Spørsmål fra leserne

• I hvilken utstrekning er den som står for husholdningen, forpliktet til å påse at blodet er tappet ut av det kjøttet som blir kjøpt inn? Bør en gjest, som vet at det er vanlig i landet ikke å tappe blodet av visse slags kjøtt, som for eksempel fugl og hare, forholde seg taus og spise, eller bør han nevne at en slik skikk er ubibelsk, og unnlate å spise? — D. W., England.

I land hvor det er alminnelig å tappe blodet av dyr som blir slaktet, er det neppe påkrevet å spørre spesielt om det når man kjøper kjøtt, eller når man spiser kjøtt som enten er tilberedt hjemme hos noen eller på en restaurant. Men hvis det i et land er vanlig at man ikke tapper blodet av visse slags kjøtt, bør den som gjør innkjøp, være oppmerksom på dette og kan neppe fraskrive seg ansvaret hvis han spiser blod. Noen kommer med en rekke unnskyldninger og uklare begrunnelser for at man skal kunne spise kjøtt av dyr som er kvalt eller som blodet ikke er tappet av, men ingen av dem er gyldige i betraktning av den uttrykkelige bibelske regel: «For den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor; dersom I vokter eder for disse ting, vil det gå eder vel. Lev vel!» — Ap. gj. 15: 28, 29.

Hvis du er gjest i et hus hvor det blir servert kjøtt av noe «som er kvalt», må du ikke spise det. Hvis verten eller vertinnen ikke er et Jehovas vitne, kan du på grunnlag av de herskende forhold, som du er kjent med, selv avgjøre om du vil forklare grunnen til det eller ikke. Men hvis vedkommende som serverer slikt kjøtt, er et av Jehovas vitner, er det på sin plass å gjøre ham oppmerksom på at det er galt, både for hans eget åndelige velferds skyld og for å forklare grunnen til at du ikke spiser av det.

Dette kan ikke sammenlignes med slike tilfelle som gjaldt kjøtt som var ofret til avguder. Når slikt kjøtt var en del av et offermåltid i et hedensk tempel eller et annet sted og symboliserte at man hadde delaktighet med demongudene representert ved avgudsbildene, var det forbudt for de kristne å spise av det. Men undertiden ble ikke alt kjøttet fra offerdyrene brukt på denne måten; noe av det ble brakt til slakterboden eller kjøttforretningen forat det skulle bli solgt til andre. Under slike omstendigheter kunne de kristne kjøpe og spise dette kjøttet, eller spise slikt kjøtt som ble servert for dem hjemme hos andre. Det var ikke nødvendig at de forhørte seg nærmere om det. Bare hvis en annen kristen, som var mindre moden og kanskje hadde en svak samvittighet, mente at det var galt å spise slikt kjøtt, ville en moden kristen avholde seg fra å spise det forat han ikke skulle volde sin svakere bror anstøt. Det var i virkeligheten ikke noe galt i å spise dette kjøttet, som ikke var noen del av offermåltidet. Dette kan ikke sammenlignes med det å spise noe som er kvalt, for å spise kjøtt som blodet ikke er tappet av, er galt til enhver tid og på ethvert sted. — 1 Kor. 8: 1—13; 10: 25—33.

Helvete frastøtende og himmelen kjedelig

Kristenhetens presteskap, som lar sine sognebarn få velge mellom de to alternativer «himmel og helvete», er ofte ikke særlig begeistret for de åndelige rettene de selv tilbyr andre. I virkeligheten er det en prest i England som ikke bare har avsky for den tradisjonelle oppfatning av helvete, men som heller ikke føler seg tiltrukket av den tradisjonelle oppfatning av himmelen. Da presten J. S. Bezzant, som er dekanus ved Saint John’s College i Cambridge, talte ved en konferanse av moderne kirkefolk som ble holdt i Oxford i England, sa han at det later til at den tradisjonelle fantasifulle beskrivelse av himmelen ikke lenger er ønskelig. Med hensyn til helvete sa han at de grusomme framstillinger av det måtte skrive seg fra usunne, sykelige sinn. Denne presten erklærte:

«Skjærsilden og helvete er nå i virkeligheten blitt avskaffet av reformatorene, og vi har nesten ikke noe annet igjen enn en følelsesbetont fornemmelse av at alle som dør, straks kommer til paradis eller himmelen. Dette innebærer den oppfatning at Gud er så tolerant overfor alle at han er moralsk likegyldig, og det forderver håpet om udødelighet fra å være et moralsk og åndelig ansporende middel til å bli et sløvende middel. . . . Det er ingen grunn til å tro at vi vet mer om livet etter døden enn en kålorm på et blad vet om hvordan det er å fly omkring i luften. . . . Hvis helvete er frastøtende, er himmelen kjedelig.» — New York Post, 29. juli 1955.