Spørsmål fra leserne
● I New World Translation of the Holy Scriptures står det i Habakuk 1: 12: «O min Gud, min Hellige, du dør ikke.» I andre oversettelser står det imidlertid: «Vi skal ikke dø.» (Den vanlige norske oversettelsen; AS; AV) Hva skyldes denne forskjellen? — S. C., USA.
De tidligste jødiske skriftlærde, soferim, bestrebet seg på å være pinlig nøyaktige når de skrev av bibelmanuskripter. Senere tok soferim seg imidlertid visse friheter. De foretok for eksempel 18 endringer i Bibelens hebraiske tekst. Disse endringene ble regnet som rettelser eller tekstforbedringer. Massoretene, de som overtok etter soferim når det gjaldt å skrive av bibelmanuskripter, merket seg imidlertid disse endringene og skrev derfor randbemerkninger til den hebraiske tekst der endringene var foretatt. Disse bemerkninger kalles massora. En av soferims 18 endringer, også kalt tiqqunei soferim, finner vi i Habakuk 1: 12.
Noen oversettelser, for eksempel den vanlige norske oversettelsen, gjengir den massoretiske tekst i Habakuk 1: 12 med den endring som er blitt foretatt av soferim. I dem står det derfor: «Vi skal ikke dø.» Den komité som foresto oversettingen av New World Translation, gjeninnsatte imidlertid samvittighetsfullt den opprinnelige tekst, hvor det sies til Jehova: «Du dør ikke.» Denne gjengivelse er også i samsvar med resten av verset.
I den vanlige norske oversettelsen er Habakuk 1: 12 gjengitt, slik: «Er du ikke fra fordums tid [Jehova] min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø. Herre! Til å fullbyrde dom har du satt dem. Du vår klippe! Til å straffe har du gitt dem fullmakt.» Det tales her gjentatte ganger til Gud. Ordene «vi skal ikke dø», som hentyder til folket, synes derfor ikke å passe i denne sammenheng. Gjengivelsen i New World Translation medfører ikke noe slikt problem. Vi finner der to parallelle setninger, som lyder: «Er du ikke fra fordums tid, o Jehova? O min Gud, min Hellige, du dør ikke. O Jehova, til en dom har du satt det; og, o Klippe, til en irettesettelse har du grunnlagt det.»
Andre moderne oversettelser gjengir Habakuk 1: 12 på en lignende måte. An American Translation sier for eksempel: «Er ikke du fra fordums tid, o Herre, min hellige Gud? Du dør ikke!» The Emphasied Bible, som er oversatt av J. B. Rotherham, sier: «Er ikke du fra fordums tid, o Jahve, min Gud, min Hellige? Du dør ikke!
Forskeren C. D. Ginsburg har kommet med følgende betydningsfulle uttalelse i forbindelse med Habakuk 1: 12: «Alle de gamle opptegnelser viser tydelig at teksten fikk denne ordlyd etter at soferim hadde forandret den, og at den opprinnelige ordlyd var: ’Er du ikke fra evighet? O Herre, min Gud, min Hellige, du dør ikke.’ Parallellismen viser tydelig at dette er den rette ordlyd. Ordene i begge setninger er rettet til Herren, om hvem det i den første setningen sies at han er fra evighet, og i den andre setningen at han aldri dør, eller at han lever for bestandig. Hvis en her innfører et nytt subjekt i flertallsform som bestemmelse til predikatet, i og med uttalelsen ’vi skal ikke dø’, og på den måten tilskriver menneskene udødelighet, bryter en med tankegangen i setningen . . . Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor denne endring ble foretatt. Det ansås for krenkende å si om Herren: ’Du dør ikke.’ Av den grunn skrev en i stedet: ’Vi skal ikke dø.’» — Introduction to the Massoretico-Critical Edition of the Hebrew Bible, 1897, side 358.
De jødiske soferim foretok tydeligvis denne endring i Habakuk 1: 12 fordi de mente at det var blasfemisk overhodet å nevne dødelighet og Gud i samme forbindelse. Det er imidlertid ikke på noen måte uærbødig å si til Jehova Gud: «Du dør ikke.» Med disse ordene i Bibelen rettes det i virkeligheten et slag mot den moderne oppfatning at Gud er død, og denne uttalelsen stemmer overens med Moses’ inspirerte salme, hvor det blir sagt til Jehova: «Fra evighet til evighet er du, Gud.» — Sl. 90: 1, 2.
● Når Bibelen sier at himmelen er ’oppe’ (Ap. gj. 1: 9), bidrar den da ikke til å holde folk i uvitenhet om jordens rotasjon og universets struktur? — C. P., USA.
I forbindelse med Jesu himmelfart sier Bibelen at mens hans disipler så på, «fór han opp . . ., og en sky tok ham bort fra deres øyne». De fortsatte å se opp mot himmelen inntil noen engler begynte å snakke til dem og fortelle dem at «denne Jesus som er opptatt fra eder til himmelen, skal komme igjen på samme måte som I så ham fare opp til himmelen». (Ap. gj. 1: 9—11) Noen har kommet med kritikk mot beretningen om Jesu himmelfart ved å framholde at den bidrar til å utbre den primitive oppfatning at himmelen er ’oppe’ i forhold til jorden. Hvis en skulle gjøre slike kritikere tilfreds, måtte en i virkeligheten fjerne ord som «opp», «over» og lignende fra språket. Til og med nå i romalderen er dette en alminnelig uttrykksmåte, og en kan for eksempel lese om at romkapsler som kretser, rundt jorden med astronauter, har «steget til en høyde av 739 nautiske mil» over jorden (New York Times for 16. september 1966). Vi er imidlertid klar over at den korrekte uttrykksmåten ville være å si at de har beveget seg så og så langt ut eller bort fra jordens overflate.
Det er interessant å merke seg at det sies at de engler som kunngjorde Jesu fødsel, dro «inn i himmelen» etter at de hadde fullført sitt oppdrag. (Luk. 2: 15, NW; se til sammenligning Apostlenes gjerninger 12: 10.) Selv om Jesu himmelfart begynte med en oppadstigende bevegelse, sett fra det punkt på jorden hvor hans disipler befant seg, kan den siden har foregått i en hvilken som helst retning som var nødvendig for at han skulle kunne komme til sin Far i himmelen. Det var en himmelfart, ikke bare hva angår selve bevegelsen, men også — og det er viktigere — hva angår overgangen til det virksomhetsområde og tilværelsesplan som er knyttet til åndeverdenen og den høyeste Guds nærhet, en sfære som ikke kan beskrives ved hjelp av menneskelige dimensjoner eller retninger. — Se til sammenligning Hebreerne 2: 7, 9.
● Hvem var yppersteprest mens David regjerte, Sadok eller Abjatar? — S. B., USA.
Da kong Saul lot drepe Abjatars far, ypperstepresten Akimelek, flyktet Abjatar til David. (1 Sam. 22: 9—23) Da David til slutt kom på tronen, gjorde han Abjatar til yppersteprest. Noen har imidlertid framholdt at kong Saul lot innsette Sadok som yppersteprest etter Akimeleks død, idet han ikke anerkjente Abjatar, som var under Davids beskyttelse. De hevder at etter at David hadde besteget tronen, gjorde han Abjatar til yppersteprest ved siden av Sadok. De mener dette på grunnlag av den kjensgjerning at Sadok og Abjatar til stadighet blir nevnt sammen som prester av høy rang. — 2 Sam. 15: 29, 35; 17: 15; 19: 11; 20: 25; 1 Kong. 1: 7, 8, 25, 26; 4: 4; 1 Krøn. 15: 11.
Ikke noe sted i den inspirerte beretning blir det imidlertid sagt at Sadok ble utnevnt til yppersteprest under kong Saul. Det er mulig at Sadoks fremtredende stilling skyldtes at han var seer eller profet, noe som ville være parallelt med det at Samuel, som var både prest og profet, får større omtale i beretningen enn ypperstepresten på hans tid. (2 Sam. 15: 27, NW) Alt tyder på at Abjatar var alene som yppersteprest mens David regjerte, og at Sadok hadde en lavere stilling enn han. — 1 Kong. 2: 27, 35; Mark. 2: 26.
Noen har i denne forbindelse hatt vanskelig for å forstå det som står i 2 Samuel 8: 17, for det heter der at «Sadok, sønn av Akitub, og Akimelek, sønn av Abjatar, var prester» på den tiden. Det er blitt hevdet at navnene Akimelek og Abjatar kan ha blitt byttet om ved en avskrivningsfeil. Beretningen i 1 Krønikebok 18: 16 (NW) og 24: 3, 6 og 31 viser imidlertid at rekkefølgen er riktig. Det ser derfor ut til at Abjatar hadde en sønn som het Akimelek, og at denne Akimelek sammen med Sadok tjente som prest under ypperstepresten Abjatar.