriver om Paulus’ påståtte «egenrådige standpunkt — fullstendig uavhengig av alle de andre apostlers autoritet». Videre sier dr. Meyer at i 1. Korinter, kapittel 8, henviser ikke Paulus «til apostlenes vedtak hverken der eller andre steder, noe som er i samsvar med at han er seg sin egen direkte og uavhengige apostelverdighet bevisst. . . . Dette kapitlet viser dessuten tydelig, sammen med kap. x, at han i kraft av sin uavhengige stilling som apostel på et tidlig tidspunkt hadde frigjort seg fra all anvendelse av dette midlertidige vedtaket som ble fattet i Jerusalem».

En slik tankegang er snikende, farlig og i strid med Guds inspirerte Ord. Den gjenspeiler den oppfatning at Bibelens bøker gir uttrykk for personlige og motstridende, menneskelige meninger og ikke er inspirert og nyttig. (2. Tim. 3: 16, 17) Den gir også, i hvert fall i noen tilfelle, uttrykk for et ønske om å stemple vedtaket i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 som en midlertidig bestemmelse som ikke lenger har noen gyldighet. En slik oppfatning er imidlertid i strid med Bibelen og den historiske kjensgjerning at kristne i det annet århundre og senere anerkjente vedtaket som bindende.

Hvilket standpunkt inntok egentlig Paulus til spørsmålet om å ’holde seg borte fra hedensk offerkjøtt’?

Paulus og Barnabas tok på ingen måte avstand fra vedtaket. De deltok tvert imot i det møte hvor beslutningen ble truffet, og gjorde etterpå vedtaket kjent, noe Apostlenes gjerninger 16: 4 viser: «De reiste så fra by til by, og de forskrifter apostlene og de eldste i Jerusalem hadde vedtatt, overleverte de til brødrene med påbud om at de skulle følge dem.» Dette styrket menighetene.

Hadde Paulus forandret standpunkt da han skrev 1. Korinter (ca. år 55) eller Romerbrevet (ca. år 56)? På ingen måte! Det var etter at han hadde skrevet disse brevene at han besøkte Jerusalem for siste gang. (1. Kor. 16: 8; Apg. 19: 1; Rom. 15: 25) Mens han var der, kom han sammen med Jakob og de eldste, som henviste til vedtaket i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 som en bestemmelse som fortsatt var gyldig og bindende for de kristne. Og Paulus motsa dem ikke. — Apg. 21: 17—26.

Vi har derfor god grunn til å vente at enhver tilsynelatende konflikt mellom rådets bestemmelse og det som Paulus skrev, kan forklares. Og at det forholder seg slik, er sikkert og visst.

Det som var forbudt ifølge vedtaket i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29, var at en kristen tok del i en formalistisk, religiøs seremoni, eller at han utførte en avguderisk handling. De som ofret et dyr til en avgud, fikk selv noe av kjøttet å spise. Dette var helt tydelig en religiøs handling. Det ble betraktet som å sitte til bords sammen med den hedenske guden. (2. Mos. 34: 15, 5. Mos. 32: 17; 1. Kor. 10: 18—21) Kristne kunne absolutt ikke gjøre det. Det var forbudt ifølge det vedtaket det kristne styrende råd hadde truffet, og Paulus var fullstendig enig i dette. Han skrev: «Hold dere altså borte fra avgudsdyrkelsen, mine kjære!» — 1. Kor. 10: 14; 1. Tess. 1: 9.

Når derfor Paulus skrev det han gjorde i 1. Korinter, kapitlene 8 og 10, og Romerne, kapittel 14 ga han ikke derved de kristne tillatelse til å ta del i en avguderisk handling eller i en fest til ære for en avgud, slik israelittene en gang hadde gjort og derved pådratt seg Guds vrede. (4. Mos. 25: 1—4; Åp. 2: 14) Det han drøftet, var rett og slett det å spise kjøtt under et vanlig måltid, kjøtt som kom fra et avgudstempel, men som var blitt solgt til offentligheten i sin alminnelighet. Dette kjøttet var ikke urent eller besmittet bare på grunn av sin bakgrunn.