mens den lille og uanselige mannen fra Jerusalem var blitt den lærde lærer. Disse stolte atenerne innrømmet offentlig at de i uvitenhet tilba en gud som de ikke visste noe om, mens Paulus visste meget om ham og lykkelig tok fatt på å opplyse dem. Han kunne ikke snakke slik til disse menn på torget, hvor de regelmessig møttes for å undervise andre, men her var Paulus deres innbudte taler og kunne si hva han ville.

22, 23. Hvordan identifiserte Paulus på en taktfull måte den levende Gud?

²² Kan du ikke forestille deg hvordan disse filosofene sier til hverandre, temmelig ille til mote: ’Hvem var det som fant på å bringe denne mannen hit og sette oss i slik forlegenhet?’ Men vent nå! Paulus har bare såvidt begynt sin avsløring av disse menns uvitenhet. Han fortsetter: «Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender; heller ikke tjenes han av menneskelige hender som om han trengte til noe, han som jo selv gir alle liv og ånde og alle ting; og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem i faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder, forat de skulle lete etter Gud, . . . enda han ikke er langt borte fra noen eneste av oss. For i ham er det vi lever og rører oss og er til, som også noen — av eders skalder har sagt: For vi er også hans ætt.» For noen mektige ord fra den lille «ordgyter» fra Jerusalem — ja, livets ord! — Ap. gj. 17: 24—28.

²³ Noen mener at Paulus her siterte fra et dikt av Aratos fra Kilikia, og også Kleanthes: «La oss begynne med Gud. La alle dødelige løfte sin røst og istemme Guds evige pris. Gud fyller himmelen, jorden, havet, luften; vi føler hans ånd røre seg her og overalt, og vi er hans avkom.» Taleren støttet altså ikke sitt forbausende argument med sitater fra de hebraiske profeter, som hans tilhørere ikke ville ha anerkjent som noen autoritet, men han minnet dem om noe en av deres egne hadde skrevet. Hør hvordan han fortsetter: «Da vi nå altså er Guds ætt, bør vi ikke tro at guddommen er lik gull eller sølv eller sten, et billedverk av menneskelig kunst og tanke.» Å, så små disse stolte filosofene ble, og så ille til mote de begynte å føle seg! Slik som de lengtet etter at han skulle slutte å snakke, og så glade de ville ha vært om de kunne ha sneket seg bort fra sine plasser uten å bli sett! — Ap. gj. 17: 29.

24, 25. a) Hvilke krav fra Jehova understreket Paulus videre? b) Hvilken sunn lære var det Paulus framsatte for sine tilhørere, og hvilken avslutning på dette eiendommelige offentlige møte førte dette til?

²⁴ Men ta det rolig, høye herrer — Paulus har mer å si dere. Han bruker teokratisk takt og lar sine neste bemerkninger være vennlige. Hvis disse dårlig opplyste, såkalte «vise» var villige til å gi akt på dem, kunne de vinne livet. Han tilføyer: «Etterat Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg, ettersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etterat han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» — Ap. gj. 17: 30, 31.

²⁵ De dødes oppstandelse? Ja, det var en forbausende påstand, men de atenske filosofer grep den øyeblikkelig som et middel til å redde seg ut av dette. «Da . . . spottet noen, men andre sa: Vi vil høre deg ennå en gang om dette.» Således erklærte den demokratiske majoritet etter avstemning brått og på en temmelig krass måte møtet for avsluttet. De trodde, «vise» som de var, at ingen mennesker av noen betydning i Aten trodde på oppstandelsen. Men de tok som vanlig helt feil. «Dermed gikk da Paulus bort fra dem. Men noen menn holdt seg til ham og kom til troen.» Blant dem var dommeren Dionysius og en kvinne ved navn Damaris. (Ap. gj. 17: 32—34) Det ble organisert en menighet i Aten, og ved Jehovas ufortjente godhet fortsetter også i dag mange av Jehovas vitner å forkynne i den byen. Ved fri og fryktløs bruk av Guds Ord viste Paulus at all den «visdom» som var frambrakt av disse atenske filosofene, var dårskap, ikke verdt alvorlig overveielse, men at Jehovas Ord derimot inneholdt veien til livet. Det alene vil bestå for evig. Ved denne opplevelsen som Paulus hadde, blir vi minnet om at han hadde de egenskaper som krevdes for den tjeneste som var blitt tildelt ham. Til tross for at han ble avbrutt, avslørte han i denne kraftige og klare talen på en taktfull måte de nysgjerrige, verdsligvises villedende resonnementer, og la også grunnen til troen for noen få som var klar over sitt åndelige behov.

Rette slags Ordets tjenere i vår tid

1. Hvordan er Moses’ handlemåte i forskjellige tilfelle eksempler på god oppførsel og på dårlig oppførsel som en tjener?

DE EGENSKAPER som kreves for den sanne tjeneste, kan være forskjellige til forskjellige tider. For om lag tre tusen fem hundre år siden ble Jehovas profet Moses opplært i all egypternes visdom, for han ble oppdratt ved det kongelige hoff. Da han senere som moden mann skulle utføre en tjeneste i lydighet mot Jehova, visste han hvordan han skulle komme fram for og opptre overfor den stolte Farao. Moses var mild og ydmyk, og viste derfor bemerkelsesverdig overbærenhet med de millioner av israelitter som nettopp var sloppet fri fra slaveriet i Egypt, og som derfor var rastløse og alt annet enn lette å holde styr på. Som slaver var de blitt forsynt med det de trengte av den egyptiske regjering, og de hadde derfor liten eller ingen erfaring i å greie seg selv. Derfor klaget de rett som det var over det Jehova nå forsynte dem med under vandringen i ørkenen. Moses ble aldri opphisset, unntagen ved en eneste anledning. Da mistet han selvbeherskelsen, ja, da glemte han Jehova. Da ropte han i vrede til de millioner av knurrende israelitter: «Nå, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme fram for eder av denne klippe?» (4 Mos. 20: 9—13; Sl. 106: 32, 33) Men i det store og hele var Moses vel utrustet for sitt arbeid som Jehovas tjener; han utførte det godt, og han døde i