Bibelen overlever trass i naturlige hindringer
DET imponerende biblioteket i Alexandria i Egypt var uten tvil den største boksamlingen verden hadde sett inntil da. En gang var hyllene der proppfulle. Samlingen bestod av over en halv million verk.
Biblioteket ble bygd i det tredje århundre før Kristus. Knapt 350 år senere ble imidlertid noen av dets bøker ødelagt av brann. Ikke lenge etter ble det som var igjen av dets verdifulle verk, plyndret og ødelagt. Disse «verkene til fortidens genier», sa historikeren Edward Gibbon, «gikk ugjenkallelig tapt».
Ja, denne kjempemessige boksamlingen, som stort sett var skrevet på papyrus (et papirlignende materiale laget av fibrene fra den rikelig forekommende egyptiske papyrusplanten), ble ødelagt av en av bøkenes naturlige fiender — ild, i tillegg til at den ble skjendet av mennesker. Hadde bøkene vært stein- eller leirtavler i stedet for forgjengelig papyrus, kunne de ha klart seg bedre.
Deler av de kristne greske skrifter kan ha blitt skrevet på dette samme forgjengelige materialet, papyrus, i det første århundre etter Kristus. Det som Bibelen i første rekke ble skrevet på, var imidlertid pergament (bearbeidet dyreskinn [2. Tim. 4: 13]). Dette kan også bli ødelagt av brann, og det vil med tiden morkne. Hvor lett kunne ikke de opprinnelige håndskrevne eksemplarer av Bibelen ha gått tapt uten at det fantes noe annet eksemplar med det samme uvurderlige budskapet som kunne erstattet dem! Det ble imidlertid laget mange eksemplarer som ble satt i omløp. Derved gikk ikke budskapet tapt, selv om det var skrevet på forgjengelige materialer.
Skriftene ble betrodd minoriteter
En annen naturlig hindring når det gjaldt skriftenes muligheter til å overleve, var det forhold at de opprinnelig ble betrodd lite populære minoriteter. Apostelen Paulus erkjente: «Det [var] jødene Guds Ord ble betrodd til.» (Rom. 3: 2, Erik Gunnes’ overs.) Gud gjorde bruk av en rekke jøder gjennom en periode på mer enn 1000 år til å nedskrive hans ord, og den jødiske nasjon gjorde seg store bestrebelser for å beskytte disse hellige skriftene.
Tenk over følgende: Da nedskrivingen av Bibelen ble påbegynt, ble dette folket beskrevet som «det minste av alle folkene». Deres nasjon var ubetydelig sammenlignet med de mektigere omkringliggende nasjonene, for eksempel den hetittiske nasjon, den amorittiske nasjon og andre. Men hvordan er det med disse sterkere nabofolkenes litteratur? Den er død. Levningene av slik litteratur ligger begravd i jorden eller smuldrer bort i museer. — 5. Mos. 7: 1, 7.
De som skrev og tok vare på de kristne greske skrifter («Det nye testamente»), utgjorde også en liten, forsvarsløs gruppe som ble utsatt for et intenst hat. Noen av deres samtidige sa om dem: «Overalt støter [denne sekten] på motstand.» — Apg. 23: 22.
Nå, tusener av år senere, har disse avskydde minoritetenes skrifter oversvømt hele verden. Dette står i skarp kontrast til det som ville ha vært naturlig under slike forhold. Kan det være at en høyere makt har beskyttet Bibelen?
Skrevet på språk som er glemt av flertallet
Kan du lese gammelhebraisk? Det er få som kan det. Bibelen ble imidlertid først skrevet på dette språket. Det er opplagt at hvis den ikke hadde foreligget på noe annet språk i dag, ville den ha vært en død bok.
Alle som brukte disse håndskriftene den gang de ble laget, kunne imidlertid lese og forstå den slags skrift. Dette gjaldt også mange i de omkringliggende landene. Gammelhebraisk skrift ble forstått av tilbedere av den sanne Gud i mange hundre år.
Og så, i det sjuende århundre før Kristus, begynte en kritisk tid. Byen Jerusalem ble ødelagt. Jødene ble etter hvert spredt til land hvor det ble talt fremmede språk. Gresk ble det internasjonale språk. Selv om en liten gruppe jøder som bosatte seg i Jerusalem igjen, klarte å bevare hebraisk som et levende språk, gikk det ikke lang tid før mange av de jødene som var «spredt omkring blant grekerne», var ute av stand til å lese Bibelen på hebraisk. — Joh. 7: 35, EN.
Ville Bibelens budskap slutte å være en «levende kraft» i deres liv? Og hva med de millioner av gresktalende ikke-jøder? Ville de fortsatt bli forhindret i å ta til seg kunnskap ut fra Guds Ord?
Den første oversettelsen
Omkring år 300 f. Kr. bodde nesten en million gresktalende jøder i Alexandria i Egypt, et kultursenter i den hellenistiske verden. På grunn av deres anstrengelser og kanskje på grunn av samarbeid med kong Ptolemaios Filadelfos ble det til slutt laget en oversettelse av Bibelen fra hebraisk til gresk.
Hvilken velsignelse var ikke dette! Nå var de goder som var forbundet med å lese de hebraiske skrifter, ikke lenger begrenset til noen få. Som den jødiske filosofen Filon, som levde i det første århundre, sa: ’Hele menneskeheten kan høste gagn av at våre vise, hellige og utmerkede lover er tilgjengelige for dem.’
Fordi Alexandria hadde lange historiske tradisjoner når det gjaldt «bokproduksjon», tok det ikke lang tid før det ble laget avskrifter av denne oversettelsen, som ble kalt «Septuaginta», og som ble sendt med skip til gresktalende jøder over hele verden. Den ble virkelig «folkets bibel». Den var oversatt til det språk som folk i sin alminnelighet forstod, og fordi den kostet så lite på grunn av den tekniske dyktigheten til dem som fremstilte håndskrifter i Alexandria, kunne mange troende skaffe seg sitt eget eksemplar.
De første kristne sørger for at Bibelen blir en levende bok
Apostelen Paulus’ eksempel forteller litt om hvordan de hebraiske skrifter ble brukt. «Han [resonnerte] med dem [jødene i synagogen i Tessalonika] ut fra Skriftene, idet han forklarte og viste ved hjelp av henvisninger at det var nødvendig for Kristus å lide og å oppstå fra de døde.» (Apg. 17: 2—4, NW) Han «viste ved hjelp av henvisninger, til forskjellige steder i de hebraiske skrifter for å fastslå at kristendommens grunnlag var i samsvar med sannheten.
De første kristnes bruk av Bibelen, de kristne greske skrifter som nettopp var skrevet, innbefattet, førte til en utvikling som fullstendig revolusjonerte fremstillingen av bøker. Fram til da ble bøker laget i form av ruller. De var utmerket når en skulle lese i ro og mak. Men de kristne brukte Bibelen i sitt misjonsarbeid, for å ’vise ved hjelp av henvisninger’ hva som var grunnlaget for deres religion. Du kan forestille deg hvor tungvint det ville være å finne den ene henvisningen etter den andre i ruller som kan ha vært opptil 11 meter lange!
Nesten 100 år tidligere hadde romerne eksperimentert med en ny bokform med tykke lærsider. Denne svære, uhåndterlige gjenstanden ble aldri populær. Noen benyttet imidlertid idéen, men laget sidene av tynne papyrusark. Denne kodeksen var ideell når en skulle finne en henvisning raskt. Den var forløperen for våre dagers bøker. Hvem var det som stod bak dette revolusjonerende gjennombruddet? Den autoritative boken Cambridge History of the Bible sier:
«En eller annen unnfanget den idé å lage en kodeks, ikke av pergament, men av papyrus. Hvor og av hvem idéen først ble satt ut i livet, vet vi ikke; men vi vet at den nye formen er direkte knyttet til kristendommens første tid, og oppfinneren kan faktisk ha vært en kristen.»
Når du i dag åpner en bok, som er noe helt annet enn å bruke en bokrull, kan du tenke på de nidkjære kristne som antok kodeksen som sin bokform når de skulle forkynne. Så i de første århundrer etter Kristus var Bibelens budskap i høy grad levende og virket på mange tilbederes hjerte. Men forholdene skulle ikke få være uforstyrret så altfor lenge, som vi skal se.
[Bilde på side 5]
Bibelen ble skrevet på forgjengelig materiale; dette er det eldste bibelhåndskrift i British Museum
[Bilde på side 6]
Fordi Bibelen ble oversatt fra hebraisk til gresk, ble den bevart levende for alminnelige mennesker
[Bilde på side 6]
Kodeksen gjorde Bibelen lettere å bruke for nidkjære kristne når de skulle undervise andre