Profetering i samarbeid med den lojale organisasjon
1. a) Hvilken beslektet lojalitet innebærer vår lojalitet mot Gud? b) Ved å vise lojalitet mot hvilke religiøse organisasjoner kan man ikke vise lojalitet mot Gud?
LOJALITET overfor Gud, som har skapt og organisert himmel og jord, innebærer lojalitet overfor hans organisasjon. I vår tid er det mange som mener at de er lojale mot Gud fordi de er lojale overfor en religiøs organisasjon. Men de kan ta feil i dette. Blant alt det som ifølge profetiene skulle finnes i vår tid, er folk og organisasjoner som «elsker sine lyster høyere enn Gud, som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft». (2 Tim. 3: 1, 4, 5) De påstår at de er religiøse; de utgir seg for å være hengitt til Gud; de er med på menneskelagde religiøse seremonier som blir ledet av menn som er ordinert til prester, biskoper, erkebiskoper eller har tatt en teologisk doktorgrad. Samtidig jager de etter materielle ting, etter å tilfredsstille kjødet framfor å tilfredsstille ånden, og derved røper de at de ikke er Guds sanne organisasjon. De legger for dagen at de elsker denne verdens behagelige ting og dens sport og spill, og de framviser ikke sann gudfryktighets kraft i sitt liv. Deres oppførsel viser at den gudsfrykt de smykker seg med i det ytre, ikke er ekte. De viser lojalitet mot en falsk organisasjon, og ikke mot «Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader». (Ef. 1: 3) De viser lojalitet mot en religiøs organisasjon som fornekter Gud, en organisasjon som Gud ikke eier og anerkjenner som sin organisasjon.
2, 3. a) Hvilken organisasjon byder Gud oss å være lojal mot, og på hvilken dag for 1900 år siden ble dette slått fast for oss? b) Hvordan ble det på denne dagen vist at den kristne menighet er den organisasjon vi må være lojale mot?
2 Den synlige organisasjon Gud byder oss å være lojale mot, er den organisasjon han har utgytt sin hellige ånd over. For vel 1900 år siden, på pinsefestens dag i året 33 e. Kr., trodde den jødiske menighet i Jerusalem at den var Guds synlige organisasjon. Av denne grunn hadde dens prester og religiøse herskere 52 dager tidligere tvunget den romerske landshøvding Pontius Pilatus til å nagle Jesus Kristus til en pel og la ham dø som en forbrytersk trell. Men det som skjedde på pinsefestens dag, viste hvorvidt deres oppfatning var rett eller gal. Jesu Kristi disipler forkynte at han var blitt oppreist fra de døde på den tredje dag etter sin død, at han hadde vist seg for dem ved mange anledninger i løpet av et tidsrom på 40 dager etter sin oppstandelse, og at de hadde vært vitne til begynnelsen på hans himmelfart. Var det da slik at disse disipler, som var blitt utstøtt av den jødiske organisasjon, nå var Jehova Guds nye synlige organisasjon? Dette spørsmålet ble avgjort med bestemthet på pinsefestens dag.
3 På denne dagen ble Guds hellige ånd utgytt over den menighet som hadde hans godkjennelse, og det var ikke den jødiske menighet som feiret pinsen i sitt tempel i Jerusalem, men Jesu Kristi disipler som var samlet i en sal utenfor templets område. Disse 120 disipler ble alle fylt av hellig ånd og begynte på mirakuløst vis å tale på fremmede språk om Guds storhet. Da Jehova Gud tidligere hadde utgytt sin ånd over Jesus fra Nasaret, talte han fra himmelen og sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» (NW). Da han utgjøt sin ånd over den første kristne menighet i Jerusalem, var dette likeledes det synlige og hørbare bevis for at han hadde anerkjent den, men forkastet Jerusalems menighet av jøder som bar samfunnsansvarlighet for mordet på Jesus Kristus. Det var ikke levnet noen tvil om hvilken organisasjon Jehovas tilbedere fra da av måtte være lojale mot. Det var den kristne menighet, ikke den jødiske religiøse organisasjon.
4. Hvilken profeti var dette en oppfyllelse av, og hvordan profeterte de som befant seg i den salen i Jerusalem?
4 Denne utgytelse av den hellige ånd var med alle sine virkninger en mirakuløs oppfyllelse av en guddommelig profeti. Apostelen Peter, en av dem som ble salvet og fylt med den hellige ånd den dagen, sa at det hele var en oppfyllelse av Joel 3: 1—5: «Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord; eders oldinger skal ha drømmer, eders unge menn skal se syner; ja, endog over trellene og over trellkvinnene vil jeg i de dager utgyte min Ånd. . . . før [Jehovas] dag kommer, den store og forferdelige. Og det skal skje: Hver den som påkaller [Jehovas] navn, skal bli frelst.» (Ap. gj. 2: 1—21) Det var derfor alle i den salen i Jerusalem profeterte, det vil si, talte om Guds storverk til andre mennesker.
5. Hvordan viste Peters bemerkninger hvorvidt utgytelsen av den hellige ånd skulle være begrenset til de 120 som befant seg der?
5 Denne utgytelse av ånden var ikke begrenset til de 120 som befant seg i den salen i Jerusalem. Peter sa at Gud hadde brukt Jesus Kristus ved sin høyre hånd i himmelen til å utgyte den hellige ånd. Hvis de tusener av jøder som hørte den forklaring Peter ga på miraklet, ønsket å få den hellige ånd som en oppfyllelse av Joels profeti, måtte de derfor omvende seg og la seg døpe i vann i Jesu Kristi navn til sine synders forlatelse. Da skulle de få «den Hellige Ånds gave». — Ap. gj. 2: 22—40.
6. Hvordan viser Bibelens beretning at ånden fortsatt ble utgytt, og har dette fortsatt helt fram til vårt århundre?
6 omkring 3000 skyldbetyngede jøder og proselytter omvendte seg og ble døpt i Jesu navn, og deretter fikk de den hellige ånd i likhet med de 120 disipler som hadde fått den tidligere samme dag. En gruppe uomskårne italienere som hørte Peter forkynne omkring tre og et halvt år senere, og som ble troende, fikk da hellig ånd og begynte å profetere på fremmede språk. (Ap. gj. 10: 1—46) Seksten år senere, i år 52 e. Kr., eller 19 år etter pinsedagen, forkynte apostelen Paulus for en gruppe på 12 troende i Efesos i Lilleasia, og de ble døpt i Jesu Kristi navn. Deretter la Paulus sine hender på dem, og den hellige ånd ble utgytt over dem, og de begynte å profetere på fremmede tungemål. (Ap. gj. 19: 1—7) Vi må derfor ikke tro at hele utgytelsen av den hellige ånd med etterfølgende profetering som en oppfyllelse av Joels profeti skjedde på pinsefestens dag i året 33 e. Kr. Den er fortsatt blitt utgytt framover i årene. Har så utgytelsen av hellig ånd med påfølgende profetering fortsatt helt fram til det 20. århundre? Ja, og ved å benytte dette som en prøve kan vi finne ut hvilken organisasjon vi bør være lojale mot nå.
7. Hvilke dager lever vi i ifølge profetien, og kommer kristenheten til å bli frelst når Jehovas dag kommer?
7 Når vi betrakter verdensbegivenhetene etter 1914 på bakgrunn av Bibelens profetier, får vi overveldende vitnesbyrd om at vi lever i de forutsagte «siste dager». For 1900 år siden var det de «siste dager» for den nasjonale jødiske organisasjon og dens tempel og ordningen med et presteskap i Jerusalem. Siden 1914, det året den første verdenskrig begynte midt i kristenheten, har det vært de «siste dager» for kristenheten, som gir seg ut for å være det åndelige Guds Israel. Akkurat som det var for fortidens Jerusalem, må det også være for kristenheten; nemlig at «[Jehovas] dag kommer, den store og forferdelige». Kommer kristenheten til å «bli frelst» på den dag da hele den ugudelige tingenes ordning skal gå til grunne i vanskeligheter som savner ethvert sidestykke? Nei, for kristenheten påkaller ikke Jehovas navn. Dens hjerte er ikke gjort udelt til å frykte Jehovas navn. Den er udelt med hensyn til sin frykt for den ateistiske kommunisme.
8. Når vi skal avgjøre om kristenhetens kirkesamfunn fortjener vår lojalitet, hvordan vet vi da hvorvidt prøven på det er om de på mirakuløst vis taler i fremmede tungemål?
8 Er det da noen av kristenhetens religiøse kirkesamfunn, de katolske og de protestantiske, som er den organisasjon som sanne, innvigde, døpte kristne skal være lojale mot inntil døden? Vi må svare med et spørsmål: Har disse organisasjoner det samme bevis for at de er Guds anerkjente religiøse organisasjon, som de kristne fikk på pinsedagen? Med dette mener vi ikke at de må tale i fremmede tunger i likhet med enkelte såkalte pinsemenigheter i kristenheten. Det er ikke mirakuløs tale på fremmede språk som i dag er prøven på om en organisasjon er Guds anerkjente religiøse organisasjon. Gaven å tale på fremmede språk ble gitt i nærvær av Kristi 12 apostler eller ved deres håndspåleggelse. Den mirakuløse gaven å tale på eller fortolke fremmede tungemål ble derfor borte i og med at de 12 apostler døde, slik apostelen Paulus sa den skulle. (Ap. gj. 8: 14—19; 19: 1—7; 1 Kor. 13: 1, 6—11) Og i den fortegnelse Paulus gir over åtte tjenester som ble utført ved hjelp av Guds ånd i den kristne menighet på hans tid, nevner han profetering på annenplassen og det å tale på fremmede tungemål som det åttende og siste. — 1 Kor. 12: 27—31.
9. Hvilken virkning av utgytelsen av Guds ånd var det Joels profeti omtalte, og hvem eller hvor mange har delaktighet i denne virkning?
9 Ingen bør overse følgende kjensgjerning: Det som ble forutsagt i Joels profeti om de siste dager, var ikke den mirakuløse evne til å tale fremmede språk — det var utgytelsen av Guds hellige ånd etterfulgt av profetering. Den profetering det er tale om her, er ikke den spesielle profetiske gave som var inspirert, en gave som ikke alle kristne hadde, men en offentlig kunngjøring av «Guds store gjerninger», og denne form for profetering var felles for alle som fikk av Guds utgytte ånd fra pinsen og utover. — Ap. gj. 2: 5—11.
10. a) Hvilket spørsmål bør vi stille angående kristenhetens kirkesamfunn når det gjelder profetering? b) Hva er de «Guds store gjerninger» som det må profeteres om i dag?
10 Ettersom vi lever i den tid som ifølge Bibelen er «de siste dager» (Ap. gj. 2: 16, 17), må de religiøse systemer i kristenheten nå prøves ved hjelp av følgende spørsmål: Er Jehova Guds ånd blitt utgytt over dem gjennom Jesus Kristus? Og utfører de som bevis for dette den forutsagte profetering — ikke bare deres ordinerte presteskap, men alle medlemmer av menigheten sammen med dens presteskap? Hva skulle de profetere om i dag? Hva er de «Guds store gjerninger» som det må profeteres om i dag, liksom det ble profetert eller forkynt om hans store gjerninger i pinsen i år 33? Dengang forkynte apostelen Peter at den drepte og oppstandne Jesus var gjort til Herre og Kristus ved Guds høyre hånd i himlene. De «Guds store gjerninger» vi bør tale eller profetere om ved Guds ånds makt i dag, er ikke noe vi selv kommer med, men det som profetiene i Bibelen sier.
11. Hva er ifølge Matteus 24: 14 de «Guds store gjerninger» som det skal profeteres om i dag?
11 Da Jesus Kristus ennå befant seg i kjødet her på jorden, forutsa han disse «siste dager» og de begivenheter som skulle vise oss at vi lever ved «avslutningen på tingenes ordning». Blant disse begivenheter nevnte han denne: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt. 24: 3, 4, 14, NW) De «Guds store gjerninger» vi skal profetere om i dag, er følgelig det som har tilknytning til Guds rike etter 1914, da hedningenes tid («de fastsatte tider for folkeslagene», NW) endte. Gud lot da sitt lovte rike ved Herren Kristus bli født. Det nyfødte rike gikk straks til krig mot Satan Djevelen og hans demoner og kastet dem ut av himmelen og ned til jordens nærhet. Deretter gjenopplivet Jehova Gud sine forfulgte vitner på jorden for at det kunne bli avlagt et vitnesbyrd om Riket i større utstrekning enn noensinne. Deretter begynte han å samle for sin trone en «stor skare» mennesker som støtter og forkynner hans nyopprettede rike. Også mange andre lignende gjerninger berettes det om, spesielt i Bibelens siste bok, en åpenbaring.
12, 13. a) Hvilket svar har presteskapet å gi på spørsmålet om det utfører den forutsagte profetering, og hva viser dette i forbindelse med den hellige ånd? b) Hvorfor er det da ikke presteskapets organisasjon som kommer til å bli frelst?
12 Alt dette hører med til «Guds store gjerninger». Men profeterer nå kristenhetens religiøse systemer, om så bare deres presteskap, om disse forutsagte gjerninger? Forkynner de det gode budskap om Riket over hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag i forvissningen om at enden på denne tingenes ordning er forestående? Utfører de denne forkynnelse og profetering slik apostlene og deres medtroende gjorde fra pinsefestens dag og framover, nemlig «offentlig og i husene»? (Ap. gj. 20: 20; 2: 46; 5: 40—42) Ifølge deres egne muntlige og skriftlige bekjennelser blir svaret Nei! Hva er så det at de unnlater å gjøre dette, et tegn på ifølge de profetiske skrifter? Jo, det er et tegn på at den hellige ånd ikke er blitt utgytt over dem, og at den ikke utfører sin oppgave ved deres hjelp.
13 Deres svikt når det gjelder å handle etter Jesu profeti i Matteus 24: 14 under ledelse av Guds ånd, viser at de har sviktet Guds rike nå i den viktigste av alle tider, midt oppe i den alvorlige verdenssituasjon da dette arbeid skulle utføres. Når de har sviktet på denne måten, kan de ikke ha Guds godkjennelse. De er ikke den organisasjon som skal bli frelst, for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en [kunngjør man offentlig, NW] til frelse». (Rom. 10: 10) Dette gjelder organisasjoner så vel som enkeltindivider. En organisasjon som ikke bekjenner Guds rike for menneskene, vil ikke bli anerkjent av Guds rike, som Jesus Kristus tjener i. — Matt. 10: 32, 33.
14. Hva er ikke kristenheten for menneskene i dag, og hva fortjener den derfor ikke at vi viser den?
14 Kristenheten med hele dens mangfoldighet av religiøse sekter er ikke den organisasjon som utgjør en sann og trygg leder for menneskene i verden i dag. Den er ikke den organisasjon vi bør vise lojalitet overfor som et praktisk uttrykk for vår lojalitet mot Gud. Vi må søke et annet sted for å finne den organisasjon som er lojal mot Gud.
15. Hvordan må det som en oppfyllelse av Joel 3: 1, 2 forholde seg med den organisasjon som i dag er lojal mot Gud?
15 Den organisasjon vi må søke, er den som gir bevis for at den har fått Guds ånd over seg nå i de «siste dager» ved at den utfører den forutsagte profetering, ’forkynnelsen av dette gode budskap om Guds rike over hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag’. Som forutsagt blir denne forkynnelse eller profetering utført av alt kjød i organisasjonen, mennesker av begge kjønn, av sønner og døtre, av gamle menn og unge menn, av treller og trellkvinner, av alle dem som ånden er blitt utgytt over.
16. a) På hvem peker i denne henseende det som skjedde i tiden 1914—1918? b) Hvilket bilde brukte Jesus om denne klassen i Matteus 24: 45—47, og hva ble denne klassen satt over?
16 Etter at hedningenes tid endte i 1914, og særlig siden den første verdenskrig endte i 1918, har det skjedd noe som hele verden kan sette seg inn i for å komme til en fordomsfri og objektiv konklusjon. Det som har skjedd, henleder oppmerksomheten på den salvede levning av Jehovas kristne vitner. I profetien om tegnet på «avslutningen på tingenes ordning» forutsa Jesus at denne salvede levning skulle være den lojale tjenerklasse, billedlig framstilt som den «tro og kloke slave», som han finner opptatt med å servere åndelig føde i rette tid ved sin gjenkomst, og som han setter over all sin kongelige eiendom på jorden. (Matt. 24: 45—47, NW) Denne utnevnelse gjelder blant annet den oppgave å utføre den forutsagte forkynnelse om Riket, og det er tydelig at den salvede levning siden 1919 har vært opptatt med dette og fremdeles er opptatt med det.
17. Hvem har i dag forstått hvilken organisasjon som er utnevnt av Gud, og hvilket bevis har de gitt på dette?
17 Hundretusener av mennesker som har fått høre vitnesbyrdet om Riket, som nå blir avlagt på 144 språk i 181 land, har allerede forstått hvilken organisasjon som er utnevnt av Gud og er lojal mot hans rike, og som derfor fortjener at de viser den kristen lojalitet og støtter og samarbeider med den. Disse hundretusener av mennesker av alle folkeslag gjør da også dette i lydighet mot Jesu oppfordring om først å søke Guds rike og hans rettferdighet. Som et bevis på dette er de blitt døpt som et symbol på sin fulle innvielse til Gud, og de samarbeider helhjertet med levningen i å profetere eller forkynne om det gode budskap. — Sak. 8: 20—23.
18, 19. a) Hva bevirker eller forårsaker Guds utgytte ånd med hensyn til det som blir profetert av hans anerkjente organisasjon? b) Hva har Sakarias 13: 2, 3 å si om dette?
18 Når Guds hellige ånd blir utgytt over levningen av det åndelige israel, blir den en drivkraft til utelukkende å profetere eller forkynne sannheten, Guds egen sannhet. Jesus omtalte den engang som «sannhetens Ånd». (Joh. 15: 26) Det er ventelig at Guds sannhets ånd forårsaker en renselse av det som blir forkynt av Guds godkjente lojale organisasjon. Hans ånd vil ikke gjøre det mulig for noen å profetere løgn eller forkynne usannhet og villfarelse under religionens dekke. En slik renselse som har funnet sted innenfor den organisasjon som består av Guds gjenreiste lojale levning og dens lojale medarbeidere, er forutsagt i profetien i Sakarias 13: 2—6. I versene to og tre står det:
19 «Og det skal skje på den dag, sier [Jehova], hærskarenes Gud, at jeg vil utrydde avgudenes navn av landet, og de skal ikke mer kommes i hu; også profetene og den urene ånd vil jeg få bort av landet. Og om noen heretter står fram som profet, da skal hans far og mor, hans egne foreldre, si til ham: Du skal ikke leve, for du har talt løgn i [Jehovas] navn. Og hans far og mor, hans egne foreldre skal gjennombore ham mens han profeterer.»
20. Hva var det ovenstående et profetisk bilde på, og hva viser dette i forbindelse med hvordan vår hjertetilstand må være?
20 Her har vi et profetisk bilde på den lojalitet som skulle kjennetegne menneskene i den organisasjon som består av Jehovas salvede levning, som han har utgytt sin ånd over nå i de «siste dager». Denne ånd er en ånd som driver innvigde mennesker til å vise lojalitet mot Jehova Gud og hans Messias’ eller Kristi rike, en ånd som er til støtte for den høyeste Guds universelle overherredømme. De som tilhører den salvede levning, er derfor klar over at deres lojalitet må være sterkere enn den naturlige hengivenhet man føler for sine egne foreldre eller sine egne barn eller andre nære kjødelige slektninger. Når det gjelder vår lojalitet overfor Gud og overfor hans Sønn Jesu Kristi rike, kan ikke vårt hjerte være delt. Det kan ikke inngås noe kompromiss.
21, 22. a) Hvordan kan enkelte forgå seg mot sine innvigde foreldre i forbindelse med Matteus 24: 14? b) Hvordan må slike innvigde foreldre forholde seg overfor en sønn som synder?
21 Jesu profeti slår fast at dette er den tiden da det gode budskap om Guds rike skal bli forkynt på alle språk og på alle steder. Dette er selve kjernen i den profetering som må utføres nå. Hva så hvis sønnen i en familie innen Guds synlige organisasjon motarbeider denne profetering angående Riket? Hva så hvis en slik sønn begynner å forkynne eller profetere noe som er i strid med Rikets budskap og prøver å øve en urett påvirkning på andre i menigheten, og dette i Jehovas navn? Hva bør da hans innvigde og døpte far og mor gjøre? De vil ikke våge å la sine følelser løpe av med seg. De vil ikke våge å spare ham enda de er glad i ham og selv har satt ham til verden.
22 De må foreholde ham at hans falske profetering eller motstand mot profeteringen om Riket er en dødelig synd. Ikke engang fra sitt eget barn kan de tåle løgner som blir uttalt i Jehovas navn. De må gjennombore ham på grunn av hans falske profetering. De må betrakte ham som åndelig død i forholdet til dem selv, som en de ikke må ha noen religiøs forbindelse og noe religiøst fellesskap med, og som en hvis profetering de må forkaste. De må ikke hindre at han blir utstøtt fra Jehovas vitners nye verdens samfunn. De er i en situasjon som gjør det påkrevd at de husker følgende ord av Jehovas Konge, Jesus Kristus: «Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd.» — Matt. 10: 37.
23, 24. a) Overfor hvem innenfor organisasjonen kan vi bli nødt til å ta affære på grunn av illojalitet? b) Hvordan viser Sakarias 13: 4—6 dette?
23 Men det behøver ikke bare være innen vår egen kjødelige familie vi kan bli nødt til å ta affære på grunn av troløshet eller illojalitet mot sannheten og organisasjonen. Den falske, illojale profetering kan komme fra en vi har kommet i et nært vennskapsforhold til innen Jehovas gjenreiste levnings organisasjon. Versene fire til seks i Sakarias, kapittel 13, forutsier hvordan det må gå når en slik situasjon oppstår innen Guds lojale organisasjon.
24 Vi leser: «På den dag skal alle profeter skamme seg over sine syner når de vil profetere, og de skal ikke kle seg i en lodden kappe for å lyve. Men hver av dem skal si: Jeg er ikke noen profet; jeg er jordbruker [a·da·mahʹ], for det var en [et menneske av jorden (a·damʹ), NW] som kjøpte meg til trell da jeg var unggutt. Og om noen spør ham: Hva er det for sår du har i dine hender? da skal han svare: Det er sår jeg har fått i mine elskeres hus [i huset til dem som har elsket meg høyt, NW].»
25, 26. a) Hva er det som får disse falske profeter til å skamme seg over sine syner og hvordan kan straffen iverksettes? b) Hva må de gjøre som har elsket synderen høyt, og hvorfor?
25 Hva er det som får slike profeter innen Jehovas gjenreiste levning til å skamme seg over sine syner? Hva er det som får dem til å avholde seg fra å gå omkring og utgi seg for å være autoriserte profeter som om de bar en lodden embetskappe i den hensikten å gjøre bedraget lettere? Det er den behandling disse illojale falske profeter får i huset til dem som har elsket dem høyt i egenskap av kristne medarbeidere, og det er da sannsynlig at det er deres kjødelige foreldre som har elsket dem høyest. I fortidens teokratiske Israel, skulle slike falske profeters sak føres i vitners nærvær, og slik skulle de avsløres og deretter steines til døde. (5 Mos. 13: 1—11) I dag kan ikke den sanne kristne menighet håndheve en slik dødsstraff for bedragerske profeter som prøver å påvirke andre til illojalitet mot Gud og hans rike. Men menigheten kan gi dem åndelige slag med Guds Ords sannhet og såre dem hardt i hjerte og ånd.
26 Nettopp de som har elsket dem høyt, må slå og såre dem for å demonstrere sin egen prinsippmessige lojalitet mot Gud og mot hans organisasjon og for å beskytte hans lojale, synlige organisasjon. La de falske profeter bli nødt til å skamme seg! «Ha ingen omgang med ham, for at han må gå i seg selv,» sier 2 Tessalonikerne 3: 14. «De unge menn skal du likeledes formane . . . idet du . . . i din lære viser renhet, verdighet, en sunn, ulastelig tale, for at motstanderen må gå i seg selv,» sier Titus 2: 6—8. Hva så hvis denne åndelige behandling fører til sår? «De sår man blir tildelt av en som elsker en, er trofaste,» sier Ordspråkene 27: 6, NW.
27. Hvorfor er det til synderens eget beste at han går i seg selv og skammer seg over sine syner, og hvilken ærlig bekjennelse bør han komme med i sin skamfullhet?
27 La det bli slik at den vi prøver å omvende fra å profetere falsk, blir nødt til å vitne om vår troskap mot Guds Ord, som vi slo og såret ham med. Det er til vedkommendes eget beste at han går i seg selv og skammer seg over sine syner, som er i strid med Guds Ord. Da vil han ikke lenger prøve å gå omkring blant oss som en spesiell Guds profet med direkte og personlig forbindelse med Gud. I stedet for å hevde at han besitter det høye embetet å tjene som en spesiell profet med et nytt og annerledes budskap, vil han da måtte innrømme at han ikke profeterte under innflytelse av Guds utgytte ånd. Han var ikke et åndelig menneske. Da han kom med sine falske profetier, var han bare et jordisk, kjødelig menneske liksom en jordbruker, en slave under en jordbruker som skaffet seg retten til hans tjeneste fra hans barndom av. Han har aldri vært noen autorisert profet. Få ham til å innse at han ikke kan komme noen vei innen Jehovas rensede organisasjon hvis medlemmer elsker Gud høyere enn de elsker kjære jordiske venner.
28. Hva bør vi derfor foreta oss overfor kristenhetens profeter?
28 Når vi er imot falske profeter innen Jehovas vitners nye verdens samfunn og er nødt til å avsløre dem, da er vi selvfølgelig også nødt til å avsløre kristenhetens falske profeter som hevder at de taler i Guds navn og utgir seg for å være ordinert og sendt av ham. Det er nettopp det at falske profeter på denne måten blir holdt utenfor den lojale organisasjon som Jehovas vitners nye verdens samfunn er, som viser at dette samfunn er Hans lojale organisasjon, den organisasjon Han benytter til å utføre den forutsagte profetering
29. a) Hva er den sanne profetering et ytre tegn på, og hvem er det som utfører den? b) Hvordan vil alle i organisasjonen bli forent?
29 Den sanne profetering er det ytre tegn på utgytelsen av Jehovas ånd. Denne profetering, som nå ikke bare utføres av et utvalgt fåtall, men av alle medlemmer uansett hva slags kjød de er av, er den forutsagte forkynnelse av «dette gode budskap om riket». Vi er trygge når vi befinner oss innenfor den organisasjon som er lojal mot Jehova Gud, som er fylt av hans ånd, og som utfører det profetiske arbeid han har bestemt. Hver og en av oss bør be til Ham om at han må gjøre vårt hjerte udelt til å frykte hans navn. Ved at hver enkelt får et udelt hjerte til å frykte Jehovas navn, blir også hele den lojale organisasjon, en enhet. Alle i organisasjonen vil da tale med én munn. (Rom. 15: 6) På denne måten blir det slik at «I står fast i én Ånd, så I med én sjel kjemper sammen for troen på evangeliet og ikke i noen ting lar eder skremme av motstanderne; det er . . . et varsel . . . om eders frelse, og det fra Gud». — Fil. 1: 27, 28.
30. Hvordan vil Gud handle mot oss med godhet når vi er lojale mot ham?
30 Når vi er lojale mot Gud, vil han være lojal mot oss. Han vil oppfylle vår felles bønn: «Gjør et tegn med meg til det gode, for at mine avindsmenn kan se det og bli til skamme.» (Sl. 86: 17) Til skam for dem, men som et godhetens tegn ovenfor oss, vil Jehova Gud benytte oss til å fullføre den forutsagte profetering, forkynnelsen av det gode budskap om hans rike, og han vil benytte oss sammen med sin lojale organisasjon helt til den endelige slutt kommer og han er opphøyd fullt ut. — Matt. 24: 14.