nord. En romersk-katolsk autoritet sier: «Til tross for en viss forfølgelse spredte kristendommen i denne [arianske] form seg med bemerkelsesverdig kraft fra goterne til nabostammene. . . . Da de trengte inn i den vestlige del av Romerriket og opprettet sine forskjellige germanske kongedømmer, bekjente de fleste av stammene seg til [arianismen], som var statsreligion, og i noen tilfelle forfulgte de dem blant den romerske befolkning som holdt seg til den ortodokse katolske retning. . . . Men litt etter litt lyktes det den [romersk-]katolske kirke å utrydde arianismen. I noen tilfelle ble dette oppnådd ved hjelp av militære aksjoner, og det var bare så vidt at ikke hele det germanske element ble utslettet.» Dette fant sted i regjeringstiden til keiser Justinianus, som hadde satt seg det høye mål å gjenreise Romerriket til dets tidligere glans, og som var beryktet for sin forfølgelse, ikke bare av arianerne, men også av jødene og samaritanene. Han til og med forbød jødene å lese de hellige skrifter på hebraisk!

Men Justinianus fikk ikke utryddet arianismen. Romerriket skulle komme til å få mer å gjøre med de germanske barbarer, for noen år etter Justinianus’ død gjorde langobardene, som etter sigende var en av de mest krigerske av alle germanske stammer, innfall i Italia. Det gikk ikke lang tid før de hadde herredømme over størsteparten av den italienske halvøy. I midten av det sjuende århundre gikk så langobardene av en eller annen grunn litt etter litt over til å støtte treenighetslæren, og selv om de fortsatte å skape problemer for paveveldet, var det av politiske eller territoriale grunner og ikke av religiøse grunner.

Vi leser om denne perioden: «Under det etterfølgende sammenbruddet vekslet hellet for de to partene, oftere som følge av politiske omskiftninger og støtte fra borgerne enn som følge av teologiske argumenter.» Og som en annen autoritet uttrykker det, holdt arianismen stillingen «i 200 år til, skjønt det var snarere en tilfeldighet enn et resultat av valg og overbevisning». Det kan i denne forbindelse nevnes at all denne politiske og militære virksomhet fra arianernes side motbeviser den påstand enkelte kommer med om at de upolitiske, fredselskende Jehovas vitner er arianere.

Når vi ser hva historien sier om den politiske virksomhet som ble utfoldet av treenighetslærens tilhengere og av arianerne, blir vi klar over hvor nøyaktig både Jesus og hans apostler forutsa hvordan det skulle gå med den kristne menighet. Som Jesus sa i en av sine lignelser: «Mens folkene sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten.» Og slik gikk det til at det som opprinnelig var en hveteåker, ble til en ugressmark. (Matt. 13: 25) Og når vi tenker på den griskhet ’som ble lagt for dagen, og de voldshandlinger som ble begått, ser vi hvor nøyaktig apostelen Paulus’ ord har gått i oppfyllelse: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden.» Til disse ’ulveflokkene’ hørte både treenighetslærens tilhengere og arianerne, og det er tydelig at de førstnevnte var de mest krigerske av dem! — Ap. gj. 20: 29.

Ørsmå sugeskiver

● Det har lenge vært en kjent sak at gekkoen lett kan gå oppover loddrette glassflater. Men hvordan klarer den det? Et moderne oppslagsverk ga uttrykk for den oppfatning at gekkoen ytterst på hver tå har en tredepute som består av tusenvis av ørsmå kroker, og at disse krokene gjør det mulig for den å henge fast på en overflate som ser ut til å være svært glatt. Nyere undersøkelser som er blitt foretatt ved hjelp av et scanning-elektronmikroskop, viser imidlertid at det ikke er kroker på de millioner av ørsmå børster på gekkoens tær. Tærne er forsynt med ørsmå sugeskiver.