han kunne følge som var rett og riktig. Men det er interessant å legge merke til det første han gjorde etterat han hadde tatt på seg denne forpliktelsen. Hør hva beretningen sier: «Da kom Jesus fra Galilea til Jordan til Johannes for å bli døpt av ham. Men han nektet ham det og sa: Jeg trenger til å bli døpt av deg, og du kommer til meg? Men Jesus svarte og sa til ham: La det nå skje! for således sømmer det seg for oss å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje.» (Matt. 3: 13—15) Hvorfor skulle så Jesus, som var et syndfritt menneske, mene at det var nødvendig for ham å bi døpt for å «fullbyrde all rettferdighet»? Jo, fordi det var ved denne dåpen han framstilte seg selv til tjeneste, og det var da han mottok Guds ånd og fikk bekreftelse på at Jehova godkjente ham.

Apostelen Paulus anvendte profetien i Salme 40: 7—9 på den tiden da Jesus «trer inn i verden»: «Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» (Heb. 10: 5—7) Når var det Jesus trådte inn i verden på denne måten og høytidelig lovet å gjøre Guds vilje? Han kunne ikke gi uttrykk for å ha fattet en slik beslutning straks han var født. Nei, det var da han var døpt og begynte å forkynne, at han i virkeligheten tok opp denne gjerningen; det var da Jehovas ånd kom over ham og det kom en røst fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag [som jeg har godkjent, NW].» (Matt. 3: 17) Jesu innvielsesløfte om at han ville gjøre Guds vilje, gjaldt altså fra det tidspunkt da han ble døpt.

Den kristne dåp i vår tid betyr likeledes at den som blir døpt, har innvigd sitt liv til Jehova, og at han offentlig, i vitners nærvær avlegger en ed: «Jeg kommer . . . for å gjøre, Gud, din vilje.» Dåpen er et passende symbol på en slik innvielse. Når man blir nedsenket i vann og så reist opp fra det igjen, symboliserer det hvordan man blir begravet fra sin tidligere handlemåte og reist opp igjen for å gjøre Faderens vilje. Den som blir døpt, gir til kjenne at han frivillig er blitt Guds slave.

Men virker ikke dåpen til syndenes forlatelse, slik som så mange religiøse samfunn lærer? Det er sant at Johannes’ dåp hadde med syndenes forlatelse å gjøre. Vi er imidlertid ikke under Johannes’ dåp, men under en annen dåp som Jesus innstiftet. Likevel er det interessant å legge merke til at ikke engang i tilfellet med Johannes’ dåp var det selve nedsenkningen i vann som førte til tilgivelse, men det at de som ble døpt, viste anger. Derfor gjengir moderne oversettere Johannes’ ord slik: «Hva meg angår, så døper jeg dere med vann fordi dere omvender dere.» — Matt. 3: 11, NW; Se også An American Translation og C. B. Williams’ oversettelse.

Forat israelittene skulle være beredt til å ta imot Messias, forkynte Johannes blant dem at de måtte omvende seg fra sine synder mot loven, men de kristne vet at det er Jesu Kristi blod, han som er «Guds lam, som tar bort verdens synd», som er det sanne middel til all syndenes forlatelse.a (Joh. 1: 29, NW) Den dåpen som er satt fram for oss nå, er derfor Jesu dåp og ikke Johannes’ dåp, og Jesus ble døpt da han hadde innvigd seg til å gjøre sin Fars vilje, før han tok opp sin tjenestegjerning.

Hvorfor blir de tusener som blir døpt av Jehovas vitner, bokstavelig dukket ned under vann i stedet for bare å bli stenket med vann? Jo, de blir det fordi selve ordet «å døpe» betyr å dukke under vann, og det tilsvarer et gresk ord som også betyr å dukke under eller nedsenke. Altså må man dukkes helt under i eller bli fullstendig omgitt av det man døpes i. Dette kravet blir ikke oppfylt ved at man bare foretar en stenkning. Det var ikke den metoden Kristus benyttet. Det passer ikke inn i det bildet at man skulle bli begravet fra sin tidligere handlemåte og oppreist for å gjøre Guds vilje. Noen hevder at det er mer bekvemt å stenke med vann, og at det måtte ha vært den metoden den første kristne menighet benyttet, etter som det ville ha vært altfor vanskelig for dem å nedsenke alle de 3000 som tok ved troen på pinsedagen. Men det var tilstrekkelig med bassenger i Jerusalem til at de kunne gjøre det, og i New York i 1953 døpte Jehovas vitner langt flere enn de 3000, nemlig 4640, på om lag en halv dag, og de nedsenket dem på en riktig måte slik som Jesus var blitt nedsenket.

Fullstendig innvielse nødvendig

Ifølge Jesu uttrykkelige befaling måtte dåpen foretas i «Faderens, Sønnens og den hellige ånds navn». (Matt. 28: 19) Dette betyr mer enn bare det at disse ordene blir gjentatt når et menneske døpes. En som blir døpt i Faderens navn, må anerkjenne den store Skaper, Jehova, som den eneste levende og sanne Gud, som Faderen og Livgiveren, som den som belønner dem som viser tro på ham. Man må innvie sitt liv til ham som den høyeste makt, som den som alle skapninger må være underlagt og adlyde. Innvielsen er et løfte om å kjempe for hans sak, opprettholde hans tilbedelse og hevde hans Ord og navn. «Den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» — Heb. 11: 6.

Dåpen må være i Sønnens navn på den måten at den må innebære en anerkjennelse av at det bare er ved Sønnens fortjeneste vi kan komme til Faderen. Vi må anerkjenne Kristi høye stilling i Jehovas organisasjon, hans stilling som salvet Konge og Hersker i Jehovas rike. Dette innebærer også at vi må følge Jesu eksempel, se hen til ham for å oppnå frelse og ta imot ham som «en fyrste og en hersker over folkeslag». — Es. 55: 4.

Den som blir døpt, må være klar over at han har behov for den hellige ånd, for uten den kan han ikke holde fast på sin innvielse. Han må anerkjenne den hellige ånd som Jehovas virksomme kraft, den kraft som utfører hans vilje. Den som blir døpt, må ha bestemt seg for å handle i harmoni med denne Jehovas ånd, og ikke gå imot den eller spotte den. Han bør be om at han må bli fylt med mer av denne ånden og bli ledet av den, i stedet for å følge sin egen eller et annet menneskes vilje.

Alt dette er ikke noe man kan gjøre bare av og til, men for å gjøre det, må man ha innvigd sitt liv til Jehova. Og derfor er det bare når man har foretatt en slik innvielse, at dåpen virkelig blir i «Faderens, Sønnens og den hellige ånds navn». Det er ikke de ordene noen sier over oss når vi blir døpt, som er av betydning. Det er ikke hvilket sted dåpen blir foretatt, eller hva slags klær man har på seg, som er av betydning, men det som er av betydning, er hva vedkommende har gjort, hvorvidt han har foretatt denne innvielsen, hvorvidt han har hengitt sitt liv til Jehova.

Dåpen er ikke noe som man bare kan glemme så snart den har funnet sted. I Predikeren 5: 3 står det: «Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det.» Og Jesus sa: «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Luk. 9: 62) Det er over en halv million mennesker som lever nå, som er helt på det rene med at det er nødvendig å holde fast på rettskaffenheten overfor Jehova på en rett måte, og disse menneskene har innvigd seg og holder også trofast ved med sin kristne virksomhet idet de tjener nye tusener som likeledes kommer til å slå inn på den samme løpebane.

Hvis verdens mennesker ikke kan forstå hvordan det er mulig for en mann eller en kvinne å innvie seg til Jehovas tjeneste uforbeholdent og av hele sitt hjerte, da er det sørgelig. De burde være i stand til å forstå det. Men hvis de ikke kan forstå hva det er som får mennesker til av sin egen frie vilje å ønske å komme løs fra slaveriet under Satan og hans gamle verden, la dem da undersøke kjensgjerningene i forbindelse med Jehova Gud og hans nye verden. Mange som tidligere spottet, har foretatt en slik undersøkelse og forandret sitt sinn, de har gått vekk fra slaveriet under en ond herre og sluttet seg til den stadig voksende skare mennesker som med glede og begeistring frivillig blir den sanne Guds lydige slaver. Har du gjort det enda?

Spørsmål fra leserne

• Hvor lenge fortsatte med rette Johannes’ dåp? Når begynte Jesu dåp for hans etterfølgere? — J. G., USA.

Døperen Johannes oppfordret jødene til å angre de syndene de hadde begått imot lovpakten, og på grunn av denne anger eller som et tegn på den, døpte han dem i vann. Ifølge moderne oversettelser av Bibelen som har et klart språk, sa Johannes følgende i Matteus 3: 11: «Hva meg angår, så døper jeg dere med vann fordi dere omvender dere.» (NW) «Jeg døper dere i vann som et tegn på deres anger.» (AT) «Jeg døper dere i vann som et bilde på deres anger.» (Williams) Så lenge jødene var under lovpakten, var de forpliktet til å holde den, og når de syndet mot den ved at de ikke klarte å fylle de kravene den satte, var det meget passende at de viste anger. Fra 29 e. Kr. til 33 e. Kr. ga de uttrykk for sin anger og omvendelse ved å la seg døpe med Johannes’ dåp.

Jesu dåp var noe helt annet. Han var syndfri og fullkommen, og hadde derfor ingen synder som han kunne angre eller omvende seg fra. Han holdt loven i stedet for å synde imot den. Hans vanndåp symboliserte hans innvielse til å gjøre Jehovas vilje, og var ikke et bilde på at han angret noen synder mot lovpakten. Men Jesus ble ikke bare døpt i vann; han ble også døpt med Jehovas hellige ånd. (Matt. 3: 16) Det å bli døpt slik Jesus ble det etterat han var blitt døpt i vann av Johannes, betyr derfor å motta en utgytelse av hellig ånd. Når var det denne dåpen med hellig ånd fant sted for første gang for Jesu etterfølgere? Det var i 33 e. Kr. på pinsedagen. Da ble Jesu etterfølgere for første gang døpt med hellig ånd, slik som han var blitt det tre og et halvt år tidligere. Da begynte de kristne på jorden å praktisere vanndåpen i Jesu navn, akkurat som Peter sa ved den anledning: «Vis anger, og la dere døpe, hver og én av dere, i Jesu Kristi navn til tilgivelse for deres synder, og dere skal få den hellige ånds frie gave.» — Ap. gj. 2: 38, NW.

Da Jesus døde på torturpelen, ble grunnlaget for å oppheve lovpakten lagt. Det som skjedde da, bevirket at den kunne ugyldiggjøres, noe som blir vist ved uttalelsen om at Jehova hadde naglet den til torturpelen. (Kol. 2: 14) Den ble fullstendig og juridisk sett annullert på pinsedagen da den ble avløst av den nye pakten som da trådte i kraft. Så lenge den gamle lovpakten sto ved makt, var det passende å la seg døpe med Johannes’ dåp for å vise anger og omvendelse fra synder som man hadde begått imot den, men da den juridisk sett var blitt avskaffet og erstattet av en ny pakt, var Johannes’ dåp virkningsløs. Hvis noen etter den tid ble døpt med Johannes’ dåp, var det til ingen nytte, og de trengte å bli døpt i Jesu navn. (Ap. gj. 18: 25, 26; 19: 2—6) Derfor tjente Johannes’ dåp en hensikt bare så lenge lovpakten sto ved makt; da lovpakten juridisk sett ble brakt til opphør på pinsedagen og ble avløst av en ny pakt på den tiden, begynte vanndåpen i Jesu navn og dåpen med hellig ånd.

• I forbindelse med unge enker sier Bibelen at «når de i kjødelig lyst sviker Kristus, vil de gifte seg, og dermed har de den dom at de har brutt sin første tro [glemt sin første uttalelse om sin tro, NW]». Betyr dette at unge enker som gifter seg, er utro? — B. S., USA.

En slik konklusjon ville ikke vært korrekt, for to vers senere sier Paulus: «[Jeg vil] at unge enker skal gifte seg.» Det er nødvendig å være klar over sammenhengen, så la oss lese 1 Timoteus 5: 3—14:

«Hedre enker som virkelig er enker! Men har en enke barn eller barnebarn, da skal disse først lære å vise sin gudsfrykt mot sin egen slekt og gi sine foreldre vederlag; for dette er tekkelig i Guds øyne. Men den som virkelig er enke og står alene, hun har satt sitt håp til Gud og blir ved i bønn og påkallelser natt og dag; men den som lever etter sine lyster er levende død. Og dette skal du byde, forat de kan være ulastelige. Men dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.

«En enke kan velges [bli satt opp på listen, NW] dersom hun ikke er yngre enn seksti år, dersom hun har vært én manns hustru, har vitnesbyrd om gode gjerninger har oppfostret barn, har vært gjestfri, har vasket de helliges føtter, er kommet de nødlidende til hjelp, har lagt vinn på all god gjerning.

«Men yngre enker skal du avvise; for når de i kjødelig lyst sviker Kristus, vil de gifte seg, og dermed har de den dom at de har brutt sin første tro [glemt sin første uttalelse om sin tro, NW]. Tilmed lærer de og å gå ørkesløse, idet de farer omkring i husene, og ikke alene ørkesløse, men også med sladder og uvedkommende ting, så de taler om det som utilbørlig er. Derfor vil jeg at unge enker skal gifte seg, føde barn, styre sitt hus, ikke gi motstanderen noen leilighet til baktalelse.»

Når Paulus snakket om å hedre enker, tenkte han på det å sørge for dem materielt, og Jesus viste at det å hedre