«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»

Bibelens 44. bok — Apostlenes gjerninger

Skribent: Lukas

Sted skrevet: Roma

Fullført: ca. 61 e. Kr.

Omspenner: 33—ca. 61 e. Kr.

Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.

1, 2. a) Hvilke historiske begivenheter og gjerninger er beskrevet i Apostlenes gjerninger? b) Hvilken tidsperiode omspenner boken?

I DE inspirerte skrifters 42. bok beretter Lukas om Jesu og hans etterfølgeres liv, virksomhet og forkynnergjerning fram til Jesu død. Bibelens 44. bok, Apostlenes gjerninger, fortsetter den historiske beretning om de første kristne ved å beskrive hvordan den kristne menighet ble opprettet ved den hellige ånds innflytelse, og hvordan det ble avlagt et stadig større vitnesbyrd, først blant jødene og deretter for mennesker av god vilje fra alle folkeslag. Størstedelen av beretningen i de 12 første kapitlene omhandler Peters virksomhet, og de øvrige 16 kapitler omhandler Paulus’ virksomhet. Lukas var nær knyttet til Paulus og var med ham på mange av hans reiser.

² Boken er stilt til Teofilus. Ettersom han er omtalt som den «gjæveste», innehadde han tydeligvis en eller annen offisiell stilling. Boken inneholder en nøyaktig historisk beretning om den kristne menighets opprettelse og vekst. Den begynner med at Jesus viser seg for sine disipler etter sin oppstandelse, og beretter deretter om viktige begivenheter som fant sted innenfor tidsperioden 33 til omkring 61 e. Kr., og omspenner således i alt om lag 28 år.

3. Hvem skrev Apostlenes gjerninger, og når må nedskrivningen ha vært fullført?

³ Fra gammel tid er han som nedskrev Lukas’ evangelium, også blitt regnet for å være den som nedskrev Apostlenes gjerninger. Begge bøkene er stilt til Teofilus. Ved å gjenta de siste begivenhetene i sitt evangelium i de innledende versene i Apostlenes gjerninger knytter Lukas de to beretningene sammen som verk av samme skribent. Det ser ut til at Lukas fullførte nedskrivningen av Apostlenes gjerninger i år 61, sannsynligvis henimot slutten av et toårig opphold i Roma sammen med apostelen Paulus. Ettersom boken beretter om begivenheter fram til det året, kunne ikke nedskrivningen av den ha blitt fullført tidligere, og det at den ikke forteller oss noe om utfallet av at Paulus appellerte sin sak til keiseren, tyder på at nedskrivningen må ha blitt fullført i det året.

4. Hva er det som viser at boken er kanonisk og autentisk?

⁴ Bibelforskere har fra de eldste tider anerkjent Apostlenes gjerninger som en kanonisk bok. Deler av boken finnes blant noen av de eldste papyrusmanuskripter av de greske skrifter som er blitt bevart, for eksempel slike manuskripter som Michigan 1571 og Chester Beatty I. Begge disse daterer seg fra det tredje århundre etter Kristus, noe som viser at Apostlenes gjerninger var i omløp sammen med andre bøker som tilhørte de inspirerte skrifter, og således på et tidlig tidspunkt var å finne i fortegnelsen over de kanoniske bøker. Det Lukas har skrevet i Apostlenes gjerninger, gjenspeiler den samme bemerkelsesverdige nøyaktighet som vi allerede har gjort oppmerksom på særpreger hans evangelium. Sir William M. Ramsay anbringer ham som har skrevet Apostlenes gjerninger, «blant historieskrivere av første klasse», og han forklarer hva dette betyr, ved å si: «Den første og viktigste egenskap som kjennetegner den store historieskriver, er sannhet. Det han sier, må være pålitelig.»a

5. Redegjør for en beretning som understreker den nøyaktighet som karakteriserer Lukas’ skrifter.

⁵ For å understreke den nøyaktighet som karakteriserer Lukas’ skrifter, siterer vi Edwin Smith, som hadde kommandoen over en flotilje britiske krigsskip i Middelhavet under den første verdenskrig, og som skrev følgende i bladet The Rudder for mars 1947: «Fortidens fartøyer ble ikke som våre dagers skip styrt ved hjelp av et hengselror i akterstavnen, men av to store årer, én på hver side av akterstavnen. Det er derfor Lukas nevner dem i flertall. [Ap. gj. 27: 40] . . . Vi har av vår undersøkelse sett at Lukas’ opplysninger om skipets bevegelser fra det forlot Godhavn, til det strandet på Malta, er blitt bekreftet av ytre og uavhengige beviser av den mest nøyaktige og tilfredsstillende karakter, at hans angivelse av det tidsrom skipet var i sjøen, svarer til den tilbakelagte strekning, og endelig at hans beskrivelse av det stedet de kom til, stemmer overens med stedet slik det er. Alt dette viser at Lukas virkelig gjorde denne reise som han beskriver, og at han enn videre er en mann hvis iakttagelser og beretninger må anses for å være i høyeste grad pålitelige og sannferdige.»b

6. Hvilket eksempel viser hvordan arkeologiske funn bekrefter at beretningen er nøyaktig?

⁶ Arkeologiske funn bidrar også til å bekrefte at Lukas’ uttalelser er nøyaktige. Det er for eksempel i ruinene av det gamle teatret i Efesos funnet et dokument som arkeologene daterer til år 160 e. Kr., og hvor det blant annet står: «Mens derimot Artemis [Diana], gudinnen for denne by, blir neglisjert, ikke bare i vår egen by, som hun har gjort herligere enn alle de andre byer . . . slik at en på mange steder har forsømt å ofre til henne og vise henne ære.»c Det som Demetrius, sølvsmeden som laget avgudsbilder, fryktet, ble derfor i høyeste grad en dokumentert kjensgjerning! — Ap. gj. 19: 27.

7. Hvordan bidrar de gjengitte taler til å vise at beretningen er autentisk?

⁷ De forskjellige taler som ble holdt av Peter, Stefanus, Kornelius, Tertullus, Paulus og andre, og som Lukas gjengir, er alle forskjellige hva stil og oppbygning angår. Selv Paulus’ taler, som ble holdt for forskjellige forsamlinger, blir gjengitt i den stil Paulus benyttet ved de respektive anledninger. Dette viser at Lukas bare berettet om det han selv hadde hørt, eller det andre øyenvitner hadde fortalt ham. Han holdt seg til kjensgjerningene.

8. Hva forteller Bibelen oss om Lukas og hans tilknytning til Markus og Paulus?

⁸ En vet meget lite om Lukas selv. Han var ikke en apostel, men han var nær knyttet til dem. (Luk. 1: 1—4) I de tre tilfellene hvor Lukas’ navn blir nevnt, blir det vist at han er sammen med Markus. (Kol. 4: 10, 14; 2 Tim. 4: 11; Filem. 24) I noen år var han til stadighet sammen med apostelen Paulus, som kalte ham «legen Lukas, den elskede». Ordene «de» og «vi» blir brukt om hverandre i beretningen, noe som tyder på at Lukas først sluttet seg til Paulus i Troas på Paulus’ annen misjonsreise, at han ble igjen i Filippi inntil Paulus noen år senere kom tilbake dit, og at han da sluttet seg til Paulus igjen og holdt seg sammen med ham helt til det siste. — Ap. gj. 16: 8, 10; 17: 1; 20: 4—6; 28: 16.

INNHOLDET AV APOSTLENES GJERNINGER

9. Hva blir det sagt til disiplene før Jesu himmelfart?

⁹ Begivenheter fram til pinsedagen (1: 1—26). Lukas innleder sin annen beretning med at den oppstandne Jesus forteller sine ivrige disipler at de skal bli døpt med hellig ånd. Skal Riket gjenreises på denne tid? Nei, det skal det ikke. De skal imidlertid få kraft og bli vitner «like til jordens ende». Idet Jesus farer opp og de ikke lenger ser ham, sier to menn i hvite klær til dem: «Denne Jesus som er opptatt fra eder til himmelen, skal komme igjen på samme måte.» — 1: 8, 11.

10. a) Hvilke merkelige ting finner sted på pinsedagen? b) Hvilken forklaring kommer Peter med, og hva blir resultatet?

¹⁰ Den minneverdige pinsedagen (2: 1—42). Disiplene er samlet i Jerusalem. Plutselig blir hele huset fylt av en framfarende vind. Tunger liksom av ild setter seg på dem som er til stede. De blir fylt med hellig ånd og begynner å tale på forskjellige tungemål om «Guds store gjerninger». (2: 11) De som er vitne til dette, er helt i villrede. Nå står Peter fram og taler. Han forklarer at denne utgytelsen av ånden er en oppfyllelse av Joels profeti (3: 1—5), og at Jesus Kristus, som nå er oppreist og opphøyd ved Guds høyre hånd, ’har utgytt dette som de ser og hører’. Dette stikker tilhørerne i hjertet, og om lag 3000 av dem tar imot ordet og blir døpt. — 2: 33.

11. Hvordan velsigner Jehova forkynnelsesarbeidet med framgang?

¹¹ Vitnearbeidet utvides (2: 43—5: 42). Jehova lar hver dag dem som lar seg frelse, bli lagt til dem. Utenfor templet møter Peter og Johannes en vanfør mann, som aldri har kunnet gå. «I Jesu Kristi, nasareerens navn — stå opp og gå!» byder Peter. Straks begynner mannen å ’gå omkring og springe og love Gud’. Peter oppfordrer deretter de forbausede menneskene til å fatte et annet sinn og vende om «for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn». De religiøse lederne blir harme over at Peter og Johannes lærer om Jesu oppstandelse, og kaster dem i fengsel, men tallet på de troende øker til om lag 5000 menn. — 3: 6, 8, 19.

12. a) Hva svarer disiplene da det blir krevd av dem at de skal slutte å forkynne? b) Hvorfor blir Ananias og Saffira straffet?

¹² Neste dag, da Peter og Johannes blir forhørt, avlegger de et frimodig vitnesbyrd om at det ikke er frelse i noen annen enn Jesus Kristus, og da det blir krevd av dem at de skal slutte å forkynne, svarer de: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde eder mer enn Gud! for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.» (4: 19, 20) De blir sloppet fri, og alle disiplene fortsetter å tale Guds ord med frimodighet. På grunn av forholdene har de alle sine materielle eiendeler felles og deler ut av dem i samsvar med den enkeltes behov. En mann ved navn Ananias og hans hustru, Saffira, selger imidlertid en eiendom og stikker til side noe av pengene. Peter avslører dem, og de faller døde om fordi de har løyet for Gud og den hellige ånd.

13. Hva blir apostlene beskyldt for, hvordan svarer de, og hva fortsetter de å gjøre?

¹³ De rasende religiøse lederne kaster igjen apostlene i fengsel, men denne gangen utfrir Jehovas engel dem. Dagen etter blir de igjen ført fram for Sanhedrinet og anklaget for å ha ’fylt Jerusalem med sin lære’. De svarer: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Trass i at de blir hudstrøket og truet, nekter de fremdeles å slutte å forkynne, og ’de holder ikke opp med å lære hver dag i templet og hjemme [fra hus til hus, NW] og å forkynne evangeliet om Kristus Jesus’. — 5: 28, 29, 42.

14. Hvordan lider Stefanus martyrdøden?

¹⁴ Stefanus’ martyrdød (6: 1—8: 1a). Stefanus er en av de sju som ved hellig ånd blir utnevnt til å gjøre tjeneste ved bordene. Han avlegger også et kraftig vitnesbyrd om sannheten, og han er så nidkjær når det gjelder å forsvare troen, at hans rasende motstandere sørger for å få ham ført fram for Sanhedrinet anklaget for å ha gjort seg skyldig i gudsbespottelse. I sin forsvarstale forteller Stefanus først om Jehovas langmodighet overfor Israel. Fryktløst og med stor veltalenhet sier han så meget treffende: ’I harde halser, I står alltid den hellige ånd imot, I som mottok loven gitt ved engler og ikke har holdt den!’ (7: 51—53) Dette er for mye for dem. De stormer inn på ham, driver ham ut av byen og steiner ham til døde. Saulus ser på dette med anerkjennelse.

15. Hva skjer på grunn av forfølgelsen, og hva opplever Pilip i forkynnelsesarbeidet?

¹⁵ Forfølgelse, Saulus’ omvendelse (8: 1b—9: 30). På grunn av den forfølgelse som på den dag blir satt i gang mot menigheten i Jerusalem, blir alle, unntatt apostlene, spredt over hele landet. Filip drar til Samaria, hvor mange tar imot Guds ord. Peter og Johannes blir sendt dit fra Jerusalem for at disse troende skal få den hellige ånd «ved apostlenes håndspåleggelse». (8: 18) En engel leder så Filip til å dra mot sør, til den veien som går fra Jerusalem til Gasa, hvor han finner en etiopisk hoffmann som kjører i sin vogn og leser fra Esaias’ bok. Filip forklarer ham hvordan profetien skal forstås, og døper ham.

16. Hva er det som fører til Saulus’ omvendelse?

¹⁶ I mellomtiden drar Saulus, som ’fremdeles fnyser av trusel og mord mot Herrens disipler’, av sted til Damaskus for å arrestere dem ’som hører Guds vei til’. Med ett stråler et lys fra himmelen om ham, og han faller blindet til jorden. En røst fra himmelen sier til ham: «Jeg er Jesus, han som du forfølger.» Etter tre dager i Damaskus går en disippel ved navn Ananias ham til hånde. Saulus får synet igjen, blir døpt og blir fylt med hellig ånd, slik at han blir en nidkjær og dyktig forkynner av det gode budskap. (9: 1, 2, 5) Tingene har nå utviklet seg slik at forfølgeren er blitt den forfulgte og må flykte for å redde livet, først fra Damaskus og deretter fra Jerusalem.

17. Hvordan blir det gode budskap først forkynt for uomskårne hedninger?

¹⁷ Det gode budskap forkynnes for ikke-jøder (9: 31— 12: 25). ’Menigheten har nå fred og blir oppbygd og vandrer i Jehovas frykt og vokser ved den hellige ånds hjelp.’ (9: 31) I Joppe oppreiser Peter den avholdte Tabita (Dorkas) fra de døde, og det er mens han er der, at han får kallet til å dra til Cesarea, hvor en høvedsmann ved navn Kornelius venter på ham. Han forkynner for Kornelius og hans hus, de kommer til troen, og den hellige ånd blir utgytt over dem. Da Peter skjønner «at Gud ikke gjør forskjell på folk», og at «blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet», døper han dem — de første uomskårne hedninger som blir omvendt. Peter gjør senere brødrene i Jerusalem kjent med denne nye utvikling av tingene, noe som får dem til å prise Gud. — 10: 34, 35.

18. a) Hva finner deretter sted i Antiokia? b) Hvilken forfølgelse blir satt i gang, men blir hensikten med den oppnådd?

¹⁸ Forkynnelsen av det gode budskap utbres raskt, og Barnabas og Saulus får undervist en stor skare i Antiokia, ’og i Antiokia får disiplene først navnet kristne’. (11: 26) Det blir igjen forfølgelse. Herodes Agrippa I lar Jakob, Johannes’ bror, henrette med sverd. Han kaster også Peter i fengsel, men enda en gang utfrir Jehovas engel ham. Hvor ydmykende for den onde Herodes! Fordi han ikke gir Gud ære, blir han fortært av ormer, og han dør, mens derimot ’Guds ord har framgang og utbrer seg’. — 12: 24.

19. Hvor omfattende er Paulus’ første misjonsreise, og hva blir utrettet?

¹⁹ Paulus’ første misjonsreise, som Barnabas er med på (13: 1—14: 28). Barnabas og Saulus, som også kalles Paulus’, blir ved hellig ånd tatt ut og utsendt fra Antiokia. (13: 9) På øya Kypros er det mange som kommer til troen, innbefattet landshøvdingen Sergius Paulus. På selve fastlandet i Lilleasia besøker de seks eller flere byer, og overalt gjentar det samme seg: Det blir et tydelig skille mellom dem som med glede tar imot det gode budskap, og de stivsinnete motstanderne, som hisser opp pøbelen til å steine Jehovas budbærere. Etter å ha foretatt forskjellige utnevnelser i de nyopprettede menigheter vender Paulus og Barnabas tilbake til Antiokia i Syria.

20. Ved hvilken avgjørelse blir spørsmålet om omskjærelsen avgjort?

²⁰ Spørsmålet om omskjærelsen avgjøres (15: 1—35). Som følge av den store tilstrømning av ikke-jøder oppstår det et spørsmål om hvorvidt disse bør bli omskåret. Paulus og Barnabas legger saken fram for apostlene og de eldste i Jerusalem, hvor Jakob fører forsetet og sørger for at den enstemmige avgjørelse blir kunngjort i form av et brev: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor.» (15: 28, 29) Den oppmuntring som dette brevet gir, får brødrene i Antiokia til å glede seg.

21. a) Hvem har Paulus med seg på sin annen misjonsreise? b) Hvilke begivenheter avmerker besøket i Makedonia?

²¹ Forkynnelsesarbeidet utvides ved Paulus’ annen misjonsreise (15: 36—18: 22). «Noen tid deretter» seiler Barnabas og Markus av sted til Kypros, mens Paulus og Silas drar igjennom Syria og Lilleasia. Den unge mannen Timoteus slutter seg til Paulus i Lystra, og de drar videre til Troas og kysten ved Egeerhavet. Her ser Paulus i et syn en mann som ber ham: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» (16: 9) Lukas slutter seg til, Paulus, og de tar en båt til Filippi, den viktigste byen i Makedonia, hvor Paulus og Silas blir kastet i fengsel. Dette fører til at fangevokteren kommer til troen og blir døpt. Etter at de er blitt løslatt, drar de videre til Tessalonika, hvor de nidkjære jødene hisser pøbelen på dem. Om natten sender derfor brødrene Paulus og Silas av sted til Berøa. Der legger jødene et edelt sinn for dagen ved å ta imot ordet «med all godvilje». (17: 11) Paulus lar Silas og Timoteus bli igjen sammen med denne nye menigheten, slik han lot Lukas bli igjen i Filippi, og fortsetter sørover til Aten.

22. Hva fører Paulus’ glimrende tale på Mars-høyden til?

²² De hovmodige epikureiske og stoiske filosofene i denne byen med dens mange avguder håner Paulus og kaller ham en «ordgyter» og en «som forkynner utenlandske guddommer», og fører ham til Areopagos eller Marshøyden. Med stor dyktighet og veltalenhet argumenterer Paulus til fordel for å søke den sanne Gud, som er «herre over himmel og jord», og som forsikrer at det skal bli en rettferdig dom ved ham som han har oppreist fra de døde. Hans forkynnelse om oppstandelsen får hans forsamling til å dele seg i to leirer, men noen kommer til troen. — 17: 18, 24.

23. Hva blir utrettet i Korint?

²³ I Korint bor Paulus hos Akvilas og Priskilla og arbeider som teltmaker sammen med dem. På grunn av motstand mot hans forkynnelse må han forlate synagogen og holde sine møter i huset ved siden av, i hjemmet hos Justus. Synagogeforstanderen Krispus kommer til troen. Etter å ha oppholdt seg 18 måneder i Korint reiser Paulus sammen med Akvilas og Priskilla til Efesos, hvor han forlater dem, og fortsetter derfra til Antiokia i Syria, hvor han avslutter sin annen misjonsreise.

24, 25. a) Hva finner sted i Efesos på den tid da Paulus har begynt på sin tredje misjonsreise? b) Hvilket oppstyr avmerker Paulus’ tre år lange opphold i Efesos?

²⁴ Paulus besøker menighetene på nytt, tredje reise (18: 23—20: 38). En jøde ved navn Apollos kommer til Efesos fra Alexandria i Egypt og taler frimodig i synagogen om Jesus, men Akvilas og Priskilla finner det nødvendig å undervise ham grundigere før han drar videre til Korint. Paulus befinner seg nå på sin tredje reise og kommer i sin tid til Efesos. Da han får høre at de troende der er blitt døpt med Johannes’ dåp, redegjør han for dåpen i Jesu navn. Han døper deretter om lag 12 menn, legger sine hender på dem, og de mottar den hellige ånd.

²⁵ Under Paulus’ tre år lange opphold i Efesos ’har Jehovas ord sterk framgang og får makt’, og mange slutter å tilbe byens skytsgudinne Artemis (Diana). (19: 20) De som lager små Artemistempler av sølv, blir opphisset når de blir klar over at de kan komme til å miste sine inntekter, og de forårsaker at hele byen kommer i et slikt opprør at det går flere timer før folkehopen blir rolig igjen. Like etter drar Paulus til Makedonia og Grekenland og besøker de troende underveis.

26. a) Hvilket mirakel utfører Paulus i Troas? b) Hvilket råd gir han tilsynsmennene fra Efesos?

²⁶ Paulus oppholder seg tre måneder i Grekenland før han vender tilbake gjennom Makedonia, hvor Lukas slutter seg til ham igjen. De drar over til Troas, og mens Paulus holder en tale der om natten, sovner en ung mann og faller ut av et vindu i tredje etasje. Han blir tatt død opp, men Paulus vekker ham til live igjen. Dagen etter drar Paulus og hans reisefeller videre til Milet, hvor Paulus på sin vei til Jerusalem tar et opphold for å ha et møte med de eldste og tilsynsmennene fra Efesos. Han sier til dem at de aldri mer skal se hans åsyn. Hvor nødvendig er det derfor ikke at de tar ledelsen og vokter Guds hjord, ’som den hellige ånd har satt dem til tilsynsmenn i’! Han minner om det eksempel han satte iblant dem, og formaner dem til å våke og ikke spare seg selv hva det å gi til gagn for brødrene angår. — 20: 28.

27. Hvilken mottagelse får Paulus da han kommer tilbake til Jerusalem?

²⁷ Paulus blir arrestert og forhørt (21: 1—26: 32). Paulus holder seg ikke borte fra Jerusalem trass i at han blir advart mot å dra dit. Hans følgesvenner slår seg til ro ved å si: «Skje Herrens vilje!» (21: 14) Det blir stor glede da Paulus gjør Jakob og de eldste kjent med hvordan Gud har velsignet hans tjeneste blant folkeslagene. Men da Paulus viser seg i templet, får han en helt annen mottagelse. Jøder fra Asia setter hele byen opp mot ham, og romerske krigsfolk redder ham i siste liten.

28. a) Hvilket lærespørsmål kommer Paulus inn på da han står foran Sanhedrinet, og hva fører dette til? b) Hvor blir han deretter sendt?

²⁸ Hva er grunnen til dette oppstyret? Hvem er denne Paulus? Hva har han gjort seg skyldig i? Den forvirrede øverste høvedsmann ønsker å få vite hva det dreier seg om. På grunn av sitt romerske statsborgerskap slipper Paulus å bli hudstrøket, og han blir ført fram for Sanhedrinet. Rådet er imidlertid sammensatt av både fariseere og sadduseere! Paulus kommer derfor inn på sin tro på oppstandelsen, slik at de blir innbyrdes uenige. Da striden blir voldsom, må romerske krigsfolk rive Paulus bort fra Sanhedrinets medlemmer før de sliter ham i stykker. Eskortert av mange krigsfolk blir Paulus i lønndom sendt av sted om natten til landshøvdingen Feliks i Cesarea.

29. Hvilken rekke av forhør må Paulus gjennom som følge av de beskyldninger som blir rettet mot ham, og hvem innanker han sin sak for?

²⁹ Paulus blir av sine anklagere beskyldt for oppvigleri og forsvarer seg på en glimrende måte overfor Feliks. Feliks håper imidlertid på at han skal få en pengesum av Paulus for å slippe ham fri. Det går to år. Porcius Festus etterfølger Feliks som landshøvding, og det blir gitt ordre om et nytt forhør. Igjen blir det rettet kraftige anklager mot Paulus, og Paulus erklærer på ny at han er uskyldig. Festus, som ønsker å innynde seg hos jødene, foreslår imidlertid at saken blir prøvd på ny for ham i Jerusalem. Paulus erklærer derfor: «Jeg innanker min sak for keiseren.» (25: 11) Det går noen dager. Så avlegger kong Herodes Agrippa II en høflighetsvisitt hos Festus, og Paulus blir igjen ført inn i rettssalen. Han avlegger sitt vitnesbyrd på en så kraftfull og overbevisende måte at Agrippa føler seg tilskyndt til å si: «Det mangler lite i at du overtaler meg til å bli en kristen» (26: 28) Også Agrippa blir klar over at Paulus er uskyldig, og at han kunne ha blitt løslatt om han ikke hadde innanket sin sak for keiseren.

30. Hva opplever Paulus på reisen før skipet kommer til Malta?

³⁰ Paulus blir sendt til Roma (27: 1—28: 31). Fangen Paulus blir sendt med et skip for å tilbakelegge den første etappe av reisen til Roma. På grunn av motvind går det sakte framover. I Myra blir han ført over i et annet skip. Da skipet kommer til Godhavn på Kreta, foreslår Paulus for skipsfolkene at de overvintrer der, men de fleste holder på at de skal seile. Ikke lenge etter at de har lettet anker, kommer de ut for en virvelvind, som ubarmhjertig kaster dem omkring. Etter to uker blir deres skip fullstendig knust mot en grunne utenfor Maltas kyst. I samsvar med det Paulus tidligere har gitt forsikring om, er det ikke en eneste av de 276 om bord som mister livet! Innbyggerne på Malta legger stor menneskekjærlighet for dagen, og i løpet av vinteren helbreder Paulus mange av dem ved å gjøre bruk av Guds ånds mirakuløse gave.

31. Hvilken mottagelse får Paulus i Roma, og hva gjør han under sitt opphold der?

³¹ Neste vår kommer Paulus til Roma, og brødrene kommer ut på veien for å møte ham. Da Paulus får se dem, ’takker han Gud og fatter mot’. Trass i at han er fange, får han oppholde seg i et eget leid herberge sammen med en stridsmann som skal holde vakt over ham. Lukas slutter sin beretning med å fortelle om at Paulus tar imot alle som kommer til ham, og at ’han forkynner Guds rike og lærer om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring’. — 28: 15, 31.

HVORFOR DEN ER NYTTIG

32. Hvordan kom Peter både før og på selve pinsedagen med uttalelser som bekrefter at de hebraiske skrifter er autentiske?

³² Apostlenes gjerninger er en bok som sammen med evangelieberetningene bidrar til å bekrefte at de hebraiske skrifter er autentiske og inspirert. Da pinsedagen nærmet seg, redegjorde Peter for oppfyllelsen av to profetier «som den Hellige Ånd forut talte ved Davids munn om Judas». (Ap. gj. 1: 16, 20; Sl. 69: 26; 109: 8) Peter sa også til den forvirrede menneskemengden samlet på pinsedagen, at de i virkeligheten var vitne til profetienes oppfyllelse: «Dette er det som er sagt ved profeten Joel.» — Ap. gj. 2: 16—21; Joel 3: 1—5; sammenlign også Apostlenes gjerninger 2: 25—28, 34, 35 med Salme 16: 8—11 og 110: 1.

33. Hvordan viste både Peter, Filip, Jakob og Paulus at de hebraiske skrifter er inspirert?

³³ For å overbevise en annen menneskemengde utenfor templet henviste Peter igjen til de hebraiske skrifter ved at han først siterte Moses og deretter sa: «Men også alle profetene fra Samuel av og deretter, så mange som har talt, har også forkynt om disse dager.» Da Peter senere sto overfor Sanhedrinet, siterte han Salme 118: 22 for å vise at Kristus, den stein de hadde forkastet, var blitt en «hjørnestein». (Ap. gj. 3: 22—24; 4: 11) Filip forklarte den etiopiske hoffmannen hvordan profetien i Esaias 53: 7, 8 var blitt oppfylt, og da hoffmannen fikk disse opplysningene, ba han i ydmykhet om å bli døpt. (Ap. gj. 8: 28—35) Da Peter talte til Kornelius om Jesus, sa han: «Om ham vitner alle profetene.» (Ap. gj. 10: 43, UO) Da spørsmålet om omskjærelse ble drøftet, støttet Jakob sin avgjørelse ved å si: «Og dermed stemmer profetenes ord overens, således som det er skrevet.» (Ap. gj. 15: 15—18) Apostelen Paulus stolte på de samme autoriteter. (Ap. gj. 26: 22; 28: 23, 25—27) Det at disiplene og deres tilhørere så beredvillig godtok de hebraiske skrifter som Guds Ord, er et bevis for at disse skrifter er inspirert.

34. Hva blir vist i Apostlenes gjerninger angående den kristne menighet, og er det annerledes med den kristne menighet i dag?

³⁴ Apostlenes gjerninger er en bok som er meget nyttig når det gjelder å vise hvordan den kristne menighet ble opprettet, og hvordan den ved den hellige ånds kraft vokste. Gjennom hele denne dramatiske beretning kan vi se at Gud velsignet de første kristne ved å gi dem framgang, at de var frimodige og glade, at de inntok et kompromissløst standpunkt under forfølgelse, og at de la villighet for dagen, slik vi kan se det i det eksempel som ble satt av Paulus da han fulgte oppfordringen om å ta opp tjenesten i fremmede land og om å dra til Makedonia. (Ap. gj. 4: 13, 31; 15: 3; 5: 28, 29; 8: 4; 13: 2—4; 16: 9, 10) Det er ikke annerledes med den kristne menighet i dag, for den er også knyttet sammen i kjærlighet, enhet og felles interesser når den under ledelse av hellig ånd taler om «Guds store gjerninger». — 2: 11, 17, 45; 4: 34, 35; 11: 27—30; 12: 25.

35. Hvordan viser Apostlenes gjerninger hvordan vitnearbeidet skal utføres, og hvilken egenskap i forkynnergjerningen blir understreket?

³⁵ Apostlenes gjerninger er også en bok som viser hvordan det kristne arbeid med å forkynne om Guds rike skal bli utført. Paulus satte det rette eksempel da han sa: «Jeg [unnlot ikke] å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller undervise dere offentlig og fra hus til hus.» Deretter fortsetter han med å si: «Jeg avla et grundig vitnesbyrd.» Dette med å avlegge et «grundig vitnesbyrd» er et tema som vår oppmerksomhet blir rettet mot gjennom hele boken, og det blir særlig framhevet i de siste avsnittene, hvor Paulus’ helhjertete innvielse til arbeidet med å forkynne og undervise blir uttrykt i ordene: «Og han forklarte saken for dem ved å avlegge et grundig vitnesbyrd om Guds rike og ved å overbevise dem om Jesus både ut fra Moseloven og profetene, fra morgen til aften.» Måtte vi alltid være like helhjertete i vår virksomhet for Riket! — 20: 20, 21; 28: 23; 2: 40, NW; 5: 42; 26: 22.

36. Hvilket praktisk råd som Paulus kom med, er det meget viktig at også tilsynsmennene i dag gir akt på?

³⁶ Paulus’ tale til tilsynsmennene fra Efesos inneholder mange praktiske råd til tilsynsmenn i dag. Ettersom tilsynsmennene er blitt utnevnt ved den hellige ånd, er det meget viktig at de ’gir akt på seg selv og på hele hjorden’ og omsorgsfullt vokter den og beskytter den mot glupende ulver som forsøker å ødelegge den. Det hviler et stort ansvar på dem! Det er nødvendig at de våker og bygger seg selv opp på Guds ufortjente godhets ord. Idet de ved strevsomt arbeid tar seg av de svake, må de «huske Herren Jesu ord, som han selv har sagt: ’Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot’». (NW) — 20: 17—35.

37. Hva fikk Paulus vist ved sin taktfulle måte å argumentere på på Mars-høyden?

³⁷ De andre talene som Paulus holdt, utmerker seg også ved sin klare framstilling av bibelske prinsipper. En kan for eksempel nevne den ypperlige argumenteringen i hans tale til stoikerne og epikureerne på Mars-høyden. Først siterer han innskriften på alteret: «For en ukjent Gud» og bruker dette som utgangspunkt for å forklare at den eneste Gud, han som er «herre over himmel og jord», som dannet alle folkeslag av ett menneske, «ikke er langt borte fra noen eneste av oss». Så siterer han det som en av deres skalder har sagt: «For vi er også hans ætt» for å vise hvor latterlig det er å tro at de stammer fra livløse avguder av gull, sølv eller stein. På denne taktfulle måten fastslår Paulus den levende Guds overhøyhet. Det er først i sine avsluttende ord at han kommer inn på oppstandelsen, og selv ikke da nevner han Kristus ved navn. Han fikk tydelig vist at den eneste sanne Gud er den suverene Overherre, og resultatet ble at noen kom til troen. — 17: 22—34.

38. Hvilke velsignelser vil det føre til for en å foreta et slikt studium som Apostlenes gjerninger oppmuntrer til?

³⁸ Apostlenes gjerninger er en bok som oppmuntrer en til stadig og flittig å studere «hele Skriften». Da Paulus først forkynte i Berøa, blir det sagt om jødene der at de var av ’et edelt sinn’ fordi «de tok imot ordet med all godvilje, og gransket daglig i skriftene om det var således som det ble sagt dem». (Ap. gj. 17: 11) Et slikt flittig studium av skriftene i tilknytning til Jehovas organisasjon, som er fylt av hans ånd, vil bringe velsignelser i form av overbevisning og en sterk tro i vår tid, akkurat som det gjorde den gang. Det er ved et slikt studium en vil kunne få en klar forståelse av de guddommelige prinsipper. I Apostlenes gjerninger 15: 29 har vi en uttalelse hvor noen av disse prinsippene er gjengitt. Ved denne uttalelsen kunngjorde det styrende organ, som besto av apostlene og de eldste i Jerusalem, at det å praktisere omskjærelse ikke var et krav til det åndelige Israel, men at avgudsdyrkelse, blod og hor var noe som de på ingen måte måtte befatte seg med.

39. a) Hvordan ble disiplene styrket til å utholde forfølgelse? b) Hvilket frimodig vitnesbyrd avla de, og hva førte det til?

³⁹ Disse første disipler studerte virkelig de inspirerte skrifter og kunne sitere og anvende dem etter hvert som det var nødvendig for dem. De ble styrket gjennom nøyaktig kunnskap og ved Guds ånd til å utholde voldsom forfølgelse. Peter og Johannes satte et eksempel for alle trofaste kristne da de frimodig sa til de fiendtlig innstilte herskerne: «Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde eder mer enn Gud! for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.» Og da de igjen ble ført fram for Sanhedrinet, som hadde ’budt dem strengt’ at de ikke skulle lære i Jesu navn, sa de utvetydig: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» Disse fryktløse uttalelsene førte til at det ble avlagt et godt vitnesbyrd for herskerne, og til at den berømte lovlæreren Gamaliel kom med sine velkjente ord til fordel for tilbedelsesfriheten, noe som igjen førte til at apostlene ble sloppet fri. — 4: 19, 20; 5: 28, 29, 34, 35, 38, 39.

40. Hvordan ansporer Apostlenes gjerninger oss til å avlegge et grundig vitnesbyrd om Riket?

⁴⁰ Jehovas storslagne hensikter angående hans rike, som er det tema som går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, inntar også en fremtredende plass i Apostlenes gjerninger. Helt i begynnelsen av boken blir det vist at Jesus i løpet av de 40 dagene før sin himmelfart «talte om det som hører Guds rike til». Det var som svar på disiplenes spørsmål angående gjenreisingen av riket at Jesus sa til dem at de først måtte være hans vitner like til jordens ende. (1: 3, 6, 8) De begynte i Jerusalem og forkynte Riket med urokkelig frimodighet. Forfølgelsen av dem førte til at Stefanus ble steinet, og at mange av dem måtte flykte til nye områder. (7: 59, 60) Det berettes at Filip forkynte «evangeliet om Guds rike» med godt resultat i Samaria, og at Paulus og hans følgesvenner forkynte «riket» i Asia, Korint, Efesos og Roma. Den urokkelige tillit til Jehova og hans styrkende ånd som disse første kristne la for dagen, gjør dem til strålende eksempler for oss. (8: 5, 12; 14: 5—7, 21, 22; 18: 1, 4; 19: 1, 8; 20: 25; 28: 30, 31) Når vi betrakter deres store iver og ukuelige mot og legger merke til hvor rikt de ble velsignet av Jehova for de anstrengelser de gjorde seg, vil også vi bli ansporet til å «avlegge et grundig vitnesbyrd om Guds rike». — Ap. gj. 28: 23, NW.

[Fotnoter]