Dette er en tid som krever nidkjær tjeneste

«Den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst.» — MARKUS 13: 13.

1, 2. a) Hvilke forhold viser tydelig at vi lever ved slutten av den nåværende ordning? b) På hvilke to måter er det mulig å reagere?

NOEN mennesker tviler fremdeles på at vi lever ved slutten av den nåværende ordning, selv om det er vanskelig å fatte hvordan de kan tvile på dette faktum. Moralen synker. De økonomiske forholdene forverrer seg. Volden tar overhånd. Befolkningseksplosjonen fortsetter, forurensningen øker, mengden av radioaktivt avfall tiltar, atomvåpenarsenalet vokser og ikke-troende nærer ofte tvil om hvorvidt livet vil kunne fortsette på jorden.

² Men slutten på denne gamle tingenes ordning er ennå ikke kommet. Noen innviede kristne har kanskje gått trett av å utføre tjeneste for Riket. Hvis noen når det kommer til stykket, har innviet sitt liv til en dato og ikke til Gud, er de kanskje blitt skilt ut. Men de som har innviet sitt liv til Jehova Gud i den hensikt at de alltid skal gjøre hans vilje og følge hans veier, er sterkere enn noen gang før, og deres antall fortsetter å vokse.

3. a) Hvorfor lengter rettferdselskende mennesker etter at den gamle ordning skal ende? b) Hva bør vi gjøre inntil det skjer?

³ Rettferdselskende mennesker ser forventningsfullt fram til at den nåværende, gamle ordning skal ende, for den vil bli avløst av et jordisk paradis, av den rettferdige, nye ordning, som Bibelen gir løfte om. (Jesaja 9: 6, 7; Matteus 6: 9, 10; 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 1—4) Jehovas tjenere ønsker selvfølgelig at denne forandringen skal komme så snart Gud vil det. Men ettersom de har foretatt en oppriktig innvielse til Gud, venter de tålmodig til hans tid er inne, mens de nidkjært fortsetter med det arbeid han har gitt dem å utføre, nemlig å forkynne om Riket. — Matteus 24: 14.

Oppmuntrende eksempler

4. Hvilke oppmuntrende eksempler har vi i trofaste menn og kvinner i fortiden?

⁴ Det er ingen grunn til at noen skulle trekke seg tilbake, innskrenke sin virksomhet eller sette seg med hendene i fanget. Jehova Gud og Kristus Jesus arbeider. (Johannes 5: 17) Bibelen er dessuten full av beretninger om hardt arbeidende, lykkelige menn og kvinner som var troende, og som tjener som oppmuntrende eksempler for oss. Mange av disse trofaste menn og kvinner visste at de løftene de gledet seg over, ikke ville bli oppfylt i deres levetid. Det skulle gå flere generasjoner, og i noen tilfelle tusener av år, før det inntraff som de ventet på. Men likevel innskrenket de aldri sin virksomhet. Mange tjente med glede til de var langt oppe i årene. De var faste i troen og nidkjære i sin lydighet mot Gud og ventet tålmodig på virkeliggjørelsen av hans hensikter. Dessuten har Gud i århundrenes løp åpenbart sine hensikter litt etter litt. De troende i fortiden hadde derfor langt mindre kunnskap om hvordan Gud skal fullføre det han hadde lovt, enn du har muligheter til å få i vår tid.

5. Hva slags eksempel er Abel for oss?

⁵ Tenk for eksempel på hvor få opplysninger Abel satt inne med. Han visste bare at Gud hadde gitt løfte om en «ætt», og at denne «ætt» en gang i framtiden skulle knuse slangens hode. (1. Mosebok 3: 15) Men Jesus kalte likevel Abel for «den rettferdige», og han blir nevnt først i Paulus’ liste over mennesker som utmerket seg ved sin tro. (Matteus 23: 35; Hebreerne 11: 4) Ville du ha hatt en slik tro med de begrensede opplysninger som var tilgjengelige på Abels tid?

6, 7. Hvordan er Abraham et godt eksempel for oss?

⁶ Både Noah, Abraham, Isak og Jakob levde før Jehova tilkjennegav sin veldige makt den gang israelittene gikk ut av Egypt. De hadde ingen kjennskap til de skremmende begivenheter som skulle skje i forbindelse med at loven ble gitt ved Sinai. Da de levde, var ikke engang Bibelens første bok blitt skrevet.

⁷ Abraham hadde ikke noe håp om at et paradis ville bli gjenopprettet på jorden i hans levetid. Derimot fikk han vite at hans etterkommere skulle bli plaget i 400 år. Det var først i en fjern framtid Gud skulle oppfylle sitt løfte om at ’alle jordens folk skulle bli velsignet i Abrahams ætt’. (1. Mosebok 15: 13; 22: 18; Galaterne 3: 8) Abraham «ventet på byen med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper». (Hebreerne 11: 10) Det faktum at Abraham ikke skulle få se den i sin levetid, men først i oppstandelsen, reduserte ikke hans tro, lydighet og nidkjærhet i tjenesten for Gud. Vi kan spørre oss selv: Har jeg samme slags tro, lydighet og nidkjærhet som Abraham hadde?

8. Hva kan Moses lære oss om tålmodighet og utholdenhet?

⁸ Moses mente at han ikke kunne utføre det arbeid Gud satte ham til. Han sa at han hadde vanskelig for å tale og følte at verken hans eget folk eller farao ville høre på ham. (2. Mosebok 4: 1, 10; 6: 12) Likevel var Moses lydig. Han gjorde det Jehova bad ham om, og han gjorde det gjennom meget lang tid. I ørkenen visste Moses at det ville ta ytterligere 40 år før hans folk kom inn i det lovte land, og på grunn av en synd som han selv begikk på et senere tidspunkt, fikk han vite at han ikke engang da skulle få komme inn i landet. Likevel fortsatte han år etter år å følge Jehovas vei. (4. Mosebok 14: 33, 34; 20: 9—12; 5. Mosebok 3: 23—28; 34: 1—6) Ville din kjærlighet til Gud ha fått deg til å vise en slik tålmodighet og nidkjærhet i tjenesten for ham? Ville du trofast ha ledet andre mot et mål som du visste at du selv aldri ville nå?

9, 10. Hvordan la Jesaja og Jeremia utholdenhet for dagen uten å ha noe håp om å oppnå den etterlengtede belønning i sin levetid?

⁹ Da Jehova spurte hvem som ville gå og tale for ham, sa Jesaja: «Se, her er jeg. Send meg!» (Jesaja 6: 8—11) I over 40 år tjente han som Jehovas profet. Jesaja formidlet blant annet Guds løfte om «en ny himmel og en ny jord», selv om det ikke var noe håp om at det skulle komme en rettferdig, ny ordning i hans levetid. (Jesaja 65: 17—25) Ville du ha vært så trofast ganske enkelt fordi det var rett og i harmoni med din dype kjærlighet til Gud å fortsette å være trofast?

¹⁰ Jeremia ble brukt til å kunngjøre upopulære advarsler til et vantro folk. Det var ikke noe rettferdig, jordisk paradis i vente ved slutten av hans forkynnelse. Tvert imot, hans elskede Jerusalem skulle bli ødelagt på grunn av innbyggernes mangel på tro. Jeremia visste at det skulle finne sted en gjenoppbygging, men det skulle ikke skje før 70 år var gått — nesten en mannsalder senere! (Jeremia 25: 8—11; 29: 10) Den omstendighet at Jeremia ikke skulle få oppleve den forutsagte gjenoppbyggingen, stanset ham ikke i hans forkynnelse. Selv da han forsøkte å holde opp, var Jehovas ord «som flammende ild» i hans ben. Han måtte ganske enkelt tale, og Jehova var med ham som «en veldig helt». — Jeremia 20: 7—11

Eksempler som hjelper oss til å være utholdende

11, 12. Hva viser Bibelen at disse eksempler fra fortiden bør anspore oss til?

¹¹ Apostelen Paulus pekte på hvilken virkning disse eksemplene burde ha på oss. Han skrev: «Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden [mangel på tro] som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss.» — Hebreerne 12: 1.

¹² Paulus skrev også: «Alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom det tålmod og den trøst som skriftene gir. Måtte Gud selv, som er kilden til tålmod og trøst, hjelpe dere til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere enig og samstemmig prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far [vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, NW].» (Romerne 15: 4—6) Disse trofaste eksempler fra fortiden burde derfor anspore oss til å holde ut, til å være standhaftige i vårt forkynnelses- og undervisningsoppdrag og derved med iver prise Jehova, vår Herre Jesu Kristi Gud og Far.

13. Hva er det vi vet, som de trofaste i fortiden ikke kan ha hatt kjennskap til?

¹³ Bare tenk på de trosstyrkende opplysninger vi sitter inne med, som fortidens trofaste profeter ikke kan ha kjent til. Da de levde, var det enda ingen som visste hvem Messias skulle være. Men vi vet ikke bare hvem han er, vi har også kjennskap til hans fødsel, hans lære, hans død og hans oppstandelse. Dessuten har vi kjennskap til gjenløsningen, Riket og den «ætt» som disse menneskene trofast så fram til. Videre har vi alle de kristne greske skrifter — fra Matteus til Åpenbaringen. Og vi har mulighet til å forstå den fantastiske Åpenbaringsboken med dens trosstyrkende profetier, som blir oppfylt i vår tid og i tiden som kommer. Ja, vi lever virkelig i en spennende og avgjørende tid — en tid disse menneskene i fortiden så fram til med forventning.

De utførte en nidkjær tjeneste

14, 15. Ble de kristne i det første århundre motløse fordi Riket fremdeles hørte framtiden til? Forklar.

¹⁴ Jesu første etterfølgere var utålmodige etter å få oppleve det lovte rike. De spurte Jesus: «Herre, vil du på den tid gjenreise riket for Israel?» Disse disiplene forstod ikke på dette tidspunkt at Riket skulle være himmelsk. Det skulle de komme til å forstå senere, under Guds ånds innflytelse. Men Jesus lot dem forstå at de hadde et stort arbeid å utføre. Han sa at de skulle være hans «vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender». (Apostlenes gjerninger 1: 6—8) Denne oppgaven virket ikke for overveldende til å gi seg i kast med. På pinsedagen i år 33 begynte omkring 120 disipler under den hellige ånds ledelse å forkynne det gode budskap. Omkring 3000 mennesker tok imot ordet den dagen! Og kort tid senere kunne den jødiske øverstepresten si: «Nå har dere spredt læren deres over hele Jerusalem.» — Apostlenes gjerninger 2: 41; 5: 28.

¹⁵ Folk fra forskjellige steder i Europa, Asia og Afrika som da var til stede i Jerusalem, brakte sannsynligvis det gode budskap med seg tilbake til sitt eget land. (Apostlenes gjerninger 2: 5—11) Snart var Paulus ivrig opptatt med å forkynne og hjelpe til med å opprette kristne menigheter overalt i de romerske provinser i Asia og Hellas. Han drog videre til Roma og muligens også til Spania. Peter reiste i motsatt retning og kom helt til Babylon. Disse første kristne og alle dem som de underviste, hadde bare virket i cirka 30 år da Paulus kunne si at det gode budskap var blitt «forkynt for alle skapninger under himmelen». (Kolosserne 1: 23) For et arbeid de utførte, der de nidkjært adlød Jesu befaling om å undervise andre! — Matteus 28: 19, 20; Titus 2: 13, 14.

En ordning opphører

16. Hvilken begivenhet ventet de første kristne på?

¹⁶ Det var en tidsperiode som var av spesiell betydning for de kristne i det første århundre. Jesus hadde sagt: «Når dere ser Jerusalem kringsatt av hærer, da skal dere vite at byen snart skal bli ødelagt. Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene, de som er i byen, må komme seg ut, og de som er ute på landet, må ikke dra inn i byen. For straffens tid er kommet, da alt som står skrevet, skal bli oppfylt.» — Lukas 21: 20—22.

17, 18. a) Når og hvordan handlet de kristne i samsvar med Jesu ord i Lukas 21: 20—22? b) Hva kan ha utgjort en ytterligere prøve for dem?

¹⁷ Over 30 år var gått. Men så, i år 66 e.Kr., ble Jerusalem omringet av romerske styrker. Da romerne hadde seieren innen rekkevidde, trakk de seg imidlertid tilbake. Jødene forfulgte romerne i en opprømt stemning ved tanken på at de hadde vunnet.a Men hva gjorde de kristne? Evsebios, som levde i begynnelsen av det fjerde århundre, forteller at «de som trodde på Kristus, vandret ut fra Jerusalem» til en by som het Pella, i Perea.b

¹⁸ Tiden gikk. Året 66 svant, og 67 kom. Også 68 kom og gikk, og likeledes 69. Ble den tids kristne prøvd ved at tiden gikk? Trakk det for mye i langdrag for enkelte? Hadde de tatt feil? Jesus hadde ikke sagt hvor lenge de skulle vente. Men hvis det var noen som drog tilbake til Jerusalem, var det sørgelig for dem, for i år 70 kom romerne tilbake og inntok byen og drepte mange av dens innbyggere. Historikeren Josefus sier at 1,1 million mennesker døde, for Jerusalem var «overfylt av innvånere» ettersom en mengde mennesker «fra hele landet» hadde kommet til Jerusalem i forbindelse med påsken.c

19. a) Hvilke spørsmål er det viktig å besvare for innviede kristne i vår tid? b) Hva bør anspore oss til å delta i den hellige tjeneste?

¹⁹ Er dette noe som får deg til å tenke på situasjonen i vår tid? Spørsmålet er ikke: Når kommer denne gamle ordningen til å ende? Det kommer til å skje når Guds rette tid er inne. Det vi bør tenke på, er hva vi gjør. Vi bør spørre oss selv: Har jeg omhyggelig studert Guds Ord og innviet mitt liv uforbeholdent til Gud? Lever jeg virkelig i overensstemmelse med denne innvielsen? Vår deltagelse i den hellige tjeneste bør ikke avhenge av hvor vi befinner oss på tidens strøm. Det som bør drive oss, er kjærlighet til Jehova Gud, slik det var i tilfellet med Abel, Abraham, Moses, Jesaja og andre. Vi må tjene Jehova villig, uansett når enden kommer. Men vi har en spesiell beveggrunn nå. Vi har nådd fram til slutten på de «siste dager» for den nåværende ordning. (2. Timoteus 3: 1) Dette faktum burde anspore oss til å utføre en nidkjær tjeneste.

20. Hvilke likhetspunkter er det mellom de begivenheter vi har opplevd, og de begivenheter de kristne opplevde i det første århundre?

²⁰ De kristne flyktet fra Jerusalem fordi de hadde sett virkeliggjørelsen av mange trekk ved Jesu ’tegn’, og de flyktet da de også hadde sett oppfyllelsen av hans uttalelse om at byen skulle bli omringet av hærer. Siden det begivenhetsrike året 1914 har vi sett oppfyllelsen av mange profetier om endens tid. (Matteus, kapitlene 24 og 25; Åpenbaringen 6: 1—8; 2. Timoteus 3: 1—5) De begivenheter som her er forutsagt, begynte å finne sted for omkring 70 år siden. Men Jesus sa likevel at de skulle finne sted i løpet av en generasjons levetid. (Matteus 24: 32—34) Det er tydelig at vi er kommet langt inn i den generasjonen!

La oss være nidkjære

21. Hvorfor er det så viktig å utføre en nidkjær tjeneste for Gud?

²¹ Livreddende arbeid må ofte utføres i hast. Vår tid er en tid som krever en ekstraordinær innsats, intensivert tjeneste og større tro og nidkjærhet. Vi bør huske at en dag kommer til å være vår siste i denne gamle ordning. Den dag kommer da vi enten har levd fram til det tidspunkt da denne ordning ender, eller til at vårt eget liv ender før dette skjer. Livet nå er kort og flyktig. Ingen vet om han vil være i live i morgen. Vi har bare en begrenset tid på oss til å bevise vår troskap og ulastelighet overfor Gud. (Salme 39: 6; Forkynneren 12: 1; Lukas 12: 18—21) Det vil derfor være på sin plass at vi spør oss selv: Er jeg tilfreds med det jeg har gjort i dag?

22. Hva sier Bibelen om belønningen?

²² Det er viktig at vi ikke glemmer belønningen. Se fram til seiersprisen. Jesus sa: «Den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst.» Paulus skrev at enhver «skal få lønn . . . etter sitt eget arbeid». Han sa også: «Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovt.» — Markus 13: 13; 1. Korinter 3: 8; Hebreerne 10: 36.

23, 24. Hva bør vi være fast besluttet på i betraktning av den formaning og veiledning som blir gitt i de skriftstedene som er sitert her?

²³ Bibelen gir oss denne formaning: «Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og gudfryktig bør dere da ikke leve, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den.» Videre får vi denne opplysning: «Men om tider og tidspunkt behøver vi ikke å skrive til dere, brødre. For dere vet godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten. . . . Så la oss da ikke sove som de andre, men våke og være edrue.» — 2. Peter 3: 11, 12; 1. Tessaloniker 5: 1—6.

²⁴ Måtte vi derfor stå fast i troen og fortsette å være nidkjære i tjenesten for Riket, uten å tvile. Hvis vi gjør det, kan vi si som apostelen: «Vi [er] ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.» — Hebreerne 10: 39, NW.

[Fotnoter]

Noe å tenke på

□ Hvorfor er de eksempler vi har i Abel, Abraham, Moses og Jeremia, til stor oppmuntring for oss i vår tid?

□ Hvordan virket det på de første kristne at Riket ennå ikke var kommet?

□ Hvilken prøve kan de første kristne ha møtt etter at de flyktet fra Jerusalem?

□ Hva bør vi først og fremst være opptatt av nå?

[Bilder på side 15]

De gav ikke opp!

Abel

David

Jeremia

Abraham

Paulus