Den lykke det er å gi

EN KVINNE i slutten av 50-årene sa: «En gang var jeg ikke interessert i andre enn meg selv og min familie. Jeg mente det var slik det burde være.»

Den mannen som satt og snakket med denne kvinnen i hennes leilighet i New York, fant det vanskelig å tro dette. Han hadde lært henne å kjenne som en gavmild person som virkelig var interessert i andre mennesker. Når han så på hennes strålende ansikt og store smil, kunne han ikke forestille seg at hun noen gang hadde vært så selvisk. Han kjente til den glede og lykke hun følte nå, og sa: «Du var antagelig ikke lykkelig før i tiden.» «Jeg var svært ulykkelig,» svarte hun straks. «Jeg visste ikke bedre.» Hva var det som hadde fått henne til å forandre seg?

I likhet med mange andre mennesker var denne kvinnen blitt hjulpet til å forandre sin innstilling ved å studere Bibelen. Hun lærte at nøkkelen til lykke er uselvisk gavmildhet. I dag er hun overbevist om sannferdigheten i Jesu ord: «Det er en større lykke å gi enn å få.» — Ap. gj. 20: 35, NTN.

Dette er en rettesnor som er blitt prøvd. Jesus Kristus levde selv i samsvar med den og kunne derfor uttale seg på denne måten uten forbehold. Som den fremste av Guds åndesønner i himmelen hadde han rikdommer som var langt større enn noen andre skapninger noen gang har hatt. Han hadde alt. På jorden levde han imidlertid som en fattig mann. Likevel var det mens han var i en slik stilling, at han gjorde store åndelige rikdommer tilgjengelige for menneskene og ga dem anledning til å oppnå evig liv. Apostelen Paulus skrev til korintierne: «For eders skyld ble [han] fattig da han var rik, for at I ved hans fattigdom skulle bli rike.» — 2 Kor. 8: 9.

Guds Sønn hadde stor glede av det han gjorde. Angående hans innstilling var det blitt forutsagt: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» — Sl. 40: 9; Heb. 10: 7—9.

De som lærer Jesus Kristus å kjenne og følger hans eksempel, opplever den samme gleden når de gir av seg selv for å fremme sine medmenneskers interesser. Hvorfor virker det slik?

Det å bruke sine evner og sin tid til å hjelpe andre har for det første en god innvirkning på vedkommendes egen innstilling. Han er så travelt opptatt med å gjøre noe for andre at han ikke har tid til å ruge over andres ubetenksomhet. Når han ser andre bli lykkelige på grunn av hans uselviske gavmildhet, øker hans egen glede. I stedet for å være snar til å beklage seg over andres uvennlighet og selviskhet har han medynk med dem. Han vet at de går glipp av den store glede det gir å gjøre andre lykkelige.

Når noen viser gavmildhet, har det også ofte en sunn innvirkning på mottagernes innstilling ved at den gjør dem oppmerksom på den lykke det er å gi. Det kan resultere i at de også blir tilskyndt til å være gavmilde. Jesu Kristi ord understreker dette faktum: «Gi, så skal eder gis! et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis eder i fanget; for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» — Luk. 6: 38.

Den som er gavmild, blir således selv gjenstand for andres gavmildhet. Den gavmildhet han har vist, vil komme til nytte for ham hvis han selv får behov for hjelp. Andre vil da være mer tilbøyelige til å hjelpe ham. Det vil bli gitt ham et «godt, stoppet, rystet, overfylt mål» av gode ting.

Ja, den som er uselvisk, oppnår sine takknemlige medmenneskers hengivenhet. Det er fordi han ikke bare gjør det rettferdigheten krever. Han ønsker å hjelpe andre og arbeider uselvisk til gagn for dem. For en slik god mann «kunne kanskje noen ta seg på å dø», sier apostelen Paulus. — Rom. 5: 7.

Den som er gavmild, gleder seg også over a vite at Jehova Gud finner behag i det han gjør. Selv om folk ikke alltid setter pris på det en gavmild person gjør, overser ikke den Høyeste hans handlemåte. «Gud elsker en glad giver.» (2 Kor. 9: 7) Han vil ikke unnlate å belønne den som er gavmild. Jesus Kristus sa: «Når du gir en gave, la da ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør, men gi din gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» — Matt. 6: 3, 4, NTN.

Når det rette motiv mangler, har en imidlertid ingen glede av å gi. Dette er grunnen til at det ofte ikke er noen glede ved å gi julegaver. Selv om det finnes unntagelser, er det mange som bare utveksler gaver fordi de føler seg forpliktet eller presset til å gjøre det. De har ikke noe oppriktig ønske om å gi for å glede andre.

Er det ikke merkelig at en høytid som sies å bli feiret til ære for Jesus, så ofte mangler den kristne giverglede? Men er dette egentlig så overraskende? De skikker som blir praktisert i forbindelse med julefeiringen, har faktisk sin opprinnelse i noe som ikke har noen tilknytning til Guds Sønn. Press Register, som kommer ut i Mobile i Alabama, sier:

«De festlighetene som er knyttet til julen, har antagelig sin opprinnelse i den romerske saturnaliafesten, som ble feiret fra 17. til 19. desember til ære for såkornets gud, Saturn. Det var en tid med lystighet, festing og utveksling av gaver. Templene ble smykket med grønne greiner og blomster. Ingen offentlige forretningstransaksjoner kunne finne sted. Rettslokalene var stengt, skolene hadde ferie, ingen forbrytere kunne straffes, og ingen krig erklæres.»

Det er ikke den slags gavmildhet som var forbundet med den hedenske saturnaliafesten, men uselvisk gavmildhet som bringer rik belønning. Dette er én av de ting som har tilskyndt mange ærlige mennesker til å slutte å utveksle gaver i samsvar med den måten de gamle romerne praktiserte dette på. De finner stor glede i spontant å gi uttrykk for gavmildhet til andre tider enn i julen. Har du oppnådd den glede det medfører å vise en slik gavmildhet?

Hvis ikke du har det, bør du prøve sannferdigheten i det Jesus sa om dette. Bestreb deg på å framelske en uselvisk og vedvarende interesse for andres ve og vel og erfar selv at dette vil resultere i et rikere og lykkeligere liv allerede nå.