«Vi tilber det vi kjenner»

«UMÅLELIG er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd. Og likevel er det ikke tre evige, men én evig, likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig.» Slik defineres kristenhetens Gud i Den athanasianske trosbekjennelse. Enten det er én Gud eller tre guder det dreier seg om, har kristenheten virkelig et uforståelig gudsbegrep og en gåtefull og ukjent Gud.

«Vi tilber det vi kjenner,» sa Jesus. (Johannes 4: 22) Han uttalte seg som et medlem av det folket Moses hadde sagt følgende til: «Hør, Israel! [Jehova] er vår Gud, [Jehova] er én.» Ja, troende jøder tilbad en Gud de kjente. Om de kristne som var ført inn i en ny pakt, og som ikke var underlagt den jødiske lovpakten, ble det sagt profetisk: «Da skal ingen lenger lære sin landsmann eller sin bror og si: ’Kjenn Herren!’ For de skal alle kjenne meg, fra den minste til den største blant dem.» Slike kristne kjenner virkelig sin Gud. — 5. Mosebok 6: 4; Hebreerne 8: 11.

«Én Gud, Faderen»

Fordi Jehovas vitner ikke tror på treenighetslæren, er det blitt sagt at de praktiserer «en form for arianisme».a Men det at de ikke tror på treenighetslæren, gjør dem ikke til arianere. I et av de få av Arius’ skrifter som er bevart, hevder Arius at Gud er utenfor vår fatteevne, og til og med utenfor Sønnens fatteevne. Historikeren H. M. Gwatkin sier i sin bok The Arian Controversy: «Arius’ Gud er en ukjent Gud, hvis vesen er skjult i et evig mysterium. Ingen skapning kan åpenbare ham, og han kan ikke åpenbare seg selv.» Jehovas vitner tilber verken treenighetslærens Gud, som ingen har noe klart begrep om, eller Arius’ ’ukjente Gud’. De sier som apostelen Paulus: «For oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting.» — 1. Korinter 8: 6.

I en bønn til sin himmelske Far viste Jesus hvor viktig det er å lære Gud å kjenne: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud.» (Johannes 17: 3) Den apostelen som nedtegnet disse ordene av Jesus, skrev også: «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne [Jehova]. Og vi er i ham, Den Sanne, vi som er i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv.» — 1. Johannes 5: 20.

Noen oversettere gjengir 1. Johannes 5: 20 slik at det ser ut som om dette skriftstedet støtter treenighetslæren. I bibelparafrasen Nytt liv står det følgende i slutten av dette verset: «Jesus Kristus, hans Sønn, han som er den eneste sanne Gud, og han er evig liv.» Men i Johannes 17: 3 skjelner både katolske og protestantiske bibeloversettelser mellom Jesus og «den eneste sanne Gud». Og den ansette katolske teologen Karl Rahner sier i sitt verk Schriften zur Theologie at «i Første Johannes’ brev betyr δ Θεός [«Gud» med den bestemte artikkel] så ofte med sikkerhet Faderen . . . at δ Θεός må forstås som Faderen gjennom hele brevet». Også den protestantiske bibeloversettelsen Bible du Centenaire innrømmer i en fotnote at den greske tekst her godt kan oversettes slik at skriftstedet ikke støtter treenighetslæren. Vi bør for øvrig ikke glemme den tilføyelsen som ble gjort til 1. Johannes 5: 7. Det var antagelig i det fjerde århundre etter Kristus at en overivrig latinspråklig avskriver, som var tilhenger av treenighetslæren, tilføyde ordene: «Faderen, Ordet og den Hellige Ånd, og disse tre er ett.» (Norsk katolsk oversettelse av 1938) Denne tilføyelsen ble forsvart av Vatikanet helt fram til 1927, enda også katolske teologer hadde dratt autentisiteten av disse ordene i tvil allerede i det sjette århundre. Dette uhederlige innskuddet viser hvor langt treenighetslærens tilhengere er villige til å gå for å forsøke å bevise sitt dogme.

Guds navn og treenigheten

Noe som gjør Gud svært virkelig for Jehovas vitner, er at de kjenner hans personlige navn, Jehova, og bruker det regelmessig. (Salme 83: 19, NW) Når et medlem av et av kristenhetens kirkesamfunn leser det anonyme uttrykket «Herrens navn» i sin bibel, betyr det lite eller ingenting for ham. Og når han ber «la ditt navn holdes hellig», kan det godt hende at han ikke vet hvilket navn han ber om. Jehovas vitner kjenner sin Gud, de kjenner hans navn, og i likhet med salmisten og Jesus elsker de sin himmelske Fars navn. — Salme 5: 12, 13; Johannes 12: 28; 17: 6, 26.

Ettersom Guds personlige navn forekommer flere tusen ganger i Bibelens grunntekst, kan vi spørre: Hvorfor er det blitt utelatt i mange av kristenhetens bibeloversettelser, og hvorfor blir det aldri brukt av de mange millioner katolske, ortodokse og protestantiske «kristne»? Kan treenighetsdogmet ha noe å gjøre med dette besynderlige forholdet på det religiøse område?

Det kan være interessant å merke seg gjengivelsen av 5. Mosebok 6: 4 i den katolske oversettelsen The Jerusalem Bible: «Hør, Israel: Jahve vår Gud er den ene Jahve.» I en fotnote blir det nevnt en annen mulig oversettelse, og deretter sies det: «Men det er mer sannsynlig at vi her har en bekjennelse av monoteistisk tro.» Jesus, som talte som jøde, siktet altså til denne ene Gud da han sa: «Vi tilber det vi kjenner.» (Johannes 4: 22) Denne katolske bibeloversettelsen innrømmer også at denne ene Gud har navnet Jahve eller Jehova.b Ifølge treenighetsteologien er Jahve eller Jehova navnet på de hebraiske patriarkenes og jødenes Gud, den Gud som Jesus kom for å åpenbare som «Faderen» eller «Gud Fader». For treenighetslærens tilhengere betegner følgelig det guddommelige navnet Jahve eller Jehova bare én av de «tre personer» som de mener utgjør «guddommen». Den «andre person» har et navn (Jesus), men den «tredje person» er navnløs. Den er bare kjent som «Den Hellige Ånd». Det er logisk at kristenhetens kirkesamfunn ikke kan bruke et navn på Gud som ikke betegner hele «guddommen». Medlemmene deres er derfor henvist til å tilbe en mystisk, treenig Gud som ikke har noe navn.

Mange katolikker føler imidlertid en instinktiv trang til å tilbe en som de kan kjenne og nevne ved navn. Det er sikkert derfor mange av dem tilber Jesus eller Maria. Den samme trangen til å tilbe en Gud som en kan nevne ved navn, kommer også til uttrykk i religiøse byggverk. I mange kirkebygninger rundt omkring i Europa finnes det en gyllen strålekrans over alteret eller andre steder som representerer Guds herlighet. Midt i strålekransen er det en trekant som symboliserer treenigheten. Og inni trekanten finner man ofte paradoksalt nok tetragrammet, de fire hebraiske konsonantene i Guds navn, Jehova. (Her i Norge gjelder dette blant annet Ålesund kirke. Over kirkedøren i Sør-Fron kirke står navnet «Iehova» i en slik trekant over kirkedøren.) Hvor mange av vår tids kirkegjengere er klar over at dette er Guds navn?

«Én Herre, Jesus Kristus»

Etter ordene: «For oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham», tilføyde apostelen Paulus: «Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.» (1. Korinter 8: 6) Jehovas vitner slutter seg til den uttalelsen også. Jehova, Faderen, er Kilden; Jesus, Guds «enbårne Sønn», den «førstefødte av alt det skapte», er den som Faderen utfører sin vilje gjennom. — Johannes 1: 2, 3, 14; Kolosserne 1: 15, 16, NW.

I det fjerde århundre gikk dissenteren og teologen Arius imot dem som hevdet at ’Sønnen ikke er virket eller skapt’. At Sønnen er skapt, er i samsvar med Bibelens sannhet, og Jehovas vitner godtar den sannheten. The New Encyclopædia Britannica sier derfor: «Jehovas vitners kristologi er en form for arianisme.» La det først være sagt at Jehovas vitner ikke har noen spesiell «kristologi», som blir definert som «teologisk fortolkning av Kristi person og gjerning». De har samme syn som den kristne lekmannen som skal ha sagt følgende likeframme ord til de kranglende teologene som var samlet i Nikaia i 325 e.Kr.: «Kristus lærte oss ikke dialektikk, knep eller tomme spissfindigheter, men enkelhet, som bevares ved tro og gode gjerninger.» Det later til at denne mannen hadde gjennomgått lidelser på grunn av sin tro på Kristus, noe mange av Jehovas vitner også har gjort. Heller ikke de har noen tillit til teologisk filosofi. De godtar i all enkelhet det Bibelen sier om Gud, Kristus og den hellige ånd, og de er villige til å lide for sin enkle tro og bevise den i gode gjerninger.

En annen grunn til at Jehovas vitner ikke kan kalles arianere, er at de ikke er enige i Arius’ synspunkter på mange områder. Arius benektet for eksempel at Sønnen virkelig kunne kjenne Faderen. Bibelen lærer at Sønnen ’kjenner Faderen fullt ut’, og at Sønnen er «den som har forklart ham». (Matteus 11: 27; Johannes 1: 14, 18, NW) Arius hevdet at Ordet ble Guds Sønn «ved adopsjon» på grunn av sin dyd eller moralske ulastelighet. Bibelen sier at han ble skapt av Jehova som hans «enbårne Sønn». (Johannes 1: 14; 3: 16; Hebreerne 1: 2; Åpenbaringen 3: 14, NW) Arius lærte at de kristne kunne håpe å bli lik Kristus, mens Bibelen sier at Gud gav ham «navnet over alle navn». (Filipperne 2: 9—11) Jehovas vitner er derfor langt fra arianere. De tror på det Bibelen sier.

«Den enbårne gud»

Jehovas vitner fornekter ikke Jesu guddommelighet. Men de deler ikke den filosofiske forståelse treenighetslærens tilhengere har av dette begrepet. Når tilhengere av treenighetslæren snakker om «Jesu guddommelighet», mener de ikke at han er «en gud» eller «gudlignende», men at han er «Gud», en av de tre personer i «guddommen» som er like evige. Dette forklarer kanskje hvorfor mange av kristenhetens bibeloversettelser gjengir Johannes 1: 18 slik: «Ingen har noensinne sett Gud; den enbårne Sønn, som er i Faderens skjød, han har forklaret ham.» (EN) Den norske oversettelsen av 1978 har denne ordlyden: «den enbårne Sønn, som er Gud, og som er i Faderens favn.» I de fleste av de eldste greske håndskriftene står det imidlertid verken «den enbårne Sønn» eller «den enbårne Sønn, som er Gud», men «den enbårne gud». The Expositor’s Greek Testament sier: «Håndskriftenes autoritet taler til fordel for lesemåten Θεος [gud]; mens oversettelsene og kirkefedrene taler til fordel for det motsatte.» Hvorfor? Fordi de fryktet motstanderne av treenighetslæren. For dem var nemlig uttrykket «den enbårne gud» en velkommen klargjøring, ettersom «denne betegnelsen . . . skilte Ham [Sønnen] fra Faderen».c

Ettersom Jehovas vitner forstår den bibelske kjensgjerning at Jesus er «en gud» eller «en mektig», blir de ikke foruroliget av Johannes 20: 28, hvor det står at apostelen Tomas overfor Jesus utbrøt: «Min Herre og min Gud!» For det første kunne Tomas ha brukt ordet «Gud» på samme måte som Manoah gjorde det i fortiden. (Dommerne 13: 20—22) Men om det ikke skulle være tilfellet, kan ikke dette skriftstedet føre til noen sammenblanding, for Jesus hadde nettopp gitt apostlene denne beskjeden: «Jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» (Johannes 20: 17; jevnfør 2. Korinter 1: 3, NW; LB.) Johannes sier også at han skrev ned disse opplysningene (Tomas’ utbrudd innbefattet) «for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn». — Johannes 20: 31.

Jehovas vitner tror ikke at Jesus var både Gud og menneske, at han var «Guds inkarnasjon», slik det hevdes i den filosofiske inkarnasjonsteorien om de «to naturene», den menneskelige og den guddommelige. De tror at «Ordet ble kjød», slik Bibelen sier. (Johannes 1: 14, EN) Da han gjorde det, ’gav han avkall på’ sin tidligere åndelige tilværelse og ble et menneske, «lavere enn englene» for at han skulle kunne gi seg selv som «en tilsvarende løsepenge for alle». (Filipperne 2: 7, 8; Hebreerne 2: 9; 1. Timoteus 2: 6, NW) Treenighetslærens forestilling om at «menneskets gjenløsning fra synd og død bare er sikret hvis Kristus var sann Gud og sant menneske», er ubibelsk filosofi. For å gjenløse eller kjøpe tilbake det Adam mistet for menneskeheten, måtte Jesus ofre et fullkomment menneskeliv, verken mer eller mindre. (2. Mosebok 21: 23; 1. Korinter 15: 22, 45, 47; Romerne 5: 18, 19; Matteus 20: 28) Dette er i seg selv nok til å motbevise læren om inkarnasjonen og treenigheten.

Selv om Jesus var «en gud», ’tenkte han ikke på et maktran, nemlig for at han skulle være Guds [Jehovas] like’. (Filipperne 2: 6, NW) Bibelen viser tydelig at Jesus er underordnet Jehova nå, og at han også vil være det i framtiden. (1. Korinter 15: 27, 28) Han erkjente villig at hans Far er større enn han. (Johannes 14: 28; jevnfør 1. Korinter 11: 3.) Da han ble oppreist, ble han «levendegjort i ånden», «kronet med herlighet og ære» og «opphøyet», «for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen [og] på jorden». (1. Peter 3: 18, EN; Hebreerne 2: 9; Filipperne 2: 9, 10) I betraktning av dette blir ikke Jehovas vitner overrasket når de leser i Hebreerne 1: 6 at englene blir oppfordret til å «bøye seg dypt for ham» (NW), «hylde ham» (LB) eller «tilbe ham». (Jevnfør Åpenbaringen 5: 11, 12.) Dette er på ingen måte i strid med Matteus 4: 10, hvor Jesus siterer fra 5. Mosebok og sier at det bare er Jehova Gud som skal tilbes. Det er interessant å merke seg at den katolske oversettelsen The Jerusalem Bible, som sier «tilbe ham» i Hebreerne 1: 6, har en marginalhenvisning til 5. Mosebok 32: 43 (i den greske oversettelsen Septuaginta) og Salme 97: 7, hvor den gjengir de samme ordene med henholdsvis «hylle ham» og ’bøye seg ned’. Hvorfor er ikke denne katolske bibeloversettelsen konsekvent? Tydeligvis på grunn av treenighetslæren.

«Den Hellige Ånd som var lovt»

På pinsedagen uttalte apostelen Peter: «Gud oppreiste denne Jesus, og vi er alle vitner om det. Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok av Faderen Den Hellige Ånd som var lovt oss, og utøste den. Dette er det dere ser og hører.» (Apostlenes gjerninger 2: 32, 33) Hva er denne lovte «Hellige Ånd»? Er den «den tredje personen i treenigheten»? Hva sier oppslagsverkene?

The Catholic Encyclopedia: «I Det gamle testamente finner vi ingen steder noen klar tilkjennegivelse av at det er en tredje person.»

A Catholic Dictionary: «Stort sett omtales ånden i Det nye testamente, som i Det gamle, som en guddommelig energi eller kraft.» — Uthevet av oss.

The New Encyclopædia Britannica: «Da det oppstod spekulasjoner omkring treenigheten i oldkirkens teologi, ble resultatet store vanskeligheter i trosartikkelen om Den Hellige Ånd. Det at Den Hellige Ånd, som i Det nye testamente fremtrer som guddommelig kraft, skulle være en person . . . var ikke lett å fatte. . . . Den Hellige Ånd ble ikke betraktet som en person, men snarere som en kraft.» (Uthevet av oss) «Med Athanasius (død 373) nådde man imidlertid fram til tanken om Den Hellige Ånds fullstendige homoousia (vesensenhet) med Faderen og Sønnen.»

A Catholic Dictionary: «Den tredje persons sanne guddommelighet ble forfektet på et kirkemøte i Alexandria i 362 . . . og endelig fastslått av kirkemøtet i Konstantinopel i 381.»

Dette var tre og et halv hundre år etter at den hellige ånd var blitt utøst på pinsedagen i år 33!

Arius godtok ikke Athanasius’ teori som gikk ut på at den hellige ånd var av samme substans eller vesen som Faderen, men han betraktet likevel ånden som en person. Dette er enda et bevis for at Jehovas vitner ikke er arianere, for de har det samme bibelske syn som de første kristne hadde, nemlig at den hellige ånd er Guds virksomme kraft, som han bruker på mange måter for å gjennomføre sin vilje. (Apostlenes gjerninger 5: 32) Det er riktignok visse steder i Bibelen hvor ånden blir personifisert. Men det beviser ikke at den er en person. Selv A Catholic Dictionary innrømmer: «De fleste av disse stedene utgjør ikke noe fyllestgjørende bevis for at den er en person. . . . Vi må ikke glemme at NT [Det nye testamente] personifiserer egenskaper som kjærlighet (1. Kor. 13: 4) og synd (Rom. 7: 11) og til og med abstrakte og livløse ting, for eksempel loven (Rom. 3: 19), vannet og blodet (1. Joh. 5: 8).» Bibelen forteller på den annen side om at ånden ble ’utøst’, om at folk ble «fylt av Den Hellige Ånd», om at de fikk ånden som en «gave», og om at noen ble ’døpt med Den Hellige Ånd’. (Apostlenes gjerninger 2: 4, 17, 38; 4: 31; Johannes 1: 33) Ikke noe av dette ville gi mening hvis den hellige ånd var en person.d

La oss forkynne om den Gud vi kjenner

Paulus sa følgende til de atenerne som tilbad ’ukjente guder’: «Det som dere tilber uten å kjenne det, forkynner jeg dere.» (Apostlenes gjerninger 17: 23) Vi har god grunn til å være takknemlig for at vi er blitt befridd for troen på det uforståelige treenighetsmysteriet, og for at vi kan si med Jesus: «Vi tilber det vi kjenner.» (Johannes 4: 22) Vi tilber Jehova, under ledelse av hans Sønn, Kristus Jesus, og med hans ånds hjelp. Måtte vi nidkjært fortsette å forkynne om vår vidunderlige Gud, for «stor er [Jehova], høyt er han lovet . . . slik er Gud, vår Gud for evig». — Salme 48: 2, 15.

[Fotnoter]

[Bilder på side 27]

Katedralen i Orléans i Frankrike

Tetragrammet på prekestolen i katedralen i Orléans

[Bilder på side 29]

Tetragrammet på høyalteret i slottskirken i Versailles