Hvorfor bør vi være gjestfrie?

«ALDRI måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.» (Job 31: 32) En slik gjestfrihet som den den trofaste Job viste, var et kjennetegn på Guds tjenere i gammel tid.

Det var virkelig et uttrykk for kjærlighet å vise gjestfrihet overfor en fremmed som trengte noe å forfriske seg med og et sted å hvile. For mange hundre år siden var det vanlig at reisende som gjorde et opphold i en landsby eller en by, dro til torget på stedet. På den måten fikk innbyggerne anledning til å invitere de fremmede til å overnatte hos seg.

Den bibelske beretning om en levitt i Israel i dommertiden illustrerer dette. På veien fra Betlehem tok han, hans tjener og hans medhustru inn i Gibea, som tilhørte Benjamins stamme, for å overnatte der. Vi leser: «Og han kom inn og satte seg ned på torvet i byen. Men det var ingen som bød dem inn i huset sitt for natten.» — Dom. 19: 1, 2, 14, 15, MMM.

Det var høyst uvanlig at det ble vist en slik mangel på gjestfrihet i en israelittisk by. Levitten hadde spesielt unngått de ikke-israelittiske byene, ettersom han mente at han ville bli behandlet bedre av israelitter. (Dom. 19: 11, 12) Til slutt var det imidlertid en gammel mann som ikke tilhørte Benjamins stamme, som viste gjestfrihet. Han sa: «Fred være med deg! La bare meg sørge for alt det du trenger, men på gaten må du ikke bli natten over.» — Dom. 19: 16—20.

Den manglende gjestfrihet folket i Gibea la for dagen, vitnet om en dårlig moral. De fremmet selvisk sine egne interesser og ignorerte den anledning de hadde til å legge vennlighet og godhet for dagen.

Hvor selviske de var, kom enda tydeligere til uttrykk etter at den gamle mannen hadde ført de reisende inn i huset sitt. En flokk menn omringet huset og forlangte at levitten skulle bli overgitt til dem for at de skulle kunne tilfredsstille sine umoralske lyster. Men den gamle mannen etterkom ikke deres krav. Situasjonen utviklet seg imidlertid dithen at levittens medhustru ble overgitt til dem. De mishandlet henne hele natten med den følge at hun døde. — Dom. 19: 22—28.

Flere hundre år tidligere hadde innbyggerne i Sodoma vist en like ugjestfri holdning. En kveld kom to fremmede menn til Sodoma. Da Lot fikk se dem, inviterte han dem hjem til seg og insisterte på at de skulle ta inn hos ham og ikke bli ute på gaten om natten. De fremmede tok imot innbydelsen, men før de hadde lagt seg, kom en gruppe menn, «både unge og gamle», og omringet Lots hus. De ropte til Lot at han skulle føre gjestene ut til dem, slik at de kunne få sin vilje med dem, men Lot nektet å gjøre det. (1 Mos. 19: 1—11) På grunn av den handlemåte Lot fulgte, ble han tilskrevet rettferdighet og ble spart da Jehova ødela Sodoma og tre andre byer i nærheten. — 5 Mos. 29: 23; 2 Pet. 2: 6—9.

Hva Lot ikke visste, var at han hadde hatt engler til gjester. Det er ham og andre som viste gjestfrihet, det siktes til i Hebreerne 13: 2, hvor de kristne blir oppfordret til å følge deres eksempel. Vi leser: «Glem ikke gjestfrihet! for ved den har noen uten å vite det hatt engler til gjester.»

Den som har en vennlig og gavmild ånd og viser ekte gjestfrihet, er i besittelse av verdifulle egenskaper. Når denne ånd mangler, slik den gjorde hos innbyggerne i Gibea og Sodoma, kan det føre til at en blir ytterst selvisk. Sann nestekjærlighet tilskynder en til å arbeide for å fremme sin nestes interesser og får en til å la være å gjøre noe som kan krenke ens nestes rettigheter. Apostelen Paulus viste dette da han sa: «Den som elsker den annen, har oppfylt loven. For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hva andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt.» — Rom. 13: 8—10.

Det er bare hvis vi framelsker og bevarer den kjærlighetens ånd som tilskynder til ekte gjestfrihet, at vi kan oppnå Guds godkjennelse. Kjærligheten til Gud og til vår neste er selve grunnlaget for sann tilbedelse. Jesus Kristus sa: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — Joh. 13: 35.

Akkurat som i gammel tid har Guds folk i vår tid mange anledninger til å ta initiativet til å vise gjestfrihet. Deres kristne brødre kan komme i vanskeligheter på grunn av naturkatastrofer, forfølgelse, sykdom eller lignende. Hvor fint er det ikke da at deres åndelige brødre og søstre gjør sitt ytterste for å hjelpe dem! Guds folk har også anledning til å vise besøkende eller reisende eldste gjestfrihet ved å invitere dem til å spise hos seg eller overnatte hos seg eller på annen måte hjelpe dem med å dekke deres utgifter. Også i menigheten har vi mange anledninger til å søke fellesskap med våre medtroende, invitere dem hjem til et måltid og lignende. Den slags gjestfrihet kan være til gjensidig glede og oppmuntring.

Hva bør du huske på hvis noen viser deg gjestfrihet? Pass på at du ikke utnytter andres gjestfrihet, at du ikke blir anklaget for å «snylte» på andre. Apostelen Paulus og hans medarbeidere satte et godt eksempel med hensyn til dette. Paulus kunne si til de eldste i menigheten i Efesos: «I vet selv at det jeg selv trengte, og de som var med meg, det har disse hender arbeidet for.» (Ap. gj. 20: 34) Dette betyr ikke at Paulus og hans medarbeidere avslo alle tilbud som gjestfrie medtroende kom med. Dette framgår blant annet av det som skjedde i Filippi. I den byen bodde det en kvinne som het Lydia, og hun og hennes hus tok imot kristendommen. Deretter sa hun til Paulus og hans reisefeller: «Så sant I holder meg for å være en som tror på Herren, så kom inn i mitt hus og ta opphold der!» En slik oppriktig gjestfrihet kunne ikke avslås. Legen Lukas, som skrev Apostlenes gjerninger, tilføyer: «Og hun nødde oss.» — Ap. gj. 16: 14, 15.

Når en har tatt imot en annens gjestfrihet, er en forpliktet til å oppføre seg på en måte som viser at en setter pris på gjestfriheten. Jesus Kristus henledet oppmerksomheten på dette da han sa til disiplene: «Bli der i huset, og et og drikk hva de byr eder! . . . I skal ikke flytte fra hus til hus.» (Luk. 10: 7) Jesus viste her at disiplene ikke måtte være utakknemlige og forlate hjemmet til en som hadde vist gjestfrihet, for å gå et annet sted, hvor de kanskje kunne ha det mer komfortabelt og få bedre mat. Når vi anvender prinsippet i denne formaningen, forstår vi at det ville være lite vennlig å avslå en innbydelse som vi har tatt imot, bare fordi vi får et bedre tilbud senere.

I betraktning av hva Bibelen sier, bør vi alle ønske å vise gjestfrihet, som et uttrykk for vår inderlige kjærlighet til Jehova og til våre medmennesker. Selv om vi ikke har så mye, kan vi likevel legge en gjestfri ånd for dagen ved å ha oppriktig omtanke for andres ve og vel. Og når vi blir vist sann gjestfrihet, bør vi se det som et uttrykk for kjærlighet og vise vår verdsettelse ved å reagere positivt.