Nyheter som gir grunn til ettertanke

Kan kirkesamfunnene skape fred?

● Når politiske ledere mislykkes i sine bestrebelser for å skape fred, kan en da regne med at kirkesamfunnene vil motivere sine medlemmer til å gå på fredens veier? Ikke hvis vi skal bedømme deres gjerninger ut fra historien. I sin nylig utgitte bok «A History of Christianity» sier historikeren Paul Johnson at i Hitlertiden ga både katolske og protestantiske kirkesamfunn «for det meste massiv støtte til [nazi]regimet».

Han skriver: «Biskop Bornewasser fortalte de katolske ungdommene i Trierkatedralen: ’Med løftede hoder og faste skritt har vi kommet inn i det nye riket, og vi er rede til å tjene det med hele vårt legeme og hele vår sjel.’ I januar 1934 avla Hitler besøk hos 12 evangeliske [lutherske] ledere . . . [som] utstedte et kommuniké hvor ’den tyske evangeliske kirkes ledere enstemmig erklærte sin ubetingede lojalitet overfor Det tredje rike og dets fører’.» Millioner av katolikkers og protestanters liv ble ofret på begge sider i den annen verdenskrig, noe som beviste at disse kirkene var lojale overfor Hitler. Lojalitet overfor «fredens Gud» spilte ingen rolle. — Fil. 4: 9; Es. 2: 4.

Johnson sier imidlertid at blant de trossamfunn som «holdt fast ved sine prinsipper i den grad at de fortjente direkte forfølgelse, var de modigste Jehovas vitner». På grunn av deres fredelige, politisk nøytrale standpunkt «nektet de å innlede noe [politisk] samarbeid med nazistaten . . . Mange ble dømt til døden fordi de nektet å utføre militærtjeneste». — Weidenfeld and Nicolson (London, England).

«Åndelighetens tidsalder» ???

● Et museum i New York holdt nylig en utstilling av «tidlig kristen kunst» med tittelen «Åndelighetens tidsalder». I sitt referat fra denne kunstutstillingen kom «The Wall Street Journal» med følgende bemerkninger: «Heldigvis for kunstens skyld varte det ikke lenge før den tro blant de første kristne som forkastet utskårne bilder og pomp og prakt som avgudsdyrkelse, forsvant. Dette skjedde da den velstanden som en gang opprettholdt hedenske sentrer, ble omdirigert av de kristne keisere. Den synlige prakten i de nye kirkene og det at mange hedenske motiver ble tatt opp i kristen kunst, bidro uten tvil til å omvende mange ikke-troende. . . . Sammenblandingen av hedenske og kristne temaer og symboler er fascinerende.»

Denne «sammenblandingen» av sann kristendom og falsk tilbedelse var selvsagt ventet, for Kristus hadde selv forutsagt en slik utvikling. (Matt. 13: 24—30, 36—40) Bibelen viser at selv på apostlenes tid kunne det bli sagt at «lovløshetens hemmelighet er alt virksom» inntil «den som nå holder igjen, ryddes av veien», og derved tillater ikke-kristne trosoppfatninger å blomstre. Apostelen Paulus, som var en del av «den [apostlene som gruppe betraktet] som nå holder igjen», advarte: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; . . . menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» — 2 Tess. 2: 7; Ap. gj. 20: 29, 30.

Dårlig kommunikasjon

● Ungdommer fra hele verden ble oppfordret til å fortelle pave Paul VI «hva som helst dere tror på, som han har behov for å vite, for at hans arbeid for mennesker på deres alder skal kunne bli av større betydning». Hele 1200 reagerte på henvendelsen med et stort spektrum av klager. «Det ser ut til at kirken lider av det samme som jurister, nemlig embetsmessig analfabetisme,» skrev en 16 år gammel katolikk. «Dette betyr at når en kommer med en uttalelse, kan den forstås av biskoper, men for vanlige mennesker er den bare en mengde ord.»

Men i stedet for å klargjøre åndelige spørsmål for lekfolket ser det ut til at presteskapet er innstilt på å holde dem i mørke. Benediktinerpresten Colman Barry anbefalte nylig teologene å bruke latin i alt de skrev, for å unngå å forstyrre lekfolket med sine spekulasjoner. Han sier at derved vil «teologene bli bedømt av sine likemenn, snarere enn av ulærde innen kirken».

Men bør lekfolket betraktes som «ulærde innen kirken»? Bør ikke i stedet alle de som er i den kristne kirke, bli undervist i Guds Ord på samme grunnlag, slik som de første kristne ble? Som apostelen Paulus sa: «Dersom I ikke med eders tunge framfører tydelig tale, hvorledes kan en da skjønne det som blir sagt? I vil jo da tale bort i været.» — 1 Kor. 14: 9—11.