Hvordan begiveheter i det første århundre blir tidfestet i det 20. århundre

1. Hvorfor er det viktig å foreta en ytterligere gransking av Bibelens tidsangivelser?

I DE foregående to artikler har vi fått fastslått Bibelens pålitelighet når det gjelder dens historie helt tilbake til Adams skapelse. Enhver redegjørelse for Bibelens historiske tidsangivelser ville imidlertid være ufullstendig hvis den ikke omhandlet tiden for Jesu og hans apostlers tjeneste på jorden, for det har hverken før eller senere levd noen på jorden som har hatt så stor innvirkning på menneskers og nasjoners liv og skjebne verden over som Jesus.

2. Hva må en gjøre før en kan tidfeste begivenheter som inntraff i det første århundre?

² Som vi allerede har vært inne på, er hverken vår nåværende gregorianske kalender eller den julianske kalender, som ble erstattet av den gregorianske kalender for 400 år siden, i seg selv tilstrekkelige hjelpemidler til å tidfeste de begivenheter som er omtalt i de kristne greske skrifter. Grunnen til dette er at Bibelen bruker et helt annet system når den tidfester viktige begivenheter. Før en er i stand til å tidfeste bibelske begivenheter i samsvar med våre moderne kalendere, er det derfor nødvendig å finne et felles utgangspunkt, en absolutt dato for en begivenhet som både den bibelske og den verdslige historie omtaler. Når en har gjort det, kan en tidfeste andre begivenheter som er omtalt i Bibelen, og således finne ut når de fant sted ifølge den verdslige kalender.

3, 4. a) Når ble Tiberius keiser? b) I hvilket år begynte døperen Johannes å forkynne?

³ Etter Julius Cæsars død undergravde hans adoptivsønn Gajus Octavianus behendig det romerske senats makt og forandret med stor dyktighet republikken til et imperium og satt til slutt med makten som Romas første keiser. I år 27 f. Kr., da Octavianus ennå ikke var blitt guddommeliggjort, antok han en religiøs tittel, hedersnavnet Augustus. Han forandret dessuten navnet på måneden sextilis i den julianske kalender og oppkalte den etter seg selv, og tok en dag fra februar måned og la den til august, slik at den fikk like mange dager som juli, som var oppkalt etter hans forgjenger Julius Cæsar. Augustus Cæsar døde på den 19. dag i den måned som var blitt oppkalt etter ham, nemlig august, i år 14 e. Kr. ifølge den julianske kalender (17. august ifølge den gregorianske kalender). Den samme dag etterfulgte hans stesønn og svigersønn, Tiberius, ham som keiser.

⁴ Den 19. august år 14 e. Kr. ifølge den julianske kalender er således en fastslått og ubestridelig dato i den romerske historie. Det kan derfor ikke være noen tvil om når døperen Johannes begynte å forkynne i ørkenen ved Jordan-elven, for historikeren Lukas sier at det var «i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering». (Luk. 3: 1) Dette «femtende år» endte ikke før 16. august i år 29 e. Kr. ifølge den gregorianske kalender. Det var det året, tydeligvis om våren, at døperen Johannes begynte sin gjerning.

5. Hvordan viser det Lukas sier, at det ikke kan være tvil om når døperen Johannes begynte sin tjeneste?

⁵ Lukas, som kanskje regnet med at motstandere ville forsøke å angripe tidspunktet for denne viktige begivenhet, slo så grundig fast når den fant sted, at tidspunktet ikke kunne dras i tvil. Etter at Lukas hadde sagt at det var «i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering», tilføyde han at det var samtidig med at seks andre menn innehadde viktige stillinger, nemlig «mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea [fra år 27 til år 37 e. Kr.], og Herodes fjerdingsfyrste i Galilea [inntil år 40 e. Kr.], og hans bror Filip fjerdingsfyrste i det itureiske og trakonittiske land [inntil år 34 e. Kr.], og Lysanias fjerdingsfyrste i Abilene, mens Annas og Kaifas var yppersteprester [fra omkring år 18 til år 36 e. Kr.]». (Luk. 3: 1, 2) Som følge av at Lukas oppga hele denne rekken av embetsmenn, som alle utøvde sitt embete samtidig i det 15. år av Tiberius’ regjering, ville det være umulig for motstandere å bevise ut fra den romerske og den jødiske historie at Johannes ikke begynte sin gjerning i år 29 e. Kr.

De 70 årsuker

6. Hvilken annen viktig begivenhet inntraff i år 29 e. Kr.?

⁶ År 29 e. Kr. er ikke bare av interesse fordi det var det året døperen Johannes begynte å forkynne og si: «Omvend eder; for himlenes [eller Guds] rike er kommet nær!», men først og fremst fordi den som Gud skulle salve til konge i dette rike, skulle stå fram da. (Matt. 3: 2) Forløperen Johannes var omkring seks måneder eldre enn Jesus. (Luk. 1: 34—38) Jesu dåp og salvelse må derfor ha funnet sted om høsten samme år, i år 29 e. Kr., da Jesus var «omkring tretti år» gammel. (Luk. 3: 23) Johannes bekreftet at Jesus ved denne anledning ble den salvede eller Kristus, idet han ble salvet med Guds hellige ånd. — Joh. 1: 32—34.

7. a) Når skulle Messias framstå ifølge Daniels profeti? b) Hvor lang ville ventetiden bli?

⁷ At denne salvede begynte sin forkynnergjerning om høsten i år 29 e. Kr., blir bekreftet av profetien i Daniel 9: 25, hvor det blant annet står: «Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge [gjenoppbygge, NW] Jerusalem, inntil en salvet, en fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker.» Hvis de sju uker og de 62 uker, det vil si 69 uker, var 69 bokstavelige uker på sju dager hver, ville perioden inntil den salvede eller Messias skulle stå fram, være på bare 483 bokstavelige dager på 24 timer eller omkring 16 måneder. Men slik var det ikke. Disse ukene var profetiske uker, og ifølge den bibelske regelen «én dag for hvert år» ville de representere 483 år (69 uker av år, ikke uker av dager). — 4 Mos. 14: 34; Esek. 4: 6.

8. Hvordan kan vi vite at ordet om å gjenoppbygge Jerusalem ikke ble gitt i år 537 f. Kr. og heller ikke i Artaxerxes’ sjuende regjeringsår?

⁸ Når utgikk så ordet om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem? Det var ikke i 537 f. Kr., for det dekret Kyros utstedte det året, var ikke et dekret som ga jødene tillatelse til å gjenreise og gjenoppbygge byen, men bare til å «bygge [Jehovas], Israels Guds hus [eller tempel] . . . i Jerusalem». (Esras 1: 2, 3) Det var heller ikke i 468 f. Kr., det sjuende år av perserkongen Artaxerxes I’s regjering, da Esras reiste til Jerusalem med et spesielt brev fra kongen. I dette brevet blir det ikke gitt tillatelse til eller befaling om å gjenoppbygge Jerusalem. Det kom bare inn på ting som hadde å gjøre med tempeltjenesten i Jerusalem. — Esras 7: 1—27.

9. Hvilke begivenheter inntraff i det 20. år av Artaxerxes’ regjering, begivenheter som avmerker det som det året ordet om å gjenoppbygge Jerusalem utgikk?

⁹ Men i det 20. år av Artaxerxes I’s regjeringstid fikk Nehemias høre at byen Jerusalem var «i stor ulykke», og at ’Jerusalems mur var nedrevet og portene oppbrent’. Da Nehemias fikk anledning til det, gjorde han kongen oppmerksom på disse forholdene og sa: «Om kongen så synes, . . . la meg reise til Juda, til den by hvor mine fedres graver er, så jeg kan bygge den opp igjen.» Nehemias sa videre: «Om kongen så synes, så la meg få brev med til . . . Asaf, han som har oppsyn over kongens skoger, at han skal gi meg tømmer til å tømre opp portene til den borg som hører til templet, og portene til bymuren og tømmer til det hus som jeg skal bo i.» — Neh. 1: 2, 3; 2: 5—8.

10. Hvilken tid på året ble dekretet om å gjenoppbygge Jerusalem utstedt? Men når trådte det i kraft?

¹⁰ Denne anmodning til kongen ble framsatt om våren, i måneden nisan, men før brevene var blitt skrevet og Nehemias hadde foretatt den cirka 1400 kilometer lange reisen fra den persiske borgen Susan, som lå over 600 kilometer øst for Babylon, og til Jerusalem, og før han fikk levert kongens brev til stattholderne «hinsides elven» Eufrat, hadde det gått ganske lang tid. Det var først etter at lunarmåneden tammuz (den tiende måned) var slutt, at Nehemias ankom til den forfalne byen. Som han selv sa: «Langt om lenge kom jeg til Jerusalem.» (Neh. 2: 9—11, vers 11 fra NW) Det var derfor i siste halvdel av Artaxerxes’ 20. regjeringsår at befalingen om å gjenreise og gjenoppbygge Jerusalem begynte å tre i kraft, nemlig den 3. eller 4. ab i 455 f. Kr., og det var da de 69 profetiske ukene begynte. — Neh. 2: 11 til 6: 15.

11. I hvilket år begynte Artaxerxes å regjere? I hvilket år falt derfor det 20. år av hans regjeringstid?

¹¹ Ifølge pålitelige autoriteter begynte Artaxerxes I å regjere i år 474 f. Kr. Den greske historieskriver Thukydides, som levde på Artaxerxes’ tid, sier at general Themistokles flyktet fra Hellas til Asia da Artaxerxes «nylig hadde kommet på tronen», og ikke mens hans far, Xerxes, regjerte. Den greske historieskriver Plutarkhos, som levde i det første århundre etter Kristus, og den romerske historieskriver Nepos, som levde i det første århundre før Kristus, støtter begge Thukydides på dette punkt. Da general Themistokles kom til Efesos (i Lilleasia) anmodet han Artaxerxes om tillatelse til å studere det persiske språk et års tid før han trådte fram for kongen. Dette fikk han tillatelse til. Han framstilte seg så for kongen, og ifølge den greske historieskriveren Diodorus Siculus, som levde i det første århundre etter Kristus, døde Themistokles i år 471 f. Kr. I samsvar med dette må han ha kommet til Asia i år 473 f. Kr., slik det framgår av Hieronymus’ Eusebius, og Artaxerxes begynte således å regjere i år 474 f. Kr. Det betyr at det 20. år av denne kongens regjeringstid falt i år 455 f. Kr. På grunnlag av dette og andre historiske kjensgjerninger sier den kjente tyske professor Ernst Wm. Hengstenberg (1802—1869) i sitt verk Christologie des Alten Testaments, bind 2, side 541, avsnitt 3: «Artaxerxes’ 20. år er år 455 f. Kr. . . .» Erkebiskop Ussher og andre er enige i dette.

12. Forklar hvordan denne opplysningen angående Artaxerxes’ regjering hjelper oss til å fastslå tidspunktet for Jesu dåp.

¹² Ettersom det således er blitt grundig fastslått at Artaxerxes’ berømte dekret angående gjenoppbyggingen av Jerusalem ble utstedt og trådte i kraft i 455 f. Kr., må de 483 år som skulle gå før Messias sto fram, ha endt i siste halvdel av år 29 e. Kr.a På grunnlag av disse kjensgjerninger er det ikke vanskelig å bevise når Jesu dåp og salvelse fant sted.

13, 14. a) Når ble Jesus født, ettersom han ble døpt i år 29 e. Kr.? b) Når sier noen historikere at Jesus ble født, og hva baserer de det på? c) Når døde Herodes hvis en regner hans regjeringstid fra det år han inntok Jerusalem?

¹³ Når vi har fastslått at Jesu dåp fant sted i år 29 e. Kr., da han var 30 år gammel, kan vi også fastsette at han ble født om høsten i år 2 f. Kr. Om høsten i år 1 f. Kr. var Jesus derfor ett år gammel. Om høsten et år senere, i år 1 e. Kr. (det finnes ikke noe år null), var han to år gammel, og om høsten i år 29 e. Kr. var han 30 år gammel. På grunnlag av Josephus’ uttalelse om at det kort tid før Herodes’ død inntraff en måneformørkelse, fastsetter noen historikere årstallet for Jesu fødsel til år 4 f. Kr. og noen til og med så tidlig som til år 6 f. Kr. (Antiquities of the Jews, bok XVII, kapittel VI, avsnitt 4) Det er blitt utregnet at det inntraff en måneformørkelse den 13. mars i år 4 f. Kr., og disse historikere mener derfor at Frelseren ble født før dette året, idet de tar hensyn til at Herodes i forbindelse med Jesu fødsel ga befaling om å drepe alle små barn på to år og derunder.

¹⁴ Dette er imidlertid ikke en tilstrekkelig grunn til å fastsette Jesu fødsel til år 4 f. Kr., ettersom en måneformørkelse er et forholdsvis vanlig fenomen. Ofte inntreffer det to måneformørkelser i samme år. Noe som er av større betydning, er Josephus’ uttalelse om at Herodes døde 37 år etter at romerne hadde gjort ham til konge. (Antiquities, bok XVII, kapittel VIII, avsnitt 1) I virkeligheten inntok ikke Herodes Jerusalem og begynte å herske som konge før sommeren i år 38 f. Kr. Hvis Josephus derfor regner Herodes’ regjeringstid fra det tidspunkt han erobret byen og da han virkelig begynte å herske som konge, og ikke fra det tidspunkt da det romerske senat ga sitt samtykke tre år tidligere, kommer vi fram til at Herodes døde i år  1 f. Kr. Jesu fødsel om høsten i år 2 f. Kr., de kaldeiske astrologenes besøk og barnemordene i Betlehem kunne således ha funnet sted før Herodes døde. — Matt. 2: 1—18.

15. Hvis Messias ble utryddet i midten av den 70. uke, hvilket år var så det?

¹⁵ Resten av Daniels profeti angående de 70 årsuker bekrefter disse årstallene. Daniel 9: 26, 27 sier at den salvede skulle «utryddes og intet ha», noe som skjedde etter at de 69 årsuker hadde utløpt, «i midten av» den 70. uke. Ettersom denne siste uken, den 70. uken, naturligvis er like lang som hver av de øvrige 69 uker, må den være sju år lang. Den salvede eller Messias ble derfor utryddet tre og et halvt år etter høsten i år 29 e. Kr., «i midten av» den sju år lange 70. uke, det vil si om våren i år 33 e. Kr. ’I midten av uken skulle slaktoffer og matoffer opphøre’ offisielt, for det var da lovpakten med dens offer ble opphevd ved at den ble ’naglet til torturpelen’. (Dan. 9: 27; Kol. 2: 14, NW) Dette ga Jesus tid til å feire fire påskehøytider, slik Bibelen nevner, i løpet av den tiden han utførte sitt forkynnelsesarbeid.b

16. Hvilke astronomiske kjensgjerninger viser ytterligere at Jesus døde fredag ettermiddag den 1. april år 33 e. Kr.?

¹⁶ Visse astronomiske kjensgjerninger bekrefter også at det var i år 33 e. Kr. at Jesus ble drept. Han døde den 14. nisan, som begynte torsdag kl. 18 og varte til fredag kl. 18. Det betyr at Jesus døde om fredagen omkring kl. 15, «den niende time». (Mark. 15: 34—37) Dagen etter påskefeiringen, den 15. nisan, var alltid en sabbat, uansett hvilken dag i uken den falt på. (3 Mos. 23: 6, 7) Hvis den 15. nisan falt på en vanlig ukentlig sabbatsdag, ble den kalt ’en stor sabbat’, slik tilfellet var da Jesus døde. (Joh. 19: 31) Astronomiske tabellerc viser at det var fullmåne påskeaften torsdag kveld den 31. mars år 33 e. Kr. ifølge den gregorianske kalender. Den eneste gang det ellers i løpet av den tiden Jesus utførte sin gjerning på jorden, var fullmåne en torsdag kveld i måneden nisan, var i år 30 e. Kr., men det er utelukket at han døde det året, ettersom det ville bety at Messias bare forkynte i seks måneder. Det er derfor tydelig at Jesus døde fredag ettermiddag den 1. april i år 33 e. Kr.

Hvordan begivenheter mellom år 36 e. Kr. og år 49 e. Kr. blir tidfestet

17. Hva skjedde i resten av den 70. uke, og når endte denne uken?

¹⁷ I resten av den 70. uke etter at Messias var blitt drept på torturpelen, en periode på tre og et halvt år som utløp høsten år 36 e. Kr., fortsatte Jehova å innby jøder og jødiske proselytter til å bli medlemmer av den himmelske klasse, slik det var blitt forutsagt i profetien: «Én uke skal gjøre pakten [Abrahamspakten] fast for de mange.» (Dan. 9: 27) Det var derfor det gode budskap om frelse ikke ble forkynt for hedningene før om høsten i år 36 e. Kr., da apostelen Peter fikk det privilegium å døpe Kornelius og medlemmer av hans hus. —  Ap. gj. 10: 1—11: 18.

18. Hva var tiden inne til om høsten i år 36 e. Kr.?

¹⁸ Om høsten i år 36 e. Kr. var tiden inne til at forkynnelsen av det gode budskap om Kristus skulle utvides til også å omfatte hedningenasjonene. Her ser vi igjen hvordan Jehova, som passer tiden til fullkommenhet, og som nøyaktig til fastsatt tid tilveiebringer det som er nødvendig for hvert nytt trekk ved hans gjerning, allerede hadde en mann for hånden som var vel forberedt til å bli «hedningenes apostel», nemlig Saulus fra Tarsus, som senere ble apostelen Paulus. — Rom. 11: 13; Gal. 2: 8, 9.

19. Var Paulus i år 36 rede til å påta seg den oppgave han fikk?

¹⁹ Paulus var ikke en nyomvendt i år 36. Ettersom han var jøde, kunne han bli omvendt før år 36. Det ser ut til at han tok imot sannheten i løpet av det første år etter Jesu død, som fant sted om våren i år 33. I de neste to eller to og et halvt år arbeidet Paulus i Damaskus, inntil det ble nødvendig for ham å flykte ut av byen gjennom et hull i bymuren, hvorfra han ble firt ned i en kurv. Han reiste deretter til Arabia, hvor han oppholdt seg en kort tid, og vendte senere tilbake til Damaskus en kort stund før han reiste til Jerusalem. Paulus forteller at det var tre år etter hans omvendelse, det vil si i år 36 e. Kr., at han første gang besøkte Peter og Jakob i Jerusalem. Han sier: «Deretter kom jeg til Syrias og Kilikias bygder.» — Ap. gj. 9: 23—25; Gal. 1: 15—21.

20. Når ble spørsmålet om omskjærelse avgjort av det styrende organ i Jerusalem?

²⁰ I dette brevet til galaterne skriver Paulus: «Fjorten år etter gikk jeg atter opp til Jerusalem.» (Gal. 2: 1) Ettersom det på den tiden var vanlig å bruke ordenstall, ville det være det 14. år fra år 36, det vil si at det var i år 49 e. Kr. Under dette besøket i Jerusalem ble spørsmålet om omskjærelse forelagt det styrende organ, og en avgjørelse ble truffet. — Ap. gj. 15: 2—29; Gal. 2: 3—9.

21, 22. Hvilke andre begivenheter viser Bibelen inntraff mellom år 41 og år 49 e. Kr.?

²¹ Bibelen omtaler andre interessante begivenheter som inntraff mellom år 36 og 49 e. Kr. Det fortelles for eksempel at mens Klaudius var keiser og like før Herodes Agrippa I døde, forutsa profeten Agabus ved Jehovas ånd at det skulle komme en stor hungersnød. Det fortelles videre at Herodes lot apostelen Jakob drepe, og at Jehovas engel på mirakuløst vis utfridde Peter, slik at han unngikk å lide samme skjebne. — Ap. gj. 11: 27—12: 11.

²² Den verdslige historie bekrefter at disse begivenhetene fant sted i år 44 e. Kr., ettersom Klaudius ble utropt til keiser i år 41, og Herodes Agrippa I ble fortært av ormer etter påsken i år 44 e. Kr. (Ap. gj. 12: 21—23) Den forutsagte hungersnøden inntraff imidlertid ikke før år 46, da Tiberius Alexander var romersk stattholder i Judea. Dette ga de kristne i Antiokia tilstrekkelig tid, hele to år, til å forberede seg på denne nødsituasjonen og ordne med den hjelpen som er nevnt i beretningen. Bibelen forteller så i det 13. og det 14. kapittel i Apostlenes gjerninger om Paulus’ første misjonsreise. Sammen med Barnabas besøkte Paulus Kypern og mange byer i Lilleasia før han vendte tilbake til Antiokia i Syria. Det ser ut til at denne reisen fant sted i årene 47 og 48, noe som ga Paulus tid til å vende tilbake til sitt hjemsted i Antiokia før han foretok den tidligere omtalte reise til Jerusalem om våren i år 49.

Hvordan andre begivenheter i Paulus’ liv blir tidfestet

23, 24. Når reiste Paulus ut på sin annen misjonsreise, og hvor lang tid gikk det før han kom til Korint?

²³ Legg nå merke til hvordan Bibelen på en enestående måte hjelper oss til å tidfeste Paulus’ annen misjonsreise til årene 49 til 52 e. Kr. Han vendte tilbake til Antiokia om våren i år 49 med det spesielle brev fra det styrende organ i Jerusalem, et brev som er gjengitt i Bibelen. (Ap. gj. 15: 23—29) Beretningen sier at «noen tid deretter», antagelig om sommeren samme år, år 49, vendte Barnabas tilbake til Kypern for å se til brødrene der, mens Paulus og Silas reiste til Syria og det nærliggende Kilikia for å tjene menighetene der. —  Ap. gj. 15: 36—41.

²⁴ Det må derfor ha vært om våren i år 50 e. Kr. at Paulus og Silas, som hadde reist gjennom Lilleasia, kom til Europa for første gang; (Ap. gj. 16: 1—12) De neste seks måneder var en meget travel tid for disse pionerene, som opprettet nye menigheter i Filippi, Tessalonika, Berøa og Aten før de om høsten år 50 kom til Korint. Hvilket enestående tjenesteår hadde ikke dette vært! Bare tenk på at i løpet av kanskje 15 måneder tilbakela disse misjonærene i det første århundre en strekning på omkring 2000 kilometer, en stor del av den sannsynligvis til fots, og de opprettet mange nye menigheter som besto av både jøder og hedninger.

25. Hvilken historisk begivenhet viser at Paulus ikke kom til Korint før i slutten av år 50?

²⁵ Den verdslige historie bekrefter at det var i slutten av år 50 at Paulus kom til Korint. Paulus Orosius, en historieskriver som levde i begynnelsen av det femte århundre, sier at det var den 25. januar i år 50 at keiser Klaudius påbød at alle jøder skulle forlate Roma. I løpet av de måneder som gikk fra januar i år 50 og inntil Paulus kom til Korint om høsten samme år, kunne Akvilas og Priskilla ha pakket sine eiendeler, fått skipsleilighet, seilt til Korint og slått seg ned på det stedet som skulle være deres hjem i det neste halvannet år, og begynt sin virksomhet der som teltmakere. Bibelen sier at Paulus fant «en jøde ved navn Akvilas, . som nylig var kommet fra Italia med sin hustru Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt at alle jøder skulle forlate Rom». — Ap. gj. 18: 2.

26. Hvilket arkeologisk funn bekrefter at Paulus oppholdt seg i Korint fra høsten i år 50 til våren i år 52?

²⁶ Et annet punkt som bekrefter Bibelens historiske nøyaktighet, finnes i det samme kapittel i Apostlenes gjerninger, kapittel 18, vers 12. «Da Gallio var landshøvding i Akaia, reiste jødene seg alle som én mot Paulus og førte ham for domstolen.» Arkeologer har funnet et bruddstykke av en innskrift med en forordning fra keiser Klaudius som viser at Gallio var landshøvding i Akaia fra sommeren år 51 til sommeren år 52. Etter at Gallio hadde avvist saken, ble Paulus i Korint «ennå en lang tid» før han reiste videre til Antiokia i Syria. (Ap. gj. 18: 18) Det er derfor tydelig at Paulus kom til Korint om høsten i år 50, ble ført fram for Gallio omkring et år senere og reiste fra Korint om våren i år 52 etter at han hadde vært der i 18 måneder, slik Bibelen sier. (Ap. gj. 18: 11) Dette gjorde det mulig for ham å nå fram til Antiokia ved midtsommers tid i år 52 e. Kr.

27. Slo Paulus seg til ro da han kom hjem til Antiokia?

²⁷ En skulle tro at Paulus etter at han hadde vært travelt opptatt i så mange år i misjonærtjenesten, og etter at han hadde utholdt alle de vanskeligheter som det å reise i det første århundre medførte, ville ha slått seg ned i Antiokia og unt seg en lang, velfortjent hvile. (2 Kor. 11: 26, 27) Men det gjorde han ikke. Paulus hadde ikke tenkt å trekke seg tilbake. Alt det han skrev, og alt det han gjorde, viser tydelig at han alltid fant det presserende å fortsette å arbeide med stadig større fart og effektivitet.

28. Fortell om Paulus’ tredje misjonsreise, både om de steder han besøkte, og om hvor lang tid den tok.

²⁸ Det er derfor ikke overraskende at denne energiske misjonæren bare oppholdt seg en kort tid i Antiokia og deretter igjen begynte å reise. Etter at han hadde vært i Antiokia «noen tid», dro han, antagelig om høsten i år 52, ut på sin tredje misjonsreise. Denne gang reiste han «gjennom det galatiske land og Frygia fra ende til annen og styrket alle disiplene» og kom til Efesos, hvor han antagelig oppholdt seg de neste to og et halvt år. (Ap. gj. 18: 23; 19: 1—10) Han ble, som han selv sier, i Efesos til pinsen (i år 55) og reiste så gjennom Makedonia og ned til Korint, hvor han ble vinteren over, før han ved påsketider om våren reiste samme vei tilbake gjennom Filippi. Paulus hadde således tid nok til å kunne nå fram til Jerusalem ved pinsetider i år 56 e. Kr. — 1 Kor. 16: 5—8; Ap. gj. 20: 1—3, 6, 15, 16; 21: 8, 15—17.

29. I hvilke år mener en forskjellige begivenheter i Paulus’ liv inntraff, i tiden fra han ble arrestert i Jerusalem og inntil han ble drept i Roma?

²⁹ Da Paulus kom til Jerusalem, kastet hans religiøse motstandere seg straks over ham, og av hensyn til hans sikkerhet førte romerske soldater ham derfor i all hemmelighet ned til Cæsarea. Der satt han i fengsel i to år, inntil den slu Feliks, som håpet at Paulus skulle bestikke ham med penger, ble etterfulgt i stillingen som landshøvding av Festus. (Ap. gj. 21: 27—33; 23: 23—35; 24: 27) Med hensyn til det år Festus ble innsatt som landshøvding, nevner The Encyclopædia Britannica at én retning innen bibelkritikken hevder at Festus ble innsatt i sin stilling i år 55, mens en annen hevder at han ble innsatt i år 60—61. Dette verket tilføyer så: «Det kan med sikkerhet sies at sannheten ligger mellom disse to ytterpunkter, for det ser ut til at de argumenter som benyttes i forbindelse med hvert av dem, ikke i første rekke brukes for å understøtte det ene, men snarere for å undergrave det andre.»d På grunnlag av alle de foregående kjensgjerninger kommer vi derfor til at år 58 var det år Paulus, som hadde innanket sin sak for keiseren, fikk reise til Roma. Etter at Paulus hadde overlevd historiens mest berømte skibbrudd og overvintret på øya Malta, ankom han våren 59 til Roma, hvor han fortsatt ble holdt i fangenskap i ytterligere to år, inntil år 61, mens han forkynte og underviste. (Ap. gj. 27: 1; 28: 1, 11, 16, 30, 31) Paulus’ annet fangenskap i Roma, som endte med at han ble henrettet, var antagelig i årene 64—65 e. Kr. — 2 Tim. 1: 16; 4: 6, 7.

30. Hvilket gagn har vi hatt av å studere disse begivenheter i det første århundre?

³⁰ Dette tilbakeblikk på de begivenheter som fant sted i det første århundre, har vært både interessant og trosstyrkende. Bibelskribentene hadde ikke kjennskap til moderne kalendere, men den omhu og nøyaktighet de la for dagen, og de metoder de benyttet for å tidfeste de forskjellige begivenheter, har hjulpet oss til å tidfeste historiske begivenheter. Den bibelske kronologis harmoni og nøyaktighet gir oss større tillit til Bibelen og styrker vår tro på at den er Jehovas sannhetsord.

[Fotnoter]